Ingen lettelse, men dobbel nytelse

Drama er det klassiske dramaet, egentlig. Det drama som handler om menneskene og gudene. Mennesket lever sitt liv, de gjør sine handlinger, de har sine skjebner, gudene ler. Eller de griper inn og hjelper eller hva nå enn gudene gjør. Gudene går iblant oss og menneskene har i virkeligheten ingenting de skulle ha sagt om sin skjebne.

Det er Cecilie Løveid som gir denne forlokkende definisjonen av dramaet i en samtale med Arne Lygre og Therese Bjørneboe om drama som sjanger, på Nasjonalbiblioteket i 2017. Spenningen mellom menneskenes evne til å ordne opp selv, til å handle, og gudenes vilje til å gripe inn i tragediene vi opplever, er noe vi har vært opptatt av i vår lesning av klassisk og moderne dramatikk, og da særlig hos William Shakespeare. I Løveids skuespill eksisterer menneskene i et univers der den antikke gudeverden lever side om side med frigjøringskampene som fulgte 1970-årene: kvinnefrigjøring, seksuell frigjøring og frigjøring fra språkets definisjonsmakt.

Vi har hele våren og sommeren forsøkt å trenge gjennom noen av Løveids dramaer, og opptil flere ganger har en av oss erklært til den andre: «Nå tror jeg at jeg har kommet på innsida», eller «jeg tror jeg begynner å forstå hvordan Løveid bruker språket». Det har vært hjelpsomt å lese Løveids poesi parallelt med dramatikken. For mens dramatikken gjerne opprører oss, skaper uro og kan være vanskelig å gripe, opplever vi poesien som vital, fantastisk, morsom og inderlig. I den siden av forfatterskapet som demonstrerer en brutal og fragmentert måte å skrive skjebner på, leter vi etter fortellinger om dem som har klart seg, som har overlevd, som kan gi oss som lesere håp. Vi lurer på om tiden og erfaringen manifesterer seg i de av Løveids kvinneskikkelser som har stått stormen ut: Representerer de gamle damene et slags håp for forsonet begjær?

Underbevissthet à la antikken

En av de større samtalene våre om Løveid finner sted i Roma. Vi har svettet oss opp til Galleria Borghese for å se Berninis berømte statuer, blant annet av Apollon og Daphne. Øyeblikket statuen legemliggjør er egentlig umulig: Bevegelsen skulle ikke la seg fange i et stillestående bilde. Sånn ville nok også Bernini demonstrere skulpturkunstens magi. Statuen viser Daphne som løper fra Apollon. Hun ønsker å være fri og vil ikke fanges inn av den vakre, unge guden. Idet Apollon er i ferd med å ta henne igjen, ber Daphne til sin far, elveguden Peneus, og omskapes til et tre. Bernini har meislet henne inn i marmor, mens bark begynner å krype opp langs hoftene og kvister med løv stråler ut fra fingrene hennes. Men alle billettene til museet er utsolgt. Vi blir stående på utsiden. Uten at vi tenker over det, blir kanskje rommene vi ikke får gå inn i – det pausede øyeblikket der Daphne transformeres til et tre – med oss videre når vi snakker om Løveid, traskende i støvete, trafikkerte veier omkring Tiberen. Vi lurer på om vi kan forstå forholdet mellom Løveids poesi og dramatikk – og vår egen opplevelse av den ene som forsonende og den andre som opprivende – bedre, hvis vi knytter det til billedkunst. Det visuelle er sentralt hos Løveid, tenk bare på hvordan hennes siste utgivelse, (2017), omtaler kunstnere og verk. Særlig fordi hun er spesielt interessert i maleren Francis Bacon, begynner vi å tenke på forholdet mellom bakgrunn og forgrunn i forfatterskapet. Dynamikken mellom hva som er langt framme og hva som forsvinner i avstand er grunnleggende for å skape dybde i et bilde. Kanskje skjer noe av det samme i møtet mellom Løveids mer forgrunnsvennlige poesi og den bakgrunnsdype dramatikken?