Den amerikanske kulturen (del 4)

22. juli 2025

Kjære venn

I dag er det 14 år siden Eva Lene og jeg satt utenfor et kjøpesenter i Haugesund, på vei til foreldrenes hytte på Bømlo, da vi hørte at det hadde gått av en bombe i Oslo. Og litt senere: at det var meldt skyting på Utøya, der Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon AUF befant seg på sommerleir. Det var en sterk, nesten grotesk kontrast mellom stillheten på Bømlo og det infernoet som minutt for minutt ble avdekket på alle skjermene våre. Vi snakket nesten ikke de første timene, fredag ettermiddag og kveld. Først bomben i Oslo, som sagt, noe som i seg selv var forferdelig, men så begynte noe av ondskapen å sive inn, som i et mareritt. Vi satt og stirret på tv-skjermen, men vi stirret også på andre ting, på noe mørkt og grufullt, på et hat som var, ja, hva da? Forferdelig? Helt jævlig? Uutholdelig? Oppsiktsvekkende? Nytt? Vi gikk og la oss til rapporter om 17 døde denne fredagsnatten. Vi våknet til syv og sytti lørdag morgen.

I dag gikk jeg gjennom gamle dokumenter og så på hva jeg skrev i tiden umiddelbart etter massakren. Frykt og sorg. Men også håp, husker jeg, etter rose-togene og følelsen av samhold midt oppe i alt. I dag ser jeg også andre ting; der morderens verdenssyn den gang virket absurd, delirisk, ja, til og med latterlig (selv om ingen av hans handlinger var det), er det i dag blitt så vanlig å forfekte de mest hårreisende ting at vi nesten har blitt fremmede for hvor absurd dette en gang var. Konspirasjonsteorier, rasisme, misogyni, fascisme. Det som den gang opplevdes som ekstremt, har blitt til noe hverdagslig. I går så jeg et intervju med en mann fra Oklahoma som mente at alle amerikanske presidenter etter JFK var roboter som hadde blitt klonet på Mars av venstresiden. En reportasje fra en Trump-rally i fjor der en mann ikke klarer å svare på om han er for eller imot slaveri. En kvinne som kaller abort for mord, men som ikke har noen problemer med å foreslå å henrette Barak Obama og Hillary Clinton, hvorpå en mann avbryter henne og ønsker seg offentlige henrettelser tilbake. En flat-earth tilhenger som høytidelig svarer absolutely når en reporter spør om respekt for kvinner er en amerikansk verdi, uten å se den åpenbare ironien i at han sprader rundt i en T-skjorte der det står Hillary Sucks, But Not As Hard As Monica (Og på ryggen: Trump That Bitch). Noe har flyttet seg fra periferi til sentrum. Eller kanskje ikke en gang sentrum, for det krever at vi alle enes om at noe er sentrisk og noe annet – i beste fall – eks-sentrisk.

Jeg vet ikke om jeg fortalte deg dette, men i fjor, da Blixa døde, så var det helt stille i huset, i en hel uke. Du vet hvor glad jeg er i musikk, og den stillheten, den var ikke bare nødvendig, men også veldig fremmed. Etter en uke satte vi på Leonard Cohen. Jeg har hørt så mye på ham. Fra jeg var gutt. Lest ham også. Onkel Leo, kaller jeg ham av og til, når jeg får lyst til å skrive en bok som går i dialog med verket hans, sangene, diktene. Uansett: Cohen ga ut en plate i 1992, The Future, mens hele vår verden var høy på sin egen sivilisatoriske seier over kommunismen. I’ve seen the future, brother, sang han den gang, it is murder. I dag satte jeg den på igjen. Refrenget på tittellåta går slik: Things are gonna slide, slide in all directions, won’t be nothing you can measure anymore. Det er en foruroligende låt, med all sin voldsomme billedlighet. Og glidningen, det er det beste bildet, den beste metaforen for alt det som i dag er vanlig, sentrum, midten, men som for fjorten år siden føltes radikalt på en fortidig, grusom, ja, men også lattervekkende måte. Jorden er jo ikke flat, det vet alle. Men meningen (uavhengig av dens sannhetsgehalt) har utkonkurrert fakta. Det Trump har sluppet løs, er folks bitterhet, folks agg. Det er ikke lenger professorene som kan uttale seg. Man trenger ikke utdannelse for å vite hvordan ting henger sammen. Ikke en gang dannelse. Historien er blitt til historier. Det finnes ingen empiri, ingen refleksjon, konsekvens eller logikk. Frakoplingen er i ferd med å bli total.

Utøya-morderen sitter trygt i fengsel og holdes i live av et rettsapparat han ikke anerkjenner, skapt av et sosialdemokratisk tankesett han vil til livs. Det er både ironisk og vakkert og riktig. At tenkning ikke er innfall, at ideer ikke er rykter.

Et par uker igjen nå, så begynner verden å spinne litt raskere igjen for min del; litteraturfestivaler og litt turnevirksomhet venter utover høsten. Et teaterstykke som skal ut i bokform og settes opp neste år. Når jeg skriver dikt, vender jeg stadig tilbake til Jesus i Getsemane, da han blir hentet av soldatene. Jeg vet dette er et urbilde. At jeg bruker scenen til å speile mine egne traumer, mitt lands traumer; folk som forsvinner, folk som blir hentet om natten, folk man aldri ser igjen. Er det viktig? I natt fikk jeg ikke sove og lå og tenkte på fiksjonens evne til å speile våre liv i noe annet og skape rom for empati. Jeg tenkte på alt det som er uvirkelig, dikt, sanger. Jeg har valgt å snakke om umulige ting, synger kubaneren Silvio Rodriguez, om det mulige har det blitt sagt for mye.

Ser frem til ditt siste brev, Gabriel, du skrev at du ville avslutte på en håpefull tone. Jeg vil gjerne høre litt om håp, ja.

En stor klem til deg, kjære venn.

P

31. juli 2025

Kjære Pedro

Etter at jeg skrev at jeg ville avslutte denne korte brevutvekslingen i et mer håpefullt lynne, begynte jeg å lure på hvordan jeg skulle få det til. Selv om jeg kjenner på håp, som jeg faktisk gjør, kjenner jeg også på at jeg ikke har noen god grunn til å kjenne det.

Fordi selv om det unektelig kjennes sant at vi alle, jordboere generelt, kollektivt gjennomgår en katastrofe som sakte går opp for oss, et sammenbrudd både økologisk, politisk og epistemologisk, så kjenner jeg meg uansett genuint håpefull. Og jeg tror at jeg kjenner meg håpefull ikke bare fordi jeg mener det er et menneskes plikt å være håpefull, og en menneskelig synd å være kynisk, men fordi det kjennes lettere å være håpefull, i den forstand at det kjennes som den beste utnyttelsen av energi. Kort sagt, selv om jeg mener at vi sannsynligvis er på vei mot en opphopning av svart svane-hendelser, så mener jeg at det hadde vært en moralsk feiltakelse, for ikke å si urimelig og samfunnsmessig uansvarlig, å konkludere med at vi uansett er fucked.

Jeg har gjennom sommeren tenkt på et essay jeg leste denne våren av den norske forfatteren Mazdak Shafieian, noe som gjorde meg nokså urolig, som en amerikaner som er vitne til at hans hjemland regresserer til en fascistisk politistat. Og jeg vet ikke hvordan jeg kan si noe forståelig om det essayet og stikke min uønskede utlendingstå ned i norsk litteraturpolitikk på en måte som ikke kommer til å bli oppfattet som frekk. Men da jeg leste brevet ditt datert 22. juli om Utøya og Jesus i Getsemane som blir møtt av soldatene og det du observerte om at det selv i Norge, i et levende sosialdemokrati, finnes folk som også sier og tenker ting som for bare noen få år siden hadde blitt oppfattet som fullstendig sinnssyke, så visste jeg, som en som lever i en fascistisk maktovertakelse drevet av den samme retorikken mot «mangfold» som Shafieian bruker, at jeg på et vis kanskje har rett til å si noen kritiske ting om essayet, selv om jeg vet veldig lite om det norske litterære livet og litteraturpolitikk i seg selv.

Fra den andre siden av Atlanteren kjennes Shafieians essay «Virkelighetens fantom» naivt, som den typen performativ høyresidetrolling som finnes på Twitter. Som alle former for trolling så var det ikke skarpsinnet i essayets argumenter som forstyrret meg, men heller tomheten i dem: Argumentene kjentes tautologiske og overlesset med ubegrunnede predikater. Derfor var det hovedsakelig essayets implisitte antakelser og uutforskede sosiologiske hypoteser om hvordan kunst og litteratur virker, som forstyrret meg. Essayet fremstår utrolig lettvint med hensyn til hvordan det tar til seg en retorikk som i USA kun blir brukt av folk som er uttalte fascister:

Insisteringen på ‘mangfoldʼ i utvalgskomiteer, så vel som i juryer og på festivaler [og andre steder] avisenes forserte håndtering av bøker skrevet av ‘minoriteterʼ, samt den pålagte plikten til å inkludere forfattere med minoritetserfaring i nominasjonene til litterære priser, har ikke bare brakt samtalene om litteraturen til et betydelig lavere nivå.

Det Shafieian kaller den «pålagte plikten» til å inkludere mennesker som historisk har blitt ekskludert fra det skapende fellesskapet, er helt sentralt i John Rawls’ forståelse av et rettferdig samfunnsliv. Denne «plikten» som kjennes så «pålagt» for Shafieian, er for en statsviter som John Rawls ett av to sentrale prinsipper i et rettferdig samfunnsliv. For Rawls er det å ha like muligheter sentralt i et velfungerende samfunn … som er det han kalte «forskjellsprinsippet», som var ideen om at ulikheter kun bør godtas hvis de er til gagn for de dårligst stilte. Å ha like muligheter er rettferdighet for Rawls, og det er oppgaven til samfunnsinstitusjoner å fordele fordeler og plikter på en måte som sørger for det. Dette står i sterk kontrast til Shafieians oppfatning om at hensyn til mangfold og inkluderingen av historisk og strukturelt ekskluderte mennesker i juryarbeid og priskomiteer og forlagskataloger påvirker kvaliteten i samtalene om litteratur ved nødvendigvis å bringe den til «et betydelig lavere nivå.»

For folk som tenker som Shafieian og Trump og Stephen Miller og J.D. Vance, stammer ideen om at hensyn til identitet forringer litteraturen fra den relaterte oppfatningen om at litteraturen på en eller annen måte kan eksistere utenfor moralske og ideologiske dimensjoner:

Tilstanden er med andre ord ikke bare utpreget ideologisk, men også strengt moralistisk, hvor det ikke lenger er litteraturen som kunstform som står sentralt, men enkeltpersoner, tilhørigheter og grupperinger, der bøkene de skriver på forhånd blir sett på som betydningsfulle og viktige, fordi forfatterne har en bestemt bakgrunn og identitet.

Å hevde at litteraturen ikke har noe å gjøre, eller ikke burde ha noe å gjøre, med identiteter (eller med mennesker i deres menneskelighet som «enkeltpersoner, tilhørigheter og grupperinger»), som om litteraturen kan og bør separeres fra hvem folk er, er bare faktuelt og historisk feil. Litteraturhistorien i en rekke land over hele kloden, i Nord- og Sør-Amerika, i Afrika, i Eurasia og Sør-Asia, inkludert både Norge og USA, ble formet av både romantiske og motopplysningsoppfatninger som hevdet at kunst generelt og litteratur spesielt spiller helt nødvendige roller i skapelsen av kollektive identiteter i forskjellige samfunn. Hvorfor tror du det var forfattere på norske sedler? Fra Bjørnstjerne Bjørnson til Henrik Wergeland til Henrik Ibsen: Ansiktet deres prydet en stund henholdsvis 50-, 100- og 1000-lappen.

Hvis litteraturen er en så kraftfull skaper av nasjonal identitet, så er det selvfølgelig også viktig at litteraturen blir skrevet og lest av et mangfold av mennesker, av alle menneskene som utgjør nasjonens befolkning. Litteraturen har lenge blitt oppfattet som sentral i den politiske og identitetsmessige sammensetningen av en nasjon, ifølge en rekke tenkere fra Hamann og Goethe til Herder. Men det har ikke bare vært romantiske og motopplysningstenkere som har hevdet dette; samtidige samfunnsvitere som Benedict Anderson hevder at framveksten av trykkekunsten førte til framveksten av nasjonalstaten, mens menneskerettighetshistorikere som Lynn Hunt har hevdet at litteraturen generelt, og særlig framveksten av den realistiske romanen, er en «empati-teknologi» som førte til vidttrekkende samfunnsreformer over hele verden tidlig i det nittende århundre. Så ideen om at sammensetningen av juryer eller forlagsstyrer eller forfattere knyttet til forskjellige utgivere ikke skulle ha noen ting å gjøre med deltakernes liv eller engasjementer eller politiske og identitære bakgrunner, stammer ikke fra den intellektuelle historien om forfatterskap eller litteraturens rolle i skapelsen av nasjonalstater eller andre kollektive identiteter.

Jeg kan forstå drømmen om å avpolitisere litteraturen. Jeg er ikke sikker på hva litteratur er eller gjør, og jeg motsetter meg definitivt ideen om at litteratur nødvendigvis har frigjørende eller til og med utilitaristiske kvaliteter. Men om vi mislykkes i å ta for oss faktiske materielle sammenhenger, maktrelasjoner og politiske relasjoner og økonomiske og familiære relasjoner mellom menneskene som skriver og leser litteratur, så blir litteraturen vår til noe som lett kan manipuleres av politiske opportunister og svindlere.

Altså, hva om vi ikke tok for oss hvem Woody Guthrie var da han sang den berømte låten som du hevder faktisk ble adoptert som en alternativ nasjonalsang? Hvis vi ikke tar for oss Guthries identitet som en hvit sanger, kan vi ikke forstå hvordan låten «This Land Is Your Land» har blitt kritisert for å overse berøvelsen fra urfolk og å synge om lovnaden om settlerkolonialisme samtidig som låten frembringer et sosialistisk perspektiv og et inkluderende etos. Uten Guthries identitet mislykkes vi i å forstå låtens kompleksitet og dens tragedie. Hvis vi mister av syne hvem som synger og hvem som lytter, mislykkes vi i å forstå hvordan, med ordene til Karl Kraus, et «Land der Dichter und Denker» så motstandsløst kan bli et «Land der Richter und Henker.»

Jeg tenker ofte på Paul Wellstone, den fantastiske senatoren fra Minnesota, en annen av mine helter, som døde i en flystyrt under den andre Bush-perioden, en av ætlingene til Minnesota DFL (Democrat-Farmer-Labor Party), et parti som er viktig for min families historie og for mange i det norskættede fellesskapet jeg vokste opp i. Wellstone var berømt for å flere ganger å ha sagt i Senatet at «we all do better when we all do better.» Vår vei ut av dette kaoset er å fatte denne sannheten i dens fulle bredde.

Selvfølgelig bør vi passe på kvaliteten i vår litteratur. Men vi gjør ikke det gjennom å begrense hvem som får skrive den og lese den. Vi er altfor vante til sånne ekskluderende prosjekter i USA. Det er ikke nok at Guthries låt fremstiller en visjon om inkludering og likestilling: Vi må vite hvem sangeren er for å forstå hva og hvorfor de synger. Å drømme om en litteratur blottet for identiteter er å drømme om en litteratur blottet for maktens grammatikk.

Jeg tror vi har blitt narret til å tro at det vi behøver å konstruere og overvåke, er kvaliteten i litteraturen. Det beste vi kan gjøre er å konstruere og overvåke og passe på (kultivere og oppfostre) ikke nødvendigvis kvaliteten til litteraturens representative aspekter (kvaliteten til bøkene og skriften), men kvaliteten til dens infrastruktur og institusjoner og de menneskelige relasjonene som utgjør dens organisering. Hvis vi ønsker en høyere kvalitet på skrivingen, må vi bokstavelig talt lære opp institusjonene våre til å bli mer vennlige og gjestmilde.

I det siste brevet ditt skriver du: «Når jeg skriver dikt, vender jeg stadig tilbake til Jesus i Getsemane, da han blir hentet av soldatene.» Og etter at jeg leste den setningen, har jeg ikke klart å slutte å tenke på Jesus i Getsemane når jeg leser eller tenker på de hundretusenvis av migranter og borgere som har blitt røvet bort fra amerikansk samfunnsliv av soldater ikledd masker på grunn av hudfargen sin eller hvordan de snakker. Jesus i Getsemane er beskrevet i evangeliene etter Matteus, Lukas og Johannes, og hver beretning fokuserer på Jesus sin fortvilelse og resignasjon. Jeg lurer på hvor i dette bildet, hvor i denne hagen full av soldater, håpet befinner seg?

Håp er noe jeg strever mer og mer med som en som underviser i KI-æraen: Jeg ser oftere skremmende forandringer i studentene, mer på bachelor-nivå enn på master-nivå. De siste bachelorstudentene strever mer med å konsentrere seg om enkle leseoppgaver, og jeg er oftere vitne til fullbyrdet dysgrafi: en manglende evne til å føle og omfavne den deilige usikkerheten i litterær komposisjon, i forsøket på å skrive litteratur. Hvordan kan vi skrive den, som et menneske, når vi bare kan be en maskin gjøre det for oss? Håp er det vi gjør når vi ikke ser noen vei framover, mens vi vet at veien ut av hagen er sammen med soldatene. Hva betyr det at litteraturen, at kunsten er det vi vender oss mot når vi kjenner på fortvilelse i hagen, når vi vet at soldatene kommer? På en eller annen måte gir det meg håp at heller ikke soldatene, bak masken, vet hvem de er eller hva de gjør der i hagen. Ideen om at disse maskerte menneskene også har familier, at de også er fremmede, at de også føler at de ikke hører til, er det som gir meg håp. Hvis ingen av oss tror at vi hører til i denne hagen, burde ikke vår forståelse av ekskludering styrke vår forpliktelse til solidaritet?

Jeg håper vi snart kan møtes igjen.

Alt godt,
Gabriel

PS: Jeg ville legge til at etter at jeg fikk brevet ditt, har jeg tenkt mye på 22. juli-bombingen i Oslo og mordene på Utøya og hvor opprørende minnet om den dagen fortsatt må være for mange folk der borte, inkludert deg og Eva Lene. Etter at jeg nå leste brevet ditt igjen, leste jeg om terroristen som lemlestet og myrdet så mange mennesker. Jeg leste om hans islamofobiske, antifeministiske, antiinnvandringsideer, og jeg forsto at han var begeistret, fra fengselscellen, over at Trump vant valget. Og jeg tenkte på rosetogene og at du nevnte hvor fint det kjentes å gå i tog gjennom gatene og demonstrere i samhold med andre mennesker noen uker etter angrepene, kropp ved siden av kropp. Å gjenerobre offentlige rom sammen, etter en bombing og en metodisk massakre på barn og ungdommer, å anerkjenne vår felles sårbarhet og vår forpliktelse overfor hverandre: På en eller annen måte havnet vi her sammen, så det virker fornuftig å prøve å ta imot hverandre og å passe på at vi kan ta vare på alle. Soldatene fjerner oss fra andre: Det er det første de gjør. De isolerer oss. Plutselig er folk villige til å forråde Fredens Prins for profitt. Plutselig kan en preken om kjærlighet få deg arrestert og korsfestet. Plutselig kan du bli både sprengt i biter og plaffet ned av lovløse og nynazister når du går ut en tur. Og tydeligvis er plutselig de beste verktøyene vi har for å motstå ondskapen som springer fra uvitenhet, solidaritet og demokrati, gjennomført byplanlegging, sannhet og en levende og gjestmild kultur. Gjestmildhet. Jeg håper venn-diagrammet som demokrati og solidaritet kan lage sammen, en dag skal overlappe. Og jeg håper at du og Eva Lene har det fint med den nye valpen deres. <3