Bokkommentar om Françoise Assos prosasamling Rien n'est perdu, Editions Champ Vallon, 2000.
Den offisielle litteraturen, og den andre
Det har alltid funnes, og det vil sannsynligvis alltid finnes, to grupper samtidslitteratur: en offisiell og en parallell, marginal, tilnærmet usynlig i det sosiale rom. I fransk samtidslitteratur, som er det felt jeg selv arbeider innenfor, har jeg i mitt virke som frilanskritiker en tendens til å prioritere visse dyrebare tekster hentet fra den siste gruppen, på bekostning av den første som meget godt kan unnvære nok en omtale – den nyter allerede godt av en stor (og ikke sjelden ufortjent) synlighet i det litterære landskap. Dersom jeg skulle føle behov for å diskutere disse smale tekstene med ikke-franskkyndige kolleger eller venner, er jeg imidlertid ille ute: De har ikke lest dem, og de har heller ingen muligheter for å lese dem. Et fellestrekk ved de franske samtidsbøkene som blir oversatt til norsk, er nemlig at de stort sett bare tilhører den første gruppen, og med få unntak var de dessuten alle store salgssuksesser i hjemlandet før de kom i norsk språkdrakt. Det har til tider gitt seg utslag i gedigne feilprioriteringer hos norske forleggere, nå sist med oversettelsen av La Vie sexuelle de Catherine M. (Catherine Ms seksuelle liv).1 En spekulativ forfatter som Catherine Millet, som helt åpenbart ikke har noen annen hensikt – og heller ikke noe annet talent – enn å tjene gode penger på folks kikkerdrift, kvalifiserer desidert ikke til en oversettelse.
Bestselgere, bestselgere og atter bestselgere… Jeg har for så vidt ikke noe imot dem, og flere av dem har jeg for øvrig lest med glede, men er ikke tiden snart inne for å avbalansere forholdet litt mellom de to gruppene i fransk samtidslitteratur ved også å oversette noen representanter for dagens prosamodernisme? Avgjort, men min erfaring er dessverre at svært få norske forlag er villige til å satse på slike bøker. Jeg håper derfor at følgende artikkel om Françoise Assos sist utkomne bok, i tillegg til forskjellige artikler jeg i det siste har skrevet om andre smale forfattere2, etter hvert kan hjelpe leserne til å danne seg et visst bilde av hva som rører seg i den parallelle franske samtidsprosaen.
Bokbløyte
Det finnes bøker som setter varige spor, bøker som alltid vil bety noe spesielt for en, bøker som er blant dem man er aller mest glad for å ha i boksamlingen sin. Françoise Assos Rien n'est perdu (Det er stadig håp) er en slik. Den består av tre svært Nathalie Sarraute-inspirerte prosastykker, som alle hver på sitt vis har smerten – og mer presist menneskets forsøk på å mestre den – som hovedtema. Hvilken smerte? Det kan egentlig være en hvilken som helst. Asso kartlegger riktignok noen årsaker, skisserer enkelte konkrete sammenhenger, men det så varlig og lite insisterende at det i siste instans er opp til hver og én av oss å personliggjøre teksten ved skrive vår egen erfaring inn i den – dersom vi skulle føle behov for det. Tematikken behandles på en original måte, i en særegen, suggererende rytme og en naken tone, og det er dette som gjør at Assos bok avstedkommer et så sterkt inntrykk. I den flom av ofte intetsigende, hverdagstraurig samtidslitteratur som stadig skyller inn over oss, er dette en tekst som i aller høyeste grad skiller seg ut.
Verket er eksperimentelt og krevende, og fordrer en konsentrert, disponibel leser. Det er en bok man må bruke tid på, mye tid på.3 Man må faktisk ligge i bløt i den i lengre tid, lese den om og om igjen, la den synke inn i en. Kun på den måten kan man yte boken rettferdighet, for bare slik får vi tilstrekkelig nærhet til den fortellerstemmen som snakker til oss fra et sted langt der inne i ensomhetens mørke, svakt klagende, desillusjonert, men ustanselig resonnerende og på jakt etter et system, en støtte for å mestre sine kvaler. Slik jeg leser den er boken likevel i første rekke en selvprovokasjon fra fortellerens side, et treleddet forsøk på å motarbeide og forpurre systemet, tilintetgjøre støtten, bringe seg selv ut av balanse, for slik omsider å kunne snakke om – og kanskje endog feste til papiret – den lidelsen han helst vil glemme.
Sett under ett arter prosasamlingen seg slik som et litterært triptykon, nærmere bestemt et smertens triptykon hvis tre tett forbundne enheter gradvis avdekker lidelsens avgrunn.
Truet likevekt
Det første leseren dveler ved er bokens korte prolog som på fransk bærer tittelen «Suspens» – i denne sammenheng best oversatt med «Overhengende fare». Prologen er prospektiv, fremadskuende, og har som funksjon å plassere de tre kommende prosastykkene i en atmosfære av truet likevekt. Et system – det være seg i kjemisk, termisk, psykologisk, følelsesmessig eller annen betydning – befinner seg som kjent i en likevektstilstand når summen av alle krefter som virker på det, er lik null. Uten påvirkning eller utfordring av noen art vil altså systemets stilling forbli uforandret. Prosasamlingens jeg-forteller befinner seg innledningsvis i en slik tilstand, vel vitende om at den er prekær: Hvert sekund kan situasjonen forandres radikalt, ettersom fortelleren nå belager seg på å ta ordet i bruk, hvilket i seg selv – provokatoriske hensikter eller ei – er en potensielt destabiliserende handling. For å si det med et forslitt uttrykk, går fortellerstemmen en uviss fremtid i møte.
I prologen illustrerer han dette med to litterære bilder. Først sammenligner han seg selv med liten askehaug som for øyeblikket ligger fullstendig i ro i et beger plassert foran et lukket vindu, deretter med en stor stein pro tempore solid anbragt på toppen av en bratt skråning. Både asken og steinens likevekt er i fare. Førstnevntes fine, dunlette pulverkonsistens gjør at den når som helst kan spres rundt i rommet – hvis noen plutselig åpnet vinduet, for eksempel, eller dersom en eller annen sa noe med litt for stor kraft, eller ganske enkelt bare sukket litt. Hva den tunge steinen angår, er den like lite i sikkerhet, sin blytunge beskaffenhet til tross: Når som helst kan noen skyve den utfor skrenten, og fortelleren vedgår at han skjelver i påvente av det øyeblikk systemet hans kanskje vil bryte sammen, steinen rulle i full fart nedover bakken og gå i tusen knas.
En gammel sorg
Etter prologen følger prosasamlingens første tekst, kalt «Spilt møye», hvor fortellerinstansen i løpet av et førtitalls sider tenker tilbake på noen få ord en nær venn nylig sa til ham. De som er kjent med Nathalie Sarrautes forfatterskap, vil umiddelbart assosiere denne teksten med en roman som Du er ikke glad i deg, hvor Nyromanens grand old lady utforsker hvordan et språksensitivt individ reagerer på setningen «Du er ikke glad i deg».4 Denne ytringen skaper et sant virvar i bevissthetsskorpen, hvor den utløser et skred av følelser, såkalte tropismer.5 Det perplekse mennesket vi møter ved romanens begynnelse, står overfor et annet og meget konstruert individ som uttalte setningen. Den sistnevnte personen ser seg selv utenfra en bloc: Den vet hvem den er – den «er glad i seg selv». En slik fasttømret selvoppfatning har en pirrende virkning på tropismene, som så snart de har kommet til hektene igjen, gradvis samler seg til en slags forskningskommisjon bestående av grupperinger hvor medlemmene har samme tendenser, og hvor den ene delegaten etter den andre sendes ut «på yttersiden» til de helstøpte, «de-som-er-glad-i-seg», for å undersøke hva «Jeg» er, hva selvkjærlighet er og hvilke språklige konvensjoner vi bruker for å fremstille et helhetlig bilde av oss selv.
Den Andres ord fungerer slik som en katalysator hos Sarraute, noe som er et gjennomgående trekk ved hennes forfatterskap: Som oftest er det en tilsynelatende harmløs ytring, et uttrykk eller ganske enkelt et spesielt tonefall som avstedkommer tropismene. Slik er det også i Francoise Assos korttekst, hvor den nære vennens setning, «Det er kanskje en gammel sorg som kommer tilbake», fungerer som en utløsende faktor. Det denne ytringen fremprovoserer hos fortelleren som mottar den, er imidlertid ikke tropismer – Asso er såvisst ingen Sarraute-epigon – men derimot en lang, utfordrende og dyptpløyende refleksjonsprosess som fra syllogismer via aksiomer til sofismer sakte, men sikkert nærmer seg fortellerens ømme punkt: Smerten og bestrebelsene for å holde den på avstand.
En rekke spørsmål leder fortelleren gradvis mot dette plagsomme emnet, som for eksempel: Hva mente egentlig min beste venn da han sa til meg at det ubehaget jeg ga uttrykk for at jeg med ett følte der og da, mens jeg satt og snakket med ham, kanskje skyldtes «en gammel sorg som kom tilbake»? Var det bare godt ment, et forsøk på å trøste meg? Eller var det tvert imot en bemerkning som vitnet om min venns likegyldighet? Eller kanskje var det rett og slett ikke mulig for ham å gå inn i min lidelse? Er den såkalt nære samtalen urealiserbar? Hva er vel livet uten venner, sier vi ofte, men er det dypest sett mulig å støtte seg til dem? Og til slutt selve hovedspørsmålet som truer med å få alt til å rase sammen rundt fortelleren: Er min beste venn i det hele tatt min beste venn? Og hvis svaret er nei, hva skal jeg da støtte meg til her i livet? Geografiske steder jeg føler meg knyttet til? Kunstverker jeg setter pris på?
Fortelleren argumenterer for og imot, og forkaster til slutt de to sistnevnte alternativene. Men noe må man uvegerlig søke støtte i, reflekterer han videre, hvis ikke bærer det like i avgrunnen: Man mister likevekten og innhentes fullstendig av at «en gammel sorg kommer tilbake». Hva med min beste venn, da? Når alt kommer til alt er han kanskje likevel brukbar? Hans klisjeer, i det minste, som unektelig kan være solide, leksikalske enheter å støtte seg til, for ikke å snakke om hans velmente råd gjennomsyret av forsvarsinstinkt: «Vær forsiktig, det er kanskje en gammel sorg som kommer tilbake.» Det var kanskje dét den Andre sa, implisitt, da jeg satt der og snakket med ham om det plutselige ubehaget mitt? Han insinuerte med andre ord en strategi, et system for å holde smerten i sjakk: «Forsiktig nå, det er fortiden som kommer igjen, som brer seg ut i deg, der du sitter og glemmer at likevekt er en pur teori. Du må være på vakt, hele tiden, gjøre deg så kompakt og bred som mulig for å hindre en eller annen gammel sorg i å trenge inn i deg, en av disse gamle sorgene som plutselig overrumpler en, vet du, disse som kommer fra dypet og tar overtaket på en, melder seg med fornyet styrke…»
Denne strategien trekker dog fortelleren i tvil ganske fort, for den nåtidsformen vennen hans tilråder ham å leve i, forekommer ham å være alt annet enn betryggende: «Et vanskapt presens – fylt til randen av fortid – som man ikke engang midlertidig kan støtte seg til.» Og vil ikke den nåtidsformen vi til enhver tid befinner oss i, alltid være utrygg og urovekkende, til forskjell fra en ren grammatikalsk presensform blottet for forbindelser både til fortid og fremtid? «Jeg snakker i presens, jeg er i presens, det er opplagt, men når min beste venn, eller hvem det måtte være, sier at det kanskje er en gammel sorg som kommer tilbake, da er det unektelig et annet presens enn grammatikkens ekte nåtid, hvor fortiden plutselig smyger seg inn, hvor fremtiden truer, et mer uklart og til og med ugjennomtrengelig presens».
Fortelleren ser godt at han nå nærmer seg avgrunnen med stormskritt. I siste øyeblikk bestemmer han seg derfor for å oppheve hele den tankeprosessen han selv satte i gang ved korttekstens begynnelse, og anvender en slik umiddelbar annuleringsteknikk: Min beste venn er min beste venn, basta! Han og hans utsagn kan jeg trygt støtte meg til, for hvis ikke jeg gjorde det, hvordan skulle det da gå med meg? Dette blir det ikke snakk om å trekke i tvil, like lite som grammatikken forøvrig kan betvile en rekke vissheter som den hele tiden refererer til for å illustrere sine mange regler og strukturer, for hvordan skulle det da ende?
Kort sagt: selvprovokasjon nummer én har mislykkes; som tekstens tittel utvetydig indikerer, var det hele spilt møye. Fortelleren møter sin egen utfording med en forsvarsmur av betong, og det er denne de to påfølgende tekstene vil prøve å velte overende.
Forgjeves anestesiforsøk
Den andre kortteksten bruker den første som springbrett for en videre utforskning av den gamle smerten som plutselig kom tilbake. I «Spilt møye» fikk vi ikke vite noe som helst om hva den akutte lidelsen egentlig bestod i. I «Smaken av situasjonen», som er tittelen på det andre prosastykket, skildrer fortelleren lidelsens årsak. Ved tekstens begynnelse befinner han seg nemlig i det han kaller «situasjonen», en tilstand han så altfor godt kjenner fordi han uendelig mange ganger har vært i den. «Situasjonen» gir ham en ubehagelig smak i munnen, og leseren forstår etterhvert at fortelleren her fornemmer smaken av sin fundamentale ensomhet, og det er denne som vekker til live i ham en stikkende smerte, alltid den samme.
Slik tilfellet var i den første kortteksten, er Nathalie Sarrautes arv også her til å ta og føle på, for som Sarraute problematiserer Asso gapet mellom drøm og virkelighet slik det kan arte seg i mellommenneskelige relasjoner. Sarrautes romanpersoner særpreges som kjent av en uimotståelig higen etter å kunne smelte sammen med den Andre, hvilket dessverre utgjør et drømmemål som oftest er like illusorisk som det er uoppnåelig. Det er noe Sarrautes personer smertefullt får erfare gang på gang: Det de et kort øyeblikk trodde var en fullendt symbiose, ender raskt i en utålelig atskillelse. Dialogen mennesker imellom fremstår med andre ord som et sant vågespill som for det meste ender i antiklimaks og påfølgende lidelse. Så også i Assos «Smaken av situasjonen», hvor fortelleren uvegerlig vekkes av virkelighetens ubarmhjertige vekkerklokke når han – som i «Spilt møye» – forsøker å kommunisere med sin venn.
I motsetning til Sarrautes personer, hvis lengsel ikke later til å kunne få noen varig knekk, gjentatte skuffelser til tross, er Assos forteller derimot tydelig desillusjonert. Idet han prøver å komme den Andre nær, vet han utmerket godt at han går i en felle og at han «strekker armene frem til ingen nytte», for innerst inne tror han ikke lenger på noen saliggjørende kontakt, på språktegnene, på det verbale uttrykks muligheter, og føler seg brutalt og definitivt fratatt alt – bortsett fra lidelsen en slik situasjon åpenbart påfører ham.
Og hva gjør han så for å mestre smerten han føler ved å være henvist til det han eksplisitt opplever som ensomhetens «helvete»? Han bygger møysommelig opp et asketisk og avbalansert system som har som mål å oppheve lidelsen. Han står tidlig opp om morgenen, men ikke for tidlig, drikker en kopp te som verken er for sterk eller svak, belager seg på å ta et karbad som verken er for varmt eller kaldt, og mens badekaret fylles opp med vann, tar han noen gymnastikkøvelser og en lett massasje. Til slutt skrur han igjen vannkranene og legger seg i karet, hvor han sørger for å bli lenge nok til at uroen forsvinner, men ikke for lenge, for da forsvinner også all den energien han trenger for å kunne bygge opp et effektivt system.
Og effektivt viser det seg å være. Litt etter litt blir lidelsen borte – men bare midlertidig. Lidelsen ved ensomheten vil uten tvil ganske snart vende tilbake, for ikke å snakke om alt det andre som fra tid til annen kommer igjen og oppvekker en jagende smerte i fortelleren. «Hva gjør du med alt dette?» spør sistnevnte henvendt til seg selv. Hvordan takler du lidelsen du føler ved det å være til, livssmerten? For ikke å snakke om selve grunnlidelsen din, lidelsen over å være den du er? Slik bekrefter fortelleren nok en gang at han i teksten kaster hansken til seg selv og utfordrer sin egen metode, i dette tilfelle sitt eget forgjeves anestesiforsøk:
Du er redd, du kjenner en smerte fare gjennom deg, men det er ikke den samme som før: Du lokaliserer den i mellomgulvet – den har altså glidd lenger ned, og den er blitt annerledes; før satt den som en klump i halsen. Du venter på at den skal sige ytterligere ned helt til den en dag har nådd føttene dine, atskilt fra deg som et klesplagg man tar av seg og lar bli liggende på gulvet […], man skyver det nonchalant bort med foten for å gå dit man vil, nøyaktig dit man vil […], men det er synd at du ikke prøvde å forstå hva som skjedde med deg […], du må undersøke smerten mens den stadig trekker i deg, mens den stadig truer med å velte deg overende, innhente deg, du som hver morgen gleder deg over å ha sluppet unna… (s. 68–69)
Tar fortelleren opp hansken? Ikke ennå, men i triptykonets midtparti innser han i det minste at hvis han hele tiden bestreber seg på å hindre smerten i å trenge inn i seg, vil bevisstheten hans litt etter litt skrumpe inn, forsvinne, opphøre: «Du vil gradvis bli til nesten ingenting, et ørlite, utvisket punkt, anelsen av et punkt.» Og han forstår også at han kanskje nettopp må tøye det så langt som til å bli denne ubetydelige prikken, dette fullstendig rengjorte rommet tømt for ethvert følelsesmessig innhold, for den dagen vil han bli grepet av svimmelhet og ta sitt første skritt: Først da vil han omsider puste dypt inn og si, artikulere, kanskje til og med skrive ned, at han er redd verken for det han ikke har følt eller for det han allerede har følt, men for det han kanskje en gang følte og som han møysommelig, metodisk, omhyggelig har glemt. Han er redd for det han ikke vil vite noe om.
Du skal få en dag i mårå …
Prosasamlingens siste ledd består endelig i å gå inn i den sammensatte materien som fortelleren i det foregående møysommelig har lukket øynene for. I teksten «Det er stadig håp», samlingens tittelnovelle, møter vi ham – en aldrende mann – mens han en tidlig ettermiddag sitter i gyngestolen sin og reflekterer, og føler.
En tidlig ettermiddag: Motivet er unektelig sarrautsk, ikke minst fordi tidspunktet på dagen her beskrives som «klebrig», noe som for enhver Sarraute-leser øyeblikkelig gir assosiasjoner til den gamle mannsskikkelsens truende persepsjoner i Portrett av en ukjent.6 Innbitt kjemper Sarrautes romanperson mot en illevarlsende, klisteraktig fornemmelse. Han merker med ett at han ikke lenger har fast grunn under føttene sine, og at han derfor hvert minutt kan styrte ned i den avgrunn han frykter mest av alt: Han kjenner plutselig, i denne ensomme og fargeløse ettermiddagsstunden som han tilbringer alene i sin pariserleilighet, hvordan tanken på døden sniker seg innpå ham, kleber seg fast. Men ubøyelig i sin motstand mot tanken på sitt eget endelikt nekter han plent å ta innover seg en dødsangst, som han ikke desto mindre er gjennomsyret av.
På samme måte vakler tilværelsen med ett for den aldrende mannen i «Det er stadig håp», og som den gamle i Portrett av en ukjent, er hans viktigste våpen en hardnakket motstandskraft.7 Motstandskraft mot hva? Mot livets endeløse forhåpninger, endeløse skuffelser, endeløse utilstrekkelighet og endeløse lengsel. Det ligger i menneskets natur å tro på morgendagen: Dagen som skal komme vil gi oss alt det vi i dag ikke fikk, dagen i morgen er full av muligheter, av mirakuløse og eventyrlige tildragelser, i mårå skal du få en dag som rein og ubrukt står, med blanke ark og farjestifter tel, som Alf Prøysen optimistisk (eller snarere ironisk?) sang for min generasjon da vi var små, og bare tanken på dette løftet fikk det til å krible i oss av eventyrlyst og – ikke minst – forventning: «Det er stadig håp!» tenkte vi. Men denne så attråverdige morgendagen kom aldri, tenker den gamle mannen i gyngestolen, og troen på den burde derfor raskt ha bukket under hos oss av mangel på næring. Men dengang ei: Vi fortsatte å strekke oss mot det lovede el dorado, vi gjør det fremdeles, igjen og igjen, og mens vi lengter hører vi uavlatelig over furua «det såmmå linne drag» som de utilfredsstilte skikkelsene i Prøysens vise alltid lyttet til: Du skal få en dag i mårå…
I motsetning til Sarrautes mannsperson velger imidlertid fortelleren i «Det er stadig håp» å ta lidelsen inn over seg. Han bekjemper litt etter litt sin egen motstand, gir peu en peu avkall på morgendagen som system, som rytme, som mirakel (men bare forbigående, for han vet uendelig godt at troen på morgendagen snart vil gjenoppstå i ham, gjenoppstå og dø, gjenoppstå og dø, ustanselig, for hva skal han ellers tro på?). Han tar omsider opp hansken, atskiller seg ikke lenger fra smerten via diverse skjøre systemer og støtteordninger, hindrer den ikke lenger i å trenge inn i seg, skyver den ikke lenger nonchalant bort: Prosasamlingen ender i en stille gråt over lidelsen ved det å være til.
Men ikke bare over det å være til. Tårene strømmer også fordi han denne tidlige ettermiddagsstunden konfronterer seg selv med den flyktige, «grusomme» fornemmelsen han allerede hadde som barn, og som han siden alltid har bestrebet seg på å flykte fra, glemme. Han beveger seg med andre ord helt ned til sine aller første fundamentale sansninger, de som sannsynligvis gjorde ham til den han fortsatt er: Et utilfredsstilt menneske som dypest sett frastøtes av livets og morgendagens mangelfullhet. Og det er det vel god grunn til å gråte over?
OM FRANÇOISE ASSO:
Født i 1950. Underviser i fransk litteratur ved Universitetet i Lille. Debuterte skjønnlitterært i 1989 med Reprises (Editions Verdier). Har siden utgitt Déliement (Verdier, 1991), Du jeu, à quoi ça rime (Maurice Nadeau, 1995), Rien n'est perdu (Champ Vallon, 2002), i tillegg til fagboken Nathalie Sarraute : une écriture de l'effraction (Presses Universitaires de France, 1995).