(Publisert på nett i forbindelse med artikkelforfatterens bortgang, ledsaget av et etterord skrevet av Susanne Christensen.)
Vinduet 2010 3
This taste, this clinamen, can either be warded off or embraced. To take on a form-of-life is not simply to know a penchant: it means to think it. I call thought that which converts a form-of-life into a force, into a sensible effectivity. In every situation there is one line that stands out among alt the others, the line along which power grows. Thought is the capacity for singling out and following this line. A form-of-life can be embraced only by following this line, meaning that: all thought is strategic.
TIQQUN. FRAGMENT 4. Introduction To Civil War
Flamme Forlag er en situasjon, en mulighet, en livsform. Ikke la deg lure av etternavnet: Plutselig sitter vi på bussetet ved siden av deg. Vår virksomhet omfatter søvn, hjemmevideo, popmusikk, værvarsling, avstandsforelskelser, bordhockey, reising, oppvask, diktdeklamasjon, skjortestryking, spontan dans og en god del aktiviteter som er for betydelige til å nevnes her. Og ja, så gir vi ut en bok i ny og ne. Primært ny norsk skjønnlitteratur. Bøkene dukker opp når du minst venter det, i formater som passer veska di.FLAMME FORLAG
Kan man tenke seg poesi som et slags åsted for tenkningen, der språket snakker og tanken tenker (seg)? Der språket, som materialitet, som et ikke-realiserbart produkt, nedfeller seg uten et oversettbart mål og som en potensialitet. Velger man å forfølge denne tanken, kan man iverksette og omdanne affekter til effekter. I alle fall som en mulighet. Man kunne ønske å tenke seg kroppslig aktivitet som et slags åsted der kroppen tenker (seg) og dermed inngår i en slags korporeal poiesis. Man kunne tenke seg at spillerne på en fotballbane, i relasjonene seg imellom, med ballen, banen, kroppen, produserer en kollektivitet, et språk som vi ennå ikke forstår. At spillerne på banen inngår i en annen formasjon av subjektivitet.1
Den populære, norske forfatteren Lars Saabye Christensen utga i sommer, under fotball-VM, en såkalt boksingel på Cappelen Damms imprintforlag Flamme, titulert . God timing for en fotballutgivelse, og potensielt en god anledning til å undersøke forholdet mellom poesi og kroppslig politikk i form av fotball. Men allerede i reklameteksten fatter man mistanke, her heter det nemlig at Saabye Christensen «vektlegger det utelukkende individuelle i det absolutt kollektive ved spillet fotball». Allerede her er en viss subjektsnostalgi operativ. Nostalgien og den tilhørende produksjonen av markører og livsstil som denne nostalgien så kan finne næring i, er felles både for Flamme Forlag og Saabye Christensens fotballdikt. Man skaper lett gjenkjennelige bilder fra en (fiktiv) fortid og svermer deretter for disse:
«[A]s a distinct ontological level doubling their substantial being», Brian Massumi, Parables for the Virtual: Movement, Affect, Sensation. Duke University Press. 2002, s. 76
Etter mesterskapet
Linjemannen
heter visstnok ikke
linjemann lenger
men assistentdommer
noe som er høyst beklagelig
[…] skal det liksom
være finere nå å hete assistentdommer
er ikke linjemann godt nok
Teknikken er den platte standupkomikerens: «Hva er greia med redningsvest på fly?», «hva er greia med ‘linjemann’, liksom?» Et hverdagslig fenomen man så kan modulere til latter eller godmodig sutring. Legg gjerne til noen «liksom»; fordummingen av eget utsigelsessted som maktstrategi. Og det er en strategi som selger: tenk bare på Odd Børretzens barnlige undring som selger livsforsikringer på TV. Det er små, artige problemer vi alle føler et visst eierskap til, og det er denne kollektive følelsen av eierskap som gjør at vi lar oss forføre. Av komikeren, eller av forsikringsagenten. Av poeten, eller av forleggeren. Allerede i 2002, lenge før opprettelsen av Flamme Forlag, tegner nåværende Flamme-redaktør Bendik Wold opp et bilde av seg selv som en som lever et godmodig og gammeldags liv, et liv som i all hovedsak ikke lenger finnes (i den grad det noensinne har gjort det), men forestillingen om denne sepiapatinerte livsstilen er lett omsettelig. Han oppsummerer bokhøsten 2002 og velger å inkludere lange passasjer om hvordan han selv lever:
Det gamle svarthvitt-fjernsynet ble jeg nødt til å flytte ned i kjellerboden allerede i september, for å frigjøre en hylleplate; jeg rakk akkurat å få med meg president Bush’ tale til FNs generalforsamling, men har ikke sett TV-nyheter siden. Og i entreen ligger en røys gamle aviser, ulest; en gang i måneden tar jeg en durabelig bunke under armen og tusler ned til fiskehandleren på hjørnet; han trenger dem til å pakke fisk i, og det hender jeg får en liten pakke med meg, som oftest en småvokst abbor, som jeg steker i smør samme kveld, og spiser med to kokte poteter og gressløk ved siden av, mens jeg (som regel) leser i en bok […]
Et forvarsel om det livet Flamme Forlag skal forsøke selge leseren noen år senere. Man blir tilbudt «hele pakka», altså. Langt mer enn bare noen ord mellom noen permer. Denne regressive refleksen er også tydelig når Lars Saabye Christensen skriver om fotball-VM. Han befinner seg i København, men har vanskelig for å forholde seg til nåtidens teknologier, storskjermer og folkemasser. Han må tilbake til sin fiskehandler på hjørnet, som pakker inn stekefisken i gammelt avispapir:
[J]eg er ikke særlig god på storskjerm. Jeg får aldri sett noe. Derfor går jeg hjem, om man kan kalle det hjem, hjem til hotellet, hvor en skjerm uten lyd flimrer i den brune resepsjonen og jeg rekker dessverre se det danske selvmål og er takknemlig for at jeg slipper å høre det.
Saabye Christensen er altså, noe som for så vidt også er karakteristisk for den norske litterære offentlighetens fotballresepsjon, ute av stand til å reflektere over de utfordringene som er avstedkommet av den teknologiske utviklingen (både spillmessig, atletisk, kroppslig, medialt, ideologisk og informasjonskapitalistisk) som har funnet sted i og rundt fotballen. I stedet henfaller dikteren til den sedvanlige, godmodige tralten; mimringen om barndommens spillertilværelse på benken:
benken derimot/ var jeg venn med.
Nå kan man kanskje tilgi dikteren disse grepene. De er velkjente teknikker han også utnytter maksimalt i resten av forfatterskapet. Men i disse fotballdiktene kommer også en annen, og enda mer problematisk nostalgi frem. Det er det melankolske savnet etter det lett dechiffrerbare spetakkelet, den «episke fotballen», der historien som utspilles er lettfattelige variasjoner over velkjente tema. Som om fotballen Saabye Christensen omtaler og drømmer seg tilbake til er et bilde på det narrativt anlagte diktet Flamme Forlag forfekter: «Tolv minutter har jeg altså brukt av min tilmålte tid på dette notatet om den episke fotball […] Det er okay sånn[.]» For det som er langt verre for Saabye Christensen enn en kamp uten tilskuere, er «tilskuere uten kamp». Uten den velkjente, gjenkjennelige fotballen, inntatt i brune hotellresepsjoner, gjenstår bare nymotens støy, vuvuzela, det fremmede, det som avbryter det episke, det som ikke fargelegger den vante dramaturgien, en monotoni som larmer og ikke luller: «men langt verre er nok/ tilskuere uten kamp: resten/ av livet ikke annet enn vuvuzela». Men det er altså barnerimene, standupkomikken, mimringen, den brune hotellresepsjonen, den episke fotballen, de røde og gule kortene som fiffig er stiftet på boksingelens omslag, som om det ikke er måte på hvordan utsiden skal korrespondere med innsiden, linjemannen og «lærkula», det er dette gjenkjennelsens behag som er den matchen som for enhver pris altså ikke må ta slutt. Det er dette som er Saabye Christensen og Flamme Forlag sin arena for livet.
Tired of being left out? Ja, jeg melder meg inn
På Flamme Forlags hjemmesider auksjonerer man bort en penn som har tilhørt Frode Grytten. Dette skjer under en logo, som er en kopi av den til det kjente nettstedet ebay, bare at e-en i ebay her er byttet ut med en f. Blogginnlegget annonserer salget på følgende måte:
Det kommersielle nettet har allerede sitt ebay hvor man gjerne finner det man måtte ønske seg og ikke ønske seg, Flammes tilsvar fbay byr på unike kulturelle artefakter til samleren og fetisjisten i deg.
Den retoriske operasjonen her er lett å få øye på. Man postulerer et kommersielt, slemt, internett, den mørke siden, og så at Flamme kan tilby den andre siden, den gode, ikke-kommersielle siden. Én ting er at dette selvsagt forutsetter en svært banal, og binær, forståelse av et internett hvis modus operandi, både med tanke på kontroll og profitt, er basert på informasjonspakker og noder. For det andre presenteres en ren løgn, en løgn som er gjennomgående for Flamme som prosjekt. Selvpresentasjonen av eget foretak som et mer nobelt, autentisk, ikke-kommersielt alternativ, et forlag som er mer enn et forlag, et slags motforlag, ikke fremmedgjort, tuftet på en retro-økonomi, en økonomi uten fremmedgjøring, en økonomi basert på relasjoner, mellom forlagsredaktørene Nils-Øivind Haagensen og Wold, mellom redaktørene og Flamme-leseren, mellom Flamme og (Flamme-)verden.
Flamme Forlag eies av Cappelen Damm. Som igjen eies av Bonnier Holding og Egmont. Bonnier er blant Europas aller største mediekonsern og kontrollerer hundrevis av magasiner, aviser, TV-stasjoner, radiostasjoner, nettportaler, forlag osv, og omsetter for flere titalls milliarder kroner i året. Poenget er ikke at dette eierforholdet gjør noen mer skyldige enn andre, men at presentasjonen av en selv som i funksjonell opposisjon til storkapitalen, forlagsbransjen etc, i beste fall er falsk. Som Saabye Christensens nostalgiske fotball manøvrerer Flamme rundt i en tilsvarende sepiapatinert konstruksjonsverden der forleggeriet reproduserer en mer autentisk livsform som eliminerer avstanden mellom produsent og produkt. På samme måte som når Saabye Christensen på Dagbladet-Magasinets sider sporer opp det autentiske Amerika, Tom Waits’ Amerika, det ubesudlede Amerika i en eller annen mer og mer pervers americana-jakt. Så stiger man på Grünerløkka ut i en tilsvarende autentisk americana-verden, dirigert av Jan Vardøens Disneyland-aktige restaurantimperium, visuelt tonesatt av en endeløs rekke vimeo-snutter fra Flamme, metaforiske fiskehandlere på hjørnet som pakker stekeabbor i avispapir, lekkert designede dugnader og koselige bakgårdssalg.
Poenget er ikke at Flamme Forlag eies av Cappelen Damm som igjen eies av Bonnier og Egmont, men at man later som man eier seg selv, et villet, og innrømmet, selvbedrag, atter denne selvfordummende posisjonen som salgsstrategi, som bygges opp omkring en fiksjonalisering og retrografisk designing av en egen tilstedeværelse. I sin iver etter å fremstå som en organisk fair trade-bedrift, som en økonomi som både er kortreist og kollektiv, kobler Flamme seg inn på et nytt økonomisk tenkesett, en ny type økonomi, en ny type utbytting der arbeid moduleres til selvhjelp og selvarbeid, der kapital moduleres til menneskelig kapital, der konsumpsjon moduleres til konsumpsjon av situasjoner, «Flamme Forlag er en situasjon, en mulighet, en livsform». Kommunismens, «ko-»/ «med» legges ut for salg. Tendensen kan avleses også i den «approprierte» ebay-logoen i nevnte nettauksjon. Som en forsinket etteraping av nittitallets adbusting, der kjente firmalogoer på fiffig vis etterlignes og omdannes; en naiv form for undergraving av makt tenkt via reappropriasjon av makten nedfelt i logoens grafiske form. Som regel bidrar dette kun til å forsterke logoens opprinnelige aura. Samme hvor mange ganger man bruker Coca-Cola-logoen til å skrive «Suck Cock» krymper man ikke Coca-logoens rent grafiske kraft. Men man oppnår å danne en illusjon av en alternativ økonomi, av et fbay på siden av ebay, et I-bay, altså, og denne illusjonen beslår en med rikelig og godt (økologisk) brensel for å kvitte seg med eventuell dårlig samvittighet.
A graphic designer wearing a handmade sweater is drinking a fruity cocktail with some friends on the terrace of an «ethnic» cafe. They’re chatty and cordial, they joke around a bit, they make sure not to be too loud or too quiet, they smile at each other, a little blissfully: we are so civilized. Afterwards, some of them will go work in the neighborhood community garden, while others will dabble in pottery, some Zen Buddhism, or in the making of an animated film. They find communion in the smug feeling that they constitute a new humanity, wiser and more refined than the previous one.4
På Flammes nettsider tilbys det medlemskap i «Singelklubben», som ved siden av å pirre frem assosiasjoner til fremtidige amorøse eventyr skal sikre det (betalingsdyktige) medlem visse fordeler. Først et motto:
Hey loser. Wanna find some action? Tired of being left out? (Annonse for Sub Pops «Singles Club», 1988.)
Så tilbudet:
Flamme Forlags boksingler trykkes i små opplag. De gis ut i et sabla tempo. Og de forsvinner før du rekker å stave «samleobjekt». […]
Bøkene postlegges umiddelbart etter at de er stiftet sammen på Flammes bakrom.
Ytterligere medlemsfordeler:
[…]
Invitasjon til fester og dugnader (mest det siste) på Flammekontoret.
Legg merke til løftet om umiddelbarhet og insisteringen på at det er «ekte vare»5 man tilbys, og ikke fremmedgjort tinglighet. Man tilbys tilhørighet. Man tilbys muligheten til å feire denne nyvunne tilhørigheten og ikke minst tilbys man invitasjon til å arbeide sammen med dette nye umiddelbare fellesskapet. Du får håndlagde boksingler rett fra «bakrommet» og du kan bli del av en eksklusiv klubb som får lov til å arbeide gratis for et multinasjonalt konsern som omsetter for milliarder på milliarder. Innlemmelsen av menneskelivet i form av aktiviteter som «søvn, […] popmusikk, […], avstandsforelskelser, oppvask, […], skjortestryking [og] spontan dans» innlemmes i en ny og total økonomi. En bio-økonomi som integrerer alle dette (nakne) livets parametre. Denne presenteres som levd i mer eller mindre alternative, lystbetonte soner. Flamme-redaktør Nils-Øivind Haagensens diktsamling Nils-Øivind Haagensen skriver, fra 2005, er et morbid eksempel på hvordan denne tilhørighetsestetikken melkes for det den er verdt og vi presenteres for forfatterens dikteriske feelgood-smörgåsbord med vellykkede venner og vellykkede vennemiddager på et svært så godmodig Grünerløkka. Reklamesiden for Singelklubben inneholder også en rekke blurbs som støtter opp under det vesle forlagets fortreffelighet. For eksempel denne, fra Dagbladet:
Do It Yourself-holdningen, koblet med Yokolands elegante formgrep og bruk av bilder og symboler, har gjort at Flammes singelutgivelser allerede er umiddelbart gjenkjennelige, slik enhver Penguin-tittel (…) er umiddelbart gjenkjennelig i bokhylla. (min uth.)
En uhyre presis, nesten drepende, beskrivelse. Det er nemlig helt korrekt en Do It Yourself-holdning og ikke praksis som er virksom. Som Flammes eget bruk av Seattles Sub Pops «Singles Club» som motto. Sub Pop var blant de første amerikanske uavhengige plateselskapene med punkrøtter som ble søkkrike da grungen inntok førsteplass på all verdens salgslister for tyve år siden. Selskapet mimer og modulerer den tidlige amerikanske hardcoremusikkens Do It Yourself-etos, som en gang var en materiell nødvendighet, for å skape sin egen designbaserte ferniss. Den «elegante» formgivningen gjør boksinglene «umiddelbart gjenkjennelige» og denne Do It Yourself-holdningen er således noe som forsterker elementet av gjenkjennelse, en gjenkjennelse som er strategisk nyttig i bokhandlerens bokhyller og for det unge mennesket på jakt etter en følelse av tilhørighet sitt sinn.
Det foregår et ran her. Av det som kan uttrykke muligheter, potensialiteter. En relasjonell bevegelse mellom mennesker blir overkjørt av denne subjektiverende, intimiserende pludringen. Den moderne kapitalismen vinner frem ved en stadig mer molekylær og global tilraning av denne tilhørigheten. «Capitalism is the global usurpation of belonging», heter det hos Brian Massumi.
Gjenkjennelsen av det forståelige
Flamme Forlags gjendiktingsserie selges på internett med følgende påstander:
Dikt skal ikke «handle» om noe. De skal være åpne. Uutgrunnelige. Flertydige inn til margen. Slik lyder refrenget fra poesiens høye beskyttere. Men dermed kommer diktfortolkerne i en situasjon hvor de må bortforklare, eller dysse ned, ledemotivet i mange forfatterskap. Og leserne? Når diktet slepes ut i et betydningsmessig skoddeland, takker mange trofaste poesilesere for seg – og vi klandrer dem ikke. Flammes gjendiktningsserie går motsatt vei. Ut av tåka, inn i – det deilige varme sollyset? Noe sånt. I stedet for å sette sammen generelle «dikt i utvalg», utfordrer vi norske forfattere til å plukke dikt som har en tematisk eller motivisk fellesnevner.
Usedvanlig tung skyts. Og det er skyts som benytter seg av velkjente motsetningspar. Det finnes altså et sted noen poesiens «høye beskyttere» som bedriver et tåkete forsvar for uforståeligheten.6 Denne formodentlig nedstøvede frimurerorden som forfekter åpenhet og ikke-tematisk poesilesning, angripes av Flamme på «trofaste poesilesere» sine vegne. Igjen denne trofastheten, tilhørigheten. Til et forlag som er så mye mer enn et forlag. Til et tema. Til et motiv. Og motivet diatriben her benytter seg av er blant de mest forslitte, og dessverre også mest betente, med en egen totalitær historie: leseren skal nemlig via forfatteren og redaksjonens tematiske klarsyn ledes ut av skyggenes dal og føres inn i «det deilige varme sollyset». Jaget etter tematisk enhet og mening har sin egen høyst problematiske idéhistorie. Sortering. Formålstjenlighet. Kontroll.
Hvis man vil sette det på spissen, kan man si at Flamme Forlag er med på å bedrive en slags litterær politivirksomhet, der man føler seg kallet til å agere på vegne av de mange trofaste, lovlydige (de som følger den tematiske, motiviske, betydningsmessige loven) lesere i et gjennomregulert estetisk fellesskap for å sortere, distribuere og håndheve det oversettelige, gjenkjennelige estetiske materialet. Forsøk på å forvalte språklig materiale på en måte som motsetter seg det tematiske, angripes raskt med merkelapper som «hermetisme», «jåleri» og «teoretisk moteriktighet». Hadde tiden og plassen tillatt det, burde man snarest forfulgt dette politi-aktige ved mye av denne reaksjonære teorifiendtligheten som sveiper over Norge for tiden, og som kommer like mye fra «venstre» som fra «høyre».
Her og nå vil jeg bare hinte om et annet fellesskap som finnes, frembrakt av språket, og det ikke-språklige ved språket. Et negativt definert fellesskap som Georges Bataille i sin tid gikk langt for å forfølge: «It [language] has made us what we are. It alone can show us the sovereign moment at the farthest point of being where it can no longer act as currency,»7 skriver han på de siste sidene av Erotism. Dess lenger man kommer unna den tematiske tilretteleggelsen, jo lenger kommer man også unna gangbar valuta.
Fra molær til molekulær markedsføring
Bård Torgersens siste utgivelse på Flamme, hei horunger, er illustrerende for flere av mekanismene som er virksomme i Flamme Forlags forretningspraksis. Torgersen, som til daglig jobber som studieleder ved Westerdals School of Communication, og for øvrig også er tilknyttet Vinduet, lanserte i våres diktsamlingen i en suite på Hotel Continental. Til sengs. Referansen til John Lennon og Yoko Onos berømte, to uker lange, bed-in i Amsterdam er åpenbar og tilsiktet. I 1969 var bed-in’en tenkt som en protest, en act of resistance, mot den pågående krigen i Vietnam. Når Torgersen og Flamme gjentar denne bed-in’en i 2010, er det for å promotere sin nye utgivelse. Bildene fra Ono og Lennons bed-in er blant de mest ikoniske og lettest gjenkjennelige bildene fra den vestlige verdens popkulturelle motstandshistorie og følgelig er Torgersens «stunt» også svært lett gjenkjennelig. Det profitterer på sin egen forståelighet, tilgjengelighet og figurativitet. Denne gjenkjennelsen avføder således en veldig interesse fra pressen, og på mange måter er det jo gjenkjennelsen som dirigerer pressen, og gjenskinnet fra bildet av Ono og Lennon i sengen radierer fremdeles. Det ikoniske, lett gjenkjennelige stilleben av et par i en hotellseng tiltrekker seg oppmerksomhet, uavhengig av Torgersens egen nyhetsverdi som kulturkjendis. Men i 2010 er lanseringsakten ribbet for den opprinnelige motstandskonteksten, og tilbake står man med den i ettertid svært så banale og naive feelgood’en. Og markedsføringen. For hva benytter Torgersen denne plutselige interessen fra pressen til? Han gjentar og tydeliggjør salgsargumentene vi finner på Flamme Forlags nettsider:
– Det der romantiske idealet av forfatteren som en ensom og plaget sjel som sitter alene og lider for kunsten, i aktiv opposisjon til alt og alle, tror jeg ikke noe på. Jeg syns det er latterlig […]
Bård Torgersen håper at «hei horunger» er dikt av en type som passer «lesere som er mer narrativt anlagt». På journalistspråk betyr det noe sånt som «folk som liker fortellinger hvor det skjer noe, ikke bare stillestående dikt som på uforståelige måter liksom utforsker språket» […]
– Jeg tror det er dikt som kan nå mange. Diktet er jo en veldig umiddelbar form, orientert mot øyeblikket. Det burde passe godt inn i folks hverdag, innimellom alt det andre vi driver med. Så jeg håper ikke folk lukker seg mot «hei horunger» bare fordi de tror at all lyrikk liksom er så eksklusiv og elitistisk og beregna på de få […] Jeg liker måten Flamme jobber på […] At de sprenger seg ut av den gammeldagse, konservative tenkningen om at «en tekst er en tekst, og den må bindes inn i stive permer og settes i bokhylla». […] Men det virker jo ikke som om det er i bokhandlerne bøkene blir solgt lenger. – […] Dermed trenger jeg og sånne som meg å finne alternative kanaler. Og gjerne arrangere bed-in i tillegg. Fordi det er gøy.
Bed-in’en dreier seg altså rett og slett om å finne alternative kanaler for salg av bøker. Ekkoene fra selgerkurs over hele verden er tydelige. Samtidig kan man også høre ekko fra et helt århundres drøvtyggede «reaksjoner» på modernistisk poesi. Fra Mallarmé til Celan til Hocquard. Dette er altså «gøy» og skiller seg fra «konservativ tenkning» om tekst. Motstanden, protesten mot verden og dens krig er for lengst fortrengt. Forfatteren i opposisjon beskrives rett ut som «latterlig». Å være i aktiv opposisjon er latterlig. Man oppfatter først ikke uttalelsens brutalitet.8 Men romantikerens dypt negative og opposisjonelle ståsted latterliggjøres og viskes ut. Og igjen opptrer denne fordummingen av eget utsigelsessted som strategisk grep. Dette er ikke litteratur som «liksom er så eksklusiv og elitistisk og beregna for de få». Videre repeteres og mimes altså bilder og positurer fra det som kunne ha vært motspråkets historie – gjenkjennelseslogikken forsterker bildet, men visker samtidig ut bildenes motvilje. Dermed er Flammes bed-in som «lanseringsstunt» et eksempel på det jeg tidligere9 har kalt affirmativ mimesis. I en kiasme kan man også se at moduleringen av Ono-Lennons bed-in fra protest til lansering speiles i reklameskolenes modulering, via en serie eufemismer, av egne undertitler og undervisningsopplegg. Skolene underviser helst ikke i «markedsføring», men i «kommunikasjon». Man underviser ikke i «kampanje», men i «mediestunt». Flamme Forlag forsøker på sine nettsider å menneskeliggjøre salgsfremstøtene. Salgsskjemaene er, i motsetning til for eksempel amazon.coms, pludrete og lett fjollete i tonen; de monterer inn hverdagens affekter, og de stiles i en intim, subjektiverende en-til-en, venne-aktig tone.
«Høres det greit ut, eller? JA, jeg melder meg inn i Flammes singel-klubb. Jeg er myndig, betalingsdyktig og ved mine fulle fem. Fra nå av får jeg alle boksingler tilsendt automatisk uten å måtte fylle ut flere dumme webskjemaer. Digg!»
Det direkte målet for disse henvendelsene er intet mindre enn det nakne liv. Den i det post-Fordistiske kontrollsamfunn rent statistiske konsepsjonen av kroppen, som spiser, sover og formerer seg, og som her mottar en direkte kjøpsinstruks. Dette regnes som en svært effektiv form for markedsføring; den er ikke, som de store massive kampanjene rettet mot de store masser, molær, men penser seg direkte inn på mikronivået – på bussetene ved siden av oss, inn under dynene våre – det er altså en molekylær markedsføring. Diktene passer fint inn, får vi vite, sammen med alle de andre småtingene vi er opptatt av og pusler med i hverdagslivet. På samme måte som poesien skal tenkes som et regulerende imperativ, skal også hverdagslivet og dets affekter kunne reguleres. Oppblomstringen av gjennomfinansierte småforlag som Flamme kan også leses som en oppblomstring av nodale administrasjonsapparater som regulerer og distribuerer affekter. Et resultat av Flammes ideologiske lyrikksyn er at dikt nå fungerer som et dypest sett regulerende clinamen for det atomiske og hverdagslige konsum – og sammenføyer en levelig helhet som ligner seg selv og kun står i relasjon til seg selv.
Epilog: Agamben
Tilbake til dit vi begynte. På fotballbanen. Giorgio Agamben skriver et sted om hva det kan innebære å være tilskuer, og for ikke her legge for stor vekt på ordet Auschwitz (som om det noensinne er mulig), så understreker jeg at for Agamben fortsetter det uhyrlige i ordet, i den usigelige hendelsen, i verden, fremdeles, den dag i dag.
[Primo] Levi recalls that a witness, Miklos Nyszli, one of the very few who survived the last «Special team» of Auschwitz, recounted that during a «work» break he took part in a soccer match between the SS and representatives of the Sonderkommando. «Other men of the SS and the rest of the squad are present at the game; they take sides, bet, applaud, urge the players on as if, rather than at the gates of hell, the game were taking place on the village green.»
This match might strike someone as a brief pause of humanity in the middle of an infinite horror. I, like the witnesses, instead view this match, this moment of normalcy, as the true horror of the camp. For we can perhaps think that the massacres are over – even if here and there they are repeated, not so far away from us. But that match is never over; it continues as if uninterrupted. It is the perfect and eternal cipher of the «gray zone», which knows no time and is in every place.
Hva om det er disse «gray zones» den moderne bio-økonomi lærer seg å produsere og profittere på? Forestillingen om forlagene uten trykkeri, om endeløse vennemiddager i bofellesskap på Grünerløkka, om «episke fotballkamper» på svarthvitt-fjernsyn i brune hotellresepsjoner, om lystbetont arbeid på dugnader der tilhørighet er lønnen, om gøyale bed-ins i hotellsuiter uten slitsom romantisk-modernistisk negativitet, opposisjon og språk, om kjøp og salg i alternative vennesamfunn der alt føles så godt, så trygt, der negativ vekst blir til positiv vekst, der man feirer sine egne kreative situasjoner på hotellsuiter, bakrom og hippe kontorer og bare gjenkjenner seg selv og bekrefter seg selv. Hvilke rom skaper disse «gray zones» egentlig for tanken? I en verden som fremdeles brenner?
Lars Saabye Christensen i Etter mesterskapet:
jeg vil ha meg frabedt selvbiografier, selvmål, ærlighet
og poplåter som varer mer enn 2:51
[…]
da var det foreløpig ikke mer jeg fraber meg
bortsett fra fremtiden
og alt den fører med seg
av utvisninger, ekstraomganger, straffespark & hyl
så gjenstår det bare å søke asyl
i øyeblikkets herlige
diktatur
Agamben fortsetter og forklarer at mesterskapet så langt ifra er over. At det gjentar seg hver eneste dag i hverdagslivets normalitet.
But hence our shame, the shame of those who did not know the camps and yet, without knowing how, are spectators of that match, which repeats itself in every match in our stadiums, in every television broadcast, in the normalcy of everyday life. If we do not succeed in understanding that match, in stopping it, there will never be hope.
Saabye Christensen:
etter mesterskapet
kommer søppelmennene og henter knoklene og
krittstrekene og asken etter alle
brente straffer og banene gror igjen
som digre gravhauger mens cornerflaggene vaier
på halv stang i regnet
etter mesterskapet
er det ikke mer å vinne
bare alt å tape
*
(Susanne Christensens introduksjonstekst ved nettpubliseringen:
In memoriam Peter Amdam (1971-2016)
I juni i år mistede vi Peter Amdam, som blandt andet var kendt som kunstkritiker og musiker. Vinduet har valgt at genpublicere Amdams tekst «Etter fellesskapet. Saabye Christensen, Flamme Forlag og ranet av tilhørigheten», som stod på tryk i Vinduet 3/2010 med Audun Vinger som redaktør. Teksten vidrefører nogle refleksioner, som Amdam begyndte at udfolde i Vinduet 2/2010, i en artikel om det britiske band The Style Council. I «Etter fellesskapet» vender han sig imidlertid mod tendenser i sit nærmiljø, Norge og mere specifikt Oslo.
Artiklen kan kaldes en trendsensibel, ambitiøs kritik af den kreative kapitalismes seneste påfund på norsk grund, nogle tendenser som i 2010 var ved at bryde frem, men som nu virker allestedsnærværende. Hans tydligste eksempel er Cappelen Damms imprint Flamme Forlag, som var tidligt ude med at benytte en æstetik og tiltale påvirket af 80’ernes genuint uafhængige kultur. Samme kultur – ofte knyttet til musikscener – gennemgik en voldsom omvæltning i løbet af 90’erne med et chokagtig manistreamgennembrud af udtryk som tidligere tilhørte uafhængige kredsløb. Disse reelle frirum gennemgik en proces, hvor deres stil blev en vigtig komponent i det intimiserende maskespil firmaer i kulturindustrien tiltaler sine kunder med idag.
Amdams ven og samarbejdspartner ved flere lejligheder, Matias Faldbakken, havde allerede i 2001 (i teksten «Upopulær» trykt i UKS Forum #3-4) gjort sig tanker om ligheder og forskelle mellem kunstverdenen og den litterære institution. Men mens Faldbakken iscenesætter en opportunistisk stemme i sin tekst, og lader til at have indset at en roman eller en selvbiografi kan trække et købestærkt mainstreampublikum til mindre salgbare kunstarter som poesi, musik og billedkunst, så fremstår Amdams tekst mere sårbar og personligt investeret. Den virker som et reelt forsøg på kommunikation mellem sfærer som bizart nok ikke synes at kende særlig godt til hinanden: Kunstverdenen og den litterære institution.
Bendik Wold, som i 2008 forlod Klassekampen Bokmagasinet for at blive chefredaktør for det nystartede Cappelen Damm-imprint Flamme Forlag, havde på sin egen måde været optaget af «crossover», som Faldbakken kaldte sin tværinstitutionelle strategi. I 00’erne startede Wold diskussioner om autonomibegrebet (for eksempel i artiklen «Tilbaketrekning eller intervensjon» i Vagant 3-4/2002) og demonstrerede senere en interesse for konceptuel kunst, kunsthistoriske skoler som stadig idag virker overraskende ukendte i den litterære institution. Uanset om de institutionelle grænser udfordres på begge sider, så eksisterer der stadig en del kognitiv disonans, noget som de forskellige reaktioner på Amdams tekst bevidner (eksempelvis Knut Hoem på NRK: «Herre min hatt, who cares.» Det er sjældent, at en kunstkritiker forsøger at gøre som Amdam i denne tekst, og det er nærmest uhørt at skrive så uforsoneligt. Umiddelbart kan behandlingen af blandt andet Wold og Bård Torgersen virke urimelig, men forfatteren udtrykker også en exceptionel kritisk ambition om ansvarliggøring, om at tegne linjer fra den kropsliggjorte politik (Amdam er blandt andet kendt for sit engagement i hardcorebands som Sportswear og For Pete’s Sake) og til de mere og mere ansigtsløse magtinstanser som synes at styre vores liv.
Nostalgien, som Amdam finder i Flammes udgivelser og kundetiltale, kan handle om divergerende forståelser af kapitalisme og modstand. Netop på dette område er kunstverdenen tilpas internationalt orienteret, og man taler om kognitiv, kreativ eller immateriel kapitalisme, mens man på hjemmebane og i den litterære institution ofte synes at forsvare sig mod opdateret tænkning og kalder den «abstrakt,» samtidig med at man tillader sig en omfattende resignation som bevidst eller ubevidst resulterer i bevarelse af egne privilegier.)
