Albumet med kua på

1

Omtrent midtveis i Michel Houellebecqs roman Serotonin1¹ sitter den deprimerte agronomen Florent-Claude Labrouste og snakker med en gammel studiekamerat, den ikke mindre deprimerte melkebonden Aymeric Harcourt, i spisestuen i sistnevntes slott. Eller rettere sagt: De fortaper seg i alkohol og klassisk rock, i fortvilelse over tingenes tilstand. Aymeric over den håpløse situasjonen for melkebøndene i Normandie og Florent-Claude over den generelle meningsløsheten ved livet som middelaldrende mann. De er hva man kan kalle representanter for «Europas syke menn». Heldigvis har Aymeric en omfattende platesamling, «en hel vegg, det var imponerende», «litt over fem tusen», og et påkostet stereoanlegg, en «Technics MK2» og to høyttalere, «to enorme parallellepipeder av ubehandlet nøttetre, over en meter høye», av merket «Klipschorn […] de første høyttalerne som ble laget av Klipsch». Det er med andre ord et anlegg for en lydentusiast. Det var på landbrukshøgskolen de to først møttes, på begynnelsen av 1990-tallet. Om møtet forteller Florent-Claude:

Med det lange, lyse, krøllete håret og de kanadiske tømmerhoggerskjortene sine hadde Aymeric en nokså typisk grunge-stil, men han hadde gått mye lenger enn Nirvana og Pearl Jam, han hadde virkelig gått tilbake til kildene og på hybelen hans var alle hyllene fylt opp med hundrevis av vinylplater fra seksti- og syttiårene: Deep Purple, Led Zeppelin, Pink Floyd, The Who, han hadde til og med The Doors, Procul Harum, Jimi Hendrix, Van de Graaf Generator … Youtube fantes ikke ennå, og det var nesten ingen på den tiden som husket disse bandene, for meg var det i hvert fall en total oppdagelse, en absolutt fortryllelse.

Tretti år senere, «nærmere slutten av 2010-tallet – det forekom meg at Emmanuel Macron var president i Frankrike», som Florent-Claude redegjør, er det denne musikken Labrouste og Harcourt vender tilbake til når de møtes for å mimre. Aymeric går til platehyllene:

Han lette gjennom hyllene sine et par–tre minutter og kom ut med Ummagumma. ‘Albumet med kua på, det passer bra …’ kommenterte han før han satte stiften ned på begynnelsen av Grantchester Meadows.

Vel og bra, «Grantchester Meadows» er en fin låt og Pink Floyd et bra band, men saken er den at som over gjennomsnittet musikkinteressert klarer jeg ikke la det gå ukommentert at forfatteren eller fortelleren, enten Houellebecq eller Florent-Claude, forveksler Ummagumma (utgitt i 1970) med Atom Heart Mother (også utgitt i 1970). For det er sistnevnte som har et bilde av en ku på omslaget, mer presist en hvit- og brunflekkete ku av typen holstein friesian, den vanligste kurasen innen britisk melkeproduksjon, mens Ummagumma viser et bilde av bandet sittende i et rom hvor det henger et bilde på veggen som er det samme bildet av bandet. Droste-effekten kalles dette. Det vil si at bildet viser et bilde av det samme bildet som viser det samme bildet. Det er med andre ord et omslag ganske annerledes enn det som preger Atom Heart Mother. Uansett om det er gjort med vilje eller ikke, er det besnærende å tenke på at lydbildet i åpningen av Ummagumma, i form av fuglekvitter og klukkende bekker i opptak fra det pastorale jordbrukslandskapet Grantchester Meadows utenfor Cambridge, satt sammen med akustisk gitarspill og myk sang til en drømmelignende tilstand, ville passet godt sammen med omslaget til Atom Heart Mother, det med bildet av kua. Til sammenligning begynner Atom Heart Mother med en orkestersats. Det ville på sin side igjen rimet godt med kvalitetsgjengivelsen i Klipschorn-høyttalerne, som ble produsert for å gi folk en følelse av å ha en konsert i stua. Men det gjør for øvrig «Grantchester Meadows» også, der bandet eksperimenterer med bruken av stereoeffekten og panorerer lyden fram og tilbake mellom høyttalerne. Florent-Claude beskriver lytteropplevelsen: «Det var helt fantastisk, jeg hadde aldri hørt eller ant eksistensen av maken til lyd; hver fuglesang, hvert klukk av vann i elven ble perfekt gjengitt, bassen var stram og mektig, diskanten utrolig ren.»

Scenariet Houellebecq tegner opp, handler ikke bare om to gubber spiller rock og drikker sammen, det utgjør også et retorisk poeng. Florent-Claude og Aymeric er personifiserte representanter for «Europas syke menn», et begrep som opprinnelig ble brukt om Det osmanske riket da dette gikk i oppløsning på 1800-tallet, og som siden har blitt brukt om kriserammede stormakter,² som EU og den mangefasetterte krisen unionen står midt oppe i. Slik er det at Florent-Claude og Aymeric tilhører en kriserammet stormakt som er i ferd med å gå i oppløsning, og de er begge smertefullt klar over det der de sitter i spisestuen i Aymerics slott, ute av stand til å gjøre annet enn å lytte til plater og drikke sin chablis og sin calvados. Heri finner vi en av gjennomgangstematikkene i Houellebecqs forfatterskap, nemlig den europeiske kulturens sammenbrudd.

2

Det franske kulturlandskapet, beitekyra og melkebonden spiller til sammen en sentral rolle i Serotonin. Franskmennene har et velutviklet sentimentalt forhold til kulturlandskapet sitt og de jordbruksproduktene det kaster av seg. Et kompleks hvis opprettholdelse i disse tider blir hardt utfordret av global frihandel. Når Florent-Claude reiser ut på landsbygda, etter å ha forlatt sin kone, sagt opp jobben i Landbruksdepartementet og solgt leiligheten i Paris for å finne et sted å avslutte livet sitt i ro og fred, er det de fatale konsekvensene av denne situasjonen han blir vitne til. Men enn så lenge får han heldigvis sin «eksistens betydelig formildet av samværet med de normanniske kuene, de ble for meg en trøst». Helt siden barndommen, forteller han, har han funnet glede i synet av kuer på beite:

Jeg støtte ofte på dem når bølingene forflyttet seg fra det ene sommerbeite til det andre. Det dreide seg om tarantesere, små livlige melkekyr med rødbrun hud, spreke til beins og med impulsivt gemytt; de satte ofte avgårde i byks og sprang bortover fjellveiene (…) I rak motsetning til disse, ser man ikke for seg at en normannisk ku setter på sprang, tanken i seg selv har noe uærbødig ved seg, en aldri så liten fartsøkning i ganglaget deres vil etter min mening bare kunne skje i ekstremt livstruende situasjoner. Kuene i Normandie var fyldige og majestetiske og de nøyde seg med å være, det var nok for dem at de var; det var først når jeg oppdaget kuene i Normandie at jeg forsto hvorfor hinduene holder dette dyret hellig.

La oss dvele litt ved dette, denne kontemplasjonen over kyr, før vi går videre til situasjonen for de franske melkebøndene. Som sin romankarakter gikk Houellebecq på jordbrukshøgskole, og det er påtagende hvordan kuer finnes beskrevet gjennom hele forfatterskapet hans. I Utvidelse av kampsonen3³ kommer vi bare så vidt forbi det første, sexfokuserte innledningskapitlet før vi støter på en beskrivelse av kyr, i form av en dyrefortelling – «en litterær sjanger god som noen» – som den navnløse hovedpersonen skriver:

La oss først se på den bretonske kua. Hele året igjennom tenker den bare på én ting: å beite. Den glinsende mulen går opp og ned med en imponerende regelmessighet, og det er ikke det minste tegn til bekymring i de lysebrune øynene, ingen flakking i det høytidelige blikket. Alt dette virker så godt og rent, det virker endog som et tegn på en indre eksistensiell enhet, en på mange måter misunnelsesverdig overensstemmelse mellom kuas væren-i-verden og dens væren-i-seg-selv. Dessverre begår filosofen i dette tilfellet en feil. Selv om slutningene hans er fundert på en korrekt og dyptgripende intuisjon, vil de vise seg å være ugyldige dersom han ikke først har tatt seg bryet med å konsultere en naturforsker. I virkeligheten har den bretonske kua en dobbel natur. Visse perioder i året (som blir bestemt med en nådeløs presisjon av den genetiske programmeringen) gjennomgår kua en forbløffende forvandling. De enkelte rautene blir kraftigere, lengre, selve den harmoniske strukturen forandres så vidt at de noen ganger har en slående likhet med en viss menneskelig frembrakt jammer. Bevegelsene blir raskere, mer nervøse, noen ganger begynner den å småtrave. Til og med mulen, som i sin glinsende regelmessighet syntes å være skapt for å gjenspeile en slags mineralsk, urokkelig visdom, fortrekker og vrir seg nå i smerter som forårsakes av et tilsynelatende svært mektig begjær.

Senere i romanen kommer et kapittel titulert «Tilbake til kuene», der hovedpersonen i jobbsammenheng skal kurse en avdeling i Landbruksdepartementet i bruken av et dataprogram:

Så var jeg tilbake på landet. Her var det innhegninger, og kuer bak innhegningene (…) Jeg så på kuene. De fleste var våkne, de hadde allerede begynt å gresse. Jeg tenkte at de gjorde klokt i det; antagelig frøs de, det var like greit å komme seg litt i bevegelse. Jeg betraktet dem velvillig, uten på noen måte å ville forstyrre morgenfreden deres. Noen av dem kom helt bort til innhegningen og så på meg, uten å raute. De lot meg være i fred, de også. Det var fint.

I De grunnleggende bestanddeler4⁴ støter vi derimot ikke på en ku før på side 215, hvor litteraten Bruno krisemaksimerer over hvor lite han egentlig har å bidra med til verden, mens han ser på halvbroren sin, molekylærbiologen Michel Djerzinski, som den eneste nyttige personen han kjenner. Og hva har Michel gjort? «Han har skapt nye kuer. Det er bare et eksempel, men jeg husker at han arbeidet med å framstille genmodifiserte kuer, med overlegen melkeproduksjon og høyere næringsverdi. Han har forandret verden.» Mot slutten av romanen, da Michel Djerzinski reiser til Irland for å igangsette et forskningsprosjekt på DNA og genforskning, får han se kuene han har vært med på å utvikle i levende live:⁵

Da de kjørte nedover veien, passerte de en svakt hellende beitemark der en bøling kuer, alle under middels størrelse, gikk og gresset. De hadde en vakker, lys brun farge. «Kjenner De dem igjen» spurte Walcott med et smil. «Joda … det er etterkommerne til de første kuene arbeidet Deres frambrakte. […] De er robuste, formerer seg uten problemer og produserer førsteklasses melk. Vil De se?» Han parkerte på en sidevei. Djerzinski gikk bort til steingjerdet som avgrenset beitemarken. Kuene beitet fredelig, og gned hodene mot flankene på hverandre – to, tre av dem hadde lagt seg ned. Det var han som hadde skapt dem, eller i det minste forbedret den genetiske koden som styrte formeringen av cellene deres. Han burde være som en gud for dem, men de så ut til å være helt uberørt av hans nærvær.

Heller ikke i Underkastelse6⁶ unnlater Houellebecq å ha med noen kuer: «Fra parkeringsplassen var det utsikt ut over landskapet som var øde med unntak av noen kuer – trolig av charolais-rase». Og heller ikke i Muligheten av en øy7⁷, der hovedpersonen, Daniel 1, fra rommet sitt i et seminarhotell i «Herzegovina eller et tilsvarende sted, et av de stedene som er mest kjent for de blodige konfliktene det har vært åsted for», nyter utsikten over et behagelig ruralt landskap: «Med den friske lufta på beitemarkene, de Milka-aktige kuene og de snøkledde fjelltoppene var dette et bra sted for å glemme, eller for å dø.»

Det kan synes som om Houellebecqs karakterer har et gjennomgående positivt syn på kuer, men i Kartet og terrenget8⁸, i rollen som seg selv, gir han derimot kua et mindre fordelaktig skussmål. Først gir han riktignok uttrykk for sin avsky for sauer, som er det teiteste han vet, for deretter å uttrykke samme holdning ovenfor kyr: «Kuer også, og på dette punktet er jeg helt uenig med min gode venn Benoît Duteurtre, jeg synes kuer også virker veldig oppskrytte.»⁹

Med det bør det være klart at Houellebecq er opptatt av kua. Han vet også godt hvor skoen trykker for de franske melkebøndene og det tradisjonsrike franske familielandbruket. Situasjonen er prekær. Den franske jordbrukskulturen er under sterkt press, både innenfra, gjennom konkurranse internt i EU og utenfra, gjennom andre aktører som vil inn på det europeiske markedet. Myndighetene gjør lite for å beskytte dem, og situasjonen er ikke uten dypt tragiske konsekvenser. Houellebecq beskriver i Serotonin hvordan en selvmordsepidemi har spredt seg blant de franske melkebøndene, en høyst reell situasjon som har pågått lenge. Tall som sirkulerer i artikler i nettaviser, som The Harold og The Guardian, anslår at det hvert år er ca. 600 franske bønder som tar livet av seg – hovedsakelig ensomme menn over 45. Epidemien har blitt anerkjent som et nasjonalt anliggende, men tiltak som har blitt satt inn i samarbeid med Mutualité Sociale Agricole, den største bondeorganisasjonen, som åpen linje til psykologer og lignende, har ikke fungert. Når livsgrunnlaget blir revet bort under føttene dine, hjelper det ikke å ha noen å snakke med. Det er talende at Emmanuel Macron tilbrakte fjorten timer på en landbruksmesse i for å signalisere at han tok de franske bøndenes situasjon på alvor.

Landbruksavisen Nationen skriver i en sak om «bondeselvmord» våren 2017 at europeiske melkebønder har slitt i mange land, helt siden finanskrisen slo inn over Europa i 2008, men at krisen slo inn for alvor i 2015 da EU-kommisjonen opphevet det felleseuropeiske kvotesystemet. Ønsket om en strukturell storreform med tanke på å effektivisere og jevne ut melkeproduksjonen over hele Europa førte til at tusenvis av europeiske bønder økte produksjonen, og følgelig til at prisene sank som stein og bøndene produserte med tap. Også Russlands annektering av Krim i 2014 spilte inn, på grunn av EUs påfølgende pålegg om sanksjoner mot landet, noe som avskar europeiske melkebønder fra et stort eksportmarked.¹⁰ Det samme gjorde fallende etterspørsel fra det kinesiske markedet.¹¹ For de franske bøndenes del mener Florent-Claude like fullt at kilden til krisen strekker seg helt tilbake til «2002 etter inngåelse av Athen-traktaten», da det kom «ti nye land inn i det europeiske fellesområdet» og «Frankrike kom i en i klar mindretallsposisjon». Etter denne utviklingen kunne verken subsidier eller andre beskyttende tiltak redde små og mellomstore produsenter fra å bli kastet ut i «armod og fallitt». (Jeg grøsser av tanken på hvordan dette ville blitt for norske melkebønder om norsk landbrukspolitikk havnet under kontroll fra Brussel, noe det ikke er helt utenkelig at en gang kan komme til skje om de liberalistiske kreftene fortsatt får holde på med sitt også her til lands.)

Florent-Claude er lite imponert over EUs landbrukspolitikk og gjør det klart hva han mener om de franske politikerne, slike som Emmanuel Macron og François Hollande: Politikere som ikke kjemper for folkets interesser, men som er villige til å dø for frihandel, som han sier. Å forsvare markedet, EUs indre marked og dets styrker, dets globale konkurransekraft, er viktigere enn å forsvare landets bønder. Det vil ikke komme proteksjonistiske tiltak, slår Florent-Claude fast. Det er den uunngåelige sannhet, antall melkebønder må ned, det er tilsiktet. Koste hva det koste vil, selv liv, så vil strukturelle reformer gjøre sitt.

Antall gårdsbruk har da også sunket betraktelig i Frankrike de siste femti år, men det har ennå ikke sunket nok. Fortsatt må antallet deles på to eller tre for å komme ned på europeisk standard, standarden i Danmark og Nederland […] Kort sagt, det som skjer med landbruket i Frankrike nå for tiden er en enorm omstrukturering, den største omstruktureringen som pågår nå, men det er en hemmelig omstrukturering, usynlig, der folk forsvinner individuelt, hver i sin avkrok.

Han ser den ubønnhørlige vendingen mot en videre intensivering og industrialisering av landbruket. Alternativet, slik Florent-Claude ser det, det eneste som kunne bedret situasjonen, er lite gjennomførbart gitt det kapitalistiske vekstprinsippet systemet er bygd opp rundt.

Det var i mine øyne nøyaktig det motsatte som måtte gjøres hvis man ville komme fram til en akseptabel utvikling, man måtte tvert om satse på kvalitet, lokalt forbruk og lokal produksjon, verne jordsmonnet og grunnvannet og vende tilbake til vekselbruk og bruk av naturgjødsel.

Inn må også «rimelige beskyttelsestiltak» og «økonomisk bærekraftige kortreiste kretsløp» fortsetter han. Med andre ord foreslår han en reversering av utviklingen, tilbake til mindre bruk og kortreiste kretsløp. Så her er agronomen Florent-Claude, og la oss anta at dette også er tanker Houellebecq kan si seg enig i, på linje med norske miljøorganisasjoner. Men han har derimot ingen tro på at en slik reversering er gjennomførbar, «alt hadde alltid i siste omgang vippet over i friflytens favør, over til jakten på produktivitet». Og med det er melkebonden slik vi kjenner ham, dødsdømt. Selv for Florent-Claudes klassisk-rock-diggende venn, melkebonden Aymeric, som kommer fra en tradisjonsrik adelsfamilie med en stor gård, masse land og en bøling på vel 300 kyr, er situasjonen håpløs. Som han innrømmer ovenfor Florent-Claude, bruker han mer tid med regnskapsbøkene enn med platene. Det går ikke opp. Som alle bønder som er villige til å satse, handler det om å ta opp store lån for å investere i anlegg og driftsbygninger, lån som igjen må betjenes med nye lån. Aymeric har investert i en ny metallkledd driftsbygning, «et fjøs med båser i fire rader som nesten alle var i bruk, utelukkende av normanniske kyr». Normanniske kyr, det er et valg han har gjort. De melker litt mindre enn holstein, innrømmer han, men «melken deres er langt bedre». Videre er fjøset utstyrt med automatisert fôring, der det går i forskriftsmessig økologisk mais, med innprogrammert vitamintilskudd. Hver morgen står han opp klokken fem for å melke kuene manuelt. Han har ikke melkerobot. Det er viktig for ham at bruket hans ikke er et industribruk. Kuene har god plass og får være ute og spise gress hver dag. «Men», innrømmer han, «jo mer jeg prøver å drive på skikkelig vis, jo dårligere går det.»

3

Som svarte flekker på skinnet til en holstein-friesian-ku, ligger musikkreferansene spredt rundt i Houellebecqs forfatterskap. Det nevnes noen klassiske komponister (Liszt, Brahms, Mozart), av og til noen løse referanser til musikksjangre (punkrock, grunge, disco, jazz), og her og der opptrer en og annen karakter kledd i T-skjorte med bandmotiv (Rage Against the Machine, Radiohead). I Underkastelse lar Houellebecq hovedpersonen bli beskrevet som en slaskete «grunge macho» som riktignok liker Nick Drake bedre enn ZZ Top(!), og i Muligheten av en øy er det en del snakk om hiphop. Hovedsakelig handler dette om å bruke musikkreferanser til å etablere kulturell identitet, men jeg klarer ikke å la være å spekulere i om ikke noen av Houellebecqs personlige preferanser skinner gjennom. Ikke nødvendigvis med entusiasme. I Utvidelse av kampsonen lar han den navnløse hovedpersonen gi utrykk for at det å høre på musikk er en lite givende ting å bruke fritiden sin på: «Høre på plater? En gang var det en mulighet, men etter hvert som årene går, blir du mindre og mindre grepet av musikk.» Men like fullt. I Public Enemies, samlingen med brev mellom ham og hans franske forfatterkollega Bernard-Henri Lévy, innrømmer han at han tilhører en generasjon for hvilken populærmusikken er svært viktig. I sin ungdom, skriver han, var The Velvet Underground, The Stooges og Pink Floyd lydsporet til hans lesning av Nietzsche, Kafka og Dostojevskij. «I was listening to cool and trippy music like Pink Floyd», skriver han. I tillegg synes han å være berørt av det tidlige 90-tallets grunge-bevegelse og historien om Kurt Cobain. Han skriver: «face to face with certain journalists I had sometime felt like Kurt Cobain telling a tactless interviewer, ‘I’m a homosexual, I’m a pagan, I’m a drug abuser, and I like to fuck potbellied pigs. Is that enough?’». Cobain var ikke spesielt vennliginnstilt ovenfor journalister og medier, som på sin side ikke kunne få nok av ham. Som kjent skjøt Cobain seg med en hagle i april 1994.

Og så er det Neil Young, da. Selv om Houellebecq riktignok ikke er spesielt glad i hippier generelt eller 68-er-bevegelsen spesielt, og bruker store deler av De grunnleggende bestanddeler på å dissekere de liberale verdiene som ble kjempet fram av denne bevegelsen, opplever jeg likevel at en viss preferanse for den gamle kanadiske grinebiteren skinner gjennom. I Utvidelse av kampsonen lar han et sitat fra en Neil Young-låt stå som epigraf til et av kapitlene, til alt overmål som et ensomt popkulturelt eksempel blant sitater fra hellige skrifter:

Good times are comingI hear it everywhere I goGood times are comingBut they’re sure coming slow

Denne i utgangspunktet optimistiske vyen, som riktig nok snur seg mot seg selv i siste linje, er et vers fra «Vampire Blues», en nedpå sak med tematisk utgangspunkt i oljekrisen i 1973 og kritikk av USAs avhengighet til olje fra OPEC-landene, en kritikk som med enkelhet kan overføres til kapitalistiske storselskapers blodtørst etter alt som er av verdi – næringen i jorda, urfolks grunnvann, folks penger– uten hensyn til annet enn egen vinning. Låten, som er å finne på det som kanskje er Youngs dystreste album, On the Beach, fra 1973, er følgelig en passende referanse i en roman som handler om hvordan alt, også menneskelige relasjoner, kan omsettes etter markedslogikk. «I’m a vampire, babe, sucking blood from the earth», synger Young i et stemmeleie fylt av motløs lakoni. I De grunnleggende bestanddeler dukker Neil Young opp igjen. Når en av romanens karakterer mislykkes som popartist i 1968, unnskyldes han med at konkurransen nettopp dette året var spesielt hard: «Det må tilføyes at den utkom samme år som Sgt pepper, Days of Future Passed og mange andre. Jimi Hendrix, Rolling Stones og Doors sto på høyden av sine produksjoner; Neil Young hadde begynt å spille inn plater, og man regnet fortsatt med Brian Wilson.»¹²

Det er kanskje å spekulere, men ut fra dette forelegget velger jeg å forestille meg at Houellebecq har et forhold til Neil Youngs musikk. Som født i 1956 var han seksten år, og midt i målgruppen, da Neil Young hadde verdensomspennende suksess med låten «Heart of Gold» i 1972. Ikke minst solgte Harvest, hvor denne låten er å finne, over en million eksemplarer i Frankrike og ble med det et av de mest solgte albumene der gjennom tidene. Men eksponeringen er nå en ting, Youngs meditative kvaliteter en annen. Bedre lydspor til politisk depresjon enn musikken til Neil Young er vanskelig å finne. Den inneholder alt man trenger: klagende vokal, myke akkorder, lange, utflytende gitarsoloer og en gjennomgående antipati til den generelle samfunnsutviklingen – ikke minst den liberale industrialiseringen av jordbruket. Neil Young er en iherdig motstander av det amerikanske multinasjonale agrokulturselskapet Monsanto, som i stort monn driver med bioteknologi og produksjon av genmodifisert mat, såkalt GMO (Genetically Modified Organism). Det er ikke uten skadefryd Houellebecq lar Florent-Claude, før ansettelsen i Landbruksdepartementet, nettopp ha jobbet i Monsanto, en stilling der han først fant seg til rette, men som han etter hvert følte seg mindre og mindre vel i (og som han under møtet med Aymeric kvier seg for å fortelle om). I sannhet, redegjør han, vet vi så godt som ingenting om de langsiktige konsekvensene av genetisk manipulasjon av vekster, men det egentlige problemet, innvender han, er likevel et annet: «det var at produsentene av såfrø, kunstgjødsel og plantevernmidler i og med sin blotte eksistens spilte en destruktiv og dødelig rolle i landbruket, det var at dette intensive landbruket, basert på gigantiske gårdsbruk og maksimering av avkastningen per hektar, denne agroindustrien som helt og holdent var basert på eksport.» Det er den globale frihandelen som er den virkelige fienden her. Monsanto, med sin utarming av jord og misbruk av naturlige ressurser for å intensivere produksjonen og maksimere salg og inntjening, er blant vampyrene i «Vampire Blues». En av strategiene ved GMO er å gjøre utvalgte matvekster resistente mot spesifikke ugressmidler, slik at jordene der de dyrkes, kan sprøytes med midler som dreper alt annet enn matveksten. Særlig kritikk, også fra Young, har blitt rettet mot ugressmiddelet Glysofat, som diverse studier forbinder med kreftfare. I 2015 dedikerte Young like gjerne et helt album til kampen mot Monsanto, The Monsanto Years. I tittellåten synger han følgende linjer:

The farmer knows he's got to grow what he can sell, Monsanto, Monsanto

So he signs a deal for GMOs that makes life hell with Monsanto, Monsanto

Every year he buys the patented seeds

Poison-ready they're what the corporation needs, Monsanto

Det er med god grunn at det finnes lover som kraftig begrenser GMO i Europa. Dette i motsetning til i USA og Sør-Amerika.

4

Optimo juni, 2019. Aftenposten melder: EU-kommisjonen har under G20-møtet i Tokyo underskrevet en frihandelsavtale med den søramerikanske handelsblokken Mercosur, der blant andre Brasil og Argentina er medlemmer. Det er en avtale partene har brukt tjue år på å framforhandle. «Uenighetene har i hovedsak dreid seg om tollnivået på landbruksvarer. Blant annet har det vært viktig for EU å beholde merkevarebeskyttelsen på europeiske merkevarer som manchego-ost fra La Mancha, boblevin fra Champagne og spekeskinke fra Parma. Den nye avtalen innfrir dette og gir tollfrie kvoter på landbruksvarer til Mercosur-landene.» I forbindelse med en rapport Florent-Claude skriver for Landbruksdepartementet om situasjonen for aprikosdyrkerne i Rousillon, gjør han seg følgende betenkninger om denne avtalen, som i Serotonin selvfølgelig ligger i framtiden, men som Florent-Claude er sikker på at kommer til å bli landet:

[...] så snart frihandelsavtalen med landene i Mercosur var i boks, var det åpenbart for alle at aprikosbøndene i Roussillon ikke hadde en sjans i havet, beskyttelsen som skulle ligge i merkevareordningen med «Rød aprikos fra Roussillon» var bare til å le av, flodbølgen av argentinske aprikoser var ikke til å unngå, aprikosbøndene i Roussillon kunne allerede nå betraktes som så godt som døde.

For Landbruksdepartementet er Argentina en slags fiende. Argentina med sine førtifire millioner innbyggere kunne fø seks hundre millioner mennesker, reflekterer Florent-Claude, og snart vil de drukne Europa med landbruksvarene sine, og ikke bare kjøtt, men også korn, soya, solsikkefrø, sukker, jordnøtter, alt som er av frukt og bær, og til og med melk. Dessuten har de ikke noe lovforbud mot GMO.

Til og med melk. Det er dette konkurransebildet de franske melkebøndene så vel som politikerne i Brussel står overfor, og i dette bildet er den tradisjonelt bundne melkebonden utdatert, og dramatikken dette frambringer skal virkelig eskalere.

5

I en lignende scene som den med albumet med kua på sitter de to gamle vennene igjen i Aymerics storslagne spisestue og drikker og prater. For Aymeric er nå situasjonen helsvart. Han står på randen av å miste alt: kona, barna, slottet, det nye fjøset, landbruksmaskinene, kuene, eiendommene – hele hans eksistens er i ferd med å gå i oppløsning. Så da Florent-Claude foreslår at han skal sette på noe musikk, «det hadde lenge vært det eneste riktige å gjøre, det eneste som var mulig i vår situasjon», krever situasjonen noe tyngre enn Pink Floyds fløyelsmyke harmonier. I platehyllene finner Aymeric fram til «det beste han hadde, det han var mest glad i», nemlig Deep Purple og «et opptak av ‘Child In Time’, et piratopptak fra Duisburg i 1970». Med det er det bare å la alkoholen og musikken synke inn:

[...] lyden i Klipschorn-høyttalerne hans var virkelig eksepsjonell, estetisk sett var det kanskje det vakreste jeg har vært med på i livet, jeg vil gjerne ha sagt det i den grad skjønnhet kan være godt for noe, vi må ha kjørt den tretti eller førti ganger, hver gang like bergtatt, med John Lords rolige herredømme i bunnen, av den absolutte glideflukten i Ian Gillans overgang fra tale til sang, og så fra sang til skrik og deretter tilbake til tale, kort etter følger et majestetisk break av Ian Paice, riktignok støttet John Lord ham med sin vante blanding av effektivitet og storslagenhet, det var utvilsomt det flotteste break i rockens historie, så kom Ian Gillan tilbake og da var annen del av ofringen overstått, Ian Gillan tok av igjen fra tale til sang, så fra sang til rent skrik, og dessverre kort etter var låten over og det var bare å flytte stiften tilbake til begynnelsen og vi kunne ha levd evig sånn, evig vet jeg ikke det var nok en illusjon, men det var en vakker illusjon.

Musikken – fortvilelsen i primalskriket, maskingeværsalvene, ofringene – er programmatisk for det som skal skje videre i romanen. I protest mot kutt i melkeprisene, «som denne gangen hadde vært brutal, et slag med storslegge», samler bøndene seg om leveransestopp til meieriindustrien. Dessverre fører ikke aksjonen til noe da myndighetene igangsetter importer av melk fra utenlandske storprodusenter. Så når verken streik eller protester fører fram – EU-bønder har lang tradisjon med slikt, som å sende melk i posten til daværende EU-president Jean-Claude Juncker eller helle ut melk i gatene i Paris – ser ikke melkebøndene i Houellebecqs roman annen råd enn å bevæpne seg og igangsette et bondeopprør. Væpnet med hagler og jaktrifler stanser en delegasjon bønder tankbilene som kommer fra havnen i Le Havre med melk fra Irland og Brasil. I første omgang lykkes de med å sende bilene bort. Spørsmålet er hva de skal gjøre når bilene kommer tilbake geleidet av opprørssoldater. Konfrontasjon vil ikke være til å unngå. Det følgende skjer: Bøndene oppgir blokaden og lar tankbilene slippe forbi til fabrikkene; det blir gitt en offentlig erklæring om hvor umulig situasjonen for melkebøndene i Normandie har blitt, og om at kampen så vidt har begynt. Deretter akselererer situasjonen kraftig: innkjøringen til Paris stenges ved utplassering av store landbruksmaskiner, «en skurtresker og en maisplukker», et dusin pickuper og et tjuetalls bønder, ledet av Aymeric for anledningen utstyrt med et Schmeisser-gevær og en joint i munnviken: kanner med diesel plasseres omkring landbruksmaskinene; politisoldater ankommer; bøndene plukker frem rakettkastere(!) og fyrer av mot maskinene, som straks tar fyr og avgir «en enorm svart røyksky som i Dantes helvete over det hele; ut av røyken, konfronterende soldatene, trer Aymeric og det kom til det punkt der han løftet geværet, anla det i skyteposisjon og begynte å gå mot den oppstilte CSR-troppen» siktende mot den ene soldaten etter den andre. Situasjonen er spent, men så kommer det noe over ham, «han vendte løpet opp, stakk det under haken og trakk av». I det samme, som om det var et startskudd, begynner de andre bøndene å fyre av mot soldatene, som på sin side åpner ild mot bøndene. Resultat: ni bønder drept på stedet, en tiende på sykehuset og én soldat; totalt elleve drepte og Aymeric som nok et offer for selvmordsepidemien blant de franske melkebøndene. Han gjorde som sitt forbilde Kurt Cobain, men som Cobain skrev i selvmordsbrevet sitt med et sitat fra Neil Youngs låt «Hey, Hey, My, My (Out of the Blue)»: «It’s better to burn out, than to fade away.» Hvorvidt dette kan forstås som en analogi til Europas syke menn eller til Houellebecq selv, får bli en annen sak.