Hvem er redd for ensomheten

Jeg hører på radioen at det har blitt «kult» å gjøre ting alene. Reise. Spise på restaurant. Gå på kino. Sosiale medier er fullt av dette innholdet, unge mennesker som dokumenterer solotilværelsen sin og hvor tilfreds de er med den.

Vi har altså kommet langt siden Marjorie Hillis ga ut boka Bo alene og trives: Håndbok for solokvinnen midt på 1930-tallet, kan man tenke. Med vittigheter og snert kontret hun frykten for å ende som det verst tenkelige en kvinne kan ende som: morder, nei, jeg spøker: peppermø. Hun forsøker å opphøye den ugifte kvinnen til en glamorøs skikkelse, gjøre solotilværelsen om til noe å ønske seg: et fritt liv, der man kan spise frokost på senga hver dag (selv om man må lage den selv). Premisset for boka er tydelig at det å bo alene som kvinne er feil, men at det går an å gjøre det beste ut av situasjonen. Den ble en enorm bestselger.

Solokvinnen som nok i seg selv må stadig rettferdiggjøre sin eksistens på nytt. På 60-tallet gjorde Cosmopolitan-redaktør Helen Gurley Brown det med boka Sex and the Single Girl. På 90-tallet Candace Bushnell, gjennom alter egoet Carrie Bradshaw. Har idéen endelig festet seg? Er mangel på romantisk kjærlighet ikke lenger et nederlag? Anses andre relasjoner, som vennskap, som vel så viktige?

En nysingel kvinne på en boklansering anbefaler meg å lese Amy Keys Arrangements in Blue: Notes on Love and Making a Life fra 2023. Baksideteksten beskriver det som en bok om «å bygge et liv på egne vilkår». Å høre Joni Mitchells Blue som barn skapte forventninger om et liv fullt av lidenskap og medrivende kjærlighetsrelasjoner hos Key, men slik ble det ikke. Hun er 44 da boka skrives, og har ikke hatt en partner – kortvarig sådan – siden hun var 22. Arrangements in Blue fremstår som hennes forsøk på å forsone seg, å forsikre seg om at livet hennes er fullstendig.

Hun skriver med omsorg for seg selv og for andre, en beundringsverdig åpenhet og vilje til å bli bevisst sine egne blindsoner. Om hvordan sterke vennskap og forholdet hun har til kattene sine, er meningsfulle i seg selv, hvordan hun lager god mat bare til seg, sørger for å få åtte timer søvn. Om hjemmet sitt, hvordan hun begynte å samle servise allerede som barn, først med tanke på et fremtidig familiehjem, deretter som rekvisitter i sitt eget rike. Hun beskriver gleden ved å bo alene, omgi seg med tingene sine, undrer seg over om hun i det hele tatt vil klare å tilpasse seg en annen og gi slipp på solovanene skulle kjærligheten plutselig flakse inn i livet hennes.

Men for hvert kapittel – som er navngitt etter og bygget opp med utgangspunkt i hver sin Joni Mitchell-låt – vokser tilstedeværelsen av en desperat mangelfølelse, det som fremstår som forsøk på å spore tilbake til hvor det gikk galt. Var det misbruket i oppveksten? En abort i slutten av tenårene? Hang til å romantisere destruktive forhold med menn som egentlig ikke ville ha annet enn sex fra henne? Destruktivt forhold til egen vekt? Boka innbyr til å bli beskrevet som «smertefullt ærlig», for eksempel når hun beskriver hvordan hun rister i tårer etter å ha lest en henvisning fra legen sin: «Amy Key came to see me today as she is thinking about having a baby on her own (...) as she is now thirty-seven and sadly has not met an ideal partner to have children with». Hun graver og graver seg inn i egen sårhet, og bortsett fra referansene til Mitchells sanger, som hun stort sett tolker sin egen historie inn i, fyller hennes egne erfaringer hele boka. Det blir fort klaustrofobisk.

Jo mer jeg leser, jo mer føler jeg behovet for å distansere meg fra Key, som fremstår mer og mer som en karikatur av en kattekvinne som setter seg i gjeld for å kjøpe pynteputer. Dette er ikke meg, vil jeg si, til hvem, til kvinnen fra boklanseringen som anbefalte meg å lese den? Til meg selv? Denne nedlatende selvhevdelsen fyller meg med en viss skam, en skam jeg finner roten til i Olivia Laings The Lonely City fra 2016.

Boka har den misvisende undertittelen «Adventures in the Art of Being Alone», som får det til å høres ut som en gjengivelse av Sex og singelliv-inspirerte opptog der forfatteren går alene på restaurant for å vise leseren at det kan være fint og bra å være alene. Det er det ikke. The Lonely City er en springende, men grundig utlegning om ensomhetens konsekvenser og om kunstens evne til å beskrive den, og kanskje også motvirke den. Laing er i midten av 30-årene da hun flytter til New York for å være med en mann som umiddelbart dumper henne. Hun vandrer rundt i den fremmede byen, forkrøplet av ensomhet, og begynner etter hvert å fordype seg i kunstnerskapene til andre ensomme newyorkere: Andy Warhol, Edward Hopper, David Wojnarowicz.

I kapittelet «Walls of glass» beskriver hun bruken av glassflater i Hoppers malerier, for å vise hvordan ensomhet både isolerer og synliggjør: «the way a feeling of separation, of being walled off or penned in, combines with a sense of near-unbearable exposure». Det er den særlige følelsen av å være ensom i en storby, påpeker Laing: Du står alltid i fare for å bli sett i ensomheten din.

Laing finner resonans i den tyske psykiateren Frieda Fromm-Reichmanns essay om ensomhet, som hun etterlot upublisert på pulten sin da hun døde i 1957. Det var første gang en psykiater eller psykoanalytiker nærmet seg ensomhet som en selvstendig opplevelse, adskilt fra for eksempel depresjon og angst. Fromm-Reichmann peker på hvordan ensomhetens natur gjør den vanskelig å definere. Det er tilsynelatende en følelse så smertefull at folk vil gjøre hva som helst for å unngå den, inkludert å unngå å behandle den skikkelig i psykiatrien. Så smertefull at den ikke plukkes opp gjennom empati; vi lukter andres ensomhet og skygger unna, som om det er smittsomt. Laing husker tilbake til en episode på en togstasjon da en eldre mann slo seg ned ved siden av henne og forsøkte å starte en samtale. Laing hadde ikke spesielt lyst til å snakke, avspiste mannen med korte svar til han reiste seg og gikk videre. Hun skammet seg, skriver hun, men glemmer ikke hvor kraftfullt ensomheten hans presset mot henne: «an overwhelming, unmeetable need for attention and affection, to be heard and touched and seen». Nyere forskning på emnet har vist hvordan ensomhet svekker evnen til å forstå og tolke sosiale koder, skriver hun videre. Man blir med andre ord enda mer ensom av å være ensom og utvikler hypersensitivitet for sosiale trusler. Hun skriver:

What this means is that the lonelier a person gets, the less adept they become at navigating social currents. Loneliness grows around them like mould or fur, a prophylactic that inhibits contact, no matter how badly contact is desired.

Det er denne lukten som stiger opp av sidene i Arrangements in Blue, og som får meg til å lese med stadig større distanse. En følelse av at Keys mangel på romantisk kjærlighet ikke kompenseres av kattene eller vennene hennes, at det eneste som kan fylle avgrunnen i henne, i oss alle, er en romantisk partner. Er viljen til å glamorisere solokvinnen og å gjøre ting alene symptomer på en tid befolket av særlig ensomme mennesker? Et forsøk på å ta kontroll i et samfunn der unge føler seg isolerte, etableringsklare ikke får det til, eldre står i fare for å avspises med omsorgsroboter, kjendiser starter politiske partier med ensomhet som eneste agenda?

Jeg vil helst forholde meg til ensomhet som en slags luksus, den som fanges opp av det engelske ordet «solitude», egenværen, for å bruke et uttrykk Unn Conradi Andersen lanserer i boka På egen hånd i 2019. Det er den Joost Joossen søker i boka The Little Book of Solitude: The Power of Being Alone for Insight & Creativity, som kom i vår. Han er, i likhet med Laing, interessert i hvordan ensomhet henger sammen med kunstproduksjon, og forteller 55 korte historier i selvforbedringens språk om hvordan ensomheten har spilt en rolle i virket til personer fra Marcus Aurelius og Jesus Kristus til Arnold Schwarzenegger og Marie Kondo, til Ansel Adams, Virginia Wolf, Susan Sontag og Pina Bausch. Det er en minst sagt broket liste mennesker, som også inkluderer Olivia Laing. Om Laing skriver Joossen:

Laing’s solitude became a pressure cooker full of unspoken emotions, unanswered questions, and a restless energy that demanded release. Rather than letting it suffocate her, she transformed this intense pressure into fuel for her creativity, writing The Lonely City.

Det er ikke direkte usant, men oppleves som en grovt forenklet gjengivelse.

Joossen tar seg ikke bryet med å definere hvordan «solitude» skiller seg fra ensomhet. For ham er det «a gateway to new ideas, fresh perspectives, and deeper understanding». Ensomhet blir her et slags vell å øse skaperkraft ut av, noe man kan ta i bruk for å optimalisere livet sitt. I en liste over ti fordeler med å være alene lærer jeg at det gir deg «the chance to listen to yourself – to follow your instincts and do what feels right for you» og «eliminates distractions and enhances productivity». Det kan brukes til «intellectual growth», «healing» og å «define clear, intentional goals that support your personal growth and well-being». Det er en ensomhet man søker, ikke en man trekkes ned i. En hobbyensomhet, som utøves etter behov, før man vender trygt tilbake til flokken, hvem enn den består av.

Ensomheten som drev Warhol, Hopper, Wojnarowicz til å lage kunst, fremstår i liten grad selvvalgt. Ingen av dem led heller noen mangel på romantisk kjærlighet: Warhol hadde flere relasjoner, var alltid omgitt av mennesker; Hopper var gift med Josephine Hopper til han døde; i 2023 ble brevene Wojnarowicz skrev til sin første store kjærlighet publisert i boka Dear Jean Pierre. Det Laing gjør, er å vise frem hvordan ensomheten er noe som rammer oss, uavhengig av tilgangen på relasjoner. Andy Warhol foretrakk å forholde seg til folk ved å se dem gjennom et kamera, høre dem gjennom en båndopptaker. Men ikke fordi det var en nødvendighet for å kunne lage kunst, mener Laing, det var mer som at kunsten var et biprodukt av forsvarsmekanismene hans. Som båndopptakeren, omtalt som «my wife» av Warhol selv: «(…) it served as a buffer, a way of keeping people at one remove, at once diverting and inoculating the flow of potentially infectious or invasive words that had so agitated him prior to the purchase of the television», skriver hun.

Ensomheten kom først, den satt i ham fra han var et sjenert innvandrerbarn med språkvansker. Laing minner om at ensomhet også er politisk, et resultat av rammene samfunnet plasserer rundt oss. Legning, hudfarge, økonomiske vilkår, alt er forutsetninger som gjør oss mer eller mindre i stand til å ha meningsfulle relasjoner med andre.

Det er det aldri noen tvil om at Amy Key er i stand til å ha, tross mangelen på romantisk kjærlighet. Mot slutten av Arrangements in blue er det som hun har gjennomskuet meg. Hun skriver:

I want romantic love. Its absence creates a real pain, but I’ve come to understand some of that pain is generated by an assumption that people are watching my aloneness, people are judging it, pitying it. I told myself life was withholding from me all the things I connected to romantic love. But it wasn’t. That was a lie I hoped might soothe me by making everything I wanted an impossible dream, and with that I might find acceptance for my lot.

Egenværen og ensomhet er kanskje ikke det samme, men de kan ikke eksistere uten hverandre, aner jeg. Man forsøker å skape rom for nytelsesorientert egenværen i den varige ensomheten og vil alltid støte på den smertefulle ensomheten i jakten på egenværen. Selvvalgt ensomhet er like fullt ensomhet. Når Joossen skriver om den amerikanske poeten Mary Sarton, kommer en innrømmelse av at å være alene ikke bare er produktivt; han drister seg til å bruke ordet «devastating». Sarton var en ekte Marjorie Hillis-kvinne som levde selvvalgt alene for å konsentrere seg om skrivingen. Hun led også av depresjoner. Fra september 1972 til september 1973 skrev hun dagbok fra sin solitære tilstand, og Joossen siterer:

I can tell you that solitude is not all exaltation, inner space, where the soul breathes and work can be done. Solitude exposes the nerve, raises up ghosts. The past, never at rest, flows through it.

Men tanken på det alternative livet hun kunne hatt, med ti barn som var syke i tide og utide, var nok til at hun likevel omfavnet ensomheten. «(...) Sarton chose to live her own life, realising that this could only be achieved alone, and in doing so, she deliberately created a myth that resonates with us to this day», skriver Joossen.

Er myten om den ensomme kunstneren en forsvarsmekanisme på linje med dem vi finner på YouTube, der folk skryter av at de gjør ting alene? Myteskapingen som overlevelsesstrategi suser gjennom sidene i The Little Book of Solitude, så vel som i Arrangements in Blue og The Lonely City. De viser, om enn på svært forskjellige måter, at ensomhet på ingen måte er noe mindre stigmatiserende i dag enn på Marjorie Hillis’ tid. At ensomheten er tidløs, og at romantisk kjærlighet heller ikke er en garanti for å unnslippe.

Vårt sikreste kort er heller fellesskapet, skriver Laing, community. Det er et ord markedsliberalismen har annektert for å selge øyenbrynsgelé og avansert turtøy, men en gang ble det definert på nydelig og klartenkt vis, sitert mot slutten av The Lonely City:

A true community consists of individuals – not mere species members, not couples – respecting each others (sic) individuality and privacy, at the same time interacting with each other mentally and emotionally – free spirits in free relation to each other – and cooperating with each other to achieve common ends.

Kilden er et stykke tekst som antakelig sjelden har blitt tatt på alvor nettopp på grunn av det tykke laget av fremmedgjørende ensomhet som klebet til kvinnen som skrev det: Valerie Solanas’ SCUM manifesto.