Les mer om Solveig Sætre i Vinduets nyhetsbrev nr. 7, 9 og 15.
Solveig Sætre. Foto: Privat
Franskfilologen Solveig Sætre (1926-2013) fra Ålesund skrev to tekster for Vinduet i 1968, under Brikt Jensens redaktørperiode: «Jens Bjørneboes totalitetsperspektiv» (4/68), som ble kåret til vinner av Vinduets essaykonkurranse utlyst samme år, og et intervju med Simone de Beauvoir (3/68), som dannet grunnlag for Solveig Sætres hovedoppgave ved Universitetet i Oslo og bokversjonen av den, Kvinnen – det annet kjønn? En studie i Simone de Beauvoirs filosofi, som ble utgitt i Gyldendals Fakkel-serie året etter. Deretter tok hun jobb som lektor i fransk ved Lillestrøm videregående, og publiserte aldri noen tekst i Vinduet igjen, ei heller (så vidt vites) andre steder. Men i 2012 spurte hun sin tidligere kollega Silja Johannessen, pensjonert sekretær ved Lillestrøm vgs, om hun kunne stenografere en håndskrevet tekst som hun ønsket å få publisert. 10. mai 2013 gikk Solveig Sætre bort, 87 år gammel. Teksten forble liggende hos Silja Johannessen; på hennes oppfordring publiserer Vinduet teksten posthumt (i sin opprinnelige form). Den berører både Solveig Sætres religiøse bakgrunn – hun var oppvokst i en kristen tro hun senere ga avkall på – hennes akademiske og livslange interesse for eksistensfilosofi, og livsfasen hun i sin samtale med Simone de Beauvoir kalte «… essensielt en situasjon som ikke kan overskrides»: alderdommen.
Red.
*
Norge har et godt demokrati og et vidtrekkende velferdssystem. Vi har frihet til relativt sett å velge arbeid og fritidssysler. Vi er privilegert, sammenlignet med mange andre land. Likevel finnes mye trengsel, kanskje mer av mental enn økonomisk art. Vi trenger mer glede og finner vi ikke den, trøst. Hele vår kultur spiller inn her, åpent eller skjult. Kan man avdekke denne søken gjennom kulturen? Eller må man dypere ned, til eksistensen i seg selv?
En religion er tett sammenvevd med det samfunn den virker i. Det gjelder også kristendommen. Den må betraktes i lys av historiske og aktuelle årsaker, fra politisk, sosialt, psykososialt og rent personlig perspektiv. Religiøse bud har hatt, og har i en viss grad fortsatt, myndighet til å definere et meningsfylt liv, som innebærer plikt, og pliktens lønn eller straff for dens unnlatelse, noe som utgjør synderammen, med total utgang i frelse eller fortapelse, avgjort ved Gud. Her er roten til hva Bibelen forstår med glede eller fortvilelse. Og hvordan et trøsteperspektiv nyanserer bildet. Kristendommen, blir det sagt fra dogmatisk hold, er en åpenbaringsreligion. Hva er det som åpenbares? Det gamle testamente gir oss jødedommens oldtid, som gir skildringer av jødenes stammeliv, i krig og fred. Her fremkommer menneskenes smerte ved å leve og dø; all slags smerte.
Med Predikeren følger et hint om at plagene ikke bare var av håndgripelig art: «Ondt var i mine øyne alt som skjer under solen; for alt sammen er tomhet og jag etter vind.»
Dog er ikke tomheten absolutt hos Predikeren. Han ender med å akseptere som Guds styrelse menneskets harde skjebne. «Så har Gud gjort det for at vi skal frykte ham.»
Jødedommens Prediker trekker altså frem menneskets lidelse som et grep Gud tar for at man skal frykte ham. Hvorfor frykte Gud? Frykt blir i Bibelen kombinert med kjærlighet: «Du skal frykte og elske din Gud.» Sannsynligvis dreier det seg her om en arkaisk ambivalens! Gud blir assosiert med en fiendtlig natur, men også som hjelper.
I den videre oppbygging av dogmene kommer et systematisk syndsbegrep inn. Synd er forfeiling av målet, som er frelse.
I Det nye testamentet kommer en understrekning til, av positive egenskaper for menneskets frelse. Det dreier seg om skildringen av Jesu liv, og hans barmhjertighet, toleranse, tilgivelse. Til og med om å nyte livet på hygge-basis. Jesus var en bryllupsgjest som ordnet med rikelig og god vin!
Synden knyttes til livsførselen i stammen, i krig og fred, i det profane og hellige. Sentralt står lydighet mot budene. Men synd knyttes også til noe feles: arvesynden. Bibelen forklarer arvesynden ved Adams ulydighet og utdrivelsen fra paradiset. Denne kollektive syndebyrde kan delvis utsones ved individets egen kraft, men endelig bare ved Kristi stedfortredende lidelse, som uttrykkes i Det nye testamente. Og her er vi ved åpenbaringen. Den endelige seier over synden skjer ved tro. Hva er tro?
Troen på at Gud er jordens skaper og at Jesus er hans sønn, født av Jomfru Maria. Jesus er Gud og menneske, menneskesønnen, med funksjon å ofre sitt liv for at arvesynden ikke skal belastes menneskene.
Jesu stedfortredende lidelse, som er hans korsfestelse og død, blir den symbolske trosakt som må bekreftes av hvert enkelte individ. Ved syndsbekjennelse gir Gud tilgivelse og frihet fra syndebyrden. Mennesket kan så håpe på adgang til den himmelske fred, ved sin død. Den troende har visjonen om uendelig lykke «bak teppet». Denne frelseshistorie har hatt et sterkt grep på kristenheten gjennom mange århundrer, men er nå på vikende front. Den virker eiendommelig på moderne sinn. Ja, dette å være dømt av Gud til trengsel fra man er født, for så å reddes gjennom en symbolsk trosakt. Hva med gjerningene?
En sosial tolkning trenger seg på.
Er dette en religiøs praksis som kamuflerer en autoritær styringsvilje hos prestene? Ligger fordekte trusler om fortapelse innbakt? Og hvordan kan en slik frelse (som ekskluderer noen) gi frelse til den troende?
Religionshistorikeren Mircea Eliade mener at en religion i hevd tjener som forbilde for å forstå og behandle den troendes problemer, også når dogmene er vanskelige å fatte. Det vesentlige blir viljen til å la seg lede i et fasttømret fellesskap, gjerne under et lederhierarki, og gjerne under autoritær myndighet. For mange vil dette si trygghet og trøst. Religionens evighetshåp er altså ikke bare ved frelse, men vil gi hver sjel et budskap om kjærlighet i dette liv.
«Tro, håp og kjærlighet. Og størst av alt er kjærligheten.»
Hvordan praktisere kjærlighet? Apostelen Johannes skriver i brev til sine nyvunne menigheter i Lilleasia at Gud er kjærlighet og at hver sjel har del i denne kjærlighet når troen på Jesu soning på korset er inkludert. Trosfellene, kalt brødrene, må være enige, medlidende, kjærlige, barmhjertige, ydmyke. Deres hustruer må underordne seg sine ektemenn, barna sine foreldre, tjenerne sine herrer. Denne lydighet vil også virke positivt inn på hedningene, som angriper menighetene utenfra. Brødrene må ellers vokte seg for vantro og fremmede guder. De har en stor oppgave: kjempe mot djevelen i verden. Og de må avholde seg fra «de kjødelige lyster, som strider mot sjelen.» F. eks. «drive hor». Som man forstår, et effektivt misjonsbudskap. Kjærlighet blir sett som en viss solidarisk menighetsånd, uten rett til opposisjon. Man legger merke til at en seksualfiendtlighet allerede er tilstede. Dette har holdt seg i hele kristendommens historie. Vekten av det kristne budskap har ligget på synd. Litt underlig å tenke på. For med forbud gjøres livsglede om til synd. Når den kristne kirke i middelalder og renessanse ble stor og mektig, kom et gedigent sett syndsregler til. Den ble institusjonalisert, i tjeneste for staten. Men etter hvert kom den i kamp med seg selv. Det ble protestantisme som skilte seg fra katolisisme. Det ble en stor sektdannelse. Den møtte en stadig voksende kritikk av sine ideer fra tenkere, i begynnelsen med sterke straffesanksjoner. Det var lange religionskriger, inkvisisjon, forfølgelse, undertrykkelse.
Hvordan er denne opprinnelig fredelige religion blitt krigersk? Svaret kan være at den ble en godkjent tro i det maktsentrum som ble Bysants, på restene av det romerske imperium. Siden ble den i århundrer tilknyttet eneveldige stater. Når imidlertid den frie bevissthet utvikler seg i et samfunn, vakler trosbygget. Dette skjedde, gjennom en århundrelang prosess av kritikk mot den kristne kirke, og mest der naturvitenskapen fikk utvikle seg.
Søren Kierkegaard, dansk religionsfilosof som levde i første halvdel av 1800-tallet, var ikke med i kritikken av den kristne syndelære. Likevel har han fått betydning for sin oppfatning av menneskets frihet. Han er kjent for sine definisjoner av det estetiske og det etiske stadium i menneskesinnet. Der gir han forrang til det etiske, som gjør menneskets evige vesen bevisst. «Dette er det sanne bevis for sjelens udødelighet.»
Hva med den praktiske vei til frelsen? Den er meget vanskelig. Synden formørker det «selv» i individet som tilhører Gud (=Jesus). Sjelen har del i Kristi inkarnasjon, men er samtidig menneske, derav den turbulens av motsetninger mennesket lever i, hvor bevisstheten, som subjekt, kjemper i forhold til sin evighetsdimensjon. Helbredelsen er ved tro: «Tro er at selvet i å være seg selv, og i å ville være seg selv gjennomsiktig, grunner i Gud.»
Her kan man tilføye at Kierkegaard, i opposisjon til den danske kirke, mente at hvert individ hadde en indre fri stemme, en slags intuisjon, kanskje, som kunne utvikles og peke ut sjelens vei til Gud, det han kalte «eksistens». Det er bakgrunnen for hans berømte sentens: «Subjektiviteten er sannheten.»
Kierkegaards egen indre vei var full av torner. Noen forskere [er] tilbøyelige til å mene at hans tungsinn spilte inn her, muligens influert av en depressiv far.
Uansett har hans frihetsbegrep tatt veien fra det religiøse til det profane plan.
Jean-Paul Sartre, eksistensfilosof fra 1900-tallet, var ateist. «Kierkegaard beskriver», sier han, «det anstøtelige paradoks ved Guds fødsel og død som er Jesu historisitet.» Men Sartre beholdt Kierkegaards oppfatning av bevissthetens frihet til ettertanke og valg. Denne frihet, som hos Kierkegaard mest sirklet om menneskets synd, ble hos eksistensialismens filosofer og andre tenkere en utvidet tillit til tankens sannhetssøken. Fremfor alt ble denne, koblet til realvitenskapens metoder, en mektig stimulans for å studere naturens grunnkrefter. I de to siste hundreår har fysikk og astrofysikk, kjemi og biologi gjort store oppdagelser som har bygd et samlende syn på universets oppbygning og drift. Nøkkelordet er evolusjon, i materien så vel som hos dyr og mennesker. Det store problem i biologien er å forstå hvordan arter oppstår, utvikler seg og dør. Allerede Darwin var klar over at arter utvikler seg, men han tilskrev miljøet virkningen. Nå vet vi at naturen skaper kjønnsbaserte DNA-systemer (arvede artsegenskaper) i kode for alle organismer, som altså blir en valplass for både DNA-koder og miljøfaktorer. Dette skaper myldrende fleksible artsvesener, men også endring i selve arten, det siste gjerne over umåtelige tidsavsnitt.
Naturlig seleksjon er det store prinsipp for adferd. Dette gir konkurranse og kamp for å overleve på alle plan. Man ser det tydelig hos ville rovdyr, hos mennesket mer avdempet på grunn av sivilisasjon. Den strenge naturvitenskapelige har bortradert enhver metafysikk, dermed også den kristne tro.
Med krisen i troen kommer en omfattende avvisning av synd og frelse. De konsekvente tvilere havner i ateismen, de mer ambivalente i en kløft mellom tro og tvil. Det er dette med evighetshåpet gjemt i folkedypet. Som ga trøst, for de troende, selv om deres synder var tunge å bære på. Vi behøver ikke tenke lenger enn til pietismen i Norge. Den syndebyrde den fremstiller blir i dag fordømt av mange. Men mange holder også fast på kirkens feiring av livsstadiene, alltid med understrekning av den personlige frelse, som mange konfirmanter i dag har en ambivalent holdning til. Etter 2. verdenskrig kom en optimistisk sekularisme inn i det sosialistiske Norge, med et politisk fellesskap bygget på demokrati og ytringsfrihet, relativ økonomisk utjevning og omfattende helsetjenester for alle borgere. Og mer fritid. Er det ikke dette samfunnet som gir oss den trøst og lindring vi lengter etter?
Det er sant at vi har fått en meget bedre livsførsel, ingen tvil om det. Bedre helse, frihet til å tenke, velge utdannelse. Fri seksualitet, lov og rett som fungerer.
Man skal ikke undervurdere disse goder, men dette ser ikke ut til å være nok. Det spores en viss rastløshet hos mange trosfornektere. Det finnes en blomstring i dag av åndelige aktiviteter som forsøker å sprenge den hverdagslige bevissthet. Det dreier seg om New Age-bevegelsen (også kalt holisme) der det samlende tema er at alt liv utgjør en skjult sammenheng, og med en antatt høyere åndelig dimensjon bak. Den omfatter meditasjon, astrologi, parapsykologi, healing o.a. Healing som en behandling av lidelser ved alternative metoder, er populært. Her inngår Placebo-effekten, ofte ved håndspåleggelse, dvs. at helseeffekten, om den finnes, ikke har med selve sykdommen å gjøre, men ligger i håpet og forventningen om helbredelse. Om resultatet er vellykket, er det sjelden varig; det blir tilbakefall.
Er alt dette en erstatning for den religion som er forlatt?
Tro eller overtro, man er på gyngende grunn. Friedrich Nietzsche, som innførte begrepet «redelig ateisme», kom til at denne raserte enhver form for moral og førte mennesket hinsides godt og ondt, til «den radikale nihilisme»: overbevisningen om tilværelsens absolutte uholdbarhet, når det dreier seg om de høyeste verdier man anerkjenner. Som altså legger veien åpen for Nietzsches overmenneske – erobreren som skaper sine egne mål og midler.
En slik selvhevdelse er ikke vanlig i dag blant ateister. Tvert imot vil de løfte i flokk for å bygge et trygt og menneskevennlig samfunn. Individet må vernes, og individet i miljø. Det er mulig å nyte livet uten å skade andre. Respekt og tillit kan læres. Når smerte og sorg kommer, finne trøst i hverandre.
Biologer snakker ikke om Gud som grunn for skaperkreftene i universet. De begrenser seg til artenes utvikling, konkret dokumentert, og tenderer mot å skyggelegge det individuelle selv (vekten ligger på populasjonens endring). Dog er et område som berører kulturelle verdier i fokus hos dem: selvforsvaret.
Det utvikler seg på mange bevissthetsplan. Immunforsvaret som gjelder den fysiske kroppens bakterieunivers, er godt studert og har fått en betydelig terapeutisk effekt gjennom legevitenskapen. Så har vi drømmen, og den ovenfor omtalte Placebo-effekten.
Evolusjonsbiologen Richard Dawkins mener at kroppen også har et forsvar i den våkne bevissthet, men ikke fiksert som i genene. Det betyr sterke kulturelle utviklingsanlegg hos barnet som han kaller memes (eng.). Når disse gis støtte gjennom omsorgspersoner, bygges et mentalt forsvar mot frykt og farer, eller de bygger den rådende moral. Særlig gjelder det religion, «trossøylen som kompenserer for denne verdens elendighet.»
Dette er ikke egentlig originale tanker. Vi er fortrolig med hvor lærenemt det lille barnet er. Det nye kan være hvor fasttømret barnelærdommen kan sitte i bevisstheten, også barnet blir voksent og angripes. Man må forstå at den har vært en livsverdi som har vernet barnet, men som har utspilt sin rolle når den voksne bevissthet har utviklet seg. Bevisstheten evolverer, i hvert individ, og i hver generasjon. Menneskets vidunderlige bevissthet har evolvert gjennom svært lang tid og har oppnådd en særstilling gjennom språket. Den har vært i stand til å avdekke for en stor del hvordan jorden og universet er skapt. Men ikke hvorfor. Man kjenner heller ikke bevissthetens opprinnelse.
Evolusjonen i den organiske skapelsen fremkommer ved tidens gang og et uendelig trykk av gruppe-aggressivitet. Det er kampen artene imellom, i menneskearten også innenfor seg selv.
I denne kampen er det vinnere og tapere. Det er mange faktorer inne i livsbildet. De ytre omstendighetene kan bidra sterkt til et tap. Kriger kan imidlertid reduseres ved klok politikk (forhandlingsveien). Her ligger muligheten for en positiv revolusjon.
Richard Dawkins mener at religioner – alle religioner – gir oss falske forhåpninger om en kompensasjon for et hardt og nådeløst liv. De hindrer erkjennelsen av de virkelige levevilkår, der lidelsen er inkludert. Når man innser at lidelsen er uutryddelig, kan man forsone seg med sin skjebne. Richard Dawkins vil nedkjempe det han kaller «vrangforestillingen om Gud», men la de enorme skaperkrefter hos mennesket få blomstre. Det er nok å betrakte disse, sier han, og glede seg. Kanskje være kreativ selv. Man skal til og med være glad for å hive over bord personlige evighetsillusjoner.
Holder dette?
Menneskeindividet kan gi sitt bidrag til sin art. Når individet forlater livsarenaen og dør, kommer nye individer til, og arten fortsetter. Endringer i arten kan skje. Uansett, det døde individet kommer ikke igjen.
Det er dette jeg, som var individet, som er borte. Unikt, et speil for verden, fylt av kjærlighet og smerte. I stedet for det lette knips og «Det var det» som noen tror skal bli ens selv som døende, griner intetheten imot en.
MORS ULTIMA RATIO: Døden er den siste innsikt (min oversettelse). Det er min død, ikke andres, som gir meg innsikt.
Og døden forandrer perspektivet på mine ambisjoner. Mine lidenskaper blir betydningsløse.
Skal jeg, mitt navn, min historie, bare forsvinne? Skal jeg ikke engang vite at jeg er død? At jeg blir en skygge i glemselens Hades?
Men dette er felles skjebne, sies det. Alle er vi med i disse strømmer av forgangne liv. Universet som helhet er viet forgjengeligheten.
Hva med vår sjel, vårt selv?
Er Kierkegaards lidelsesfulle selv et bilde på menneskets bitre stengsel, men med en lengsel mot Gud? Finnes denne bitre stengsel i moderne sinn, opplyst av sin egen selvbevissthet, men også avvist av samme? La meg lytte til noen store ånder.
Lingvisten og filosofen Ludwig Wittgenstein (1889-1951), oppbrakt i den katolske tro, fant mot slutten av sitt liv religiøse dogmer uholdbare for å nå en forståelse av den essensielle tro. Derimot åpnet han for å studere «religionens substrat» (i enhver religion) som del av den arv man har for å skjelne mellom sant og falskt. Det er snakk om dagligspråkets personlige erfaringer og tanker, spesielt lidelser av forskjellige slag. «Det som trenger seg på, er en viss holdning.»
Er det et skimt her av Predikerens forsoning med Gud? Franz Kafka (1883-1924) sier i en aforisme at «mennesket kan ikke leve uten en vedvarende tillit til noe uutslettelig i seg, skjønt både det uutslettelige og tilliten kan forbli vedvarende skjult for det. En av uttrykksformene til dette som forblir skjult, er troen på en personlig Gud.»
Simone Weil (1909-1943) er kjent som de ulykkeliges filosof. Gjennom sin kontakt med lidende mennesker så vel som sin egen lidelse (kronisk migrene) ble hun overbevist om at ulykke kan være inngangen til en virkelighet på universelt plan. Det dreier seg om en mystisk erfaring som ikke kan hentes frem, men oppleves spontant, som lykke, og trøst.
Så kan man kanskje spørre: Er ikke dette også en Placebo-erfaring hos det hardt prøvede menneske?
Denne erfaringen er ikke framprovosert, så Placebo blir feil. Heller kan man se den i sammenheng med Simone Weils akseptasjon av lidelse som uutryddelig livsvilkår, uavhengig av i hvilken grad den rammer.
Det vil ikke si å la være med motkrefter, men samtidig se den avtegnet i en kosmisk uforanderlighet. Gud eksisterer for Simone Weil i en motsetningsfylt og gåtefull ramme. For oss som ikke er mystikere, kunne vi kanskje kalle ham Deus absconditis?
