Notatar frå eit land som prøver å komme seg vidare

1

Når svik viser seg i livet mitt, er det oftast som eit mønster som sakte raknar. Ein diskret og kumulativ erosjon snarare enn ei abrupt rift. Eg kjenner meg ofte sviken av det faktum at vi framleis veit så lite om kvinners reproduksjonssystem. Eg kjenner meg sviken av landet mitt, som skattlegg kunnskap; gjer det å søke visdom til eit privilegium ein må betale for. Eg kjenner meg sviken når kunst, kultur og offentlege rom blir behandla som luksus snarare enn noko grunnleggjande. Sviket viser seg for meg når omsorg lydlaust blir fjerna. Når det blir tatt eit bevisst steg til sida, vekk frå ansvar, sanning og relasjon, i retning stille, avhending og komfort. Kort sagt kjenner eg meg ofte sviken.

I arbeidet med dette essayet har eg fått tid og rom til å tenkje på kva form, funksjon og tekstur sviket har, og på korleis det viser seg i arbeidet og livet mitt. Og til å utforske kor grunnleggjande annleis den nære slektningen skuffelsen er. Skuffelsen er ofte universell og synleg, medan sviket er meir intimt og personleg. Du blir kanskje skuffa om du ringjer ein venn og får telefonsvarar – men det begynner å koagulere til eit svik når du seinare oppdagar at hen såg du ringde, men valde å ikkje svare. Sjølv når den same hendinga svik oss alle saman, viser vi det på ulike måtar: som sinne, apati eller som tilbaketrekking frå sosialt liv.

Dette er det eg trur eg innsåg: Skuffelsen kan bli døyvd av ein samtale eller ei unnskyldning. Men når det er snakk om svik, er det noko fundamentalt som endrar seg, og det er avgjerande å få reparert det. Viss ikkje vil kjensla bli sitjande ujamt fordelt på skuldrene dine.

2

Eg har lagt handlinga til romanen The Havoc of Choice (2019) til heimbyen min, Nairobi, i 2007. Romanen kretsar rundt eit val som endra hjartet av landet mitt for all framtid. Ved å rette fokus mot ein politikarfamilie kan boka utforske det som skjedde under valet, og valden og drapa som følgde. Dette er historia om eit av dei største svika i Kenyas historie – og om alt lureriet som kryp inn i det private livet vårt.

Kavata, no middelaldrande, er dotter av ein politisk nestor. Ho har vakse opp med ei stillteiande forakt for farens korrupte politiske karriere og korleis denne spreier seg som rust til alle aspekt ved livet hennar. Ho forelskar seg i Ngugi fordi han er heilt ulik far hennar. Han er oppvaksen i ein skikkeleg og hardtarbeidande middelklassefamilie. Han gjer alt det som er venta av han, og han har ein etikk og entusiasme som får Kavata til å tru at eit liv langt unna politikken omsider er mogleg for henne. Når dei begynner å planleggje livet saman, er det einaste kravet Kavata stiller til Ngugi, at han ikkje går inn i politikken.

To tiår inn i ekteskapet blir Ngugi slukt og så spytta ut igjen av det offentlege systemet, der han har bygd ein karriere innan forvalting av kommunale bustadar. Då han innser at han verken har jobb eller sjanse til å skaffe seg ein, blir han til slutt freista til å gjere den eine tingen han lova kona si å ikkje gjere. Han bestemmer seg for å stille til val for partiet til far hennar.

Dominoeffekten av denne avgjerda blir ein sti full av svik. Kavata forlet Ngugi og heile familien sin i den augneblinken Kenya er på randen av krig. Dottera deira, Wanja, er skuffa over farens val og krenker både han og bestefaren ved å skaffe seg jobb i kampanjen til motstandarane – noko som nødvendigvis gjer faren til valets store klovn.

Etterverknaden av desse vala strekkjer seg utover Ngugi-familiens kjerne. Før ho reiser, ber Kavata Thuo, familiens sjåfør, om å halde skjult for alle at han køyrde henne til flyplassen den dagen ho forsvann. Han lovar, og han held på løyndommen hennar sjølv om det inneber at han blir arrestert, mistenkt for å ha bortført henne. Thuo er framleis i varetekt når valden bryt ut etter valet, og er dermed ute av stand til å ta vare på familien sin eller forsvare dei mot stammemotiverte drap som no finn stad over heile landet.

Schola, hushalderska i familien, reiser heim til det vestlege Kenya for å stemme og for å sjå korleis det går med den vesle bedrifta ho har bygd opp ved å sende lønna si heim i fleire år. Når den politiske valden er som verst, blir bedrifta hennar gjort til skyteskive og øydelagd. Ho blir skulda for å ha svike dei heime ved å opne ei bedrift som er betalt av pengar ho har tent ved å jobbe for ein fiendestamme.

Kenyarar er politiske aktive folk. Vi går hardt inn i vala våre. Djupast sett braut valden i 2007–2008 ut fordi veldig mange vart skuffa over valresultatet. Vala våre har vore fulle av avvik i fleire tiår, men det var dette som merkte oss. Kva vil det seie å halde fram med livet, kjærleiken og arbeidet i eit land leia av ei regjering du ikkje kan stole på?

Like etter at vinnaren av presidentvalet var annonsert, eksploderte landet i spontan vald. Kenya var ikkje til å kjenne igjen. Naboar gjekk til angrep på kvarandre, vennar gjekk opp grenser seg imellom, og plutseleg var kva landsdel du kom frå eller kva etternamn du bar, anten ei redning eller eit brennemerke. Valden heldt fram under den forhasta gjeninnsetjinga av den sitjande presidenten og i omtrent to veker etterpå.

Deretter reiste den dåverande generalsekretæren i FN, avlidne Kofi Annan, til Kenya for å hjelpe til med å forhandle fram ein avtale om ei maktfordeling som i grunnen fekk slutt på valden. Biletet av handtrykket mellom Mwai Kibaki og Raila Odinga, begge avlidne no, vart kringkasta til skjermane våre saman med instruksar om å «akseptere og gå vidare».

Dei orda dukkar opp i hovudet mitt kvar gong eg tenkjer på denne perioden i historia vår. Det var det vi vart bedne om å gjere, av dei same folka som sveik oss. Akseptere at vi var blitt den slags folk som kan la smerta vår bli manipulert om til vald – og så gå vidare utan at såra har grodd. Og det gjorde vi. Vi stoppa ikkje opp for å stelle såret; for å sjå arret kvitne og begynne å gro. Vi berre gjekk vidare.

Eg skreiv denne romanen fordi eg lurte på korleis vi kunne gå vidare så raskt. Då eg såg attende på den valdelege perioden etter valet, undra eg på kor offera for dette felles traumet drog når dei hadde behov for å sørge i fellesskap. Eg sette spørsmålsteikn ved kor valden kom frå, eller om den alltid hadde vore der, inni oss.

Dei kenyanske lesarane mine spør meg ofte kva eg meiner vi skal gjere i staden for å gå vidare. Sanninga er: Eg veit ikkje. Det eg veit, er at kvart femte år trur vi kenyarar verkeleg at vi skal byggje opp igjen landet vårt, og eg veit ikkje kor mange fleire gongar vi kan forsøke å starte på nytt utan først å lækjast.

3

To dagar før eg begynte å skrive dette essayet, døydde Raila Odinga – ei av Kenyas mest innflytelsesrike politiske stemmer. I dagane etter han gjekk bort, sørgde landet mitt på ein måte eg aldri har vore vitne til før. Det var like føreseieleg og uventa som ikonet vi hadde mista.

Raila var son av uavhengigheitsleiaren Oginga Odinga, og hans debut i politikken var synonym med kampen mot eittpartistaten. Han vart arrestert på 1980-talet, og dette opparbeidde og sementerte ryktet hans som motstandssymbol og demokratiforkjempar. Han stilte som presidentkandidat og tapte fem gongar. Kvar kampanje bar vekta av folket sine forventingar om frigjering. Kvar gong han tapte, stod tilhengjarane hans att og vogga forventinga i armane, utan å vite kor dei skulle gjere av den.

Men ikkje Gen Z. I forfjor bar denne generasjonen med seg alle sine ubesvarte forventingar inn på offentlege plassar i dei landsomfattande protestane som starta i juni 2024, og som raskt har blitt gjort om til ein livsstil. Protestane var desentraliserte opprør utan leiar, mot korrupsjon, økonomisk ulikskap og sjølvtilfredse politikarar. Aktivistane, som mobiliserte via nettet og gjekk til verks i gatene, kritiserte tradisjonell etnisk og partibasert lojalitet. Gen Z avviste heile den politiske klassa – men arva Raila. Støtta hans var tilsynelatande den einaste dei brydde seg om fordi dei såg han som ein person som hadde bygd ettermælet sitt på å stå imot staten, ikkje verne om den.

Så då han gjekk i dialog med regjeringa, viste seg ved sida av den same leiinga som dei unge protesterte mot, då han snakka om kompromiss medan unge demonstrantar vart banka, arresterte og drepne, kjendest det som ei overskriding av moralske grenser. Dei kritiserte straks sviket hans og heldt fram med å kritisere det i vekene etter den statlege gravferda hans. Eg har inntrykk av at for Kenyas Gen Z og dei andre tilhengjarane hans vil arret etter Railas svik forsterke overtydinga deira om at alle frigjeringsleiarar til slutt blir ein del av det systemet dei forsøker å gjere motstand mot.

4

Når sviket viser seg i institusjonane våre, er det i form av vanstell. Omsorg blir fjerna frå det offentlege rommet. Dette er grunnen til at Angela Wachuka og eg starta Book Bunk – for å rehabilitere og tenkje nytt om Nairobis offentlege bibliotek. Vi adopterte tre av byens eldste bibliotek: McMillan Memorial Library, Eastlands-biblioteket og Kaloleni-biblioteket.

McMillan, som blir 95 år i år, er byens eldste bibliotek og inspirasjonen bak ærendet vårt. Akkurat dette biblioteket er prega av eksklusjonens koloniale logikk, bygd i 1931 og tiltenkt einast dei britiske busetjarsamfunna. Slik var det fram til 1958, då bygningen vart overlevert byrådet i Nairobi og opna opp for bruk av kenyanarar i opptrappinga til sjølvstendet.

Eg hugsar framleis korleis det kjendest å gå inn på McMillan første gongen for femten år sidan. Biblioteket såg ut som det hadde størkna i ei viss tid, eit fascinerande syn i ein by som krev innovasjon kvar dag. Temperaturen søkk straks du når marmoravsatsen på toppen av dei 15 trappetrinna flankerte av kjæleløvene våre. Eg fryda meg over å oppdage skåp fylde med kartotekkort som katalogiserte samlinga, men sørgde over at dette var det einaste katalogiseringssystemet ved biblioteket. Samlinga forundra meg, og eg lurte på korleis i all verda bøkene eg ville skrive kunne stå saman med desse rasistiske verka.

At dette biblioteket var vanstelt, viste seg i barneavdelinga, brukt til å lagre stablar med øydelagde møblar. I den utdaterte katalogen, taket som var lek, og toaletta som hadde vore i ustand så lenge at brukarane av biblioteket måtte besøke restaurantane ved sida av for å få gått på do. Vi har rydda opp i mykje sidan den gong, men millionar av dollar til bygningsarbeid og fleire tiår med arbeid for eit perspektivskifte står att.

Kaloleni- og Eastlands-biblioteka er bygde seinare, seint i 1960-åra, og var livfulle og i god stand fram til slutten av 80- og 90-åra, men etter det kraup vanstellet inn og varte i mange tiår. Denne likesæla ovanfor biblioteka våre forsterkar stilt meldinga om at kulturen vår, minnet vårt og identiteten vår er pynt snarare enn livsnødvendig. Arbeidet vi gjer med Book Bunk, er eit ambisiøst forsøk på å reversere denne logikken. Arbeidet veks ut av trua på at bibliotek er og blir ein av dei få romma som kan bøte på forholdet mellom ein by og denne byens minne. Vi leiar veg i nytenkinga rundt bibliotek som verdige rom der folk kan samle seg, lære og bli lækte. Dette er viktig omsorgsarbeid i eit land med så mange brotne narrativ om fortida som stadig påverkar framtidene våre.

Vi lærte veldig fort at dette ikkje berre handlar om bøker. I vår kontekst ville det å restaurere eit bibliotek ved å prioritere boksamlinga framfor fysiske møte vere eit svik mot det faktum at afrikanske bibliotek for det meste fanst i historieforteljarane våre og i våre eldre, ikkje i skriftleg form. Historieforteljarane samla seg og gav næring og tilgang til kunnskapssystem som vart overleverte gjennom ritual og munnlege tradisjonar. Derfor er det blitt avgjerande at biblioteka våre kan bli rom der slike intergenerasjonelle samband kan finne stad medan folk samlar seg, pratar og berre er.

Når vi adopterer eit bibliotek, startar vi med spørsmål. Vi brukar mykje tid på å bli kjende med lokalsamfunnet som allereie har ei tilknyting til biblioteket, særleg i denne forfalne tilstanden. Så omset vi innsiktene og ønska deira til den fysiske omdanninga av biblioteklokala. Vi kuraterer ei samling som reflekterer lokalsamfunnet, og utformar og leverer program som svarar direkte til interessene deira. Det er her magien oppstår – i samanflettinga av desse tre avgjerande trådane: rom, boksamling og program.

Arbeidet med å byggje opp igjen tillit er ikkje ein lineær prosess, og den kan ofte kjennast abstrakt eller overmannande. I slike augneblinkar har det å tilbringe tid med ungar gitt mykje rikdom og klarleik. Å observere dei på bibliotek, i klasserom og på leikeplassar, i interaksjon med kvarandre og, enda viktigare, med vaksne. Dei har ikkje tolmod med prestasjonar og kjenner berre att omsorga når den alltid er til stades. Dei tilbyr tillit først, uavhengig av kor lett den kan bli skadd. Og når tilliten deira blir broten, sjanglar dei, sørger og omfamnar så ei ny røynd, utan at dei let den gjere om på det dei kjenner som sant. Dei møter framleis opp, om og om igjen. Vi finn ikkje alltid dei svara vi treng i eit maktsentrum. Ofte finn vi dei i små rom fylte av små menneske som likevel har litt tru til overs.

5

Romanen min gir ingen løysingar. Kavata og Ngugi får inga skikkeleg avslutning. Dei som var offer for valden som forteljinga skildrar, har aldri opplevd noka reell forsoning. Det gjenstår å sjå kva form den Gen Z-leidde rørsla tek, no som ikonet som grunnfesta jakta deira på betre politisk styring, er død. Og Book Bunk har berre så vidt pirka borti det utfordrande ærendet vårt: å bøte på forholdet mellom landet vårt og dei offentlege biblioteka.

Sviket motset seg ein oversiktleg slutt, for det kan i grunnen aldri finnast nokon konsensus mellom den svikne og svikaren. Det kjem alltid til å vere lause trådar, ord som ikkje er blitt ytra, og sår som avviser det ryddige narrativet skade-så-lækje. Sviket kjem til å bli verande. Det eg har lært av romanar, av å vere kenyanar og av å jobbe dagleg med gjenoppbygging, er å behandle sviket som ein pendel. Det svingar oss mot nytenking, og den sta drivkrafta som ligg i å kjempe for eit land, oppfordrar oss til å hugse og heilne.