Den amerikanske kulturen (del 2)

12. mai 2025

Kjære Gabriel

Tusen takk for brevet. De siste ukene har jeg tenkt mye på det du skriver – særlig forbindelsene mellom denne tiden og andre tider i historien; likhetene og forskjellene, men også alle slags blinde flekker som oppstår, og hvordan vi – som samfunn og individer – forholder oss til denne delvise, samtidige blindheten. Hva er det vi ikke ser? Hva er det som er umulig for oss å fatte, rett og slett fordi vi står for nærme? Trumps ønske om å gjenskape kolonialismen – slik du skriver – og vanskelighetene med ikke bare å forstå motivene og handlingene hans, men å forsøke å begripe hva et imperium egentlig er – hvordan det handler når det presses opp i et hjørne, når det får styrke, når det kollapser eller får panikk. Kapitalismen – i beste fall en slags halvskjult form for kolonisering – visker ut forbindelsene mellom ting: mellom rikdom og nød, evig vekst og fysikkens lover, monopolisering og konsentrasjon av makt og maktesløshet. Hvorfor tror du retorikken i dag fremstår så regressiv? Hva er sammenhengen mellom fattigdom og sinne – og hvordan har dette sinnet blitt kapret av demagoger, oligarker og diktatorer? Hva er transaksjonene vi er vitne til? Det kan være lett å skylde på Trump-tilhengere (slik det har vært lett å skylde på FrP-velgere her hjemme) for å være dumme og politisk uvitende. Men er ikke kunnskap, utdanning og samvittighet også privilegier? Jeg mener – politikkens, økonomiens og historiens kompleksitet – hvordan kan man forvente at en fattig, lavutdannet person i en lavtlønnet jobb skal ha tid og rom til å dvele ved, studere og forstå slike sammenhenger? Hvis du ikke er i stand til verken å øyne eller å tenke på f.eks. fagforeninger, lover, de skeive maktforholdene mellom eiere og arbeidere – forbindelser – da ser du kanskje bare: Noen tok jobben min. De er meksikanere. Da må vi kvitte oss med meksikanerne.

Du skriver om alt som ligger under overflaten, helt til det ikke gjør det lenger. Ditt land – og hele det amerikanske kontinentet – er et sted fullt av skyld og gjeld. Gamle ting som er etterlatte, uoppgjorte. Jeg skulle gjerne hørt mer om hva du tenker om vår samtids forvaltning av arven etter slaveriet, nybyggerkolonialismen, folkemordet og menneskehandelen. Hvordan er disse tingene podet inn i USAs DNA? Hvordan defineres nasjonen i forhold til dette? Hvordan har man fått belyst og dvelt ved slike spørsmål i utdanningen, og hvordan har det endret seg?

Så mye å snakke om, min venn. Frykt. Gjenklang. Kunstens rolle, kritisk tenkning og hvordan historien beveger seg.

Solen skinner. I dag har jeg lyttet til et merkelig live-album av Adrienne Lenker, en av mine favorittlåtskrivere. Romanen min nærmer seg slutten, tror jeg – håper jeg! Jeg prøver å følge med på det som skjer, men det er så mye spenning, så mye grusomhet og groteske handlinger overalt. Jeg spiller trommer. Lager musikk, synger. Det hjelper. I går leste jeg noen avsnitt fra Patriarkens høst av Gabriel García Márquez og snublet over dette:

(...) og likevel trodde vi det ikke nå som det faktisk var sant, og ikke fordi vi egentlig ikke trodde det, men fordi vi ikke lenger ville at det skulle være sant, vi hadde endt opp med ikke å skjønne hva det ville bli av oss uten ham, hva som ville skje med livene våre etter ham.

Og jeg tenkte på hvorfor kontinentet vårt er så besatt av diktatorer, av sterke menn og jordeiere og despotiske maktfigurer: Estrada Cabrera, Somoza, Pinochet, Varela. Alle Batista-ene, Duvalier-ene, men også Heart-ene, McCarthy-ene, alle Pedro Paramo-ene som har hersket, store og små, over vårt Amerika i så lang tid.

En stor klem fra Askøy, Gabe.

P

Tirsdag, 10. juni 2025

Kjære Pedro

Tusen takk for tålmodigheten. Jeg er lei for at jeg brukte så lenge på å komme tilbake til deg. Selv om jeg ikke kunne svare, levde brevet ditt i meg hele tiden. Her er årsaken til at jeg er så sen: I starten av mai ble jeg grepet av en forutanelse om at ting kunne komme til å falle fra hverandre veldig raskt her, noe som hadde gjort det umulig å møte familien min og vennene mine, som er spredt i alle retninger over hele landet, og særlig ville jeg møte datteren min i Los Angeles før en katastrofe kunne hindre meg fra det. Det kjentes presserende.

Så jeg slapp alt (inkludert denne korrespondansen og flere andre oversettelses- og poesiprosjekter), og i de siste fire ukene har jeg kjørt 13 000 kilometer med hybridbilen min rundt omkring brorparten av USA for å besøke venner og familie; jeg har sovet i bilen, gått tur i fjellsidene og i elvedalene, en gang sov jeg blant fikentrær i oppkjørselen hos søsteren min, og jeg har snakket med folk i skoger og byer. Jeg kjørte fra Illinois ned til Blue Ridge Mountains i Nord-Carolina sørøst i landet, så opp til Minnesota og Dakotaene i nord, og tvers over slettene i Montana til Rockies og Sawtooths i Idaho og ut gjennom Cascades og inn i Olympic Mountains i nordvest, mens jeg slo leir og gikk turer langs veien, så ned de nordamerikanske Kordillerene på vestkysten gjennom fjellene og kystbygdene i Oregon, ned Klamath-elva og Redwood Highways, hele veien ned Sierras inn mot gjelene og gatene i Los Angeles, og jeg slo leir i nasjonal- og statsparker og på Walmarts parkeringsplasser og innimellom Airbnb-er (og min søsters oppkjørsel.)

Og så på vei tilbake til Illinois kjørte jeg tilbake over Rockies og opp i Black Hills for å besøke et hellig sted for urfolket, et de har elsket i ti tusen år, hele tiden mens jeg forsøkte å snakke med så mange mennesker, og så mange typer mennesker, som jeg kunne, og kjente på hvordan det var på rasteplassene og bensinstasjonene, mens jeg prøvde å få en anelse om hva folk opplevde og hvordan de hadde det. Og dette er det jeg vil du skal vite: Jeg har aldri vært så helvetes redd for å være i Amerika i hele mitt liv. Og dette har vært et skremmende sted i alle de år. Jeg dro bevæpnet denne gangen — i den forstand at jeg tok med meg en semiautomatisk pistol (som jeg har lisens for) og holdt meg nær våpen andre steder. Og ikke på grunn rasistiske stereotypier om svarte og brune folk og kriminalitet, men på grunn av hvite folk. Hvite fyrer. Hvite folk er uvanlig merkelige og skumle akkurat nå. Og det er ikke overraskende.

Deler av beslutningen min om å dra på denne turen skyldtes det muligens magiske håpet om at hvis jeg på en eller annen måte kunne sy om kroppen min gjennom mange forskjellige steder i dette landet, så kunne jeg også, for å ødelegge metaforen litt, smyge meg inn i et slags slør av forståelse om hva i alle helvetes dager det er som skjer her.

Og jeg kom hjem for bare noen få dager siden, og siden har jeg hvilt og prøvd å forstå alt det jeg så og opplevde. For det var mye. Og jeg har aldri vært reddere for å være i Amerika, det kjennes skikkelig ille nå. Så det er det jeg har bedrevet – og jeg ville bare kort fortelle hvordan reisen var. Bare som en snål, artsy, hvit fyr som liker folk og hater hva hvitheten gjør med folk. Hvitheten er en forferdelig tilstand. Folk som støtter hvitt overherredømme, tenker faktisk at det er en ting som må forsvares. Det som er feil med dette landet, er hvitheten selv. Det som er feil med dette landet, er det samme som folk som Trump mener landet trenger mer av. Det er ingen annen kur for det som er feil med Amerika enn å drepe hvithetens ideer og praksis. Jeg er fullstendig enig med Kehinde Andrews: Hvitheten er noe patologisk.

Jeg sier dette fordi jeg, tilfeldigvis, dro fra Los Angeles for en uke siden etter et fantastisk besøk hos datteren min Clio, som er midt i tjueårene og arbeider for ei fagforening som jobber for å fagorganisere Warner Brothers-arbeidere; de prøver å organisere den siste gruppen av arbeidere i Hollywood som ikke er fagorganisert. Og Clio viste meg rundt i den livlige og gåvennlige og veldig skeive West Hollywood-bydelen, fra Santa Monica Boulevard til Runyon Canyon (hvor vi snakket med en musikkprodusent med tysk aksent som het Rolf) og de enestående kunstsamlingene til LACMA (Los Angeles County Museum of Art.) Og bare to dager før jeg kom hjem til Illinois, midt i landet, ei uke etter avreisen fra LA, fikk jeg vite at Trump nettopp hadde sendt 2000 nasjonalgardister, et tall han doblet i kveld etter å ha lagt til 700 marinesoldater i går, til gatene i LA under påskudd av at byen er et lovløst, brunt hull. Og som et resultat av disse provokasjonene brenner demonstranter nå Waymos [selvkjørende Google-biler, overs. anm.] i Arcadia og Alameda, som ikke er langt, slik jeg ser det, fra der datteren min bor. Hun lover meg at hun ikke kommer til å dra på demonstrasjonene uten å ta nødvendige forhåndsregler … og hun skal ikke dra alene.

Uansett, mens jeg reiste for å møte venner og familie, før dette teppet som virker snart å falle tvers over det amerikanske samfunnslivet, håpte jeg at jeg også, ved å kjøre rundt på landsbygda og snakke med folk, kunne fatte eller forstå stemningen eller stemningene blant folk og på den måten muligens lindre, eller på en eller annen måte sette i perspektiv, noe av den frykten og det raseriet som jeg og andre har følt i det siste.

For det har vært skremmende og forvirrende å se demonteringen av verdens største økonomi fra innsiden; å se effekten av de sinnssyke tollsatsene som ble satt opp av en inkompetent galning med en fundamental misoppfatning av hvordan menneskelig handel fungerer, eller av hvordan menneskelige forpliktelser og relasjoner fungerer; å se veiene tømt for fraktekjøretøy, å se prisene vokse og hundretusener av nødvendige arbeidsdyktige sagt opp fra statlige jobber; å se endevendingen av nødvendige deler av den statlige virksomheten som regulerer mange aspekter av vårt offentlige liv, inkludert miljøstandardene som beskytter mat- og vannforsyningene våre; å se kunststøtte bli fjernet (bortsett fra de som «feirer Amerikas storhet»); å se kvinners råderett over egen kropp bli redusert; alle slags forskningsmidler bli fjernet, laboratorier bli stengt ned, milliarder av dollar i støtte til større og mindre forskningsuniversiteter bli fjernet, bruken av KI-skraping for å finne, arrestere og/eller deportere studenter som skriver propalestinske artikler i studentaviser, den villede innpodingen av paranoia om å bli overvåket, tilbaketrekkingen av studentvisum en masse (noe som grunnleggende har påvirket mitt universitet og utallige andre), bruken av KI for å skumme gjennom elektronisk kommunikasjon for å finne ut av hvem som er for og mot Trump, for ved et «uhell» å kaste turister i fengsel — bare det voldsomme kaoset og udugeligheten bak allting, all den helt ufattelige uvitenheten og arrogansen, idiotien i alt, og nå det skamløse påskuddet om unntakstilstand for å sende militærstyrker mot for det meste brune og svarte amerikanere, som nå skjer i Los Angeles, slik at Trump også i går kom med en trussel om at «vi kommer til å ha soldater overalt». Overalt. Fortell meg at dette ikke kommer til å skape raseri i folk. Det gjør meg rasende bare å tenke på det. Og han vet det. Du kan banne på at jeg skal ut i gatene, i likhet med min 92-årige mamma.

Men mens jeg kjørte, Pedro, før mye av dette hadde skjedd i LA, tenkte jeg ofte på særlig denne delen av brevet ditt: «Hva er det vi ikke ser? Hva er umulig for oss å fatte … vanskelighetene med å ikke bare forstå [Trumps] motiver og handlinger, men å prøve å begripe hva et imperium er …»

Fordi, som du foreslår, et imperium er mest effektivt når dets innbyggere er blinde for dets virkning og dets historie, blinde for dets svindling, dets villeding; er blendet og besnæret av dets skuespill. Du spør «hvorfor er nåtidas retorikk så regressiv?», og jeg kan ikke annet enn å legge merke til at når en regjering er kapret og har blitt et system for å privatisere offentlig rikdom, så må dens retorikk kamuflere den virkningen. Slik blir en sexistisk, alkoholisert Fox Entertainment-propagandist (Pete Hegseth) leder for verdens største og mest dødelige militære, mens en tidligere konsernsjef for World Wrestling Entertainment, hvis mest minneverdige innovasjon var den gigantiske markedsføringen av wrestling-figurer for barn, blir sjef i Kunnskapsdepartementet, og en antivaksineringsskurk og antiforskningssjarlatan (Robert F. Kennedy Jr.) blir sjef for det største byråkratiet noensinne som finansierer og støtter verdens mest omfattende medisinske forskning. Alt dette gjør enhver som forsøker å følge med, ufattelig rasende, noe som merkelig nok til sammen blir kun en tredjedel av den voksne populasjonen i USA: Rundt to av tre amerikanske voksne ser på Fox News. Det er en annen ting jeg har følt i møtene med alle dem jeg støtte på mens jeg reiste: Det handler ikke om at folk er dumme, men det er åpenbart at mange av dem er ofre og mål for en dyptgripende og vidtfavnende ideologisk informasjonskrigføring. Jeg møtte flere Trump-tilhengere på denne turen … og ALLE var de limt til telefonen på en skrømt-aktig måte. Gollum og det kosteligste.

Så mens jeg kjørte og vandret og våknet omtåket på Walmart-parkeringsplasser, så tenkte jeg på brevet ditt i lys av det mirakelet og den nødvendigheten og de vanskene som utgjør menneskelig organisering, og hvordan de måtene vi organiserer oss som mennesker i relasjon til hverandre på (både som subjekter og objekter, urfolk og kolonister, medløpere og konkurrenter) avhenger av hva vi forestiller oss at et menneske er, og mens jeg tenkte på brevet ditt og spørsmålene dine om imperiet og USA, ble jeg ved med å tenke på Edmund Husserls student Edith Stein og hennes distinksjon mellom Gessellschaft og Gemeinschaft, og hvordan vi i USA for det meste har Gessellschaft med noen ørsmå biter av Gemeinschaft, her og der.

I en Gesellschaft, som en sosial samling av folk, behandler man hverandre som objekter, og relasjoner blir instrumentalisert som transaksjoner: Man ser hverandre som middel for et mål, ikke som mål i seg selv. Og det er dette vi har i USA, en økonomi som historisk er grunnlagt på instrumentaliseringen av mennesker; ikke kun i fortiden med slaveriet, men fortsatt, den dag i dag, 150 år etter den tvungne nedleggingen av slaveriet, blir vi som borgere fortsatt instrumentalisert; vår egen hunger etter velferd og utdanning blir tvunget på oss av vår egen regjering. Her i USA blir vi ikke tatt vare på, vi blir tatt fra. Siden midten av 1970-tallet har det vært en rovdriftig studielånsordning som i dag utgjør rundt 40 prosent av all statsinntekt: 40 prosent av alle pengene som utgjør statens inntekter, blir tjent ved å bruke rovdriftige og svindelaktige studentlån. Det er et horribelt faktum som ingen ser ut til å fatte. Biden forsøkte å fjerne all gjelden. Det ble blokkert i Kongressen. Det er ufattbart.

Altså, hva er mer forbannet Gesellschaft enn med vilje å bruke statsutlyste, rovdriftige studentlån for å fange folk i gjeld for resten av deres liv? Det er det som skjer her. Det er delvis derfor Trump har makten. Trump fjernet ALL gjeldssletting som gikk til offentlig ansatte; de var offentlig ansatte, det var en del av avtalen: Vi arbeider i ti år, all gjeld slettet. Trump: kontraktbrudd, kreve betaling. Hva er mer Gesellschaft enn å ikke ha noe universelt velferdssystem, slik at 40 prosent av alle amerikanere bokstavelig talt er hindret av sykdomsgjeld? Jeg har flere venner og familiemedlemmer med gigantisk sykdomsgjeld, hvor det å føde ved et sykehus kan koste titusener av dollar. Det koster oss mer som et samfunn å ikke ha velferd enn det ville ha kostet å ha det. For noen få år siden ble en nær venn av meg syk (du kjenner henne, C***), C*** ble syk fordi hun har en autoimmun sykdom, og hun måtte legges inn i tre dager da vi møttes i Madison i Wisconsin, og hun ble satt på antibiotikadrypp. Det oppholdet kostet henne 45 000 dollar etter forsikringsutbetalingen.

I et Gemeinschaft møtes mennesker, ifølge Stein, som subjekter og er sammenvevd av et «bånd av solidaritet». Medlemmer av et Gemeinschaft er åpne (geöffnet) overfor hverandre og lar sine «holdninger og vurderinger trenge inn i hverandre» og utøver «sin gjensidige påvirkning på hverandre».

Dette er ikke det vi har i USA. I USA stjeler våre egne myndigheter vår helse og utdanning fra oss. De private selskapene som ble fremmet av staten som tilbydere av disse studielånene, har bedratt og svindlet og overbelastet studenter i flere tiår, titusener av dollar per student, jeg ble pådyttet 125 000 dollar — i den forstand at jeg ble tvunget til å betale det — på et lån på 33 000 dollar. Og egentlig var det 57 000 mer, men det ble slettet av Biden. Disse studielåntilbyderne har i de siste årene tapt milliarder av dollar i rettstvister reist av tidligere studenter — men for disse selskapene er disse tvistene fortsatt bryet verdt fordi selv om de har tapt titalls milliarder dollar i disse sakene, så har denne industrien svindlet studenter for hundrevis av milliarder, om ikke billioner av dollar, i løpet av de siste 40 årene. Forbrytelsene betaler seg. Jeg har min egen skrekkhistorie om studiegjeld, og det samme har nesten hver venn og kollega jeg har i USA. Jeg mistet huset mitt til studiegjeldssvindelen og gjorde alt jeg kunne for at datteren min ikke skulle ta på seg slik en gjeld. Å være amerikaner er nå, nesten per definisjon, å bli bebyrdet med massiv gjeld og å være redd og usikker og alltid bare så vidt ha hodet over vann — prekariteten er poenget — og vi blir fortalt at det er vår feil at vi blir syke eller vil ha en utdanning. Altså, det er rå neoliberalisme på den gamle, ekle, tyske måten.

Så, til poenget ditt: Det dere alle ser skje i USA, er et direkte resultat av vår selvkolonialiserende historie, vi behandler hverandre som objekter, som inntektsinstrumenter. Ja, kapitalismen vil ha en koloni av billig arbeidskraft. Ja, den vil fornedre folk så de arbeider for en slikk og ingenting. Men for å fungere med full effekt behøver den også å overtale folket som er fanget i systemet, om at problemet ikke er strukturene de er låst inne i: Problemet er heller folkets manglende evne til å komme seg ut av hullene de har havnet i. Det er deres feil. Det er helt SYKT å se de psykologiske forvrengningene som visse økonomiske systemer skaper. Denne tarvelige økonomien som Trump har arvet og så prøvd å fornye, fungerer ikke fordi Trump (og høyresiden) ikke skjønner at økonomi ikke handler om konkurranse, men samarbeid.

Nylig så jeg ei oppslagstavle på en barneskole (for elever fra fem til elleve år) her i USA, i den lille prærie-bygda Heyworth i Illinois, hvor det var hengt opp en liten rad lommespeil i øyenhøyde med et barn, og ved hvert speil var det et lite skilt med påskriften «Dette er personen som er ansvarlig for din suksess».

Denne løgnens ondskap er så søt, så motiverende. Det insisteres så mye på individuell råskap her at når folk mislykkes (fordi de er syke eller fattige eller barn eller svarte eller brune eller kvinner eller trans eller bare mennesker), så forteller vi dem at det er deres feil eller foreldrene deres sin feil, og når folk lykkes, så blir de oppmuntret til å overbevise seg selv om at suksessen ikke skyldes at de er rike eller er privilegerte som vokste opp i fred og fordragelighet og med tid og mulighet til tilbaketrekking som ga konsentrasjon til å tenke og studere, og at de på grunn av dette ble bedre på skolen, og kanskje er de hvite eller menn eller på andre måter heldige, eller fordi faren deres ga dem 400 millioner dollar; men i stedet blir de oppmuntret til å tro at det bare skyldes at de er naturgitt bedre, at de er smartere og genetisk overlegne og på en eller annen måte jobbet grundigere og hardere. Her er vi fanget i en grunnleggende feilantakelse som handler om tilskrivelse. Og de voldeligste i systemet er menneskene som ikke har en unnskyldning: Når hvite menn mislykkes, har de ingen unnskyldning som ikke ødelegger deres ideologiske forståelsesmåter (at det er kapitalismens skyld, hvithetens skyld), så i stedet skylder de på de svarte snylterne eller sosialismen.

Så nå virker det som om alle her i USA på en eller annen måte må forholde seg til dette implisitte imperativet om å være tøff og konkurransedyktig, ikke omtenksom og samarbeidsvillig. Hvite menn på bygda kjøper ofte glasspack-potter som får biler og motorsykler til å lage en brølende lyd, så trafikken i alle byer og tettsteder høres ut som løver og bøfler. Harley Davidson-motorsykkelen, det ikoniske amerikanske kjøretøyet, en maskin så fremelsket av høyresidemenn at de kler seg i rituelle kostymer bare for å kjøre den, er så bråkete at den ødelegger hørselen til rytterne. Folk prøver å skremme andre for selv å ikke føle seg så redde. Det er som om alle her — og det er sånn det føles i Vest-Texas og Wyoming og Dakotaene — har blitt brautende akkurat nå, det er helt nifst. På reisen min så jeg ofte på sideveiene og motorveiene, særlig på bygda, «Punisher»-logoen fra Marvel-serien i bakrutene på pickupene: Punisher-logoen er en skummel, hodeskalleformet logo som er ment å fremkalle en hvit vigilante ved navn Frank Castle, som bruker tortur og utenomrettslige mord for å hevne seg og ordne opp i saker, og Punisher-logoen ligner på det nazistiske SS Totenkopf-symbolet. Dette dødninghodet, Punisher-logoen, er overalt her. Jeg så det overalt på reisen min. Jeg så det på biler, på T-skjorter, på capser og på militære jakkemerker.

Og helt ærlig er det dette jeg oftest kjente på under reisen: frykt. Alles. Jeg kjente meg mer redd på denne reisen enn jeg noen gang har kjent på reise i USA. Jeg er ikke en våpenelsker, men jeg var flere ganger lettet over at jeg hadde en pistol med meg i bilen. Og det er som en snål, hvit mann med skandinaviske aner: Tenk deg hvordan det må føles for en svart person her, eller en kvinne, eller en transperson, eller hvem som helst som ser ut eller oppfører seg annerledes. Atmosfæren her er mye mer mobbete nå, overalt. Jeg følte meg særlig redd på landsbygda i Wyoming, i Dakotaene og i Montana, hvis historie er tydeligst definert av hvit mannlig aggresjon og kriminalitet, av ressursutnyttelse og folkemorderiske massakrer, områder som er åsted for såkalte «man camps», som er svære leirer hovedsakelig bestående av hvite menn som jobber i avsidesliggende områder som ansatte i ressursutnyttelsesindustrier, særlig olje og gass. «Man camps» finnes overalt i Dakotaene og Wyoming og Montana, og de er knyttet til menneskehandel og voldtekt og mord på urfolkskvinner. Organisasjonen MMIW (Missing and Murdered Indigenous Women) oppstod som en reaksjon på fremveksten av slike «man camps» i disse områdene.

På grunn av denne gjennomgripende atmosfæren av frykt så gjør ikke folk merkelige eller avslappende ting i offentligheten her lenger. De pleide å gjøre det. Det er en ting som jeg har merket. Det er sjelden man nå ser folk spise på rasteplasser eller gjøre yoga eller trene på rasteplasser eller lese ved leirplasser eller campingplasser. Alle disse tingene gir det mening å gjøre. Sjelden ser jeg lenger folk som flyr drager i parker. På rasteplassene haster folk fra bilene til toalettene og tilbake til bilene. Bruken av offentlige rom har falt betraktelig. Bare det å være utenfor et kjøretøy på enkelte offentlige steder kan få folk til å føle seg sårbare. I visse områder i USA, på grunn av måten frykt fungerer på i visse landskap, har det amerikanske mennesket en følelse av å være naken når det er utenfor et kjøretøy eller en bygning, men jeg vet at det utvilsomt finnes steder hvor ens hvithet eller ikke-hvithet gjør det umulig å føle seg trygg. Hvite folk peker noen ganger på at «det er en kulturell greie» at svarte folk ikke så ofte drar på teltturer eller fjellturer. Nei, det er ikke en kulturell greie. Det handler om at svarte folk her bokstavelig talt er redde for å bli lynsjet eller angrepet eller bare er leie av å bli kalt stygge ting.

Dette er ikke en overdrivelse. En av mine helter er Devin Brown i Minneapolis i Minnesota: en svart kvinne som har bestemt seg for å padle hele den 4000 kilometer lange Mississippi-elva alene i en kajakk, en tur som begynner i Itasca-sjøen i Minnesota, på kanten av White Earth-reservatet, nær hjembyen min, det største urfolksreservatet i Minnesota, og slutter i New Orleans. Hun har prøvd flere ganger nå. I et intervju trykt i mai 2024 forteller hun en journalist fra Minnesota at «det har blitt ropt rasistiske ting etter meg på elva. Forrige gang var mens jeg konkurrerte i Mora i Minnesota, hvor noen bare rett ut ropte: ‘Du hører ikke hjemme her!’ Og for dem hører jeg absolutt hjemme her.»

Så ja, det var en skremmende reise, selv for en hvit fyr var det skremmende. Jeg kjente meg mest trygg i West Hollywood med datteren min, hvor alle var skeive og det var fantastisk, og i Minnesota og på Olympic-halvøya i staten Washington. Jeg kjente meg minst trygg i nordøstre Wyoming og i enkelte deler av Montana og Daktotaene. Alltid var jeg glad for at jeg hadde med meg våpen. Og det er ikke normalt. Jeg går ikke rundt med våpen på meg. Men på denne turen gjorde jeg det. Det bare kjentes forsvarlig. Og det viste seg å være beroligende.

Uansett, jeg håper at dette hjelper deg å forstå hva som foregår her. Dette stedet er et vrak. Det kjennes besatt av et merkelig, hvitt sinne. Det er et rikt land, men forråtnet av dårlig ideologi, og det har blitt gjennomkorrumpert av oligarker siden 2010 (Citizens United vs. FED). Og vi er fastlenket til gjeldsøkonomier, hvor selve gjelden blir hovedinntekten for den amerikanske staten. Vi blir utnyttet, nokså åpenbart, av oligarki og hvithet, og det har vært sånn ei stund. Dette har alltid vært her, men noen ganger blir det mer bråkete, og akkurat nå er det nokså øredøvende.

Jeg lurer på når disse småungene som ser i speilene nær Heyworth i Illinois, begynner å se Totenkopf/Punisher-bildet når de ser på den som er ansvarlig for deres suksess.

Uansett, takk for denne samtalen, Pedro, og spørsmålene dine.

Warmly med vennlig hilsen y abrazos,
Gabriel