«Verdens mange tegn er i forandring: Gamle flagg vender tilbake, gamle fort blir igjen oppkalt etter sørstatsgeneraler, Mexicogolfen får nytt navn», skriver Gabriel Gudding.
Gabriel Gudding sitt brev er oversatt fra engelsk av Bendik Vada.
Fra en «No Kings»-demonstrasjon i Los Angeles. Foto: Zin Chiang / DPA / NTB
9. juli 2025
Kjære Pedro
Jeg har vært i en form for døs siden sist, juni kjentes som et ras ned i en skitten grop, og jeg har kjent meg liksom inneklemt i en idioti, en hjelpeløs følelse, en form for ulmende mental og spirituell dvale, gitt alt som skjer her nå.
På ett vis har de nylige attentatene i Minnesota og utbruddet av statlig kidnapping av tusenvis av brune mennesker begått av maskerte agenter over hele landet, og særlig den systematiske drepingen i Gaza, med direkte støtte fra AIPAC og kongressen og våre skattepenger, og alt dette som blander seg med en mye mer alvorlig, men tyst kontekst for oss i USA: framveksten av en politistat — på ett vis har all denne sammenblandingen kjentes fysisk knusende, samtidig fordummende og harmvekkende.
Med fysisk knusende mener jeg at lufta faktisk kjennes tjukkere, kroppene våre kjennes tyngre, stivere. Så jeg er takknemlig for muligheten du og Vinduet og Priya og Bendik har gitt meg til å «snakke med noen» som lever i et fungerende demokrati. Det hjelper å vite at dere bokstavelig talt kan høre meg og lytter fra en verden som er bedre til å ta vare på seg selv.
Uansett hvor åpenbart forjævlig alt er nå, ble jeg bekymret for at alt jeg sa i mitt forrige brev om å kjøre rundt med en pistol, kunne overføres for friksjonsløst til alle Hollywood-representasjonene av amerikanere som cosplayer med våpen, på den måten vi så selvparodisk gjør her, eller at jeg liksom er en ekkel propaganda-nikkedokke, rundlurt av en trollfabrikk i St. Petersburg til å tro at vi amerikanere er oversvømt av hvite militser, eller at jeg kanskje har overgitt meg til en paranoia manipulert av en eller annen ondsinnet algoritme som er syntetisert og framdyrket i et digitalt laboratorium i Silicon Valley. Men dessverre er all volden her reell og utrolig glorete, som volden alltid er.
Og «dette» oppstår, oftere og oftere. Greia med vold er at den maskerer seg, den kamuflerer seg, helt til den avslører seg selv og nekter å bli ignorert. Eller så er forholdene så uforutsigbare at til og med de som utfører den blir overrasket. Mot slutten av juni feiret jeg og en kjær og gammel venn av meg årets lengste dag ved å reise til et observatorium på en flat, gresskledd fjelltopp i Blue Ridge-fjellene med et gigantisk teleskop, og selv om det var kaldt og vindfullt og overskyet, hadde vi det helt fantastisk mens vi pakket oss inn i gensere og luer og så glimt av konstellasjoner sammen med andre snålinger, der i mørket, men da jeg neste dag kjørte hjemover gjennom fjellene i Tennessee, dukket det opp en hvit mann i en pickup som med vinduene nede brølte mot den lange og seige trafikkorken jeg var en del av som kom strømmende rundt en fjellfot foran oppkjørselen hans, der den tetnet til oppi hans verden og forsinket hans reise til noe viktig på grunn av et eller annen fjernt veiarbeid milevis unna, i en annen del av de enorme Appalachene, noe som fikk trafikken til å stanse der foran huset hans og kvele den magre tråden som koblet han til sivilisasjonen. Og tilfeldigvis havnet jeg rett foran ham da han hyttet langfingeren opp i lufta som et lite spyd (en strikkepinne?) av hat og rettet øyeeplene sine mot meg, snudde pickupen rett mot meg og kom tumlende og bremsende mot bilen min mens han med flekkende tenner brølte «I’m fixin’ to shoo-oo-oot someone!», og jeg hadde ingen grunn til ikke å tro ham, så jeg forlot gladelig den hvite ræva hans i bakspeilet, og rundt ei mil senere tok jeg et bilde av et lite hus bakerst på ei enorm tomt, langs den samme oppstoppede delen av Dixie Highway, et lite hus med en liten veranda hvor det hang TO sørstatsflagg side om side, som gjorde at dette lille, røde huset så ut som et merkelig, men rasende ansikt med flagg til øyne.
Så ja, stemninga her er ikke god. Den har alltid vært voldelig, særlig i sørøst siden 1850, men denne våren så jeg flere sørstatsflagg på mine fire ellers nydelige reiser til Tennessee og Nord-Carolina enn jeg noensinne har sett. Verdens mange tegn er i forandring: Gamle flagg vender tilbake, gamle fort blir igjen oppkalt etter sørstatsgeneraler, Mexicogolfen får nytt navn. Her blir hvite folk oppfostret til å hate og frykte og patruljere og kontrollere ikke-hvite kropper.
Jeg minnes at jeg var fire år og satt i moren mins 57’ Chevy på ei gate i Minneapolis i Minnesota da noen i bilen freste «Indianere! Lås dørene!» Dette må ha vært i 1970, tett på den samme bydelen i Nord-Minneapolis, på Plymouth Avenue, hvor American Indian Movement (AIM) kun to år tidligere hadde blitt grunnlagt av Dennis Banks, Clyde og Vernon Bellecourt og Russell Means … fire urfolksmenn som sparket, fra nettopp den bydelen hvor vi låste dørene, i gang en pro-indiansk, aktivistisk, utdannende kulturbevegelse, AIM, over hele kontinentet som en antiimperialistisk, antikolonialistisk, antirasistisk, panindiansk, kosmopolitisk, urfolks-, utdannings- og myndiggjøringsbevegelse som var ment å bedre forholdene til urfolk overalt. AIM, grunnlagt i Minneapolis i Minnesota, forandret Amerika. Ikke minst hjalp AIM hvite mennesker til å forstå en kultur og en historie som hvite mennesker hadde forsøkt å undertrykke og bokstavelig talt begrave. Og AIMs politiske og utdannende innsats gjorde alles liv bedre, hovedsakelig fordi de klarte å rette oppmerksomheten mot urfolks saker og historie: De hjalp folk til å forstå ikke bare hvem urfolk er, men at urfolk finnes. Og nå tenker jeg på en måte at moren min og vi andre i den bilen sannsynligvis var tryggere i den bydelen på det tidspunktet enn i noen annen bydel i eller forstad til Minneapolis på den tiden. Vi satt i et av den nordamerikanske antikolonialismens bankende hjerter, og vi låste dørene mot det.
Jeg tror at en av de tingene som få hvite mennesker forstår, er at en grunnleggende del av historien til enkulturasjonen av hvithet er at deler av sosialiseringen inn i hvitheten og hva det betydde å være hvit i deler av dette landet, var å delta på slavepatruljering når loven eller sedene krevde det. Dette er en av grunnene til at politiet og kontrolleringen i USA er så destruktive: Hvis man skal tro historikeren dr. Khalil Gibran Muhammad ved Harvard’s Kennedy School, så er det en direkte forbindelse mellom amerikansk kontrollbehov og slavefangernes kultur … og ideen om at den brune kroppen må fanges og kontrolleres. Amerikansk militarisme og den hvite manns kjærlighet til militærestetisk bekledning kommer til syvende og sist fra slavepatruljer og hvite paramilitære menneskejaktende gjenger … Kjærligheten til paramilitarisme er ikke et uhell eller en ren affeksjon her: Den kommer fra en reell historie med utenomrettslig paramilitarisme rettet mot slavepatruljering og en kultur hvor man overvåker brune kropper. Jeg tror at det er få i dag som faktisk forstår dette og hva det betyr.
På en pressekonferanse forrige uke, den 1. juli, under en omvisning på den nye «Alligator Alcatraz»-konsentrasjonsleiren som er ment å huse fangede migranter, og som nettopp ble bygd i sumpområdene rundt Ochopee i Florida, ble Trump spurt av en reporter om regjeringen skulle begynne å bruke det nye konsentrasjonsleirsystemet til å starte et «program» for «gårdsarbeid og arbeid i servicesektoren», mens reporteren bemerket at migrantfengslingene var skadelig for flere industrier. Og Trumps svar understreket at han var fullstendig klar over at fengslingen av migrantarbeidere til syvende og sist er skadelig for amerikanske bønder og hotelleiere som er avhengige av migrantarbeid, så Trump foreslo så at de skal starte et program med «eieransvar» hvor amerikanske gårdseiere og hotelleiere skal delta, med Trumps ord, i «et system hvor man kan skrive dem [migrantene som holdes i arrestasjonsfengslene] ut, slik at de da ikke må dra vekk» — som betyr at migranter ikke blir deportert.
Ideen, ifølge Trump, fungerer slik: Arresterte migranter kan bo i arrestasjonsleirene og slippe å bli deportert så lenge gårds- og service-«eiere» kan benytte seg av arbeidskraften deres. Heller enn å bli deportert kan de i stedet bli skrevet inn i konsentrasjonsleirene og lånt ut som bøker for å få brukt arbeidskraften deres. Dette programmet hadde tilfredsstilt behovene til Trump-administrasjonen for å kontrollere brune migranter, samtidig som de sikrer at hvite arbeidsgivere ikke mister billig arbeidskraft. Så regjeringen vil tillate at bønder bruker fanger som arbeidskraft.
Ordet for dette er åpenbart slaveri. Måten det viser seg på i dag, sammenlignet med dets første framvekst i USA, kan ha en annen legitimerende retorikk og et annet politisk utgangspunkt, og det kan ha andre ideologisk manipulerende metoder og andre måter å implementeres på kulturelt, og det kan fungere annerledes rent økonomisk, men det handler fortsatt om kontroll over brune kropper og brune kroppers arbeidskraft som økonomiske objekter: I dette tilfellet er ikke disse kroppene kun kropper som arbeider ved gårder eller på hoteller … nå, i denne nye gig-nekropolitiske økonomien, er enhver brun kropp også et politisk objekt og et objekt som beskues, en rekvisitt, en inntjenende rekvisitt, for å si det slik, i en økonomi basert på xenofobi og rasisme som er fastlåst i fascistiske oppmerksomhetsskuer.
Jeg må fortelle deg at på et rent kroppslig-emosjonelt plan så fremstår plutselig ting her utrolig grusomme, som om vi har blitt besatt av en grusomhetens nekropolitikk. Det har alltid vært grusomt her for folk som ikke er hvite, og nå, herregud, nå er det også grusomt for hvite mennesker, se for deg, selv om hvite folk ofte er for dumme eller for forarget til å skjønne at de også er objekter for sin egen grusomhet. Og som all sann grusomhet så har på en måte amerikansk grusomhet også en teokratisk komponent. På den måten at det finnes en rett fram nekropolyteokratisk stemning i USA akkurat nå. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det.
Ja, vi er på vei tilbake til våre røtter som en nekrokapitalistisk fengselsstat — og ja, USA har alltid elsket å kontrollere svarte og brune kropper, og ja, stemningen og den ideologiske atmosfæren som en gang var nødvendig for å opprettholde dette, gjennomsyrer åpenbart alt igjen. Ja, alt dette er sant. I en stund der hadde vi det ganske bra: Kennedys Peace Corps, Johnsons «Great Society», borgerrettigheter, Roe, til og med Nixon brydde seg om de fattige, men fuck Reagan, og hvis det en gang fantes en nasjon som var håpefull og produktiv og lykkelig og velstående og mye mer fredfull, hvor vi gjorde vårt beste … så finnes den i hvert fall ikke nå.
Hvis dette vi nå er vitne til kan bli omgjort til bibelsk terminologi, så kjennes det som at det vi forholder oss til i Trump 2.0 er de hedenske guddommene fra Levanten i gammeltestamentet. Jeg mener bokstavelig talt de gamle, skumle, kanaaneiske.
Det kjennes som vi er vitne til mer enn bare framveksten av Mammon: Denne administrasjonens apoteose av neoliberalistisk begjær etter å privatisere velstand mens den tynger det offentlige med gjeld, er helt klart Mammon-aktig. Men hvis Musk er Mammon, så er Trump Molok.
Det kjennes som det ikke finnes noe annet metaforisk korrelat til denne administrasjonens onde grusomhet-for-dens-egen-skyld-kultur enn den kanaaneiske barneofringsguddommen Molok.
Molok vil ha blod. Ifølge en studie kan kuttene fra USAID føre til mer enn 14 millioner dødsfall verden over i løpet av det neste tiåret, hvor rundt 5 millioner av disse rammer barn under fem år. Så barneofring er akkurat det Trump og hans undersåtter har lagt til rette for. Det er det de har utført gjennom å renske og fjerne alle midler fra USAID-programmer, ved å kaldkvele matkupong-programmer og medisinsk forskning og gjennom de Doge-drevne kuttene i National Weather Service: Molok, som bare i forrige uke resulterte i de komplett unngåelige dødsfallene til over 100 mennesker i Guadalupe-elva i Texas, hvor minst 28 var jenter på en kristen sommerleir som ble dratt ned i døden i en styrtflom som ikke hadde blitt oversett om ikke Trump hadde kuttet i NWS, mens Trump, med hans mest søtladne og selvfornøyde stemme, snakker fromt foran kamera om de druknede ungene: «Det er en forferdelig ting å se på», før han myser og blåser luft gjennom kinnene sine mens han åpenbart elsker å overvære det som skjer. Trump er grunnlaget for historier om kong Herodes. Han ønsker at disse kroppene skal sette seg fast i elva. Molok vil ha barneoffer.
Han vil at vi skal være rasende. Og vi er rasende. Han vil ha blodoffer, og vi skal gi ham blodoffer. Er det bedt om, er det gitt. Når det blir mulig for en person å be om at blodoffer skal bli gitt, så er forholdene allerede slik at den forespørselen kommer til å bli innvilget. Så Trump har bedt, og han skal bli gitt sine offer. Og Molok vil ha barneoffer.
Vi er ennå ikke i krig. Men jeg kan føle en ladning i folket øke i styrke. Det finnes en energi her, og den behøver bare organisering og målretting. Det kjennes som om vi akselererer mot noe, så jeg antar at det er passende at vi skal ha en akselerasjonistisk president valgt av tilhengere av en akselerasjonistisk religion. Jeg frykter at vi kommer til å se utbredte hendelser av attentatforsøk snart: I april så vi påtenningen av hjemmet til den demokratiske guvernøren i Pennsylvania. Bare forrige måned så vi to politiske drap på to rikspolitikere fra Minnesota og deres familier, begge skutt i hjemmene sine, ikke langt fra Plymouth Avenue i Nord-Minneapolis hvor AIM ble grunnlagt. Morderen er en kristen predikant fra Minnesota, og han stilte familien til senatoren Hoffman opp på rekke i gangen og skjøt dem på kloss hold for bare noen uker siden, etter at han hadde skutt og drept tidligere speaker i Representantenes hus Melissa Hortman og mannen hennes. Under Trump 1.0 ble guvernøren i Michigan truet på livet og med kidnapping, og selv om gjerningsmennene ble tiltalt, så har Trump fortalt at han «ser på muligheten» for at de skal benådes. Fra 2016 til 2021 så vi at hendelser med og trusler om politisk vold tidoblet seg, fra 900 til 9000. Journalister blir gjentatte ganger utsatt for trusler og swatting. Jeg vet at det bare har økt siden pandemien. Det kjennes som at vi kommer til å oppleve en merkbar økning i masseskytinger og massedrap snart. Enda mer enn de allerede gigantiske, absurd høye nivåene. I tillegg lammer vi FBI, selve organet vi har brukt til å beskytte oss mot politisk vold fra hvit overmakt-bevegelsen med, og det er den største trusselen i USA ifølge den forrige (troverdige) FBI-direktøren. Hvite politiske terrorister har hjemsøkt og formet denne nasjonen i århundrer. Uansett hva du mener om FBI, så har de vært utrolig flinke til å stanse hvit hjemlig terrorisme siden Oklahoma City-bombingen. Men jeg frykter ikke kun at vi kommer til å se at politi skyter inn i folkemengder, jeg frykter at Trump ønsker dette. Han ba faktisk både general Mark Milley, USAs forsvarssjef, og daværende forsvarsminister Mark Esper om ikke soldatene bare kunne skyte demonstranter i foten. Så Trump ønsker seg konflikt. Molok. Han ønsker seg offer og blodsutgytelse. Denne uken truer han med å «ta føderal kontroll» over både Washington D.C. og New York City. Vi kommer snart til å se angrep på politistasjoner. Og det er dette Trump ønsker. Han vil at vi skal være rasende. Og det fungerer: Vi blir mer og mer rasende. Vi opplever nå noe helt ufattelig opprørende og rystende. Og det ber om blodoffer.
Det som skjer med oss nå, er bortenfor all politikk: Idiotisk og vampyrfilmaktig er mer rett å si, det kjennes som vi blir kastet tilbake til våre aperøtter, som om vi ser oss selv gjennom et slags vampyrspeil, for det som skjer, er forbi all form for snål tegneserieaktig primitivisme, påvirkere i mannosfæren fremmer monarki — et tilbakefall til apenes patriarkat, den ekte mannens manneeksistens, en alfaorgie, men det er ikke bare maskulinistisk selvforherligelse: Trump har til sin disposisjon det mektigste kjernevåpenarsenalet som noensinne har eksistert. Og han er åpenbart dum og sinnssyk og listig. Det finnes nå en gammeldags tenning etter alfahannens maskulinistiske patriarki og monarki og alle som bøyer seg over for det Blake kalte Nobodaddy, som ikke bryr seg om annet enn sin egen makt — så uansett hvilken monstrøs sak du kan forestille deg, så er dette som skjer med oss nå utarmede amerikanere, ikke bare noe som skjer på et politisk og kulturelt plan, og heller ikke noe som foregår kun i offentlig styring og sivil organisering.
Det er nok heller noe annet, og jeg kan kjenne det i møte med naboene og studentene mine: Det kjennes som vi er vitne til en form for uttømming av oss selv, noe forlater oss, og jeg tror at det på ett vis handler om telefonene våre og KI og en avhengighet av spetakkelet. Jeg tror Trump er en manifestasjon av disse spetakkel-industriene. Og uansett hva som skapte Trump gjennom oss, har det også gjort oss syke. Altså, problemet stikker dypere enn Trump og Putin, problemet er delvis en oppmerksomhetsindustri som har spilt en rolle i skapingen og bevaringen av Trump og Putin, og vi kan ikke kontrollere hva enn denne spektakulære kraften som har grepet om oss, er.
Og i stedet blir vi kastet rundt av den, som om vi er disse zombie-maurene med svære sopphorn på hodet. Og vi tror at Trump har kontroll — men hvordan kunne det noensinne ha vært sant? Tenk på det: Den fyren kan ikke ha kontroll. Det er ikke mulig. I hvilket mulig univers kan den mannen ha noen forbannet kontroll over noen ting som noen bryr seg om?
Nei, Trump er ikke Trump. Han er en det, en det der. Og det er en golem. Vi har blitt fanget av en kraft. Ingen kjører denne jævla bussen. «Det» kjører. Hva enn denne golemen som har besatt oss, er, gjennom oppmerksomhetsøkonomien, uansett hva denne tingen er, så kjører den den tingen vi nå er.
Men jeg har håp. Fordi jeg er ekstremt rasende. Og jeg er bevæpnet, haha.
Men jeg skal sende deg ett brev til. For jeg vil ikke avslutte på denne rasende måten. Det virker uhøflig. Nei, jeg vil slutte av på en håpefull måte, Pedro, for faen heller, jeg kjenner jo på håp. Jeg har håp.
Takk for at du hører på alt dette, Pedro. Jeg er takknemlig for at du lytter, og for din alltid snille og omtenksomme oppmerksomhet. Savner deg, kompis.
Gabe
15. juli 2025
Kjære Gabriel
Først må jeg beklage tregheten min; det har nå gått en tid siden jeg fikk brevene dine, og først nå setter jeg meg altså ned for å svare. Og grunnen til det er ikke bare fordi det har vært vår og nå er det sommer, og jeg har prøvd å lande et romanarbeid og et musikkprosjekt, men også prøvd å ta det med ro, nyte sommerdagene og den nye valpen som har landet i livet vårt her ute på øya. Tregheten skyldes også en slags vegring, det må jeg innrømme; brevene dine er skremmende klare, det er så jeg kan kjenne avmakten og raseriet og sorgen i skriften din – kortpustet, rasende skrift, har jeg tenkt. Sorgfull skrift, hakkete – ikke fordi den er usikker eller uelegant – men fordi det er for mye å si, for mange ting som ikke egentlig går an å forstå ved å være rasjonell og ettertenksom, det er som om språket kjemper mot en slags kyklop eller en sumobryter, men en sumobryter laget av sand eller spindelvev. Golem, skriver du. Undertrykte krefter og identitetsoppløsning og makt uten moralsk styring. Hva skjer når metaforen slutter å være metaforisk? Hva skjer når Golem ikke er en korporal entitet, men snarere oppfører seg som et ukontrollert virus? Hva skjer med oss når vi skjønner at vi har skapt noe vi verken forstår eller kontrollerer?
Vegringen bunner i avmakt. Hva kan jeg si? Hva kan mitt privilegerte blikk egentlig bidra med her? Hele tiden har jeg tenkt: Jeg trenger å høre på det du har å si, det har hele tiden vært meningen, å se på hva som foregår på innsiden av USA gjennom ditt blikk, ditt språk, din sensibilitet. Hva sier det om meg at jeg helst vil være taus og fraværende og lyttende heller enn aktiv og deltagende?
Da vi først snakket om denne korrespondansen, nevnte jeg at Trumps innsettelse og J.D. Vances Europa-besøk og Musks skremmende rolle i den nye administrasjonen fikk meg til å kjenne på en frykt som reaktiverte min barndoms skrekk – å vokse opp i et militærdiktatur der metodene og praksisene selvsagt lignet på den skremmende utviklingen du skisserer i dine brev; en verden av forsvinninger, vold og systematiserte løgner, men også det faktum at noen får bli sterke, at noens verdenssyn blir aksentuert, favorisert og bekreftet og brukt for å skape kaos, uro, for å styrke og svekke samtidig. Jeg har spurt: Hvor kommer den hvite bitterheten fra? Hva skyldes majoritetens resentiment? Jeg ser det og har sett det før. Når et strukturelt problem blir gjort individuelt, er det duket for hevn, for gjengjeldelse, for fryktens grammatikk, som i vårt amerikanske tilfelle er proteksjonistisk; vi er barn av en kulturell voldtekt som er flere hundre år gammelt, en ubetalt gjeld, et system hvis ryggmargsrefleks er å beskytte og utnytte alt det man har tilrøvet seg uten å anerkjenne forbrytelsen, men derimot forvandle den til en sivilisatorisk rett, en slags uunngåelighet, en gjenopprettelse av noe som aldri egentlig fantes. Som du skriver: Det er en god tid for hvite, skråsikre, trigger-happy hvite dudes og dudettes. Det er en god tid for å skylde på noen, for å peke, demonisere, tingliggjøre mennesker. Det er en god tid for å gestalte kunnskaps- og historieløse dramaturgier om grandiose gjenkomster som aldri fantes i utgangspunktet, men som nå reiser som blinkende, nostalgiske avatarer. Ja, for hvem var Amerika great for, i utgangspunktet, kan man spørre seg. Hva slags gjenkomster ønsker et diktatur seg? Jeg husker en ferie til Spania i 1986 da kvinnen vi leide leiligheten av, lenge snakket rosende om Franco og om den nydelige harmonien som rådde i Spania under hans styre. Jeg tenker med gru på de av mine familiemedlemmer i Chile som fortsatt har bildet av Pinochet hengende i stuene sine, og som lengter tilbake til den enkle og fine tiden da Generalen hadde kustus på landet.
Jeg skulle ønske jeg kunne bekrefte din bekymring, men nei, kjære Gabriel, jeg tror ikke du overdriver når du skriver om blodsutgytelse, om blodoffer, om Golem og Molok og ofringen av barn og den umaskerte gjeninnføringen av slaveri, i sin reneste, ondeste form. Jeg vet også hvordan performativiteten du skriver om fungerer, hvordan den både er privat og offentlig; masken gjør at det ikke nødvendigvis trenger å være en forbindelse mellom det man tenker og det man gjør. Masken gir mennesket muligheten til å være kristent, til å tro på Jesus og evangeliene, og samtidig gå god for et folkemord. Masken gir systemet muligheten til å snakke om frihet og storhet og samtidig stjele, voldta, plyndre og bedra. Masken gir Trump muligheten til å sende tusenvis av soldater til L.A, men ingen til å finne barna i Texas. Og når Spørsmålet slettes ut som kommunikasjonslinje, som mulig bro, som dialogens fundament – da gjenstår bare sekterisme, bare entydighet, bare manipulasjon. Det er så trist, Gabriel, å innse hvor vi befinner oss. Det er så skremmende å lese om det du skriver, om den avkledde voldens selvgodhet, om den kontinentale vrangforestillingen, alt det selvbedraget og all forvirringen som råder. Og skremmende. Det er dette Trump vil, skriver du. Blod. Kaos. En slags renselse, i fasistisk forstand. Jeg lurer på hva konsekvensene av denne «viljen» vil bli. Ingen kjører bussen, skriver du. «Det» kjører bussen. Fuck.
Du kjenner meg. Alt jeg kan, har jeg lært av bøker og av sanger. Og i tider som disse, da går jeg til bøkene og til sangene. Det er mitt privilegium. Det er herfra jeg kan tenke, så vidt. I dag, etter å ha lest det siste brevet ditt for n-te gang, stoppet jeg opp ved ordet vigilante, som jeg første gang hørte i min barndom (menn med rifler som skulle beskytte rike jordeiere), og som jeg siden møtte igjen hos Woody Guthrie, i hans krønikeaktige nedtegnelser av 30-tallets depresjon. Guthries liv som frifant, omreisende hjemløs vagabond, var ikke bare et opprør mot det strømlinjeformede samfunnets epokale krav, slik jeg ser det, men også en variasjon over Rimbauds opprør – et opprør der rusen og poesien og det ikke-borgerlige skulle være midler som til slutt skulle forvandle poeten/sangeren til en visjonær, til en seer. Guthries våpen var andre enn Rimbauds lysende visjoner, men de samme: Denne maskinen dreper fascister, skrev han på gitaren sin og bega seg ut på landeveien for å nedtegne en virkelighet som samtiden og fremtiden kunne kjenne seg igjen i, milevis unna den polerte utgaven av tilværelsen som – på Guthries tid – var fylt opp av: glattheten til Guy Lombardos jazzband, Benny Goodman, Tom Dorsey, Fred Astaire, Judy Garland og Glenn Miller Orchestra. Eskapisme var tydeligvis ikke Woody Guthries kopp te, og det går en rett linje fra slagordet han malte på gitaren sin, og frem til fremveksten av det militariserte ungdomsopprøret under Lyndon B. Johnson og Richard Nixons regjeringsperioder og protestbevegelsene som de senere årene har dukket opp i USA. This Land Is Your Land, Woody Guthries mest kjente sang – dette vet du selvsagt – ble skrevet som et motsvar til Irving Berlins God Bless America (melodien hentet Guthrie fra den baptistiske gospelhymnen Oh, My Loving Brother som The Carter Family spilte inn som When the World’s on Fire på 20-tallet. Mitt inntrykk (du får korrigere meg) er at USA på mange måter har omfavnet denne sangen nærmest som en alternativ nasjonalsang. Men det finnes et par vers som Guthrie skrev (og spilte inn), som nesten aldri synges.
As I went walking I saw a sign there And on the sign it said "No trespassing." But on the other side it didn’t say nothing That side was made for you and me.
Eller variasjonen:
There was a big high wall there that tried to stop me; Sign was painted, it said private property; But on the back side it didn’t say nothing; This land was made for you and me.
Det er lett å tenke seg – i forlengelsen av disse versene – den massive arbeidsledigheten som etterfulgte Wall Street-krakket på 30-tallet, og de enorme folkevandringene som fant sted i kjølvannet av den, der mennesker i alle aldre reiste på tvers over kontinentet for å finne jobber som ikke fantes. Det er heller ikke vanskelig å tenke seg hvordan disse strofene må høres ut for en meksikansk illegal innvandrer, eller for en meksikaner som ikke engang er blitt illegal, men står i Tijuana, på den gale siden av muren mellom den 3. og den 1. verden. Eller hva med alle de som setter seg på en båt for å krysse Middelhavet, de som vil inn til Europa, de østeuropeiske jentene som prostituerer seg for en slikk og ingenting, romfolket som tigger og kneler med foldede hender når vi går forbi dem?
In the squares of the city, In the shadow of a steeple; By the relief office, I’d seen my people. As they stood there hungry, I stood there asking Is this land made for you and me?
Kjære venn. Jeg vet virkelig ikke hva jeg vil si, men jeg håper at ordene mine er mindre forvirrende for deg enn for meg. Sommeren er rolig. Jeg leser Thomas Manns Josef-kvartett og skammer meg vel også for det; her sitter jeg i mine veldig stygge sommershorts og fordyper meg i myter og sagn og fortidighet. Men man er den man er, også. En stor klem til deg herfra, min venn. Husk å puste, og jeg gleder meg til å se deg igjen, når den tid kommer.
