Å sitte og måpe i en stol

Under annen verdenskrig, et par år før utgivelsen av debutboka Bak skapet står øksen, bodde den nyskilte forfatteren Torborg Nedreaas på et avsides bruk på Stord, med to unge sønner og en syk mor. Den vesle familien med jødiske aner levde delvis i skjul for okkupasjonsmakten, på ekstremt knappe ressurser. Nedreaas – forsørgeren – drev fiske og bøttet garn for å få endene til å møtes. Og hun skrev ukebladnoveller, mens guttene vokste, moren var redd og krigshandlingene pågikk rett utenfor deres stuevinduer. Hvordan i all verden kunne slike elendige tenke- og skriveforhold resultere i at Nedreaas debuterte med en bejublet novellesamling på Aschehoug, allerede høsten 1945? Svaret på det er ikke ett, men en mosaikk av ulike forhold. Men vi kommer ikke utenom de materielle strukturene. Selv om Nedreaas etter debuten var forsiktig i sin omtale av tilknytningen til ukebladene, påpeker hun kort og brutalt betydningen av denne publikasjonskanalen, i Det første jeg fikk trykt (1950). I denne lille antologien ble kjente forfattere invitert til å sende inn sine første publiserte tekster, med en tilhørende introduksjon. Nedreaas jukset litt, hun bidro faktisk med sin tredje trykksak, og forklarte innledningsvis at bak den teksten lå to ukebladnoveller som var så dårlig at de ikke egnet seg for ny publisering. Men hun sendte likevel den første novellen (om en forelsket sykepleier) «en vennlig tanke [...] for det var i all rettferdighets navn denne [...] som skaffet meg Josef [Nedreaas’ skrivemaskin], og uten den «var det ikke sikkert jeg hadde kommet til å skrive noe mer».

Fete honorarer og en blandet mottakelse

Hele 100 kroner ble Nedreaas betalt for sin første novelle, som sto på trykk i Allers i 1938. Betalingen tilsvarte 3,5 prosent av et gjennomsnittlig 1938-årsverk på 2800 kroner. En tilsvarende andel av et gjennomsnittlig 2021-årsverk ville talt mer enn svimlende 20 000 kroner (et honorarnivå de fleste litteraturfrilansere kan se milelangt etter i dag!). Ukebladene ga Nedreaas penger, penger ga skrivemaskin, skrivemaskinen ga debutromanen, som etter hvert ble fulgt opp med et kritikerrost forfatterskap. De rause honorarene tatt i betraktning, skulle en tro det var innlysende for Nedreaas’ kritikere at tilknytningen til Allers, Hjemmet og Arbeidermagasinet var en sentral betingelse for at en forfatterspire med dårlig råd kunne bruke okkupasjonsårene til å skrive. Men tvert imot: Den første resepsjonen tyder på at anmelderkorpset var lykkelig uvitende om at hundretusenvis av landets husmødre hadde stiftet bekjentskap med Nedreaas’ penn flere år før debuten. Ikke bare var anmelderne uvitende, de benyttet også anledningen til å vurdere i kontrast til novelleproduksjonen som foregikk i ukebladene, og som debutanten selv hadde bidratt til. I avisa skrev for eksempel signaturen K.W. at noveller i bokform hadde vanskeligheter med å «hevde seg på våre breddegrader», og at slike var å forstå som en motsetning til de som «forekommer i ukemagasiner». Ifølge ham var Nedreaas’ debut et eksempel på hvorfor det «utvilsomt» burde skje en forandring i så måte. Kritikernestoren Philip Houm – som senere sto i spissen for tildelingen av historiens første norske kritikerpris til Nedreaas – påpekte i sin -anmeldelse at den store hungeren etter trykksaker etter krigen kanskje kunne gi novellen ny giv, og at «fortjener den chansen». Det hele må ha vært en ambivalent affære for debutanten. Kritikerne brukte henne, en forfatter som hadde forsørget familien ved å skrive ukebladnoveller i sju år, som eksempel på hvordan novellesjangeren kunne gjenerobre sitt ry etter at den var blitt skitnet til i den kulørte ukepressen.