«Det mest smertefulle spørsmålet jeg stiller meg sjøl, er ikke om jeg bør oversette eller ikke, men om noen i det heile tatt lytter,» skriver den palestinske oversetteren Alaa Alqaisi.
Malak Mattar: No Words, 2024, olje på grunnet lin. (220x500 mm)
Dette essayet ble skrevet på Gaza – et sted hvor selve livet hver dag blir oversatt til overlevelsens språk. Å skrive og oversette under beleiring er som å leve to liv: ett leves blant ruinene, i knappheten og under den endeløse volden, mens et anna løftes videre gjennom ord som forsøker å krysse grensene og komme fram til en leser som man aldri får se. I denne sammenhengen framstår oversettelse mindre som en mekanisk operasjon enn som en måte å bære vitne på, en nærhetens etikk som til tross for usikkerheten forsøker å løfte stemmene som bomberegnet har tilintetgjort, inn i andre rom.
Da jeg begynte å skrive ned disse tankene, kunne jeg ikke forestille meg den reisa de ville legge ut på. Det å se dem bli løfta fram på arabisk, fransk, gresk, hebraisk, italiensk, kinesisk, koreansk, kurdisk, nederlandsk, norsk, persisk, rumensk, russisk, spansk, tysk og urdu minner meg på at språket – til forskjell fra mennesker – ikke kan beleires. Ordene nekter å bli sperra inne. De beveger seg med en uventa frihet og vever smale, men nødvendige broer mellom oppbrutte geografier.
Nå skriver jeg denne innledninga fra Irland, som er et veldig annerledes landskap, men essayet er forankra i Gazas ruiner og områdets harde hukommelse. Teksten beretter ikke bare om mi egen erfaring, men om en kollektiv tilstand: oversetteren som vitne, drevet til å navigere mellom sår og ord, mellom det uoversettelige og det som absolutt må oversettes.
Denne teksten bør altså ikke leses bare som en selvbiografi eller reportasje, men som en språkpolitisk undersøkelse i katastrofens tid. Jeg spør hva det innebærer å bære meining over avgrunner, og hvorvidt oversettelse kan tjene som en midlertidig metode for motstand mot utslettelse og som en garanti for menneskelig nærhet.
OVERSETTEREN SOM ET VITNE TIL FORSVINNENDE VERDNER
Det å være en palestinsk oversetter er å være et mellomledd mellom en verden som er i ferd med å bli borte, og en verden som stadig nekter å anerkjenne denne forsvinninga. Det er å bære stemmer over stillhetens avgrunn, smugle meining forbi den språklige og politiske forvrengningas barrikader, benekte utviskinga av ens egen historie gjennom å sørge for at ordene ikke dør med sitt folk. Palestinske oversettere overfører ikke bare ord – de arkiverer tap, dokumenterer utslettelse og sørger for at selv et vitnesbyrds spedeste hvisk når verden utenfor beleiringa.
I dagens Gaza er ikke oversettelse bare en intellektuell øvelse. Det er et middel for overlevelse og et våpen mot amnesi. Å oversette fra Gaza er å skildre ikke bare folkemord, men også de hverdagslige øyeblikkene som krigen forsøker å viske ut: duften av appelsinblomster før et luftangrep, bønneropet som svever over en by som kanskje ikke eksisterer ved daggry, en barnestemme som resiterer poesi i et klasserom som snart kan bli knust. Slike detaljer gjør opprør mot beleiringas umenneskeliggjøring og nekter å akseptere at Gaza skulle eksistere bare som lidelsens abstraksjon. Oversettelse er ikke bare en intellektuell øvelse. Det å oversette er et middel for overlevelse og et våpen mot amnesi.
Født 1994. Palestinsk oversetter, forfatter og forsker tilknyttet Trinity College Dublin.
Fotnoter
1.
Redaktørens note: Dette avsnittet ble lagt til av Alaa 30. juli 2025 i hennes arabiske oversettelse av artikkelen og deretter inkludert i den engelske versjonen og alle andre oversettelser som følger med denne teksten.
2.
Dostojevskij, F.M. (2001). Brødrene Karamasov (G. Kjetsaa, overs.). Oslo: Solum forlag
3.
Shakespeare, W. (1997). Når trollet skal temmast (E. Hoem, overs.). Oslo: Forlaget Oktober
I essayet «Oversetterens oppgave» skriver Walter Benjamin at ekte oversettelse gir etterliv til en tekst – den ikke bare bærer meining, men sikrer originalens overlevelse. Men hva betyr et etterliv når originalen er begravd i ruiner? Når poeten er drept, når hjemmet er ødelagt, når forfatteren av teksten kanskje ikke lenger er i live så hen kan se sine ord krysse terskelen til et anna språk? For palestinske oversettere er ikke dette et teoretisk spørsmål. Det er akutt, presserende og evinnelig. Fortellingene jeg oversetter, kommer ikke fra arkiver. De er trukket ut av tilintetgjorte hjem, skrevet i pausene mellom luftangrep og båret fram av pusten til de som kanskje ikke lever så de kan gjenfortelle dem.
Verden har alltid krevd at palestinere må oversettes før de kan bli hørt. Det har aldri vært nok at en mor skriker sitt barns navn etter et luftangrep. Sorgen hennes må først mykes opp, formidles og gjøres spiselig for en verden som foretrekker sine tragedier ramma inn i humanitære rapporter og overskrifter med passiv syntaks. Jeg veit hva som skjer når fortellinger får stå i si opprinnelige form og avslår justeringene som oversettelse noen ganger krever. De blir oversett. De blir ansett for å være for rå, for akutte og for ubehagelige. Verden vil alltid velge velkjente narrativer som ivaretar en opplevelse av stabilitet, snarere enn de fortellingene som bringer den ut av fatning med si kraft av reint sammenbrudd. Dermed blir ikke oversettelse bare en nødvendighet, men en etisk kamp: for å finne et språk som motstår både forsvinning og hjemliggjøring, som lar smerten forbli ufiltrert samtidig som oversettelsen sørger for at den får passere gjennom de språklige kontrollpunktene som avgjør hva slags lidelse som kan anerkjennes, og hva slags lidelse som legges til side.
Jeg har stått i denne spenninga med hver fortelling jeg har oversatt. Som del av et samarbeidsprosjekt for ArabLit jobba jeg med «نوارس تنتظر شاطئًا لا يصل» («Måker som venter på en kyst som aldri kommer») av Mohammed Taysir – ei fortelling som følger en fordrevet mann som ser ei lita jente som er klemt inntil mora si i forsetet på en lastebil, og som har håret fullt av små blomster. På arabisk står det om kjolen hennes at den «nesten skulle blomstre» – et sart verb som betegner en tilbakeholdt skjønnhet som er knust av lastebilmotorens kvelende dieselrøyk. Da jeg skulle oversette dette, nølte jeg. På engelsk risikerte uttrykket å miste sin tyngde. På arabisk var det tydelig: kjolen, barnet, framtida. Alt som var fratatt sitt blomstringsøyeblikk. Kunne jeg stole på at leserne skulle føle dette på engelsk? Eller ville de skumlese det, slik folk skumleser alle tragedier som ikke er deres egne?
Hvordan skal man gjengi sorg på et språk som er opptrent til å uskadeliggjøre den? Hvordan kan man bringe sannheten om et ødelagt hjem inn i vokabularet til en verden som for lengst har normalisert dets tilintetgjørelse? Ethvert språk har sine begrensninger, men engelsk – særlig den engelsken som brukes i konvensjonelle medier, diplomatiske uttalelser og fortellinger fra «begge sider av konflikten» – er nøye konstruert for å fjerne handlekrafta fra den palestinske lidelsen, ved å redusere massakrer til «trefninger» og beleiring til «sikkerhetstiltak». Å oversette Gaza til dette språket er å kjempe mot nettopp de strukturene som er utforma for å tilsløre Gazas virkelighet. Dette er de palestinske oversetternes eksil: å eksistere mellom to verdener, hvor ingen heilt tilhører dem.
Og selv når jeg oversetter, veit jeg at språket i seg sjøl er et eksil. Jeg er fanga mellom arabisk – sorgens, nærhetens og den uoversettelige umiddelbarhetens språk – og engelsk – diplomatiets, distansens og den pent kategoriserte voldens språk. På arabisk er tapets tyngde tydelig. Ei mor «mister» ikke et barn, hun er frarøva, knust, fortapt. På engelsk føles tap passivt, klinisk – som noe som simpelthen skjer. Bomba «treffer», huset «kollapser», barnet «blir drept» som om ingen er ansvarlige. Å oversette er å slåss mot disse strukturene – å forkaste okkupasjonens grammatikk og tvinge handlekrafta tilbake i setningene som er bygd opp for å viske den ut.
ETIKKEN VED Å OVERSETTE KRIG
Oversettelse har alltid vært forræderi. Det italienske uttrykket «traduttore, traditore» («oversetter, forræder») antyder at noe alltid går tapt, og at betydninger forvrenges i overføringa fra et språk til et anna. Tilsvarende snakker Walter Benjamin i «Oversetterens oppgave» om oversettelsen som en prosess som nødvendigvis forandrer originalen, ettersom meining ikke kan overføres, men i stedet må gjenskapes, gis anna form og tolkes på nytt. For palestinske oversettere er omkostningene ved et forræderi betraktelig større: Oversettelse er ei slagmark over betydning, det er ei anspent forhandling hvor hvert bidige ord er et etisk dilemma, og hvor hver setning er en konfrontasjon med overmakta. Forræderiet som ligger i oversettelse, er ikke lenger et spørsmål om estetikk eller trofasthet, men et spørsmål om overlevelse.
Å oversette Gaza er ikke bare å leite etter de rette ordene, men etter ører som er villige til å ta dem til seg. Den palestinske oversetteren inntar et rom med uutholdelig spenning – mellom den umiddelbare sannhetens rå alvor og de trange tersklene i en global diskurs som er innretta for å kvie seg mot å lytte. Det holder ikke å være pertentlig, sorgen må gis ei form som kan passere gjennom en verden som har trent seg opp til ikke å se. Det er ikke et spørsmål om språklig konvertering. Det er en utholdenhetsprøve, et arbeid på trass. Oppgaven er ikke bare å finne fram til et språk, men å bevare ødeleggelsen uten å ufarliggjøre den – uten å lage en metafor ut av volden som smadrer et hjem, uten å la et barns død bli til statistikk. Oversettelse blir her ei form for motstand: en måte å bære minnet på inn i en verden som foretrekker å glemme, å insistere på at selv om originalens smerte er uoversettelig, må den fortsatt bli hørt.
Få forsto denne børen bedre enn den avdøde poeten, professoren og redaktøren Refaat Alareer. Hans liv og verk legemliggjorde viktigheten av å bestride stillhetens legitimitet. Som en av de ledende litterære stemmene fra Gaza var ikke Alareer bare en forfatter med usedvanlig klarhet, men også kurator for stemmer som altfor ofte blir tona ned av krigens tåke og medienes filtre. I sin banebrytende antologi Gaza Writes Back samla han ikke fortellinger for å forbedre Gazas rykte og som skulle gjøre dette stedet fortjent til internasjonal sympati. I stedet bydde han på noe mye mer risikabelt: direkte og kompromissløs nærhet. Forfatterne han samlet, oversatte ikke seg sjøl for andres bekvemmelighet; de gjorde krav på et narrativt rom som de lenge hadde vært nekta. Fortellingene deres avviste et humanitært vokabular med trygg og passiv syntaks. De skreiv ikke løsrevet fra sine omstendigheter, men med umiddelbarhetens skarpe språk: om hjem som blir bomba mens barn sover, om kjærester adskilt av kontrollpostene, om drømmer som blir avbrutt av droneild. Alareers redaksjonelle visjon estetiserte ikke Gazas smerte og forsøkte ikke å gjøre den universell ved hjelp av metaforer. I stedet insisterte den på retten til å snakke rett fra levra, dokumentere uten å forvrenge og avvise forventningene om at palestinsk sorg må pakkes inn for å bli forstått. Hans overbevisning var klar: Palestinske forfattere trenger ikke å oversette virkeligheten sin til noe som er mer akseptabelt, de trenger kun å bli hørt på sine egne premisser. Hans palestinske fortellinger var ikke rådata for en politisk argumentasjon eller humanitær medlidenhet – de er presserende og ikke-neglisjerbar litteratur.
Det som gjorde Alareers arbeid uunnværlig, var ikke at det gjorde Gaza lesbar for verden; det var at det umuliggjorde unnvikelsen. Fortellingene hans ba ikke om å bli forstått på andres premisser. De krevde å bli møtt på sine egne betingelser. Og kanskje er det derfor han ble utpekt som mål. Drapet på Alareer var ikke bare et drap på en høyt elska forfatter og lærer. Det var et målretta angrep mot selve språket – et bevisst forsøk på å slukke stemmen til et folk som nekter å bli brakt til taushet. Men Alareers verk består. Hver oversatte linje og hver bokside som blir brakt ut fra blokaden, er ei handling som avviser ikke bare glemselen, men selve vilkårene som Palestina i lang tid har blitt tvunget til å akseptere for å få snakke.
Det som står på spill i en oversettelse, strekker seg langt utover Gaza og Palestina. Det strekker seg inn i koloniserte og eksilerte menneskers store kamp, hvor språk alltid har vært et konfliktområde. I teksten «Reflections on Exile» skreiv den palestinske forfatteren Edward Said at eksil ikke bare er en fordrevet tilstand, men en «kontrapunktisk bevissthet»: en tilstand der man må bevege seg mellom flere verdener, og hvor lengselen etter det tapte hjemlandet står i spenn mot behovet for å artikulere dette tapet på et språk som ikke er ens eget. Den palestinske oversetteren inntar det samme spenningsrommet, skrever over den samme kløfta.
Likevel er ikke oversettelse bare et tapsregister; det er også ei form for gjenvinning, et nei til å la språket bli diktert av okkupanten. Oversettelsesarbeidet – særlig fra arabisk til engelsk – er iboende politisk fordi det forstyrrer de språklige hierarkiene som dikterer hvilke stemmer som blir hørt, og hvilke som stilnes. Når poesien til Mahmoud Darwish blir oversatt, bringer den ikke bare den palestinske lidelsen inn i en global litterær sfære; den trosser strukturene som forsøker å henvise den palestinske identiteten til litteraturens marger. «Hvor skal vi dra etter den siste grensa?» spør han i «Earth Presses Against Us» («Jorda presser seg mot oss») – et spørsmål som hjemsøker alle fordrevne mennesker og ethvert eksil ettersom deres eksistens er definert av grenser de ikke sjøl har valgt. Ved å bringe disse ordene på tvers av språk sørger oversetteren for at spørsmålet forbli ubesvart og fortsetter å gi gjenklang. Det fortsetter å kreve svar fra en verden som helst ville unngått dette spørsmålet i det heile tatt.
Men det ligger en slags kamp implisitt i et slikt forsøk. Sjølve det å oversette palestinske narrativer til engelsk – de tidligere koloniherrenes språk, språket til mediene som omtaler den israelske okkupasjonen som en «konflikt», språket som så lenge har vært imperiets våpen – reiser ubehagelige spørsmål. Kan undertrykkerens språk noen gang fullt ut romme de undertryktes sannhet? Gjør engelsk den palestinske sorgens dyp flatere, fratar den dens alvor, gjør den for abstrakt? I Decolonising the Mind («Avkolonisering av sinnet») argumenterer forfatteren Ngũgĩ wa Thiong’o for at språket ikke er nøytralt, i så måte at det å skrive på koloniherrens språk er å kjempe innenfor en struktur som er utforma for å forvrenge og undertrykke. Den palestinske oversetteren må dermed kjempe en konstant kamp: undergrave, omforme og smugle inn meining gjennom sprekkene i et imperialistisk språk som aldri var utforma for å løfte meininga fram.
OVERSETTERENS DILEMMA: HVEM LYTTER?
Det mest smertefulle spørsmålet jeg stiller meg sjøl, er ikke om jeg bør oversette eller ikke, men om noen i det heile tatt lytter. Jeg tenker på Elias Khourys Solens port, hvor fortelleren snakker til en mann som ligger i koma. Han forteller Palestinas historie som om ordene i seg sjøl kan vekke han til live. Slik føles det noen ganger å oversette – å snakke inn i et tomrom, å fortelle om tap i en verden som forblir uberørt. Som palestinsk oversetter er jeg alltid klar over hvordan ordene mine vil bli mottatt, og jeg balanserer mellom å fortelle sannheten og å sørge for at sannheten blir hørt. Vi palestinere oversetter fordi vi må – fordi stillhet er utslettelsens endelige stadium.
Vi palestinere oversetter fordi vi må – fordi stillhet er utslettelsens endelige stadium. Men oversettelse er ikke ei nøytral handling – det er ei handling som er metta av overmaktas vold. Palestinske oversettere strever ikke bare med språklige utfordringer; de kjemper mot strukturer som avgjør om ordene deres vil bli hørt, forvrengt eller oversett. Jeg har sett hvordan engelskspråklige overskrifter reduserer bombing av flyktningleirer til «et luftangrep som ramma sivile» – ei setning som visker ut ansvaret til den handlende part. Og jeg veit at jeg ikke oversetter i et tomrom når jeg setter meg ned for å oversette et vitnesbyrd eller ei novelle fra arabisk til engelsk: Jeg oversetter inn i en diskurs som i utgangspunktet er prega av eufemismer og berøringsangst. Det etiske dilemmaet er reelt: For å være tro mot originalens arabiske språkbruk må jeg ofte bryte normene i «nøytralt» engelsk, som foretrekker passivitet over klarhet og offerrolle framfor motstand. Dersom jeg gjengir stemmen slik den er – sint, anklagende, presis – risikerer jeg at oversettelsen blir avfeid som politisk eller partisk. Men dersom jeg demper denne stemmen, risikerer jeg å gjenskape de samme strukturene som stilner oss. Jeg balanserer på ei line mellom utvisking og anklage, og jeg forsøker å ivareta sannheten på et språk som ikke er forberedt på å motta den.
Og dermed er jeg i det som W.E.B. Du Bois beskreiv som en tilstand av «dobbel bevissthet» – med en bevissthet om hvordan man blir sett gjennom verdens øyne, og samtidig en bevissthet om et indre selv som verden nekter å anerkjenne. Palestinske oversettere bor i to verdener, men er ikke fullstendig akseptert i noen av dem: De er for forankra i krigens umiddelbarhet til å kunne innta den distanserte nøytraliteten som forventes av dem, men likevel er de gjennom oversettelsens krav for distanserte til fullstendig å leve innenfor lidelsens råskap. Når man oversetter Gaza, må man oversette sin egen smerte, samtidig som man utfører den umulige oppgaven med å gjøre den leselig for de som aldri heilt vil forstå.
Spørsmålet blir stående: Hvem lytter? Vil disse ordene, som er båret over språklige og kulturelle grenser, også få lande utenfor rommene til de som allerede veit og allerede sørger? Eller blir de konsumert som et skuespill, som en tragedie – som nok en oppføring i den palestinske lidelsens arkiv, som verden observerer med medlidenhet, men uten handling? Palestinske oversettere klamrer seg til troa på at så lenge ordene består, navnene sies og diktene resiteres, så er ikke Gaza utsletta. Likevel består frykta: Er verden villig til å lytte, eller snakker vi inn i sorgens ekkokammer?
Gjennom krigen på Gaza har jeg oversatt stemmer som ellers ville gått tapt – ord som, hvis de bare hadde blitt værende på arabisk, kanskje aldri ville nådd ut av ruinene som de oppsto fra. I den samme samlinga hvor jentekjolen nesten blomstra, før den ble brakt til taushet av røyk, drømmer et anna barn om å bli vaska rein sammen med familiens klesvask. Fatima Hassounas «لارغبةَ لي بالحلمِ الآن، ولا رغبةَ لي بالمدينة» («Jeg ønsker ikke å drømme lenger») beveger seg på en annen måte – den veksler mellom surrealisme og virkelighet, fra det hjemlige og kjente til eksistensiell redsel. Hovedpersonen hennes er fanget mellom drøm og våken tilstand, og hun lurer på om også hun kan kastes i vaskemaskinen som mora fyller med klær. Hun lengter etter å bli rensa for krig, etter å bli vridd opp som ei våt skjorte. Den barnslige uskylden i å tro at en vaskemaskin kan vaske av henne krigens gru, blir møtt av den knusende sannheten om at ingen maskin og ingen morshender kan ta bort det som har skjedd. Mens jeg jobba med denne teksten, sleit jeg med de siste linjene: «Verden, som en gang føltes så liten i mine hender, har glidd mellom fingrene. Og i en drøm – jeg veit ikke hvilken – mista jeg livet slik jeg en gang kjente det.» Det handler ikke bare om å finne de rette ordene, men om å formidle tyngden av det setninga ikke ville si. Jeg spurte meg sjøl: Kan engelsk bære det arabiske språkets fysiske attributter, måten dette språket krever å bli legemliggjort på? Ville metaforens vekt forbli intakt, eller ville den oppløses i noe abstrakt og fjernt?
Da jeg skreiv dette essayet på engelsk, var Fatima Hassouna fortsatt i live. Ordene hennes runget, stemmen steig opp fra vår utbrente by. Den bar vitne og nekta å bli viska bort. Men nå som jeg oversetter min egen artikkel til arabisk som følgetekst i denne utgaven av Encounters in translation / Rencontres en traduction, gjør jeg det med den knusende kunnskapen om at Fatima er drept av den israelske okkupasjonen. Den arabiske oversettelsen min ble ikke bare en språklig gjengivelse: Den ble et speilbilde av en tilbakevendende tragedie – tilintetgjørelsen av en person mens hennes ord står aleine tilbake for å trosse utslettelsen. Dette er hva det vil si å leve et palestinsk liv i Gaza, et liv som ikke bare hjemsøkes av trusselen om å miste språket, men av det ubarmhjertige tapet av oss sjøl, den ene etter den andre. I dag skriver jeg om Fatima. I morgen kan disse ordene være alt som er igjen av meg dersom jeg også skulle bli drept, slik hun ble. Og kanskje vil noen sørge over meg en dag slik jeg nå sørger over henne. Stille, innvendig, med et hjerte som er for fullt til å snakke.1
Disse historiene dokumenterer ikke bare krig: De stiller spørsmål som ikke har noe svar, og som smerter i beinbygninga til hver fordrevet palestiner. Taysirs omflakkende hovedperson spør for eksempel: «Var Gaza noen gang så vakker som dette? Eller vil de fordrevne alltid romantisere det som de har mista?» Med dette fanger han eksilets forferdelige paradoks: Å miste et sted er å se det med en klarhet som ikke var mulig da man fortsatt bodde der. På samme måte legemliggjør drømmeren til Hassouna – hun som våkner bare for å bli fordrevet nok en gang – den endeløse runddansen av flukt og hjemkomst, av en lengsel etter et hjem som alltid er like utenfor rekkevidde. Ved å oversette disse fortellingene endra jeg ikke bare teksten fra arabisk til engelsk: Jeg kjempa mot de strukturelle barrierene som dikterer hva en «akseptabel» palestinsk lidelse er. En oversettelse som er for fysisk, for menneskeliggjørende og for direkte, risikerer å bli forkasta som politisk retorikk, mens en oversettelse som er for avdempa, risikerer å bidra til selve den utviskinga som oversettelsen forsøker å forhindre. Dette er palestinske oversetteres umulige paradoks: å oversette trofast er å risikere usynlighet, men å oversette strategisk er å risikere forvrengning.
Og med det er jeg tilbake til start. Ikke der dette essayet starta, men der enhver palestinsk oversettelseshandling begynner: med den uutholdelige vissheten om at verden kanskje aldri egentlig hører etter, og med den uutholdelige avvisninga av å gi siste ord til denne stillheten. Å oversette fra Gaza er å gå på ei bro som er bygd av knust syntaks og ødelagte liv, og som bærer historier som er for tunge å bære, men for hellige til å slippe. Det er å snakke i en vind som sjelden svarer, å hviske navn som gir gjenlyd bare til den som tør å uttale dem. Og jeg taler fortsatt. Jeg oversetter – ikke fordi jeg tror verden vil forandre seg, men fordi å ikke oversette ville være å overgi seg. Det ville være å si at jenta med kjolen som nesten skulle blomstre, aldri har eksistert; at mora som klynger seg til barnet i forsetet på en lastebil, ikke var ekte; at Fatima Hassounas inderlige ønske om å bli vaska rein for krig, aldri ble ytra. Jeg kan ikke la det skje. Jeg kan ikke la ordene deres bli til grus.
Som Dostojevskij skreiv: «Selv om jeg nå må gjennom tusen pinsler – likevel: jeg er!»2 Jeg er også i disse pinslene – ikke bare som et vitne, men som en beholder. En stemme. Og hvis fortellingene jeg bærer med meg, ikke alltid blir tatt imot, hvis de blir møtt med likegyldighet eller avvisning, vil jeg fortsatt bære dem fordi selve gjenfortellinga av dem er motstand. Fordi det å navngi de døde er å motsette seg at de blir borte. Fordi det å skrive ei setning om Gaza på engelsk er å trosse den globale likegyldighetens arkitektur. Og fordi jeg, i likhet med ei av Shakespeares undertrykte heltinner, veit at «[m]ed tunga må eg bera fram den harmen / som hjartet gøymer, elles vil det breste».3
Jeg veit ikke om verden noen gang virkelig vil lytte. Jeg veit ikke om disse ordene vil lande noe sted bortenfor ekkokamrene til de som allerede sørger. Men jeg veit dette: Hvis Gazas fortellinger venter på å bli båret over en avgrunn, ønsker jeg å bære dem. Dersom måkene fortsatt venter på et sted å lande, vil jeg fortsette å skrive dem inn i verden.
Opprinnelig publisert i Encounters in translation nr. 4 (DOI: 10.35562/encounters-in-translation.1465) under copyright-lisens CC BY-SA 4.0.
Av Adania Shibli
Å lære å skrive igjen
Til slutt blir øynene låst inne av alt de har sett, kroppen en uoverskridelig grense og munnen taus. Og i all denne gemenheten later ikke forfatteryrket til å ha noen plass.
