En bok er en bok er en bok

Kunst må kontinuerlig sette seg i sammenheng med utsiden. Verket er foraktelig om det ikke beviser validitet utenfor sin ramme. Verket er foraktelig om det ikke styrker sin ramme gjennom å bryte ut.

– Marte Aknæs, «Manifest for tape», Nesten!, 2004

Konseptkunst er for latsabber. Stor kunst skapes først når man våger å stå på sine forgjengeres skuldre.

– Morten Øen, poet1

Kanskje det var Yoko Onos påtagelige nervøsitet i «Cut Piece», der hun klipp for klipp avkles på en scene. Eller var det Louise Bourgeois og kjempe-penisen (med tittelen «Fillette», liten jente)? Kanskje var det Sol LeWitts kuber, eller Andy Warhols ikoner. Kanskje skjedde det allerede da frekke Marcel Duchamp stilte ut pissoaret i 1917 og kalte det «Fountain», eller da Meret Oppenheim kledde en tekopp i pels. Eller var det Damien Hirsts halve ku, Tracey Emins pinlige bekjennelser?

Kanskje var det magasinene/tidsskriftene i-D, the Face og Purple, på slutten av nittitallet og begynnelsen av 00-tallet: at billedkunsten så åpenbart flørtet med moten, at fotografiet ble kunst og likevel ikke forlot magasinenes glinsende papirark. Eller var det Børre Sætres glatte interiører, Bjarne Melgaards vulgæraggressive malerier, eller kanskje Gardar Eide Einarsson og Matias Faldbakkens teoritunge puff for narkomane i Bjørvika. For ikke å glemme Matthew Barneys skremmende universer, på film og i gallerirommet.

Kanskje var det rett og slett konseptkunsten, at kunst ble rene ideer og teori.

Noe var og er det; en eller annen gang ble billedkunsten cool, den hadde det, som engelskmennene liker å kalle det: Billedkunsten ble den nye it-girl. Kunstnerne ble stjerner uten å miste troverdigheten.

Billedkunsten ble rett og slett for selvsikker til å være noe annet og mindre.

Følgende samtale fant en gang sted ved en bardisk i Oslo. Rødvin ble drukket. Kanskje en vodka tonic eller to. Problemstillingen som ble diskutert var hvorfor litteraturen er så kjedelig. Hvorfor er det slik at når man åpner en ny norsk debutbok, så ser den ut som noe man har lest før? Bøkene er først og fremst bøker, og de bruker språket på en måte som man kun gjør i bøker. Altså: Man har med enda en bok å gjøre. Det vet man fordi den ser ut som og lukter som andre bøker. Dessuten høres den ut som andre bøker når man leser den inni seg.

Det handler om hender, fugler, trær2, hav, tro, tvil, skog, mørke, fukt, vann, innelåsthet. Svik og redsel. Svette og angst. De som medvirket til samtalen var en journalist, en kommende forfatter som er sur på andre forfattere og synes de er kjedelige og gammeldagse, og en billedkunstner som med den største selvfølgelighet blander litteraturen inn i sin egen kunst (men da blir den billedkunst, selvfølgelig).

Og det var sistnevnte som uttalte de forløsende ord: «Men de er jo alle modernister.» Selv regnet hun seg som postmodernist – antagelig – og levde behagelig i sitt sekkeaktige kunstbegrep og sin ekstreme frihet hva gjelder form, innhold, teknikk, medium. Hun levde fint etter konseptkunstens inntog og drakk rødvin og følte seg i alle fall mer i kontakt med sin egen samtid enn en hvilken som helst bok om hender og angst. Sa hun.

(Når leste du sist en norsk diktsamling hvor stygge og uestetiske rekvisitter som joggesko og PlayStation hadde en fremtredende plass?)

Litteraturen er som regel veldig pen. Rett og slett. Altfor høflig mot de gamle til å være de unges, kanskje? Hva kan det komme av? Føler man kanskje at man, all den tid man lever inne i litteraturens elfenbenstårn – som man frykter er truet av verden utenfor – rett og slett allerede er motkulturell?

Ifølge Jean-Francois Lyotard3 skaper ethvert kunstverk sine egne regler. Det er ikke lenger slik at det finnes allmenngyldige regler alle kunstverk må adlyde, mener han. Men det betyr ikke at det ikke finnes regler overhodet: Dette bruddet med reglene er den nye regelen.

Ikke alle kunstarter lever etter Lyotards ord.

Selv om ethvert litterært verk med kunstneriske pretensjoner antagelig håper å bruke språket på nye måter, uttrykke verden enda mer presist, for eksempel (ikke minst: se verden på en ny – og sannere – måte), forholder de fleste av disse seg nettopp til allerede etablerte lover: En bok kan vurderes opp mot kjente kvalitetskrav, dens språk kan være godt eller dårlig, den kan forholde seg til sin genre på en vellykket måte – eller ikke.

Bøkene er bøker, de kan plasseres i bestemte hyller (dette er selvfølgelig en generalisering, men det må til for å få frem poenget, og det er uansett mange nok som hører hjemme i denne kategorien, og de gjør nok for å ekskludere dem som ikke gjør det, til at generaliseringen er på sin plass):4 Man sitter igjen med romaner, noveller, essays, kortprosa og poesi.

Kanskje lever litteraturen slik fordi den er så gammel (Homer leses fremdeles, for ikke å snakke om bøker som Bibelen og Gud vet hva). Om ikke annet fordi den bestyres av hundre år gamle forlag som leter og velger og presenterer og til slutt bestemmer hva som skal kalles litteratur, fordi det er de – forlagene – som gir bøkene fysisk form. Men man kan ikke bare legge skylden på de stakkars forlagene; forlagene vil jo selge, bøkene de lager blir til slutt produkter, selv om de er kunst, og de skal selges (selv om de aller høyest rangerte innen litteraturen sjelden greier å selge, og dette med stort salg ofte blir en slags belastning for verket som greier det – da er det kanskje for lett og for likt noe annet og tidligere på feil måte – så må bøker selge, til mange, de må selges i mange eksemplarer – aller helst). Så forlagene, som ethvert godt forretningsforetak, leter etter noe kjent. De leter etter noe som ligner det forrige som var bra, for man vet jo at det funker. Det er ikke bruddet med reglene som er litteraturens krav til seg selv når den skal være god; i så fall må bruddene være velkjente.

Og hvorfor skulle litteraturen behøve å bryte med sin nåværende form? Det finnes ennå ikke noen bokdød. Selv med tv-apparater, radioer, PlayStation, kinosaler og det gigantiske Internett, består bøkene. Bokhyllene fylles stadig opp. Det skrevne ord troner fremdeles på toppen av kunsthierarkiet. Det handler tross alt om fortellinger. Om språk. Om det som limer tankene våre sammen og får oss til å tro at vi forstår hverandre.

Men litteraturen er redd likevel, den er redd for alle fjernsynsapparatene, filmlerretene, dvd-spillerne, spillkonsollene, den er redd for bildene, for at det skal være sant at et bilde sier mer enn tusen ord, at man kan uttrykke seg gjennom hva man ikler seg, at det visuelle språket skal ta over, har tatt over. At ordene skal utspille sin rolle, rett og slett, som om vi noensinne vil gå tomme for ord (ærlig talt, vi blir tvert imot mer og mer taletrengte).

Men litteraturen er altså likevel redd, selv om den tar opp all plass i media (det forjettede land), nesten (i alle fall dersom man snakker om «seriøse» kunstarter, dersom man snakker om den såkalte fin-/ høykulturen). I alle fall mye større plass enn scenekunsten, enn samtidsmusikken, enn kunstfilmen. Ikke minst tar den opp mer plass enn billedkunsten.

Men litteraturen er ikke cool. Den er full av seg selv, absolutt, men den er ikke ny nok til å være the new kid on the block, og den er for redd til å være stjerne.

«Selvbevisstheten min er knyttet til at jeg skriver dårlig. Men jeg vet at jeg, unntaksvis, når jeg ikke tenker, skriver godt,» sier Karl Ove Knausgård i et portrettintervju med Aftenposten.5 Det er fristende å kalle det koketteri, men det er antagelig bare hans dårlige selvtillit (jo da, det er det, det kommer frem i intervjuet), men likevel hevder han dette: at det går best når han ikke tenker. Men så kommer det da også engler ut av fingrene på ham, så kanskje er det faktisk Gud som virker.

«Jeg hadde en skriveperiode på Gotland og satt og skrev helt spontant, uten å tenke meg om. Da dukket det opp rim og regler og skriveøvelser fra barndommen. På skolen sa vi Fader Vår hver dag og leste bordvers, og dermed dukket det også opp referanser til Gud selv om jeg ikke er troende. Mye av dette ser man spor av i diktsamlingen,» sier poeten Marte Huke til Adresseavisen om skriveprosessen frem mot hennes siste diktsamling Se sol.6 Og sånn ble det også: barnerim og Gud. Men det ble da dikt likevel. Og det ble en roman av det Knausgård ikke tenkte.

Men det disse forfatterne uttaler om sin egen skapelsesprosess, stemmer over ens med undertegnedes fordommer. Skulle det være slik at kunnskap kommer i veien for ideer? Hvorfor er det da slik at billedkunstnerne, med sine lange utdannelser, som faktisk omfatter en del teori, gjør så uendelig mye mer forskjellig? For det er da vitterlig ikke slik at forfatterne slutter å tenke idet de setter penn på papir (eller mer sannsynlig finger på tastatur), og at det er dette som gjør dem til skapende vesener? Må deres rett til en plass innen litteraturinstitusjonen begrunnes med divine inspiration?

Huke og Knausgård er ikke unntak:

«Det er en forutsetning at jeg ikke forstår det jeg skriver,» sier poeten Gunnar Wærness til Klassekampen.7 Han fortsetter: «Men for min egen del oppstår forståelsen lenge etter at diktene er skrevet. Og da «forstår» jeg dem slik jeg forstår en hund som stirrer på meg.»

«Det er noe med at diktet er suverent, også i forhold til mitt eget liv. Jeg merker ofte at jeg kommer etter diktet. At diktet blir til før meg,» sa poeten Steinar Opstad til Morgenbladet i 2002.8

Og det er unektelig noe vakkert ved disse tankene – at man kan komme seg vekk fra det besudlede livet, den skitne informasjonsflommen og tilbake til noe opprinnelig.

«Jeg synes noen av de nye poetene i dag skriver seg, i stadig større grad, inn mot noe mer urefererbart, privat, utydelig og hverdagslig,» har poet og litteraturkritiker Espen Stueland uttalt.9 Han mener det finnes en vegring hos dagens poeter (og i litteraturlivet generelt) mot teorien. Stueland får støtte av litteraturviter Eirik Vassenden, som mener at vegringen mot teori er det mest markante trekket i det litterære miljøet i dag.10

Vassenden illustrerer sitt poeng med den hyllede Jon Fosses ord:

«Etter kvart så har det blitt mindre og mindre viktig for meg det å tenke slik i det heile tatt, ganske enkelt fordi romanteorien for meg no ikkje betyr noko. Eg gir faen i den, eg skriv litteraturen min, og lar romanteorien leve der den leve vil.»

Og det går fint det, for Fosse. Han får da til å skrive ting man både vil lese i bok og se på scenen.

«Men ikke bare unnlater de yngste å interessere seg for teoretisk refleksjon, også forfattere fra nest yngste generasjon ser ut til å vende seg bort fra teorien; et omfattende renselsesprosjekt har satt seg i verk,» skriver Vassenden.

Han kaller det «avlæring». Forfatterne vil distansere seg fra all støyen i verden, og da må de også rense vekk teorien. Som om den er en mur mellom dem og skapelsen av kunsten.

«Friheten etterpå, etter alt det tunge, etter disiplineringen og alle kravene, er en idyll. Livet på landet, mentalt sett,» skriver Vassenden og henviser til Linn Ullmann, Erlend Loe og Tore Renbergs uttalelser i Dialoger 3 av Alf van der Hagen.

Men er det ikke bare romantisering, det de driver med? Forfatterne, poetene hviler sine kunstnerskap på myten om geniet – de bruker i alle fall denne myten når de omtaler skapelsesprosessen. Er det sånn at de leter etter det universelle, det kosmiske nesten, at de nærmer seg magien?

Så merkelig da at dette originale, som er unikt for hver poet, forskjellig og helt eget for hver forfatter, alltid manifesterer seg innen gitte genrer.

Kunstverket er ikke lenger underlagt allmenne regler, sa Lyotard. Det vil si, en del kunst er det fremdeles: den kunsten som trykkes i bøker.

Billedkunsten derimot lever etter Lyotards ord og gir rett og slett faen i reglene. Billedkunsten, som omtrent kun er blitt idé og er fornøyd med det. For den er da kunst, og den kan også være god eller dårlig, og den må også forholde seg til institusjoner, og den må forholde seg til Staten og oljepengene, men den er likevel så utrolig frekk og selvsikker – ikke minst er den sikker på at den har en plass i verden, samme hvordan den bruker den. Billedkunsten er skamløs og biter hånden som mater den og pisker seg selv, ja visst, og er uenig med seg selv og krangler, og putter kanskje for mye inn i sitt eget begrep (hva er kunst?), men den putter derimot ikke for mange inn i sitt begrep (ikke alle er kunstnere, de går da på skole og tar eksamen og må lese diverse teoretikere, og jammen må de ikke forholde seg til dem etterpå også, på en eller annen måte, men de forsøker likevel hver gang å bryte, like mye som å binde).

For billedkunsten og litteraturen er åpen i hver sin ende: Det er vanskelig å komme inn i billedkunstverdenen; for å bli billedkunstner må det en lang utdannelse til. Men når kunstneren først er kommet dit, er ferdig med utdannelsen og faktisk er en av de få som kan fortsette å være kunstner, da er leidet fritt. Da kan billedkunstneren gjøre omtrent hva som helst og fremdeles være kunstner.

Det er motsatt for forfatterne. Å få gitt ut en bok er vanskelig, men det er slett ikke umulig, og «hvem som helst» kan gjøre det; til det trengs ingen utdannelse, ingen meritter. Sånn sett er litteraturen demokratisk. Men resultatet blir at litteraturen lukkes i den andre enden, der uttrykket skapes: Hva litteratur er må defineres tydeligere.

Billedkunstnerne derimot putter alt mulig inn i museumsrommet og sier at «dette er kunst»: lyd, fotografi, malingsflekker, lyspærer i klaser, plakater av bortkomne hunder, store bokstaver formet av sponplater, utstoppede dyr, ord malt på en vegg, gamle telefonkataloger, pinlige betroelser, halve døde kuer og levende eksotiske fugler, oppfordringer om ikke å tenke stygt om andre, pinlige performancer (kunstnerens venner er nakne og later som om de ikke vet at noen betrakter dem, for eksempel), drømmen om å kunne vinne en million eller to på et kasino i Las Vegas. God kunst? Ikke alt sammen er like godt, men alt er kunst på en eller annen måte.

«I dagens litterära offentlighet tycks litteraturen i de flesta avseenden vara vad den alltid har varit, till skillnad från (bild)konsten som förvisso är institutionellt begränsad men numera medialt obegränsad,» skriver Nils Olsson i essayet «Det sista och det nya».11 Og han spør seg hva det er som gjør at litteraturen fremdeles benytter seg av modernismens autonomibegrep, om dette kommer av immanente egenskaper hos litteraturen eller den litterære institusjonen. Han mener at et svar finnes i nettopp den litterære institusjonen: «Litteraturen befinner sig idag i en liknande situation som bildkonsten för 40 år sedan, och det på grund av att instituitonen har vidmakthållit ett allt mer obsolet litteraturbegrepp.» Og så spør han om litteraturen er dømt til autonomi, altså: autonomiestetikk?

Eller: Er den dømt til å være modernistisk?

Kanskje er den det fordi forfatterne, etter å ha hørt på sin indre stemme for harde livet, en indre stemme renset for sånt tull som teori, hører på redaktørene og forleggerne og kritikerne og tidsskriftredaktørene, og så tenker de alle på om det var god eller dårlig litteratur.

De er høflige (forfatterne altså).

Og takknemlige.