Avreise til Palestina (Brevveksling del 1)

Oslo, 26. mars 2025

Jannik,

Jeg tenker at vi blir bedre kjent gjennom å skrive til hverandre. Jeg gleder meg til å høre fra deg når du ankommer Palestina.

Jeg legger ved noen kart noen tegnet slik at moren min kunne se nøyaktig hvor i Tarshiha vi bodde før Nakbaen.

Klem,
Rana

Skogen, 28. mars 2025

Jeg elsker de håndlagde kartene. De ser ut som de er lagd etter minnet. Hva var det som gjorde at hun tegnet dem?

I morgen skal jeg møte dem jeg skal reise sammen med. Noe i meg er allerede i Palestina, i landet som har det vakreste rosa lyset.

Jeg var vitne til vold i Oslos gater i går. Jeg måtte tilbake til skogen før jeg kjente meg som meg selv igjen. Måtte tenne bål, føle «life force» gjennom naturen.

Hvor føler du deg mest hjemme?

Jannik

Oslo, 28. mars 2025

Kjære Jannik

Hva skjedde i går? Var det i forbindelse med demonstrasjonen?

Mamma fikk de kartene av en bekjent som jeg introduserte henne for. Han igjen fikk en gammel mann som fremdeles husker hvordan ting var før 1948, til å tegne dem etter minnet. Målet var å finne ut nøyaktig hvor i Tarshiha vi hadde hus, hvor slektningene våre bodde, og hvor de i familien vår som var heldige nok til å bli i Palestina, er gravlagt.

Jeg leste spørsmålet ditt, og plutselig rant tårene nedover kinnene mine. Hjem er på Grønland i Oslo. For tiden sliter jeg med å komme meg bort herfra for å dra til Libanon. Etter at jeg flyttet til Norge i 2020, klarer jeg ikke lenger samle nok krefter til å konfrontere opprinnelsesstedet mitt. Jeg har venner der, og familie, men også ganske vonde minner. Landet minner meg om følelsen av tapt håp.

Da krigen mot Libanon tok et vendepunkt i september 2024, kunne jeg ikke lese nyheter fra Libanon, eller se på bilder. Jeg kunne ikke ta innover meg at ting ble enda verre enn de var fra før. Jeg stengte alt ute og fortsatte med arbeidsdagen. I oktober måtte jeg reise til Kairo for å treffe dem i min familie som har overlevd folkemordet i Gaza, og som jeg evakuerte derfra i mai i fjor. Kairo har på en måte erstattet Libanon for meg. Det er noe med at jeg har et mindre komplisert forhold til vennene mine der enn det jeg har til venner i Beirut som anser flukten min ut av landet som et svik. Men Kairo har også sine utfordringer, og min familie der har det ikke bra. Hver gang jeg kommer tilbake fra Kairo, så er jeg, slik som nå, ødelagt i mange uker etterpå.

Jeg pleier å tenke på havet og naturen som mitt hjem. Der vannet renner gjennom hele verden og forbi de stedene som er viktige for meg. Slik holder jeg meg rolig. Da jeg var liten, pleide pappa å ta oss med på camping når krigen ble ille i Beirut. Han tok oss ofte med til et sted utenfor byen, hvor vi kunne bade, plukke vill frukt og urter og sove under stjernene. Slik lærte jeg meg å sanke urter, og derfor ble jeg fort interessert i å lære om sopp da jeg kom til Norge. Jeg kan ti forskjellige typer sopp, og har lyst å lære meg en ny art i år.

Og så er skrivingen et hjem for meg. Det som er destabiliserende for tiden, er at jeg knapt nok har tid til å tenke, lese og skrive. Jeg gjør det, men de tekstene jeg skriver, er ikke del av noe større prosjekt, de er bare bestillingsverk, og flott som det er, er det ikke det samme. Jeg satt oppe i går kveld og laget en ny timeplan. Den er ambisiøs med tanke på hvor lite søvn den innebærer, og hvor effektiv jeg må være for å fullføre den, men jeg har ikke noe valg. Hvis jeg skal kunne samle meg gjennom alt som skjer, må jeg finne veien tilbake til pulten.

Jeg likte så godt dine gjenforenere som ble stilt ut på Kunstnernes Hus. Den tredje gangen jeg dro for å se utstillingen, tok jeg med kjæresten min. Jeg be henne ligge på gulvet der de var stilt ut, og omringet henne med gjenforenere. Hun hadde hatt en skikkelig dårlig dag den dagen, men begynte å falle til ro. Hun, som meg, følte den sterke energien som strålte ut av dem. Det jeg liker best med dem, er at de fremhever relasjoner fremfor originalitet, mennesker over dyre kunstobjekter. Da blir kunsten et medium for menneskene og ikke et Abel-varemerke.

Når ble du opptatt av Palestina-saken?

Klem,
Rana

Skogen, 1. april 2025

Kjære Rana

Det er tidlig morgen i skogen, våren tar tak, samtidig er det frost i gresset.

Volden i Oslo, det var under en blokade av Norges Bank for å markere at Oljefondet må ut av selskaper som opprettholder ulovlige bosettinger. Jeg sto en meter bortenfor, hadde sekunder på å bestemme meg for om jeg skulle gå imellom, eller om jeg skulle fortsette å fotografere. Jeg valgte å fotografere fordi det sto to politimenn like ved og tre politimenn på hest rett bak meg.

Mannen som angrep, er ansatt i Finanstilsynet og ble forhindret i å gå på jobb. I mine fire år som dokumentarfotograf av folkebevegelser har jeg ikke sett en sånn konfrontasjon. Volden var ille, men det at politiet ikke gjorde noe, var det verste. Jeg spurte dem hvorfor de ikke grep inn, og de svarte at det kunne de ikke svare på. Jeg sto igjen og tenkte at her skulle jeg ha lagt ned kameraet og gått imellom, jeg kunne ha stoppet ham. Jeg angrer og er svært betenkt. Hvem skal beskytte hvem? Hvor er instinktene?

Home, å være hjemme. Jeg leser om Libanon, Kairo, Beirut. Om havet. Om skrivingen. Jeg ser deg der, jeg ser deg her. Jeg ser deg sitte ved en pult og skrive foran et vindu. Være.

Det du bærer nå, er verden, føles det ut som for meg. Mine instinkter er å være så myk jeg bare kan med deg. Jeg vet ikke om det er rett, men jeg får lyst til å skrike: Dette er for mye for en person å bære i kroppen.

Det er så mye her jeg vil stoppe opp ved. I morgen får jeg boken din i hendene, da skal jeg rett hjem i skogen og lese, se, se for meg, lytte.

Jeg skal fortelle om Palestina-engasjementet, det involverer pappa og en sjelevokter av en venn.

Jannik Abel

Oslo, 2. april 2025

Kjære Jannik

I Palestina er man aldri alene. Man får ikke den muligheten til å trekke seg tilbake. Ønsket om ensomhet må få utløp på en annen måte. I min oppvekst var det å lese en måte å få mitt eget rom på. Jeg lærte å bruke detaljer når jeg delte av meg selv, slik at jeg skulle skape en illusjon overfor mine foreldre og andre voksne om at jeg ikke hadde noen hemmeligheter. Det er den samme impulsen som gjorde at jeg skrev en memoar. Folk kommer til å tro at de kjenner meg. Klart, de blir jo kjent med meg som forfatter og kanskje til dels som menneske, men det som er nedskrevet er jo det jeg har lyst til å vise frem. Det blir en måte å søke dekning i fullt dagslys på.

Historien du forteller er hårreisende, og jeg håper at det ikke vitner om at politiet kommer til å bli en tydelig fiende av folket. Vi trenger ikke mer vold og belastning. Og du kan ikke tenke på at du skulle ha grepet inn. Mannen ble jo nøytralisert etter hvert, og vi har forskjellige oppgaver i kamp. Jeg, for eksempel, har funnet ut at folkemengder gjør meg engstelig, og jeg drar sjelden på demonstrasjoner. Jeg føler meg ofte skyldig på grunn av det, som om jeg ikke oppfyller mine plikter overfor mine kamerater, men en ødelagt forfatter kan ikke gjøre jobben sin heller, og mitt arbeid bidrar til fellesskapet på norsk og på de andre språkene jeg skriver på. På samme vis, en fotograf skal dokumentere politivold slik at vi har bevis som kan beskytte oss videre i kampen. Vi har behov for dine evner.

Det å bære på verden er noe man bestemmer seg for. Da jeg begynte å skrive, visste jeg om faren ved å gjøre språket til yrket mitt. Jeg visste at jeg kjempet mot onde krefter som helst vil at folk som meg skal tie stille. Derfor kveler de oss, setter oss i fengsel, gjør livet vårt økonomisk prekært. For meg har skrivingen alltid vært der jeg sier nei til makten, et sted hvor jeg aksepterer de farlige konsekvensene det innebærer. Å skrive er å bære på verden, og å være sterk nok, men også smidig nok, og tålmodig nok, til ikke å bukke under.

Jeg har behov for mykhet og setter pris på at du sier det. På en måte har det seneste året også vært ganske vanskelig fordi noen jeg elsket, ikke kunne være omsorgsfull med meg mens jeg holdt på å gå i stykker av folkemord. Hun ville bare krangle fordi jeg ikke ville ta mer ansvar i forholdet, når det jeg trengte var mer avstand for å sortere i følelsene mine og sørge i fred. Etter syv år og mye kjærlighet gikk vi fra hverandre.

Når du reiser til Palestina, kan jeg kanskje komme ut til hytta di og skrive ferdig den arabiske utgaven av boka mi? Jeg trenger å jobbe en uke for å komme meg videre, før jeg sender boka til forlaget. Jeg har også behov for å være varsom med deg og respektere den fysiske avstanden du har valgt å ha til Oslo, og hva det betyr for ditt behov for alenetid. Så jeg vet ikke om det føles riktig for deg at jeg spør om å tilbringe en uke i skogen din?

Klem,
Rana

Skogen, 4. april 2025

Jeg har lest boken din ferdig på to dager. To vårdager på det mest fredfylte stedet jeg vet om, skogen min. Våren kom en måned før den pleier i år. Jeg er takknemlig.

Tung tids tale. Tung tids mor. Tittelen som ble, og tittelen som var.

Jeg har streket under setningene dine med blyant når jeg har lest:

«Akkurat som meg har de søkt etter felleskap og solidaritet, men ikke alltid funnet frem. Jeg har skrevet denne boka fordi jeg tror fortellingen i seg selv er en måte å finne og uttrykke solidaritet på — en måte å slåss for en bedre verden på.»

«Norge hadde innvilget meg retten til å lage meg et hjem.»

«(…) dette frosne stedet med all luksusen.»

«Å utvandre er å øve seg på å dø.»

Jeg merker jeg må stoppe opp, for familiehistorien din er som å lese i historiebøkene. Men det er ikke bare historie, det er nåtid.

Forfatter. Å bli forfattet. For fattet.

Jeg kjenner på min hvithet, mine privilegier og at min hvithet overgår min skeivhet, den gir meg en lang rekke fordeler, mye mer enn min skeivhet gir meg utfordringer. Jeg går ut av kroppen i ren kvalme.

Du kan komme til hytta, den er laget for dette, kunsten og ordene. Den har en helt egen energi laget (og lagret) av kvinner før deg.

Og mitt Palestina-engasjement. Pappa var FN-soldat i Gaza i 1958, han var 19 år, ti år etter Nakbaen. Vi er ikke en politisk familie, men Gaza har jeg visst om hele livet. Og så møtte jeg aktivist og sykepleier Marthe Valle, og plutselig tikket det inn en melding der det sto: Vil du være med til Jerusalem? Det var i januar 2023.

Og nå drar jeg tilbake til Palestina. Flybillettene kom i dag.

J.

Oslo, 5. april 2024

Kjære Jannik

Det gjør meg glad at du har lest boka mi, og at du engasjerte deg i den. Din tilbakemelding er den første jeg får utenfor mediene. Det er jeg takknemlig for, at du skriver til meg, at du deler, og at du gjør meg oppmerksom på ordet forfatter. Det å fatte er akkurat det som gjør at jeg er så takknemlig for yrket mitt. Jeg fatter verden mens jeg skriver om den, oppdager meg selv og menneskene jeg er glad i gjennom skrivingen.

Jannik, vi bestemmer ikke hvor vi blir født, og hvilken stamme vi tilhører. Det vi kan bestemme, er hvordan vi bærer byrden av å måtte velge hvordan vi disponerer den arven. Den første gangen vi satte oss ned og snakket sammen, fortalte du meg om ditt opphav, om hvor du kommer fra, og hvem du bestemte deg til å bli. Hvilke deler av arven du ikke lenger vil bære på, og hvilke deler det er du beholder, og av hvilke årsaker. At du skal gå ut av kroppen i kvalme? Jeg skulle ønske at de ondskapsfulle følte seg på måten du beskriver når de bruker kroppen sin for ødeleggelse. Vi, kjære venn, skal bære vår kropp med stolthet. Vi skal være stolte av alt i livet vi skaper, i kjærlighet , omsorg og solidaritet.

Du vet, da jeg kom hjem igjen med din gjenforener, gikk jeg inn på rommet til sønnen min og sa: Du bør prøve dette. Hold den mellom hendene dine og samle deg i ro — den kommer. Han lukket øynene, holdt gjenforeneren med begge hender, pustet dypt, minst tre ganger slik jeg har lært ham, og løftet den sakte til øret og lyttet. Han hørte den samme murringen som jeg hørte den første gangen jeg holdt på gjenforenere under utstillingen din på Kunstnernes Hus i vår. Jeg var helt sikker på at det er fordi tre er en god leder av lydbølger, men jeg vet ikke, bølgene aktiverer tre når det er lyd som trenger seg gjennom det. Men det var ikke noe direkte lyd da. Allikevel hørte vi murringen og ble sittende med den magiske følelsen av å kunne høre lydene til et hjertetre.

Vi ses på tirsdag.

Klem,
Rana