Jeg har lenge drømt om en roman basert på offentlige dokumenter, konkrete hendelser og reelle samfunnsfenomener, som samtidig uomtvistelig er litteratur. Så oppdaget jeg at Dag Solstad skrev den i 1990.
Oslo havn anno 1967, Akers mekaniske verksted i forgrunnen. Illustrasjon: Bjarte Agdestein, Endre Skandfer og Ronald Kabíček (fra Krüger & Krogh-prosjektet langs Havnepromenaden). Gjengitt med tillatelse.
Medaljens forside. En roman om Aker av Dag Solstad er en dokumentarbok. Det er også en bedriftshistorie. Og roman. Boka handler om et av Norges viktigste industrikonserner gjennom tidene, Akers mek., og ble utgitt i 1990.1 Av grunner det snart vil redegjøres for, leste jeg den først jula 2022. Medaljens forside er informativ og saklig, basert på styreprotokoller, men boka er også en fortelling i tradisjonell forstand, med en klar narrativ utvikling, from rags to riches. Medaljens forside er historien om hvordan Norge gikk fra fattig utkant til et av verdens rikeste land – dette styrtrike landet der vi som er forfattere har uhorvelige mengder med tid og muligheter til å saumfare oss selv og våre egne problemer. Ja, her sitter jeg og frykter klimakrisa så hardt jeg bare får til, den brannrøde apokalypsen, på stipend fra Olje-staten. Jeg analyserer barndommen og legger den frem i minste detalj (og om ikke jeg gjør det, så kan du banne på at noen andre gjør det). Men den store dokumentarromanen om Statoil er det ennå ingen som har skrevet.2 Eller hybridteksten om «lakseeventyret». Eller hva med nettleseren Opera, fra perioden nettprogrammeringens episenter var Televerkets forskningsinstitutt på Kjeller?
Når jeg leser Medaljens forside. En romanom Aker, drømmer jeg om den neste store dokumentarromanen. Jeg drømmer om en forfatter som makter å la sine egne fascinasjoner – skip, moderniteten, Henrik Ibsen! – danne basis for en storstilt undersøkelse av ... tja ... Oslo Børs’ historie!
Romanen på oppdrag
La meg si, først som sist: Romanen om Aker fylte meg med glede. Det er nemlig årevis siden jeg konstaterte, med en viss sorg, at alle Solstad-bøkene nå var lest for min del, og at kun de blassere, men heldigvis ofte mer innsiktsfulle gjensynene sto igjen. Jeg har det med å lese Solstad opp igjen, det har blitt en vane. Ikke bare romanene. Faktisk helst artiklene. Jeg blar opp på en tilfeldig side og kobler meg på. Jeg er inne i teksten fra det første ordet. Se, der ligger jeg i senga og leser om «The Beautiful People» (den postmodernistiske arkitektduoen Jan Digerud og Jon Lindberg), eller anmeldelsen av Sauda! Streik! av Solstads kamerat Tor Obrestad, eller Historiens kraftlinjer av hans muligens enda bedre kamerat Espen Haavardsholm, og om meddelelsens problem selvsagt, og Forfatterforeningens urettferdige, ja, bent frem borgerlige, stipendpolitikk, og så videre.
Førsteutgaven av Medaljens forside (Cappelen, 1990).
Det var slik jeg kom på at jeg skulle lese Medaljens forside, en bok jeg hadde avskrevet som lesestoff fordi den var skrevet på oppdrag. Modenheten har aldri matchet alderen i mitt tilfelle, men halset etter meg som en utpest hund, så da jeg oppdaget Solstad, mens jeg jobbet på Deichman tidlig i tjueåra, sammenfalt det med at litteraturens frihet for meg var en elementær innsikt. Oppdragslitteratur, nei takk! Men før jul leste jeg artiklene «Romanen på oppdrag» og «Romanen på historisk grunn» i samlingen 14 artikler på 12 år, 3 essays. Jeg har sikkert lest artiklene flere ganger før, men først nå gjorde de skikkelig inntrykk.
I «Romanen på oppdrag» forteller Solstad at han etter Roman 1987, som han fikk Nordisk råds litteraturpris for, ønsket å skrive på oppdrag. «Jeg var umåtelig tiltrukket av å skulle skrive ei bok på oppdrag. Det var nytt for meg, og det brøt radikalt med det grunnlag jeg hittil hadde skrevet mine bøker utifra.» Alt lenge før Solstad fikk forespørselen fra Aker hadde han begynt å tenke i disse baner. Såpass sugen var han på å skrive på oppdrag at han hadde vurdert å tilby sin arbeidskraft til «f.eks. Birøkternes forening.» At det skulle bli et norsk industrikonsern var et lykketreff. Hvorfor? Jo, fordi historien om Aker også er historien om Solstads store tema: Modernitetens inntreden, inngripen i og konsekvenser for fattiglandet Norge. Jeg vet ikke om jeg har tenkt akkurat det så klart før. Men er det ikke moderniteten forfatterskapet til Solstad handler om? Bjørn Hansen som setter seg i rullestolen. Elias Rukla som ikke holder ut å tilpasse seg elevene sine. Er det ikke moderniteten slektenes gang i Det uoppløselige element i Telemark i perioden 1591-1896 opponerer mot? Er det ikke også moderniteten – industriens larm og gnistregnet – klassekampen henter sin glødende kraft fra?
Dag Solstad anno 1991. Foto: Annemor Larsen/VG/NTB
Solstad påtok seg ikke oppdraget fordi Aker ga ham frie tøyler. Nei, det var rammene han var interessert i. Disse rammene besto i å basere fremstillingen på konsernledelsens protokoll. Dermed brøt Solstad med sitt ideologiske fundament, som frem til da hadde vært å hylle arbeiderklassen og spotte borgerskapet. Den som skriver på oppdrag bør nemlig «unnlate å fornærme sin oppdragsgiver, under dekke av kunstens frihet,» som han skriver: «I mitt tilfelle betydde det at jeg fant det å ligge utafor oppdragets karakter å skrive et agitatorisk lærestykke om kapitalismens elendighet.»5 Men Solstad er klar på at det er opp til ham som kunstner å løse oppdraget han har fått. «Ønsker man seg et kunstverk må man også godta premissene for hvordan et kunstverk blir til.» For det er et kunstverk Solstad skal skrive. En roman! Noe som slås uttrykkelig fast i neste artikkel, «Romanen på historisk grunn»: «På bakgrunn av det som fantes av tilgjengelig kildemateriale om Akers mek. skrev jeg så Medaljens forside. En roman om Aker (...) Altså en roman. Ikke noe bedriftshistorie. Altså skjønnlitteratur, ikke historieskriving. Diktning, ikke vitenskap.»
Peer Gynt er et norsk industrikonsern
Medaljens forside. En roman om Aker åpner med en gnistrende utlegning om Den Polytekniske Forening, som foruten Akers første bestyrer, Peter Steenstrup, besto av unge menn, ofte utdannet i England og Tyskland, med ubegrenset tiltro til den teknologiske utvikling. Om disse menn bryter Solstad inn og bemerker: «Det er Henrik Ibsens publikum.»
For borgerskapet i Christiania kan umulig ha vært Ibsens egentlige publikum, mener Solstad. Joda, de var nok i teateret, satt på balkongene med lorgnettene sine, men de forsto det ikke, der de tråkket rundt med sine nedarvede privilegier, i kalosjer og parykk, ørkesløse paradevandringer på fransk maner. Disse menneskene kunne ikke verdsette Ibsen. «Men la Anton Rosing lese Brand! La Schübeler lese Peer Gynt! La Oluf Pihl fordype seg i Kongsemnerne! Da går det opp!» Nå ser Solstad sammenhengene. Her er begynnelsen. Dette var modernitetens menn, de som skulle løfte seg og fedrelandet sitt opp fra fattigmanns-åket.
Det har ofte blitt kommentert at Henrik Ibsen er viktig for det sene forfatterskapet til Solstad. Men hva slags Ibsen-stykker er det Solstad er opptatt av? Jo, det er de sene realistiske og symbolske stykkene, for eksempel Vildanden i Ellevte roman, bok atten og Genanse og verdighet. Tittelfiguren i Professor Andersens natt er Ibsen-forsker, og om ham skrives det: «Han hadde tatt en bejublet doktorgrad på Kongsemnerne som ganske ung mann, men hadde de siste årene utelukkende beskjeftiget seg med de stykker Ibsen skrev i 1880- og 1890-årene, altså med den store Henrik Ibsen.» Som om ikke denne Ibsen-dommen er tydelig nok, legger Solstad til: «Det kunne neppe herske noen tvil om at hadde Ibsen dødd i 1880, 52 år gammel, ville han i dag ha vært en glemt dramatiker. Peer Gynt og Brand ville neppe ha blitt oppført på noen scener i det 20. århundret, unntatt muligens i Norge.» Dette poenget har Solstad gjentatt senere, i omtrent identiske formuleringer, altså ikke i romans form, men med seg selv som avsender.6 Hva har Solstad imot Peer Gynt og Brand? Mange holder jo Peer Gynt for Ibsens absolutte mesterverk? Svaret må være at stykkene ikke harmonerer med Solstads store tema: moderniteten. Eller kanskje Solstad gjorde seg ferdig med Peer Gynt i romanen om Aker?
Peer Gynt er skrevet på rim og bygger på folklore, litterære grunnsteiner jeg fornemmer at Solstad skyr som pesten. Peer Gynt jager fra bygdebryllup til Dovregubbens hall og videre ut i verden. Dette er det gamle Norge, fattigmanns-Norge, Norge før fremskrittet kom hit: Norge før Aker bygde de første dampmaskinene, Norge før engelskmennene la togskinner til Eidsvoll. Men Peer Gynt er paradoksal, for til tross for sitt rimsmidde og folkloristiske opphav, er han likevel modernitetens mann. Peer Gynt vil kvitte seg med åket, han vil ut i verden, ikke bare det: Han vil ta over verden. Når man leser siste kapittel i Medaljens forside, der Aker er involvert i rørledninger i Israel, skipsverft på alskens kontinenter, offshorevirksomhet idet norsk oljeutvinning er i startgropa, mens selskapet gambler høyt, i samspill med tvilsomme redere som Hilmar Reksten, om en helt utrolig utvikling av supertankere, «søkklasta med olje», som Solstad gjentar igjen og igjen, da skjønner man at dette er Peer Gynt manifestert. Aker er Peer Gynt løsrevet fra folkloren, flyttet til byen og moderniteten, frigjort fra lenkene (og fullrimene) på bygda. Det er fremskrittets klemting vi hører i smiene, klassekampen, urbaniteten, fremskrittet, det utrolige unntak i det høye nord, som Solstad innleder en tidligere bok med å beskrive, Gymnaslærer Pedersens beretning om den politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land, som starter slik: «Jeg trur jeg må åpne med å si noen ord om mitt land og dets høyst særegne historie. Norge er et av verdens rikeste land, og det til tross for dets nokså malplasserte beliggenhet langt mot nord og til tross for at det fra naturens side ikke kan sies å være særlig velutstyrt, snarere er det mer dekkende å karakterisere det som et karrig land, og betegnende nok er det ikke mer enn snaue to hundre år siden det var en bortgjemt koloni for det ikke spesielt strålende europeiske kongedømme Danmark.» Om ikke dette er Akers historie, så vet ikke jeg! Jo, det er Aker i et nøtteskall, en historie Solstad altså skrev utførlig ned åtte år etter Gymnaslærer Pedersen ..., da han omgjorde Aker-konsernet til peergyntsk hovedperson i en av sine mest omfangsrike romaner.
Konsernet som ble hovedpersonen i en roman
Aker er altså Dag Solstads Peer Gynt, plassert i urbaniteten, fremskrittet og klassekampen, det lukter svidd her, og ståler synger. Konsernet er bokas hovedperson, det har en ubendig vilje. Aker vil opp og frem. Aker vil lære. Aker er der det skjer. Aker skal bli enormt, og Aker nekter plent å gå under. Solstad skriver det rett ut mot slutten. Boka han har skrevet på oppdrag til Akers 150-årsjubileum er «et forsøk på å framstille Akers mek. verksted gjennom 150 år, som en hovedperson i en roman.»
Først nå kommer jeg til årsaken til at jeg har valgt å skrive en artikkel om Medaljens forside, heller enn å digge boka i uformulert – og dermed uforpliktende – stillhet, slik jeg vanligvis gjør. For en del år siden leste jeg artikkelen «Den närproduserade poesin» av Joni Hyvönen i Vagant. Artikkelen undersøker skandinavisk såkalt økopoesi, som Hyvönen kritiserer ganske kraftig. Han mener forfattere, motsatt av kunstnere, har en tendens til å trekke seg inn i seg selv når de skal skrive om samfunnsproblemer, heller enn å vende seg mot verden og se hva som faktisk finnes der ute. Han ønsker en spesifikk litteratur, som griper tak i reelle samfunnsfenomener, heller enn generelle, globale og abstrakte elegier. De litterære strategiene Hyvönen beskriver er lette å kjenne igjen. Økoforfattere animerer døde ting, slik som fordums landskaper, vi gir blikk, følelser og tanker til amøber, alger og atomer,7 og vi stuller og steller med vårt språklige fotavtrykk med samme hjertelighet som vi puser med egoet vårt. Joni Hyvönen oppfordrer forfatterne til å forlate hjernekontoret og heller jakte på autentiske tekster, offentlige dokumenter, faktiske hendelser, og skrive økolitteratur om disse. Det som trengs er «... en litteratur som är närproducerad i den meningen att den inte bara knyter an till sin omgivning, utan till en ort där de politiska problemen kallas vid namn, företagen eller det offentliga ordskiftet sätts under lupp och samtida förlagor återvinns.»
Artikkelen gjorde inntrykk på meg. Siden har jeg prøvd å finne ut hvordan Hyvönens formaning kan la seg gjennomføre. Jeg har prøvd mye forskjellig, alt fra å inkorporere offentlige dokumenter ubearbeidet i større tekstkorpus, til å skrive fiksjon om reelle hendelser, og dikt og artikler. Jeg har aldri lyktes. Gleden ved Medaljens forside var at jeg nå hadde funnet en bok som gjorde det Hyvönen etterspurte, en roman basert på offentlige dokumenter, konkrete hendelser, samlet om et spesifikt emne, som samtidig var litteratur, uomtvistelig litteratur. Hvordan gjør Solstad litteratur ut av styreprotokollene til Akers mek.?
Den bortkomne forfatterens guide til dokumentarlitteraturen8
For det første må Solstad ha tenkt på litteratur som fortelling i denne boka. Boka er delt inn i kapitler som tilsvarer epoker i konsernets historie. Hvert av kapitlene dreier omkring et spesifikt motiv eller emne. I første kapittel er det fremskrittet, eksemplifisert ved at Aker etter hvert får bygge sitt første skip Færdesmanden, som skulle gå på Mjøsa, i konkurranse med engelske skip, som ledd i et patriotisk forsøk på å bygge en egen norsk verftsindustri (dette er for øvrig et motiv Solstad får mye moro ut av, siden Færdesmanden slett ikke ble en vellykket dampbåt, med en opphetet, ja, hatsk debatt som følge, der Morgenbladet gjorde en meget spesiell inngripen, i tråd med sin natur). På 1920-tallet er det klassekamp, ja, nærmest krig i gatene. Gatekrigen kontrasteres med rederen Fred. Olsen, som går inn som storeier i Akers mek., og etter noen få år som eier løser en fastlåst arbeidskonflikt ved å gi Klubben sin personlige aksjegevinst for inneværende år, til fordeling mellom Aker-arbeiderne (fortellingen om Olsen-slektas oppstandelse fra fattiglemmer til krøsuser er for øvrig verdt hele romanen i seg selv). Siste kapittel har supertankere som ledemotiv, da generaldirektør Martin Siem kommer hjem fra USA med tegninger på 65 000-tonns oljetankere. Ennå er slike skip bare en fjern drøm, et fantasifoster – men et drøyt tiår senere bygger Akers mek. 200 000-tonns tankere. Det er en vekst ut av alle proporsjoner, fremskritt på speed. Å strukturere kapitlene rundt et motiv eller emne, med krefter som virker for og imot, slik at det oppstår konflikt, er en elementær grunnstein i enhver fortelling. Dette faktum er Solstad svært bevisst på, som når han skriver: «Men denne beretning fortsetter som ingen ting har hendt, på vei mot sitt crescendo.» Forelegget i Medaljens forside er i bunn og grunn en klassisk dannelsesroman.
Det andre markante grepet jeg merker meg, er forfatterens tilstedeværelse (litteraturviterne der ute skal få kalle det fortelleren). I romanen om Aker får forfatteren en ekstra viktig funksjon, siden han ordner et enormt stoff og foretar litterære valg på bakgrunn av dette. Å være synlig i teksten er nødvendig, fordi det menneskelige også i en fortelling om et konsern da blir tydelig. Solstad opererer med subjektive sannheter (Det er Henrik Ibsens publikum!), mellomposisjoner, han bryter inn og forklarer valg, konklusjoner, små detaljer, og gir på den måten teksten temperatur, han omformer det tørre språket i dokumentene til litterært språk. Dette er helt i tråd med tidlige innsikter om dokumentarlitteratur, og ble beskrevet av for eksempel professor Asbjørn Aarseth lenge før Solstad skrev Medaljens forside.9 Å agere i teksten gir Solstad dessuten anledning til å kommentere stoffet med subtil ironi. Kombinert med en dyp respekt for kroppsarbeid, resulterer det i en litterær stil der ord som dikking og kjørnslåing, brosjing og klinking kombineres med forfatterkommentarer og fri diktning, det vil si bevisste brudd med faghistorisk etikette, idet Solstad «antar» at Peter Steenstrup beundrer en ung hjemkommen ingeniør i Polyteknisk forening, akkurat som forfatteren «antar» at arbeideren Petter Pettersen mistet beinet i en arbeidsulykke, eller som i utbruddet om generaldirektør Martin Siem – idet Siem skal til å døpe det 220 000 tonn tunge tankskipet Kong Haakon VII, mener Solstad han står i stillaset og fabulerer om ennå ubygde monstertankere på crazy 800 000 tonn: «Har vi han nå?» spør forfatteren. «Ja, vi har han nå.»
Forfatterens tilstedeværelse gir ham også anledning til å tegne opp bilder, en slags emblemer som viser frem det sentrale poenget for akkurat denne delen av Akers historie. («Det er Aker under okkupasjonen. Et stivnet bilde, et uferdig skrog, som det er en viktig oppgave å holde slik, stivnet.») Dette er et såpass markant trekk at jeg ikke kan la være å hente opp igjen artikkelen «Romanen på oppdrag». Der skriver Solstad nemlig at han var på to studieturer i arbeidet med boka, én til et skipsverft i Newcastle, som var unødvendig, og én til Madrid, som skulle forme arbeidet med boka. I Madrid studerte Solstad hoffmalerier av Goya og Velásquez. Han skriver at han i arbeidet med boka om Aker ofte tenkte på hvordan særlig Velásquez fremstilte det spanske hoffet. Slik får kunstneriske fascinasjoner og aspirasjoner, like mye som det faktiske stoffet, det vil si styreprotokoller, avisdebatter, kontrakter, bestillingslister, brevutvekslinger og andre kilder Solstad kom over, forme skrivearbeidet.
Det tredje som slår meg når jeg leser Medaljens forside, er det enorme kildearbeidet Solstad må ha gjort. Jeg har alltid forestilt meg Solstad som en person med ti tommeltotter. Men når Solstad skriver om Avslagningsloftet, der kakkelovnene spraker i kulda, loftet hvor hver minste del til skipene modelleres, testes og justeres, er det så man kan føle arbeidet på kroppen, kompleksiteten, kunnskapen, verdigheten manuelt arbeid hadde og kan ha. Solstad må også ha lagt ned stor innsats i å sette seg inn i tall og data, men ikke minst prosedyrer for skipsbygging, slik som klinkernes arbeid. Han nevner utallige skip og byggenumre, men beskriver også hvordan skipene vokser frem, i tillegg til å redegjøre for forhandlinger om tomtearealer, konflikter mellom arbeidere og ledelse, og mange aktørers personlige historier.
Tankskip søkklasta med olje
Åpningen av Gymnaslærer Pedersen ... kan oppsummeres slik (bær over med meg hvis du er uenig): Modernitetens historie er Vestens historie, og Vestens historie er økonomiens historie, og økonomi i Vesten er lik kapitalisme. Solstad er ikke blind for miljøproblemene kapitalismen fører med seg som nissen på lasset. I en passasje det er verdt å merke seg, utbryter lektor Pedersen, Larviks Stalin, for eksempel: «Jeg hadde lest Borgstrøms advarsler om hva kapitalismens grådighet på jordas ressurser var i ferd med å føre til». Miljøproblemer er imidlertid ikke Solstads tema, noe man ikke kan anklage ham for, all den tid det først er de siste tjue årene økokollaps og sammenbrudd har åpenbart seg som en udiskutabel konsekvens av kapitalismen, ja, i den grad at fossile brensler i dag er selve symbolet på kapitalistisk vekst. Hva forteller det om olje- og gasslandet Norge? Koblingen mellom olje og kapitalisme er Solstad helt på det rene med i Medaljens forside – og dermed er han muligens forut for sin tid, jeg vet ikke riktig. For hva mener egentlig Solstad når han stadig gjentar at de enorme supertankerne som Aker bygger er søkklasta med olje? Jo, den dypeste spenningen i Medaljens forside er mellom vekst og forfall, noe siste setning uttrykker eksplisitt: «... i dette kapittel som har handlet om Vestens suverenitet i vår egen tid.» Tankskip søkklasta med olje innebærer både forventningen om enorm profitt og undergangen.
Litteraturforskeren Sissel Furuseth har etterlyst petrokritiske lesninger av norsk litteratur.10 Avslutningsvis skal jeg ta henne på ordet. Hva betyr oljen i Akers historie? Hva betyr de enorme tankskipene de fantaserte frem, og som fartet mellom kontinentene på jakt etter den neste gullkantede fraktkontrakten? Og hvis vi ser fortellingen om Aker som en fortelling om moderniteten i Norge: Hva forteller historien om oss som nasjon?
Nesten halvparten av alle supertankerne som ble kontrahert hos Aker ble kontrahert av gamblerrederen Hilmar Reksten. Hilmar Reksten hadde gjort det til forretningskonsept å ikke ha faste leveringsavtaler, såkalte certepartier, men heller spekulere i at behovet for olje skulle være større enn fraktkapasiteten. På grunn av usikkerheten i å ikke ha faste certepartier, fikk ikke Reksten kontrahere skip andre steder i verden, siden betalingsevnen hans ville fluktuere med markedet. Med stor etterspørsel etter olje ble det skyhøye fraktpriser, da tok Reksten ut enorme gevinster ved å stille tankerne sine til rådighet – han kunne omtrent sette den prisen han ville. (Solstad skriver at enkelte av tankskipene Aker bygde ble nedbetalt etter kun ett års frakt på grunn av de vanvittige prisene.) Men Reksten ble også svært sårbar for lavkonjunktur. Å operere på denne måten var gambling. Hvis etterspørselen ikke var større enn fraktkapasiteten, ville nybygde tankskip gå rett i opplag. Aker visste at Reksten gamblet, men verftet var samtidig avhengig av denne typen gambling for å få kontrakter på skip, siden de tok mye høyere priser per tankskip enn for eksempel japanske verft gjorde. Slik oppsto en dynamikk der konsernet enten måtte være på vei mot himmelen, med vill avkastning, eller kollapse. På denne tiden ekspanderte Aker i alle retninger, geografisk, men også i hva de skulle drive med (Aker satset på støttefunksjoner til offshoreindustrien, men bygde også oljeplattformeformer). Ekspansjonen og spekulasjonen ville ha vært utenkelig to tiår tidligere.
Det som portretteres her er omveltende endringer i det norske samfunnet, og på sett og vis kulminasjonen av den industrielle revolusjonen i Vesten. Fra den siste supertankeren strandet på beddingen på Stord, har det vært spesialisering, og siden industridød, det har gått i i Vesten. Parallelt med disse omveltende fysiske endringene i vårt land, modernitetens avtrykk, kan man kanskje si, i materielle levekår, utsprengte havner, fabrikker, og så videre, har også verdiene og normene i samfunnet endret seg. Solstads utlegning av den delvis ansvarlige rederen Fred. Olsen tidlig på 1900-tallet, og deretter den ansvarlige, men ekstremt visjonære og fremadstormende Fred. Olsen d.y. etter andre verdenskrig, og til sist gambleren Hilmar Reksten, er en mentalitetshistorie. Og vi vet jo alle hvem som til sist kjøpte hele sulamitten.11
Moderniteten i Norge sett fra et industrikonserns perspektiv viser dermed også hvilke holdninger og verdier vi må leve med i dag – bare skrudd til enda noen hakk. I dag er ikke vi nordmenn bare søkklasta med olje, vi har i tillegg gjort aksjespekulasjon til et offentlig anliggende, da staten forvalter aksjeporteføljer på vegne av hver og én av oss. Vi nordmenn lever i et land som tjener på enhver krise, og slik har vi mistet enhver kriseforståelse – sånn kan det i alle fall virke når jeg leser avisene. Det vi forfattere kan lære av Solstad, foruten den litterære metode, er altså å uteske hvordan vi skal fremstille verdiene som utgjør det norske.
Da gjenstår det bare ett spørsmål før denne artikkelen er brakt til ende. Spørsmålet er hvem som nå skal brette opp ermene og skrive de store dokumentarromanene om Statoil, SalMar og Opera.
Født 1978. Forfatter. Siste bok: Dragen (Forlaget Oktober, 2022).
Fotnoter
1.
Jeg har lest opptrykket i Månedens Solstad-serien (2001). På Nasjonalbibliotekets hjemmesider ser jeg imidlertid at førsteutgaven hadde bilder. Bildene er ikke inkludert i min analyse, selv om det kunne vært spennende.
2.
Joda, jeg kjenner til Svart regn (1996) av Magnar Johnsgaard og I urent farvann (2020) av Sidsel Mørck, men det er tradisjonelle romaner, der fiksjonaliserte hovedpersoner er bærebjelkene i romanenes arkitektur. Det nærmeste vi har kommet en dokumentarroman om Statoil er så vidt meg bekjent Romanen om Mongstad av Georg Johannesen – og det er ikke en dokumentarroman.
3.
Kan hende ønsket Solstad denne muligheten til å endre perspektiv velkommen? Forfatterens neste bok er i hvert fall Ellevte roman, bok atten, der bruddet med AKP (ml) er komplett. En ny æra i forfatterskapet har begynt. Var arbeidet med Aker brekkstangen som skulle til?
Tenk f.eks. på åpningen av Theis Ørntoft Digte 2014: «I nat/i år/et sted imellem alle sine atomer/døde det man kaldte min mor.»
6.
Jeg bruker ordet dokumentarlitteratur fordi jeg tror ordet tydeliggjør noe viktig, nemlig at vi forfattere må dokumentere virkeligheten, men ikke forveksle virkeligheten med vårt eget liv. Floskelen det personlige er politisk var kanskje forløsende en gang, men når det personlige er allestedsnærværende trengs kan hende andre typer tekster, dvs. korreksjoner, altså speil som viser oss tidens doxa med ubarmhjertig klarhet. Kanskje er det slik: Vi må dokumentere de store kreftene, men samtidig huske at det er i det små de ofte viser seg. (Et annet lærestykke for fortapte forfattere er Legionærene av P. O. Enquist, også det en dokumentarroman, men det får bli en annen artikkel.)
7.
I «Episke strukturer: innføring i anvendt fortellingsteori» (1976) analyserer Aarseth den nevnte Legionærene av P. O. Enquist. «Både dokumentarromanen og den historiske framstillingen utnytter historiske dokumenter og om mulig også muntlige kilder, f.eks. i form av intervjuer, og de vil begge forsøke å gi et «sant» bilde av det som egentlig skjedde. Imidlertid kan begrepet sannhet i dette tilfellet defineres på to måter: Romanforfatteren vil ha en tendens til å betone den såkalte subjektive sannheten, men historikeren vil måtte operere med vitenskapens såkalte objektive sannhetsideal og føle seg forpliktet av det. Denne forskjellen gir dokumentarromanen større frihet til seleksjon av stoffet.» Senere står det: «En meget viktig konsekvens av dokumentarromanens subjektive sannhetsbegrep er at fortelleren vanligvis trer i forgrunnen som en viktig del av den litterære strukturen.»
8.
Se debatten mellom Furuseth og Espen Stueland i tidsskriftet Edda, som startet med Furuseths petrokritiske lesninger av Carl Frode Tiller og Henrik Nor-Hansen. Artikkelen er tilgjengelig her.
