Under et hårdere øye

Det skrives vel knapt noen poesi som i den grad er båret av lyd som Vemund Solheim Ådlands. Hvert ord, hver bokstav og hvert tegn, er lyttet frem. Hver lille bevegelse, vektet som lyd. Like fullt har denne poesien et øye. Et øye som ser og blir sett. Et øye i munnen. Et øye i hånden. I veggen. På papiret. Et øye i håret. I sivet.

Man kan i all selvfølgelighet konstatere at Vemund Solheim Ådlands bøker har sin helt egne plass i norsk litteratur. Forut for Grovt øye1, etter debuten Sep pran ek på Biblioteket Gasspedal i 2003, tre utgivelser2: Profylaktisk skjønnhet (2004), Ete (2005) og Repetisjon og åpenbaring (2007), av flere omtalt som en trilogi, utfra den indre sammenheng i de tre bøkene, en opplevelse som nok mest beror på den tydelige formen. For alt utgår fra formen hos Solheim Ådland, og formen er fullstendig hans egen: Et fåtall tegn, bokstaver, ord, (enkelte) setninger og setningsledd, nøye utvalgt, anbragt og føyd sammen i et strengt avlyttende språk, en avlytting ned til det minste lydsegment, gjennom en bestemt og abrupt kompositorisk presisjon, som ingen gjør etter ham. Hvis man en tid har befunnet seg i selskap med en av forfatterens bøker, overlatt til dens påfallende rytme og lydlige følsomhet, for så å vende tilbake til mer ordinære eksemplarer av skjønnlitteraturen, vil man kunne ta seg i selv å forlenge og intuitivt fortsette nedbrytningen til ord, bokstaver, tegn og fonemer, og lese primært med rytmen og lyden for øyet (ofte, det sier seg selv, med magert resultat). Skjønt det er gjerne det lydlige, det rytmiske og det materielle ved språket hans, leseren gir seg hen til å beskrive.

Persepsjonen og innholdet i tekstene kan virke vanskeligere å si noe om: Å sette ord på hvordan diktene tøyer, forpurrer og utarmer på semantisk nivå, og hva de utsier. Enkelte lesere insisterer kraftig på det uforståelige i møte med disse verkene (som om ikke å forstå var det verst tenkelige, ren og skjær umulighet), eller går til de avantgardistiske tradisjonene på jakt etter hendige begreper (som kan være nyttig, til sitt bruk, selv om det er lett å gjøre seg morsom på bekostning av de som synes å tro at tekster som dette kan bli til ut fra teoretiske forelegg). Og det er fullt mulig, nok også forsvarlig, å betrakte litteraturen til Vemund Solheim Ådland som en poesi som strippes eller pines for innhold, i den hensikt å gi plass til språket i sin nakne avgrensning, sine minimale bestanddeler. Det er ingen tvil om at meningsdannelsen forstyrres i diktene hans, ofte radikalt, noen steder på grensen til avvikling. Kommer man til Solheim Ådlands tekster med vante kommunikasjonsmodeller, pent doserte forråd av språkfølelse og empati, blir det fort slitsomt å være leser (og kjedelig, for enkelte3). Man vil ikke kjenne seg igjen. Det kan være like greit å prøve å glemme hvem man er som leser. På den annen side: Å lese og fortolke tekstene hans som reduksjon og destruksjon alene, som en språklig utrenskning, nøytralisering og nedbrytning til nærmest vilkårlige uttrykk, underlagt språkets materialitet, må i beste fall være å se halve bildet – om man da i det hele tatt får øye på noe vesentlig. Med årets verk, Grovt øye, har noe skjedd, noe nytt er kommet til, uten at forfatteren på noe vis har brutt med egen skrivemåte, for formen er umiskjennelig Vemund Solheim Ådlands. Jeg merker i hvert fall i min egen lesning, at jeg må ty til andre ord for å gi språk til fascinasjonen og begeistringen min for denne boken (en fascinasjon og begeistring jeg vet jeg langt fra er alene om). Selv det gamle honnørordet minimalisme, som kan ha syntes å passe så godt en gang i tiden, nøler jeg med å benytte meg av. Jeg må i stedet ty til et ord som overskudd. Jeg må ty til ord som varme. Til ordet glede. Til ordet lyst. (Og jeg kunne lagt til, som det gjerne heter om helt andre bøker, at jeg både lo og gråt mens jeg leste denne boken – det ville ikke vært løgn, det ville vært helt sant). Vel vitende om at uttrykket i denne boken har mye av den samme hardheten, avviket, det samme mørke, råheten, ømheten og grovheten som tidligere bøker: Grovt øye har et overskudd, et sterkt merkbart overskudd av betydning, en fylde, som åpner Vemund Solheim Ådlands tekster på nye måter. Uttrykket er like fundamentalt kondensert som før, men språket sitter løsere flere steder, som ved en noe hyppigere forekomst av regulær syntaks, normalsetninger, utvalgte, hårfine, i en slags direkthet, tilforlatelighet, ofte med overrumplende virkning, ømt naglet fast, som i utgangen på følgende dikt:

Kår under. Lekte vilt, våt og kåt finger, blått blad i lommen, tykt, mykt innriss i lommeboken, tre kors, og tre sting, et rødt fingerbøl. Hun klappet huden, snøftet, gredde håret, satt stille. Gren. Løftet baken, hvit leppestift, sur hvin. Skadet munnen, en moderat rift. Stein. Tann, hvit rot, rød flising. Sa ha det. Hun skvatt til, spilte død med munnvikene. Året. Brillene. Menn. Jeg holdt for øynene, klemte dem fast. Kjente på stålet. Hun formet hudstripen til en tynn hylse, en ujevn og kald streng under tungen. Blank maling. Så. En blondere, blank stripe melk på bordet, hvit tampong innerst, treg bomull. Salve. Lokket om kveldene, bak. Billett, skrev inn.

Du er fortsatt en liten jente.

Den formen for brå, uforvarende sansning man har kunnet oppleve i Vemund Solheim Ådlands tekster siden debuten, er fortsatt sterkt medvirkende i poesien hans, men inngår i en ordning som kjennes ny: Det er kommet til en tetthet av sansninger, som i mange av tekstene i Grovt øye kan betegnes som overflod. Det sansede inngår i et system av inntrykk, hvor det som er smakt, luktet, hørt, sett og kjent på gjennom en serie bøker, har fastnet, så å si størknet på papiret, og ligner mer og mer et selvgående sanseapparat, ikke bare løsrevet fra det alltid like oppdelte subjektet, men frakoblet all organisme. Dermed er det verken jegets eller hennes sansninger som viser seg i dette diktet, i nyanser av blått, rødt og hvitt, men en sansning som kommer utenfra, som gir teksten en paradoksal ro og avspenning, på tvers av alle riss, sting, skader, rifter, flising, skvetting, klemming og skriving. Det øyet som ser og blir sett i Vemund Solheim Ådland tekster, er ofte mer gjenstand enn biologisk innretning, mer ting enn nerve (i dette diktet som en hard jernlegering som kan presses eller klemmes på plass). Det er et øye som gjennomgående er plettet, skjemmet og tilsmusset, festet til papiret, og som tilsynelatende enkelt kan fjernes fra det samme papiret, eller ryddes for metaller, fett, fnugg og rusk: «Ryddet øyet for det gullaktige, vanlige. Små flak, talg. Blomsterstøv, bøss». Det er et hardt og uttrukket øye, frarykket kroppen. Et uvant, uforstående øye, som møter et nett av sansninger, av ømhet, vold, varme, skjørhet, seksualitet, lyst og utsatthet. Mange av de sterkeste sansningene i denne boken er forbundet med Siv, som teksten med det aller første kaster sitt øye på slik: «Se i Siv». Preposisjonen overrumpler – som så ofte hos Solheim Ådland – og skaper et dobbelt blikk: Siv kan man se inn i, og ut fra, i tillegg til de konnotasjonene som også nødvendigvis følger av navnevalget: Sikten fra sivet, mellom stråene, gresset, i myr eller vann. Gjennom Sivet får det harde, metalliske og uforstående øyet forankring i noe ytterst tynt, skjørt, svaiende og fuktig. Den bråeste, kraftigste, mest uante skjønnheten i Grovt øye, skriver seg fra dette sammenstøtet:

(…) Dagene etterpå. Vinen. Korkene. Alteret hjemme, varmen i bilen. Sofaen lyste. Tett luft. Siv støvsuget lenge. Så opp mot hyllen. Bøkene. Side, og side. Lag på lag med mykt hår, langsomt likt det andre håret, i konvolutten. Presset det. Trangt, inne i min egen tepperens, var inne, minne, i rus, i liv, sans, billig, fukt, låret var hvitt. Jeg hermet etter henne, samlet en tynn mannsrøst inne i meg. Etterpå. Dagene er bedre. Lav kvitring i fjæra. Stag. Flaske. Kanylen i plasten er liten, blusen er butt og åpen, røykpakken er hard, svart, svær under teppet, bak, samlet, stikk, stakk hånden ut av bilvinduet, kullsyre, rødt glass, grå lød. Satt fast, stiv – rund. Nøtt. Pol. Jo. Bilen løste seg opp i trafikken. Flaks. Dagene. Greinene er varmere.

Det er bare å medgi det: Det er lenge siden jeg har lest noe vakrere på norsk, enn teksten dette utdraget stammer fra. Ingenting er enkelt, men alt er såre klart. En var, intens, hodestups klarhet, koblet sammen med noe vrangt og forkjært, som avstedkommer en streng komikk. Det er heller ikke til å forstå at det skal være spesielt krevende å lese en passasje som denne. Der skal være veldig ryddig, møblert og overordentlig, hvor det ikke finnes noen gjenklang i herværende poetiske rom. Det vante og det uvante bytter plass, og utdyper hverandre: «Sofaen lyste». I tillegg til overskuddet av sansning og detaljering, er det kommet til en ny hverdagslighet, noe ordinært og transparent, i Vemund Solheim Ådlands poesi. Man støvsuger. Man kjører bil. Man leser kokebøker. Man drikker iskaffe. Man rydder av bordet. Vasker opp. Hygger seg: «Jeg vil si at vi koste oss». Ja, dette står å lese i Vemund Solheim Ådlands bok av året. Det er blitt mye mer av disse tingene i Grovt øye, en planerende opphopning av hverdagsligheter, i en ofte innlysende, tilforlatelig formulering, men fullt ut overraskende: «Det ble jo en ny kveld, som forventet. Gjester, pæresider.» Når fortsettelsen og avslutningen på diktet lyder slik: «Trang. Tank.», er det like fullt forventningene, gjestene og pæresideren som får overtaket på overrumplingsbarometeret (overrumplingen er en konstant virksomhet i disse tekstene). Lekkasjer fra dagligspråket er det vel også som gir støtet til en diktutgang som denne, med islett av freudiansk glipp og tekstmeldingstale mellom lakunene: «Min elskede, barn, klem.» Språket i Grovt øye er diktets, poetisk fortettet som lite annet, men strekker seg derfra i alle retninger, og nærmer seg i partier prosaens form for utstrekning og varighet. Skjønt historiene sine skriver forfatteren i hardpakket diktform, representert ved denne teksten (gjengitt i sin helhet):

Ti år på lakenet. To år på do. Seks år i fengsel.

Tre knappe, beinharde anslag i tid og rom, er alt som skal til for at poeten har utmanøvrert romanforfatteren, og forsenket alle årsaks- og virkningsforhold – kanskje for bestandig — til et taust, poetisk dyp. Tilførselen av sansning og hverdagslighet, detaljering og utstrekning, og den varmen, roen og varheten som deler av språket har fått, betyr ikke at det er blitt mindre råskap og ustyrlighet i Solheim Ådlands dikt. Den tilbakevendende erotikken er insisterende dramatisk, øm, rå, spent og vilter, oppskåret i positurer både i og utenfor kroppen, i jeget og Sivet, mellom forskjønning og forherding: «Jeg ligger med en hard rose» / «Is. Truse, tung skjede. Ru vane. Slede». Den fysiske volden, nærkampen, håndmakten, kuttet og beskjæringen, finner fortsatt sted i Grovt øye, men kanskje kan man også si om volden, i likhet med erotikken, at den har fått en slags avklaring, en underliggende selvfølgelighet og iboende stillhet, slik at språket kan dele opp og lemme sund som med en lysten, sanset forsiktighet:

Skar mor. Åpnet henne etter ti år, i en hvit plastskål, alt pisset, kullet, vannet, jordfargene i håret, pissekluten, blodårene nederst i gangen, i frøet, teppene, eskene, kvitteringen. (…)

Eller i erotikken, som et poetisk black kiss, anrettet med kniv i stekeovn:

Jeg skar potetene slik at de passet i Sivs bak. Leppe. Orm. Ovn. Minnet er svartere nede.

Den språklige avlyttingen, nedbrytningen og opphuggingen som Vemund Solheim Ådland har insistert på i alle sine bøker, føres i Grovt øye frem til et sterkt følbart overskudd, avlesbart som en videre forgrenet sansning og en ny hverdagslighet: Et sanseapparat og en hverdag som ikke tilhører noen – ikke hører til et jeg eller noen person – men som er utspredt og tingliggjort som øynene, fingrene, de åpne munnhulene, kroppsåpningene og de utsilte, indre organene: Slik dannes et eget, forkjært interiør – «Skåldet hjerte, hvitt toalett.» – et landskap og lokaliteter, vrengt ut av indre anliggender, impulser, sansninger og emosjoner. For selv der hvor diktene hans skriver frem en fornyet og forsterket ømhet, og kan oppleves lysere og varmere enn før, er øyet og hodet aldri helt og fullt festet til en levende, menneskelig kropp: «Holdt ansiktet hennes fastere, tettere, hardt inntil meg, strøk det og tørket hendene mine. Satte meg på stolen. Stortutet.» Det er dette språket Vemund Solheim Ådland har gjort til sitt eget, og som med Grovt øye har fått sitt hittil mest kraftfulle, særmerkede og dypt fascinerende uttrykk. Hvis det er noe tak i den litterære institusjonen her til lands, vil denne boken bli feiret som den begivenheten den er.