Over grensen

En gang på høsten 2020, mens alt var på sitt verste, dukket det opp et skrekkelig bilde i hodet mitt: At pandemien var som en flodbølge som skylte innover stranda, der vi alle løp i sakte film, greip fast i det nærmeste treet, holdt oss fast og lukket øynene. Først når bølgen begynte å rulle tilbake, forsto jeg, ville vi se oss rundt og legge merke til at noe, noen, manglet. Det var et bilde jeg på det tidspunktet hadde svært lite bruk for, så jeg dyttet det bort, lengst vekk, der det holdt seg en god stund.

Dette er et forsøk å skrive om noe jeg har prøvd å ikke sette i system. Noe ekstra ventetid må påregnes på vei til poenget.

*

Det er januar 2021 og bare to personer i hele verden vet hvor jeg er. Jeg er på en norsk flyplass, på vei til et sted jeg ikke har lyst til å være, og kjenner en trang til å sladde ansiktet mitt. Vi er fortsatt i andre koronabølge, eller mellom andre og tredje (mens jeg skriver denne teksten må jeg stadig søke tilbake i smittetallene som rullet forbi dag etter dag, uten å feste seg i koronatåka). Jeg må til Nederland for å rydde en bolig. Det føles som om jeg er i ferd med å gjøre noe kriminelt.

Da viruset spredte seg globalt våren 2020, reagerte statene med det maktmidlet de hadde: Å stenge grensene. Den grenseløse fienden måtte holdes igjen på ett eller annet vis. Nasjonene kalte hjem sine egne. I USA brukte man samme kode som ved orkanvarsel: Shelter in place. Gitrene senket seg over en panikkslagen, men brått oversiktlig verden.

Allerede tidlig var det tegn til at noen kom til å falle gjennom sprekkene. I Norge stengte sengetilbud og lokaler for rusavhengige og hjemløse over natta. Frivillige busset romfolk nedover i Europa. I Nederland møtte asylsøkere stengte dører hos sentrene der de skulle melde seg. Veien tilbake var også avskåret. Mange andre, som mer eller mindre frivillig levde liv på tvers av landegrenser, sto plutselig fast.

Når jeg snakket med folk om dette, var det som regel her jeg følte at jeg måtte komme med forbeholdene. Ja, tiltak var helt nødvendige. Jo, jeg vet at alle har måttet ofre mye i pandemien. Ofte stoppet det bare der.

Her er noe av det jeg hadde lyst til å si: Det var ikke det at grensene blir stengt som opprørte meg, men at så mange lot som om det var så enkelt.

Jeg ville si: Det at statsministeren sto på TV og snakket om å feire jul med våre nære som normalt, føltes som et slag i trynet. Selv om vi ikke pleier å feire jul engang.

Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke sa det. Eller jo, jeg tror jeg var redd for å høre: Du kunne vel blitt hjemme, om du ikke liker hvordan vi gjør det her.

* * *

Det er oktober 2020 og jeg skal hjem igjen til Norge etter det som på dette tidspunktet heter en «strengt nødvendig reise». Om noen måneder vil regjeringen fjerne skillet mellom nødvendig og unødvendig reising, en av flerfoldige regelendringer som kan inntreffe like brått som væromslag på Vestlandet. Fra januar må du tilbringe ti dager på karantenehotell, uansett om du har vært på ferie eller, si, i din mors begravelse. Karantenehotell koster 500 kroner per natt, per person.

Ennå er vi ikke der, men høsten 2020, den jeg helst vil glemme, er spøkelset som kalles importsmitte i ferd med å ta form. Byggearbeidere på pendlerkontrakter, særlig fra Øst-Europa, kommer med fly og drar rett på jobb. Bransjene har klart å ordne unntak fra karanteneordninga, og regjeringen stoler på dem. Det viser seg å være en dårlig idé. Fra 9. november blir karantenehotell pålagt for alle som reiser «unødvendig» inn i Norge. På spørsmål fra NRK innrømmer helsedirektøren at poenget med ordningen er at den skal virke avskrekkende.

I oktober er været grått, smittetallene i Europa mørkerøde og stemningen på Schiphol anspent. En ansatt ber om dokumentasjon på at vi er bosatt i Norge. Hva slags dokumentasjon? Det er det ingen som vet. Jeg kjenner en ur-angst velle opp i brystet og hører stemmen min gå i fistel. I et kort øyeblikk forstår jeg folk som går amok mot systemet. Computer says no. Vi finner ut av det, men hjertet hamrer hele veien hjem. Munnbindene er et gjerde, jeg blikker folk som kommer for nære, ser de ikke at vi er de farlige?

Karantene er et relativt begrep når byen er i lockdown. Likevel kjennes det kvelende. I sosiale medier sitter hele Norge innelåst med kollektiv brakkesjuke igjen, akkurat som i den første smittebølgen. I mars 2020 trengte alle noen å hate, og målene sto i kø: hyttefolk, festfolk, dorullhamstrere, køhostere. I den andre bølgen, på høsten, blir folket atter samlet i kampen mot importsmitte. Avisene skriver om smitten som sniker seg over grensa med arbeidsinnvandrere, tilsynelatende noe helt annet enn det som skjedde da helnorske skiturister først tok med seg covid-19 hjem. Aftenposten høyner med innvandrersmitte. Utover vinteren og våren vil avisa granske virusets vei over grensen med lupe, ned til enkelttilfeller.

I forskningen er «importsmitte» et nøytralt begrep, har jeg latt meg fortelle. Men måten det brukes på i den norske debatten gir meg en uggen følelse. Det ligger en fortelling der om at vi kan sette munnbind på landet, fylle vollgravene med Antibac, bygge antivirusmur. En idé om at alt ville vært i orden om det ikke var for utlendingene med smitten sin. Vi kunne jo bare stengt grensene og levd som normalt, sier folk.

Som normalt? Vi? I Norge bor det rundt 800.000 mennesker som er født i utlandet. Litt under halvparten av dem kommer fra EØS-området. I tillegg har et ukjent tusentall nordmenn familie og kjærester over grensa. I regjeringens mange pressekonferanser, der helseministeren snakker melankolsk om hvordan situasjonen tærer på oss alle, er det ikke disse det handler om. De gangene utlendinger omtales, er det som tannhjul i norgesmaskineriet. Helsedirektoratet medgir i en anbefaling om å stenge helt for innreise fra røde land, at det kan «belaste deler av næringslivet».

En podkaster jeg liker godt sier at han er litt forelsket i justis- og moderniseringsminister Monica Mælands strenge tone. Utlendinger får ikke adgang til riket. Høhø!

* * *

Det er april 2021 og NRK slår opp saken om 23 år gamle Kinga Mulawka som brått måtte reise til sin mors begravelse i Polen. På vei hjem ble hun stoppet av grensepolitiet. Computer says no. 27. januar 2021 stengte grensen for alle som ikke er bosatt i Norge. Folk som Kinga, som bor og jobber i Norge, men har et såkalt d-nummer i stedet for et fødselsnummer, er ikke «bosatt», sier Helsedirektoratet, eller er det Skatteetaten, UDI, FHI? Instanser ramler over hverandre for å påpeke at regler er regler.

Det er et refreng i de etter hvert mange og bisarre nyhetssakene om folk som blir nektet å reise hjem, kjærester som blir stoppet på grensa: Individet plikter å sette seg inn i regelverket. Smittevern trumfer alt annet. Det er noe i kulda og avstanden som minner meg om frasene om «innvandringsregulerende hensyn». I asylpolitikken har streng for lenge siden blitt et hedersord, og det samme ser ut til å skje her. 2100 mennesker med norsk d-nummer blir bortvist fra grensa fra januar til mars. Det ingen helt greier å forklare, er hvorfor d-nummer gjør en mer smittefarlig enn f-nummer.

Selv om jeg ikke skal noen steder lenger, skriver hver nyhetssak og regelendring seg inn i mitt indre flytskjema – det jeg lagde i oktober 2020, en labyrint av mulige sykdomsforløp, risikovurderinger og beregninger av karantene for tre personer. Bli eller gå. Holde sammen eller splitte opp. Konklusjonen er ubønnhørlig, kvalmende: Med oppdatert regelverk hadde jeg ikke rukket fram i tide.

«Hun fikk jo bare trygd fra Norge», skriver folk i kommentarfeltene om Kinga – og refererer til at hun, som så mange andre, har vært permittert siden pandemien startet og har fått dagpenger av Nav. Carl I. Hagen raser først over at innvandrere ikke bryr seg om smittevern, så over at Oslo-bydeler med høy smitte får flere vaksiner. «Nå diskriminerer de egen befolkning og belønner innvandrerbefolkningen. Igjen!»²

Utover våren 2021 har ikke Norge brakkesjuke lenger. Nasjonen lukker seg om seg selv. En norskere person enn meg ville kanskje sagt at man er seg selv nok. «All smitte vi har i Norge er i utgangspunktet utenlandsk», sier Erna Solberg på et tidspunkt. Som om ikke det ligger i ordet pandemi. I mørke stunder håper jeg at den neste mutanten utvikler seg i Nordre Follo. The Norwegian virus.

SELVKRITISK INTERMESSO

Skjerpings, Carline! Enn å bruke Carl I. Hagen som bevis på noe som helst? Mens pandemien bølger fram og tilbake, leser jeg, i forbindelse med et skriveprosjekt, en rekke bøker fra sterkt islamfiendtlige skribenter. Det som preger dem, er ikke først og fremst hatet – men hvordan de ser islam overalt. De er låst i lufttette ekkokamre der innvandring får skylda for alt som er galt, samtidig som den er styrt av onde krefter. Slik kan for eksempel flyktningkrisa i 2015 omtales, uten at krigen i Syria er nevnt som en grunn til at folk dro.

Det jeg begynner å lure på, er om jeg gjør det samme, når jeg ser fremmedfrykt overalt i pandemien. Har jeg glemt viruset? Har jeg glemt at det hele handler om å beskytte folk fra sykdom og død?

I tiradene om Aftenlandets undergang kjenner jeg også (motvillig) igjen noe annet: følelsen av at noe er tatt fra meg, som jeg mener jeg har krav på. Året før pandemien brøt løs, reiste jeg sørover i Europa og krysset Middelhavet til Tunisia. Som alltid fylte togturen meg med frihetsfølelse og glede, men siste del av reisen var ambivalent og skamfull. Det vinrøde europeiske passet lå tungt i lomma. Nå har det mistet sin magiske funksjon. Og jeg må innrømme: jeg er rasende.

Og så er det en siste ting: En snikende mistanke om at opprørtheten over nasjonale tiltak egentlig er en måte å holde egen sorg og frykt på avstand på, skrive den inn i en større fortelling der det går an å skylde på noen for noe som ikke er deres skyld.

* * *

Utover vinteren og våren blir jeg en Rasende Tvitrer. Jeg deler artikler om folk som er låst inne eller ute av Norge og tagger departementer og politikere med den sammenbitte kjeven til en person som ikke forventer å bli lyttet til. Det danner seg en liten sky av folk i samme båt, vi liker hverandres innlegg og prøver å pushe saken.

Likevel nøler jeg når redaktøren i Vinduet i mai 2021 spør om jeg vil skrive om «covid-19 og norsk nasjonalisme». Jeg har kjent på en rar følelse av at det nok er best å holde kjeft om dette. Én grunn er den generelt utrivelige covid-debatten, der hvert kritiske spørsmål kan bli møtt med glefsing om at man åpenbart gledelig ofrer bestemødre og syke barn på økonomiens alter. Også folk som står meg nær, er redde for smitten fra utlandet. Og det er jo ikke rart.

Men det er noe mer. Kanskje er det den passløses iboende paranoia i møte med byråkratiet (vi får satse på at UDI ikke leser Vinduet). Muligens også et snev av takknemlighetskravet som folk med mørkere hud enn meg stadig møter på. Best å sitte litt stille i båten. Man vet liksom aldri.

I mai-juni skjer det noe nytt: Nordmenn begynner å murre over grenseregimet. «Jeg hadde lite sympati for dem som klaget over kaoset. Helt til jeg selv dro ut og kom hjem», skriver Aftenposten-journalist Pål Vegard Hagesæther, i en formulering som virker hakket mer avslørende enn hva som var meningen. Litteraturprofessoren Toril Moi, som bor i USA og vil besøke sin 93 år gamle far, skriver en flammende kronikk i VG om at hennes amerikanske vaksinebevis avvises som «ikke verifiserbart». «[Monica] Mæland sier dermed at det ikke finnes noe jeg, som norsk bosatt i USA, kan gjøre for å overbevise henne om at jeg ikke er en falskner», skriver Moi, og mener det strider mot rettsstatens prinsipper.

På spørsmål fra Aftenposten sier statsminister Erna Solberg: «At det er noen veldig taleføre som mener at akkurat de skulle ha et unntak, det er ikke uvanlig.»

Her er det noe som skurrer: Hele vinteren har næringslivet ropt varsko om at A/S Norge er avhengig av utenlandsk arbeidskraft, men utenlandsreiser er altså en luksus noen få «taleføre» driver med. La oss kalle det globaliseringens paradoks. Det går inn i et verdensbilde som er i vinden. Norges covid-nasjonalisme, om man nå skal kalle det det, er på ingen måte særnorsk. Pandemien blåser liv i nabofeider og legitimerer «sterke menn» som snakker om at nasjonene trues av internasjonale organer, utlendinger og «globalister».

I nyskilte Storbritannia lover Boris Johnson å hive ut covid-19 egenhendig: «Vi vil lykkes, akkurat som dette landet har kastet ut every alien invader de siste tusen årene» ³. I Norge debatterer partiledere hvorvidt vi kunne ha tusket til oss flere vaksiner ved å gå utenom EU. Allerede våren 2020 ymtet representanter fra Senterpartiet frampå om at man burde beholde «forsterket grensekontroll» også etter pandemien – det fungerte så bra for å stoppe smuglere og kriminelle.

Kanskje enda mer foruroligende enn de som roper om å stenge grensene og kaste nøkkelen, er de som vet at Norge ikke er en øy – men som gjerne vil late som. NHO snakker om «diffus arbeidsinnvandring» som problemet. Det de mener er folk som utøver sin rett til fri bevegelse én og én. De foreslår at arbeidslag kan busses rett fra flyplassen til bedriftene og gå i karantene der. Slik kan landet holdes flytende, helt uten å komme i kontakt med de smittsomme.

* * *

Det er september 2021 og på New Zealand har statsministeren sagt at landet kanskje må være stengt for innreisende til 2023. Australia, som lenge har holdt fast ved såkalt zero-covid, sliter med å finne veien ut og må bruke militære styrker for å overholde strenge lockdowns.

Den norske grensen er fortsatt stengt for alle utenom folk fra EU og noen tredjeland.⁴ Grenseåpningen skyves stadig framover, det snakkes om risikoen for ennå uoppdagede varianter. Familier er fortsatt splittet. Folk lager flytskjemaer. I den norske valgkampen er det ingen partier som snakker høyt om saken.

Pandemien var ikke starten på dette. Globaliseringens stygge baksider har kommet for alvor fram i lyset de siste tiårene, fremmedfiendtlige partier har seilt opp på bølger av sinne, avmakt og frykt. Ideen om at innvandrere kan ha noe å bidra med, at utlandet er noe mer enn en feriedestinasjon (eller et lugubert sted der falske vaksinepass falbys på hvert gatehjørne), var allerede på retur. Så kom covid-19 som et ekko av en svunnen tid, der grenser var grenser og de fleste holdt seg i ro.

Kanskje var det aldri mer enn en drøm, ideen om en åpnere verden – og ble ideen om det grenseløse som noe bra, skylt bort med smittebølgene? Kanskje er det ikke bare vi som har mistet noen det siste året, som har lidd tap. Kanskje har vi alle mistet noe for godt.