Det er januar 2022, og jeg står på toppen av Jarizim, et av to fjell som tårner opp på hver sin side av Nablus. Jeg betrakter menneskene som beveger seg nede i souken. De fleste husene i den eldgamle byen er bygget av lokal stein, hvit eller beige, som om byen skyter naturlig ut fra fjellene. Fasadene skinner i middagssolen. Bak ryggen min er en fortlignende israelsk bosetning, strategisk oppført på en høyde, slik at bosetterne kan overvåke dalen med militært utstyr. De illegale bosetningene, bygget på ruinene av ødelagte palestinske landsbyer, er en påminnelse om hvem som for tiden dominerer Vestbredden. I skyggen av Jarizim fortsetter hverdagslivet i Nablus. Noen er på vei til bønn, andre handler ferskt kjøtt i souken, noen henger opp klesvask på taket, andre tar en røykepause på jobb, barn leker i gatene, eldre kledd i tykke jakker prøver å nyte litt varme i solskinnet.
Dette er hjembyen til den palestinske forfatteren Sahar Khalifeh (født 1941), og det er her mesteparten av de elleve romanene hun har skrevet, utspiller seg. Det er denne byens mennesker hun har fanget i bøkene i sine mer enn 50 år som forfatter. Husmødre, handelsmenn, studenter, revolusjonære, bestemødre, skolebarn, de som flyktet fra Palestina, og de som vendte tilbake – alle disse menneskene som navigerer det lille livet mens historiens bølger treffer dem. Når jeg leser romanene hennes, kommer Nablus tilbake til meg. De lyse husene, duften av za’atar og kardemomme, den søte smaken av kunafeh, følelsen av kaldt vann og olivensåpen Nablus er så kjent for, men også vegger helt dekket av bilder av martyrer og geværskudd i det fjerne. Mest av alt de mange menneskene jeg har truffet som møter hver morgen under okkupasjon. For den som vil lese om det levende Palestina, det som forblir skjult bak avisrubrikker om krig og geopolitikk, er Khalifehs bøker det ideelle utgangspunktet.
Det er vanskelig å se ut over den vakre byen og samtidig ta innover seg hvor mye vold den har vært vitne til de siste hundre årene. Denne spenningen blir tematisert i en av Khalifehs seneste bøker, Ḥubbī al-awwal (Min første kjærlighet) fra 2010, som er oversatt til engelsk av Aida Bamia med tittelen My First and Only Love (2021). I romanen flytter Nidal, en eldre kunstner, tilbake til barndomshjemmet sitt i Nablus etter et langt liv i utlandet. Etter 1948 og al-nakba ble familien hennes separert. Huset hun vokste opp i, har stått tomt i flere tiår. Tilbake i barndomshjemmet gjenopplever hun minnene fra sin ungdom. Blant minnene er hennes første kjærlighet til en ung revolusjonær under det store opprøret i årene 1936–1939, da palestinere kjempet mot det britiske mandatstyret.
Nidal vender tilbake til Nablus ikke lenge etter den kaotiske andre intifadaen (2000–2005), og naboen hennes lever i skrekk for de enorme militære kjøretøyene som ruller gjennom Nablus’ gater, og som så enkelt kan ødelegge en boligblokk. I tillegg til den israelske tilstedeværelsen i gatene har konflikten mellom de to ledende palestinske partiene, Fatah og Hamas, ført til vold og splittelse i det palestinske samfunnet. Nidal blir sjokkert da naboen forteller henne at barndomshjemmet hennes er blitt brukt av palestinske militante til å avhøre og drepe dem de mistenker for å være forrædere. Hun beskriver følelsen slik:
Kjøkkenvasken, badekaret, kjøkkenflisene, trappene og det gamle hvelvet hadde alle blitt til begravelsesplasser, og jeg stod oppå en blodig myr fylt av bein, hodeskaller og de tilbakeholdte stønnene fra menn som døde under tortur. Var dette virkelig mitt hus?
I Min første kjærlighet blør minnene fra 1930-tallet sammen med 2000-tallets virkelighet. Det virker nesten som om Nablus er dømt til å oppleve endeløse sykluser av vold. Samtidig er det en bok om å kreve sin rett til kjærlighet og håp i protest mot en brutal virkelighet. Denne kjærligheten mot alle odds står i skarp kontrast til den nedarvede sykliske volden Khalifeh også fanger i romanen: Nye generasjoner av revolusjonære blir født for å slåss mot nye generasjoner av okkupanter. Unge elskere blir til martyrer, igjen og igjen. Men noen ting forandrer seg. På 1930-tallet besto koloniseringen i at den britiske kolonialmakten kjøpte opp små jordstykker fra fattige bønder, for at disse så ble gitt til jødiske bosettere. I dag er Nablus, som ligger i hjertet av Vestbredden, omgitt av bosetninger, checkpoints og militærbaser. Siden 7. oktober 2023 har bosettere, i skyggen av krigen, blitt mer aggressive, og mange palestinere har mistet sitt hjem. Direkte palestinsk administrasjon av området er blitt redusert, slik at det som eksisterer nå er et sett av isolerte øyer i et hav av israelsk kontroll. Bare en mil vest for Nablus er bosetningene adskilt fra palestinske landsbyer av stålgjerder, og det dypt inne i territoriet som var tenkt å bli en palestinsk stat.
Det er et annet Vestbredden vi møter i Khalifehs store gjennombruddsroman, Al-ṣubār (Fikenkaktusen) fra 1976. Boken er oversatt til engelsk av Elizabeth Warnock Fernea og Trevor Le Gassick med tittelen Wild Thorns. Dette er den andre romanen hun ga ut, og boken gjorde henne til en både feiret og omstridt forfatter. Romanen utspiller seg i den vanskelige tiden etter 1967, da Israel beseiret de arabiske nabostatene og okkuperte Vestbredden. Grensen mellom Israel og de okkuperte områdene var mer porøs da enn den er i dag, og mange av palestinerne som slet økonomisk, fant arbeid i bosetninger eller reiste inn til Israel for å arbeide på fabrikk. I romanen utforsker Khalifeh virkeligheten til disse arbeidere og hvordan Vestbredden raskt ble forandret under okkupasjonen.
Romanen har mange karakterer, men kjernen i plottet er relasjonen mellom to fettere i Nablus, Usama og Adil. De kommer begge fra en fremstående landeierfamilie, men har tatt ulike livsvalg. Usama er en av mange palestinere som reiste til en av gulfstatene for å arbeide, mens Adil ble igjen for å ta hånd om sin fars eiendommer for slik å kunne forsørge sin familie. Handlingen åpner med Usamas reise tilbake til Vestbredden. I eksil har han blitt del av en motstandsbevegelse som aldri blir navngitt. Ifølge motstandsbevegelsen regnes det som forræderi å reise til israelske områder for å arbeide, og Usamas oppgave er å utføre et bombeangrep mot en av bussene som frakter palestinske arbeidere til Israel.
Vel hjemme i Nablus oppdager Usama at Adil har gitt opp arbeidet på familiens gård og nå pendler til Israel for å arbeide. Adil ser dette som helt nødvendig for å kunne oppfylle sin plikt som familieforsørger. Spesielt da faren hans blir kronisk syk, er det å ta arbeid i Israel det eneste ansvarlige han kan gjøre. Oppdraget til Usama blir plutselig mer komplisert da han innser at hans egen fetter kan være på en av bussene bomben skal ramme.
Khalifehs romaner har store persongallerier og veksler konstant mellom ulike fortellerstemmer. To viktige karakterer er Zuhdi, en kollega av Adil på fabrikken, og Basil, Adils unge, idealistiske bror. Begge havner i fengsel, Zuhdi fordi han banker opp en israelsk kollega på fabrikken som har brukt rasistiske skjellsord om arabere, og Basil fordi han har ropt revolusjonære slagord på gaten i nærheten av israelske militære. Basils skjebne speiler virkeligheten for mange tusener unge palestinere som utsettes for vold og tortur i israelske militærfengsler, der også mange barn sitter fengslet uten lov og dom. Dette var vanlig allerede på 70-tallet, men systemet er i dag både større og mer brutalt. Situasjonen er blant annet beskrevet i «Welcome to Hell», en ny rapport fra den israelske menneskerettsorganisasjonen B'Tselem. Rapporten beskriver fengslene som «et nettverk av torturleirer» som minner om Guantánamo Bay og Abu Ghraib.
Al-ṣubār ble både feiret og kritisert av palestinske intellektuelle da den kom ut i 1976. Mest oppsiktsvekkende for Khalifehs samtidige var den positive fremstillingen av de palestinske arbeiderne som forlater sine tradisjonelle jobber for å arbeide i okkupasjonsmaktens fabrikker. Dette må forstås i kontekst av tidens litterære og politiske strømninger. Etter andre verdenskrig var idéen om forfatterens rolle i postkoloniale arabiske samfunn knyttet til konseptet iltizām, et ord som betyr «forpliktelse» eller «engasjement». Det var forventet at en forfatter forpliktet til å stå i sitt folks tjeneste og skrev litteratur som inspirerte til frigjøring og bidro til nasjonsbygging. I 60-tallets marxistiske kretser ble en prosastil som kalles al-wāqiʿiyya al-ishtirākiyya, «sosialistisk realisme», dominerende. For den tidens palestinske forfattere var det en selvfølge å produsere litteratur som dokumenterte det palestinske folkets lidelser og inspirerte til nasjonal frigjøring. To lysende eksempler er prosaisten Ghassan Kanafani og de tidlige diktene til poeten Mahmoud Darwish. Tapet i krigen 1967 førte derimot til en ideologisk krise i den arabisktalende verden og innenfor den arabiske nasjonalismen som den egyptiske presidenten Gamal Abdel Nasser kom til å representere. Arabiske forfattere begynte å eksperimentere mer hva gjelder både form og innhold, i et forsøk på å forstå en virkelighet som i en tid preget av krig og katastrofe, ga mindre og mindre mening.
Khalifeh begynte å skrive etter 1967 og hører til den generasjonen forfattere som åpent kritiserte etablerte sannheter og ideologier hun mente hørte fortiden til. Stilmessig går hun ikke langt utenfor 60-tallets idealer om realisme, og klasseanalysen hennes er definitivt sosialistisk. På samme måte som andre palestinske forfattere beskriver hun den enorme lidelsen som stammer fra israelsk okkupasjon og etnisk rensning. Hun skiller seg derimot fra sine forgjengere ved at hun retter søkelyset mot den undertrykkelsen basert på klasse og kjønn som eksisterer innenfor det palestinske samfunnet. I Al-ṣubār er de palestinske arbeiderne ikke forrædere, de er mennesker som har blitt sviktet av Vestbreddens overklasse, de palestinske landeierne. I Khalifehs fremstilling holder disse på sine eiendommer og føydale tradisjoner uten å tilby arbeidere og flyktninger en jobb de kan leve av. Uten mulighet til å forsørge sin familie søker de seg til fordelaktig arbeid på den israelske siden. I romanen finner Usama familiens gård øde og besøker mannen som en gang forvaltet eiendommen. Han spør mannen hvorfor sønnen hans, Shahada, ikke har tatt over farens arbeid, men i stedet har valgt å arbeide for israelerne. Han får til svar at det er bedre penger der og ingen som står og skriker på en som på et esel. Da Usama spør om han har glemt hvem som eier jorden, svarer mannen sint at det selvfølgelig er landeieren, Effendi:
Jeg er bare en lønnsarbeider, sayyid, det har jeg vært i alle mine år, jeg har ikke noe jord eller noe som bekymrer. Shahada var også en arbeider, og det er han fortsatt. Så lenge jorden ikke er min eller Shahadas, hvorfor skal vi dø for den? Da vi døde av sult, var det ingen som spurte om oss, men nå spør dere stadig etter oss, hvorfor?
I Al-ṣubār har den romantiske og revolusjonære Usama, arvtaker til fortidens landeiende klasse, kommet hjem til en virkelighet han ikke lenger forstår. Alt har forandret seg. Med sin svarthvite moral og drøm om å dø martyrdøden finner han ikke sin plass i det nye samfunnet. Hans fetter Adil, derimot, som har valgt å arbeide i en israelsk fabrikk, viser langt mer omsorg og ettertanke. Disse portrettene førte til skarp kritikk av Khalifeh fra andre palestinske intellektuelle, blant andre forfatteren Yahya Yakhlif, som ønsket at hun hadde valgt mer positive eksempler på væpnet kamp.
En annen samtidig forfatter og politiker, Emile Habibi, publiserte et åpent brev i et kommunistisk tidsskrift der han priset Khalifehs kunstneriske mot og realisme, men samtidig mente at hun renvasket okkupasjonen gjennom å fremstille arbeid hos israelerne som frigjørende. Khalifeh sendte et skarpt tilsvar. Hun mente at det er Vestbreddens egen borgerlige klasse og politiske elite som har sviktet i å utvise nasjonal solidaritet med underklassen, og at det er disse som åpent handler med Israel samtidig som de utnytter arbeiderne for egen vinning. Khalifehs poeng var at det derfor er deres egen skyld om fattige palestinere ikke føler samhørighet med dem og i stedet søker seg til arbeid som kan gi dem en inntekt.
I romanen er Adils far en representant for klassen Khalifeh kritiserer. Adil forlater familien, men faren merker ingenting. Han bruker all sin tid på å invitere journalister og utlendinger til hjemmet sitt, der han holder lange taler fulle av slagord fra den arabiske nasjonalismens storhetstid, og er fornøyd så lenge Adil holder husholdet gående. I sin analyse av romanen kaller litteraturviteren Bashir Abu-Manneh Adils far for en «patriark-parasitt», representant for alt Khalifeh vil motarbeide. Hun kjempet for frigjøring gjennom romanene sine, men for henne gikk ikke veien fremover gjennom glorifisering av den typen revolusjonær kamp som 60-tallets litteratur satt i sentrum. Frigjøring fra okkupasjonen var bare mulig om den også innebar et oppgjør med patriarkalske og undertrykkende strukturer internt.
I dag føles etterkrigstidens økonomiske transformasjon fjern, men spørsmålene om maktstrukturer og intern splittelse som Khalifeh tar opp i Al-ṣubār, er fortsatt brennende aktuelle. Den palestinske selvstyremyndigheten ledes i dag av Mahmoud Abbas til tross for at hans parti, Fatah, tapte valget mot Hamas i 2006. Dette ble etterfulgt av konflikten Khalifeh tematiserer i Ḥubbī al-awwal, som altså endte med at Hamas tok kontroll på Gazastripen, mens Vestbredden de facto styres av Fatah under Abbas. Forsoningsprosessen står stille, og det er ikke blitt gjennomført valg siden 2006. Palestina har en ung befolkning, og de som nå fyller 18 år, har ikke opplevd noen valg i sin levetid. Abbas viderefører politikken fra sin forgjenger Yasser Arafat, som signerte Oslo-avtalen i 1995. Denne var tenkt å bane vei for en tostatsløsning, men har i praksis ført til en énstatsrealitet der Israel kontrollerer majoriteten av Vestbredden, mens Abbas styrer over en rekke isolerte landområder, delvis i samarbeid med israelske myndigheter. Mange unge søker seg i dag til nye former for aktivisme utenfor den klassiske partipolitikken, der de ikke lenger føler seg representert.
Temaet hvor Khalifehs tydeligste og mest lidenskapelige kritikk kommer til uttrykk, er kvinnens rolle i det palestinske samfunnet. Selv om Al-ṣubār er hennes mest kjente roman, utgjør den et unntak i forfatterskapet ettersom den har to mannlige hovedkarakterer. De fleste romanene hennes har kvinnelige hovedpersoner, hvis liv begrenses av to samtidige former for undertrykkelse, på den ene siden undertrykkelsen fra den israelske okkupasjonsmakten og på den andre siden undertrykkelsen fra patriarkalske strukturer innenfor det palestinske samfunnet.
Det kan være verdt å nevne to vanlige, men motstridende bilder av den palestinske kvinnen. I den arabiske verden er palestinske kvinner kjent for sin styrke og delaktighet i kampen mot okkupasjonen, samtidig som de standhaftig holder samfunnet og familien gående når deres fedre, brødre og sønner forsvinner inn i fengsel eller i krig. Dette bildet står i skarp kontrast til den europeiske stereotypien om arabiske kvinner som undertrykte og begrenset til hjemmet. I mine egne møter med palestinske kvinner har jeg funnet mer sannhet i det første bildet. Jeg slutter aldri å inspireres av kvinner fra Palestina, som forskeren Lila Abu-Lughod, den unge aktivisten Muna el-Kurd eller journalisten Shireen Abu Akleh, som i 2022 ble drept av en israelsk skarpskytter. Samtidig er det et faktum at mange palestinske kvinner begrenses av patriarkalske strukturer, spesielt i mer konservative landsbyer. Hovedpersonene i Khalifehs romaner er ofte de vanlige kvinnene vi aldri ser i mediene, de som kjemper en stille kamp for å leve et godt liv.
Det er ikke til å komme forbi at Khalifeh henter inspirasjon fra sitt eget liv når hun skriver om kvinner. Hun var den femte i en rekke av åtte døtre, noe som var en stor skuffelse for foreldrene, som ønsket en sønn og arvtaker. I essayet «My Life, Myself, and the World» i tidsskriftet Al Jadid beskriver Khalifeh det hun lærte som ung jente, nemlig at hun tilhører et elendig og verdiløst kjønn. Hun ville gjerne fortsette på universitetet etter skoletiden, men foreldre hennes mente det ikke passet seg for en jente, og derfor ble hun i stedet tvunget inn i et ulykkelig arrangert ekteskap. På starten av 70-tallet fikk hun imidlertid skilt seg, og hun begynte å studere på Bir Zeit-universitetet i Ramallah. Nå kunne hun endelig virkeliggjøre forfatterdrømmen. I 1988 åpnet hun et senter for kvinners rettigheter i Nablus. Senterets aktiviteter inkluderer utdanning for kvinner, tiltak for å forbedre kvinners økonomiske situasjon og kampanjer mot vold i nære relasjoner.
En norsk leser kan finne et lysende eksempel på hvordan ulike kvinnelige erfaringer flettes sammen hos Khalifeh i romanen Al-mīrāth (Arven) fra 1997, den eneste av bøkene hennes som er oversatt til norsk. Hovedpersonen Zaynab har en palestinsk far, men er selv født i USA. Hun blir gravid som tenåring, og som en konsekvens av dette mishandlet, og deretter forlatt, av faren. Etter det flytter hun inn hos bestemoren sin og velger å avslutte graviditeten. Kontakten med den palestinske siden av familien opphører. Etter aborten prøver hun å legge denne delen av livet bak seg. Hun fokuserer på studier og gjør etter hvert en god karriere som antropolog under det amerikaniserte navnet Zayna. Samtidig føler hun en stor tomhet inni seg. De første livstegnene fra faren på mange år kommer da Zaynas onkel i Palestina gir beskjed om at faren ligger for døden, og at Zayna må reise dit for å gjøre opp arven. Hun reiser til farens hjemby på Vestbredden. Etter å ha blitt kjent med slekten bestemmer hun seg for å bli i farens hjemby i en periode for å få tilbake sin barndoms arabisk. Håpet er at hjemlandet kan fylle det indre tomrommet.
I Palestina møter Zayna ulike slektninger, og romanen viser oss livet deres i tiden etter Oslo-avtalen. Kontrasten mellom deres ulike skjebne blir tydelig da kusinen Nahla, som i mange år har jobbet i Kuwait og pliktskyldig har sendt penger hjem til familien, etter Gulfkrigen må flykte tilbake til Vestbredden. Der lever hun som en ugift dame på over 50 år. Nahla føler at hun har kastet vekk livet med å forsørge familien, uten å få respekt og kjærlighet tilbake. I hemmelighet innleder hun et forhold til en rik familiefar som er blitt forelsket i henne. Dette forsøket på å finne mening og kjærlighet går på tvers av lokalsamfunnets normer, og da relasjonen blir kjent, setter det hele slekten i fare. De mange konfliktene i familien som ligger og vaker under overflaten, møter dagens lys, og sønnene til hennes kjæreste skyr ingen midler for å kvitte seg med Nahla.
Zayna møter også farens nye, unge kone. Kona er på alder med henne selv og er mirakuløst blitt gravid ikke lenge etter at ektemannen har fått et slag. Hun kommer fra en respektert familie, og gjennom denne familien blir Zayna introdusert for Jerusalems sosietet, der livet skiller seg markant fra livet i landsbyen hvor slektningene hennes lever. Disse delene av boken illustrerer tydelig de ulike virkelighetene som palestinske kvinner kan leve i basert på klasse og hjemby.
Arven oppviser også mange absurde konsekvenser av Oslo-avtalen og er god motgift mot norsk selvgodhet i kjølvannet av avtalen. Når jeg selv har reist gjennom Palestina, har jeg ikke hatt særlig lyst til å fortelle at jeg arbeider som forsker ved Universitetet i Oslo. Bare ordet «Oslo» vekker mye smerte hos dem som lever med konsekvensene av avtalen. Selv om norske politikere fortsatt slår seg for brystet og snakker varmt om Norge som en «fredsbyggende nasjon», er bilde et helt annet i Palestina. Vestbredden har flere bosetninger enn noensinne, den palestinske selvstyremyndigheten kontrollerer små biter av det som skulle bli en palestinsk stat, og Gaza blir bombet i stykker etter en snart tjue år lang inhuman blokade. Avtalen ble solgt inn som en tostatsløsning, men banet i realiteten veien for én stat basert på apartheid.
Mange palestinere, deriblant Mahmoud Darwish og Edward Said, så faren allerede i begynnelsen av 90-tallet. Begge sa opp medlemskapet sitt i Palestinas frigjøringsorganisasjon i protest mot forhandlingene som resulterte i Oslo-avtalen. Khalifehs roman fra 1997 preges av en nøktern virkelighet, langt fra de store politiske talene. Da Zaynas fetter vender tilbake fra Tyskland, hvor han har utdannet seg til ingeniør, har han store planer om å starte et avløpsanlegg i sin lille hjemby, noe han mener kommer til å skape nye jobber og bedre levestandard. Etter mange turer til ulike myndighetskontorer, der han til sist må godta å invitere med en lokal partner som vet hvem som skal ha de riktige bestikkelsene, møter han et uløselig problem for anlegget: Hvordan skal det fungere når Israel har lagt beslag på alt vann? På hvilken måte bidrar palestinsk industri til frigjøring om man uansett må kjøpe vannet av okkupasjonsmakten?
Den som kan lese Khalifehs bøker på arabisk, møter mange språklige nyanser som ikke lar seg gjengi i en oversettelse. Arabisk er en såkalt diglossi, hvilket innebærer at to varianter av et språk blir brukt i samme samfunn. De fleste arabiske bøker blir skrevet på standardarabisk, en variant av språket som ikke har forandret seg stort de siste hundre årene. Fordelen med standardarabisk er at alle arabiske stater har dette fellesspråket for litteratur, vitenskap, journalistikk og politikk. I hverdagslivet snakker arabere derimot ulike dialekter. De fleste forfattere velger å skrive på standardarabisk, som har en lang litterær tradisjon og er forståelig i hele den arabiske verden, mens noen få velger å skrive på dialekt for å fange genuin dialog og lokal koloritt. Khalifeh velger en mellomvei, der beskrivelsene er på standardarabisk, mens karakterene ofte snakker sin egen lokale dialekt. Khalifeh er en mester i å skrive dialoger som viser frem karakterenes bakgrunn og klassetilhørighet. Fabrikkarbeidene i Al-ṣubār banner og kødder på en måte som tar meg tilbake til røykfylte kafeer i Nablus, hvor menn samles for å skravle og spille backgammon. Medlemmene av Jerusalems overklasse i Al-mīrāth blander bevisst inn franske og engelske låneord i en arabisk som drypper av kulturell kapital. I de senere romanene sniker det seg også inn hebraiske ord i karakterenes språk, noe som gjenspeiler den tospråklige virkeligheten for mange palestinere som lever under israelsk kontroll.
Khalifehs romaner er uvurderlige tidsdokumenter. Khalifeh ble født i det britiske mandatområdet, gikk på skole under jordansk styre, var ulykkelig gift da Israel okkuperte Vestbredden, og kjempet for kvinners rettigheter gjennom begge intifadaene og etter Oslo-avtalen. Khalifehs romaner, i likhet med livet hennes, fanger sentrale hendelser i Palestinas historie. I romanene velger hun å fortelle sin samtid gjennom stemmene til mennesker som får sitt liv kastet om kull i de store historiske øyeblikkene. Det er romaner som plasserer de som sjelden får muligheten til å bli hørt, i sentrum.
Når jeg leser bøkene til Khalifeh, kommer jeg i tanke om den unge kunstneren som viste meg rundt i Ramallah, tenåringsgutten i Jenin som ga meg råd om hvordan jeg skulle overleve en checkpoint, sigarettene jeg røyket med en teologistudent på taket til et assyrisk kloster i Øst-Jerusalem, frysningene da jeg for første gang så bosetningene fra toppen av Jarizim, det vakre Nablus i ryggen. Ingen kan fange hele det motsetningsfulle, kompliserte og vakre Palestina i sin forfattergjerning, like lite som jeg kan fange det i mine reisebeskrivelser. Men Khalifeh kommer nok nærmere enn de fleste.
Vinduets litterære artikkelserie om ytringsfrihet, høyrebølgen i Europa og krigen på Gaza er støttet av Stiftelsen Fritt Ord.
