Å vanne blomster om kvelden Valérie Perrin Oversatt av Kristi Rédis Heggli Roman, 464 sider Cappelen Damm, 2022
Valérie Perrin på bokmessen i Torino i 2021. Foto: IPA/NTB
Jeg tror jeg har funnet årsaken til at Valérie Perrins roman Å vanne blomster om kvelden var fjorårets mest solgte bok i Norge. Tilfeldighetene (eller synkronisitetene) ville det slik at jeg, på samme tid som jeg leste romanen, gjorde meg ferdig med Carl Gustav Jungs selvbiografi. Utvilsomt var det med på å utkrystallisere jakten på en arketyp i beretningen til Perrin. Vi skal komme tilbake til Jung. Men jeg tror den beste måten å illustrere teorien min om Å vanne blomster om kvelden på, er ved å beskrive en liten nipsfigur som sto til pynt på kaffebordet hos farmor i Drammen, mens hun ennå levde.
Figuren var kanskje fem centimeter høy, laget av porselen, glasert skinnende blank. Teknikken var til forveksling lik den man ser brukt på slike figurer, av katter eller små barn, de har ofte hvitt i bunn med noen enkle fargestrøk på, et bluss av rødt i kinnene, kanskje. Detaljer som øyne eller værhår er gjerne malt i svart med syltynn pensel. Men denne beskjedne skulpturen hadde et alvor over seg som er ukarakteristisk for sjangeren. Figuren forestilte en kvinne, stående rett opp og ned. Sett fra den ene siden var hun kledd i filler. Sett fra den andre bar hun en flott ballkjole, malt med lilla, oransje og grønne detaljer. Hun hadde oppsatt hår og en vifte i hånden. Sett fra den fattigslige siden, så man også inn i hulrommet av det store skjørtet i ballkjolen. «Den ene siden er slik verden ser henne, den andre siden er slik Gud ser henne», fikk jeg og søsknene mine høre. For Gud lar seg ikke imponere av ytre glans. Gud ser til hjertet.
I hodet mitt var denne figuren Askepott. Jeg hadde sett Disney-tegnefilmen utallig ganger. På julaften pleide jeg, som så mange av mine landsmenn, å se en annen versjon av samme fortelling på TV. Jeg hadde også et rosa Polly Pocket-slott av plast, med små figurer hørende til: én versjon av Askepott som fattig, en annen i ballkjole og en siste i brudekjole. Noe i meg skjønte intuitivt, selv som barn, at fattigdom og rikdom i eventyret var symboler som pekte utover materiell nød eller velstand. Askepott handlet, slik nipsfiguren til farmor viste, ikke om å vinne den fineste kjolen, men om å bevare sitt hjerte gjennom medgang og motgang.
Å vanne blomster om kvelden av franske Valérie Perrins solgte «mer enn både Jo Nesbø og søskenparet Raja» i Norge i fjor, skrev VG i desember 2022. Da hadde opplaget rundet 80 000 eksemplarer. Antakelig har tallet siden økt. Boka har i år kommet i pocketformat, samtidig som en ny Perrin-roman med tittelen De tre er lansert.
Da Å vanne blomster om kvelden kom på norsk i januar for ett år siden, fylte den Dagbladets anmelder Cathrine Krøger med jubel. For henne var det «verdens vakreste bok». Noen måneder senere fikk romanen en diametralt motsatt mottakelse av Bernhard Ellefsen i Morgenbladet. Slik jeg forstår ham, så han boka som et symptom på pandemiens utarmende lengsel etter å finne lykke i de nære ting, og dermed et uttrykk for «vårt bedritne historiske øyeblikk».
Jeg tror det er et godt poeng at boken slo særlig an i pandemien, fordi den på samme tid handler om døden og om gledene ved et stille, begivenhetsløst liv. Samtidig mener jeg at appellen også traff noe dypere, og loddet inn i noe mindre omskiftelig. Selv har jeg ikke interessert meg så veldig for om Perrins roman er god eller dårlig. Den var ispedd mange klisjéfylte formuleringer som gjorde den kjedelig å lese, men grunnstrukturen har vist seg givende å tenke på. Jeg har grublet over hva det er romanen rører ved hos dem som elsker den.
Først da jeg kom til bokens siste sider, gikk det opp for meg at Å vanne blomster om kvelden er en askepotthistorie.
Romanens askepott heter Violette Toussaint. Jobben hennes er å vokte en gravlund. Omsorgsfullt har hun lagt seg på minne alle navnene og datoene innskrevet på steinene der. Hun vanner, slik tittelen mer enn antyder, blomstene på gravene om kvelden. Hun snakker med alle som kommer dit, for å oppsøke sine døde. Hun er venn med kattene som svirrer rundt, med kirkegårdsarbeiderne og presten. Hun lever i en ensomhet hun later til å sette pris på, samtidig som noe i fortiden etter hvert pipler fram i nåtiden. Langsomt blir vi, sammen med henne, bevisst det som har vært skjult i psyken. Vi blir opplyst om hva som har skjedd, hva som har forårsaket traumet i Violettes liv, nemlig tapet av en datter. Hun har ikke visst sikkert hva som forårsaket datterens død, men etter hvert som hver eneste stein snus, blir hendelsene forklart. Veien til opplysning kan minne om Tre nøtter til Askepott, der den slemme stemoren gir vår heltinne i oppgave å sortere en masse tørkede bønner og linser som hun har blandet sammen på gulvet, i ren ondskap. Sorteringen symboliserer likevel en skjelningsprosess, det indre arbeidet Askepott må gjøre for å bli bevisst. Violette må gjennom et lignende åndelig arbeid, og som lesere deltar vi i hennes forvandling.
Om sjelens forvandling
Vi leste én tekst av Sigmund Freud («Das Unheimliche») på studiene i allmenn litteraturvitenskap, men vi hadde ikke et eneste ord på pensum tilskrevet Carl Gustav Jung (1875–1961). Søker man seg mot det jungianske, møter man mye alternativ tenkning på veien. Jung var opptatt av det okkulte, og mange av hans etterfølgere har tatt det i ulike retninger. Grenseovergangene til ulike nyåndelige uttrykk kan være utydelige. Mitt inntrykk er at visdom kan finnes side om side med villedelse i disse sfærene på internett og i selvhjelpslitteraturen, og jeg tenker at det må være greit at det er sånn. (Bildet av å sortere i bønner og linser, slik Askepott må, er dekkende også her.) Kanskje hefter det en mistanke ved Jungs navn, som gjør at han ikke har fått den sentrale plassen han kunne hatt i lesningen av litteratur. Allikevel tror jeg tenkningen hans er en gullgruve – på mange måter – ikke minst for alle som driver med litterær analyse. Jung lærer oss å se etter fortellingen bak fortellingen, eventyrstrukturene og det symbolske nivået på historiene som florerer i kulturen vår. Når for eksempel rundt 80 000 lesere trykker Å vanne blomster om kvelden til sitt bryst, er det interessant å spørre hva det er uttrykk for. Er det noen gamle mytologier som romsterer i vårt kollektivt underbevisste?
Askepottfortellingen har vært med meg lenge: Den foreldreløse jenta som tjener sin stemor og slemme stesøstre. Hun gjør sitt beste, uten at det er nok i det avgjørende øyeblikket. Kongen har invitert til ball, men når alt har bygget seg opp til at hun skal kunne dra, blir hun skuffet. Hun har gjort alt riktig, uten at det hjalp. Da kommer den gode feen, som en slags gudmor. Hun forvandler et gresskar til en vogn og Askepotts filler til en flott kjole. Askepott drar, hun møter prinsen, de forelsker seg, men før klokka slår tolv, og trolldommen blir brutt, må hun hjem. På veien mister hun en glass-sko, som blir prinsens måte å kjenne henne igjen på. Til slutt gifter de seg.
Jeg har lurt på hvorfor tankene mine så ofte har gått til Askepott gjennom livet. Er det fordi jeg har villet frigjøre meg fra snillheten hennes, eller er det et eller annet kinky med glass-skoen som appellerer? Eller har det handlet om nipsfiguren til farmor, og et oppriktig ønske om å bevare hjertet rent og helt? En kveld for ikke så lenge siden kom eventyret opp i samtale med Kaja, en av dem som kjenner meg best, og hun viste seg å sitte på noen nøkler i form av en bok. Plutselig åpenbarte eventyret lag som jeg ikke hadde forstått hvordan virket på meg. Psyche’s Stories. Modern Jungian Interpretations of Fairy Tales er en utgivelse fra 1991 på det alternative forlaget Chiron Publications. Tolkningen av eventyret om Askepott er skrevet av Anne Baring. Når man googler henne, vil man se at den nå 91 år gamle kvinnen har skrevet mye om «The Divine Feminine». Jeg har hørt om dette før, og har sett varianter av konseptet med en ganske forenklet forståelse av hva femininitet er, mye selvsentrerthet og individualisme. I verste fall må hver kvinne bære byrden av å være sin egen gudinne. Behovet for et feminint uttrykk for åndelighet er allikevel ikke vanskelig å forstå, ettersom så mye religionsutøvelse har definert det guddommelige som mannlig. Vi skal ikke dvele ved dette, annet enn ved å nikke anerkjennende til at noen av behovene som ikke har blitt møtt i kulturen, har med hverandre å gjøre. Og de vil alltid finne et utløp. Det er kanskje en sammenheng mellom etterspørselen etter en åndelighet der ikke alle begreper er maskuline, og markedet for fortellinger som benytter seg av gamle eventyrstrukturer. Uansett – Barings analyse av Askepott var en fest og en åpenbaring for meg å lese. Eventyret jeg hadde kommet tilbake til hele livet, fikk en ny dimensjon. Og så er dette altså eventyret så mange nordmenn av ukjente årsaker har et rituelt forhold til. Vi lever med det, år etter år. Veldig mange nordmenn leser ikke lenger juleevangeliet, med de ser Tre nøtter til Askepott på TV den 24. desember. I 2021 hadde filmen ifølge NRK 932 000 seere.
«Eventyr snakker til den uminnelige visdommen sjelen besitter, om hvordan den skal skaffe til rette de elementene som har blitt ignorert eller undervurdert i den bevisste kulturelle tradisjonen,» skriver Baring (min oversettelse).
Videre viser hun til Harold Bayley, forfatteren av boka The Lost Language of Symbolism fra 1912. Han leste Askepott som en fortelling om «sjelens transformasjon», en forvandling fra indre eksil til forsoning med seg selv. Dette skjer gjennom bevisstgjøring og tilgang på sin egen indre visdom, personifisert gjennom den gode feen.
I likhet med Askepott er Violette Toussaint foreldreløs. Hun oppdras ikke av noen ond stemor, men gifter seg tidlig med en slem mann, og hans foreldre er romanens verste skurker. Rollen som den onde stemoren fylles av ektemannens mor. Hun ringer hver dag, men vil aldri anerkjenne Violette med så mye som å kalle henne ved navn. Mannen hennes framstiller det som at det er han som tar vare på henne, mens det i virkeligheten er hun som forsørger dem. På tidspunktet der vi møter Violette, har hun tatt jobb på en gravlund. Det mest interessante med livet hun lever her, er hvordan hun håndterer ensomheten:
Jeg nyter livet, drikker det i små slurker, som sjasminte blandet med honning. Og når det blir kveld og portene inn til gravlunden er stengt og nøkkelen henger på baderomsdøren, er jeg i paradis.
Slik lever Perrins Violette. Ifølge den jungianske analysen av Askepott er det dokumentert rundt 345 versjoner av eventyret fra rundt om i verden, samlet og utgitt av britiske The Folklore Society. I flere versjoner skal epler og honning være symboler som går igjen. I en versjon erstatter epletreet den gode feen. Den søte honningen representerer en form for visdom, som Violette altså har fått tilgang på gjennom å søke ensomheten. I den tsjekkiske filmen Tre nøtter til Askepott fra 1973 er som kjent visdommen manifestert som en ugle – dyret som i romersk mytologi avbildes sammen med gudinnen Minerva.
I Å vanne blomster om kvelden er den gode feen utvilsom den homofile, eldre mannen Sasha. Han vokter kirkegården før henne, og de blir kjent når Violettes datter gravlegges der. Sasha lærer Violette å tro på seg selv, og å pleie de nære tingene, nyte den søte honningen. Hun ser hvordan plantene hun steller, vokser i takt med egen, indre modning. Men for Violette er også klesplagg (igjen, i likhet med for Askepott) et uttrykk for en gryende modenhet. Vakre kjoler representerer en skatt hun bærer inni seg, en indre rikdom som er i ferd med å finne et uttrykk i verden.
Violette har nemlig to klesskap. Det ene kaller hun «sommerskapet», det andre «vinterskapet». Navnene har ikke med sesongene å gjøre, ikke med hva slags klær som passer til ulike temperaturer. Nei, sommergarderoben består av lyse, fargerike klær. Disse bærer hun som et hemmelig liv hun dekker over med plagg fra «vintergarderoben»: En svart frakk, en mørkegrå morgenkåpe. Så hva betyr det at hun holder sin egen livsgnist hemmelig?
Jung skriver, i sin selvbiografi, at «det er viktig å ha en hemmelighet, en forutanelse om uvisse ting.» Hemmeligheten er en anerkjennelse av at det uventede og utrolige også er en del av verden. Uten disse usikre sidene av tilværelsen, er vi ikke hele.
De fargerike antrekkene Violette gjemmer under mørke kåper og frakker, er et slags løfte om lykke. Hun har tillit til livet, selv om hun sitter med ubesvarte spørsmål om nøyaktig hva som forårsaket datterens død, og hvorfor mannen hennes brått forlot henne. Akkurat slik Askepott må vokse i innsikt ved å snakke med musene – som i Barings jungianske analyse symboliserer ubevisste tanker – og fuglene, som kan være ideer – må Violette gjøre to ting: For det første slippe inn noen i det lukkede rommet som kan gi henne den informasjonen hun mangler. For det andre må hun åpne seg for denne samme personen, og selv fortelle. For det vi holder hemmelig for andre, holder vi også hemmelig for oss selv. I Å vanne blomster om kvelden er denne «noen» politietterforskeren Julien Seul – hvis etternavn også betyr «alene» eller «ensom». (Ingen skal anklage Valérie Perrin for å ikke å gi leseren nok ledetråder.) Seul får, som den etterforskeren han er, fart på de langsomme prosessene det er å grave i fortiden. Snart blir både han selv og Violette opplyste om hendelser som har vært fortrengt. Også sammenhengene mellom disse blir hentet fram i lyset. Ikke overraskende oppstår det også romantikk på veien. Seul har kommet for å finne gravstedet der hans mor ønsket å bli sted til hvile. Violette fører ordet, og på vei for å vise ham stedet, skjer dette:
Da jeg bøyer meg, blir det en glipe i den grå kåpen, og en flik av den fine kjolen med karminrøde blomster kommer til syne. Jeg ser at det ikke går politietterforskeren hus forbi. Blikket hans er ikke som de andres. Det er noe annerledes med ham.
Ooh la la! Subtilitet uttrykt på vulgært vis, kan man si. Symbolikken stirrer oss rett opp i ansiktet, slik den også gjør i eventyrene. Etterforskeren Julien får et glimt av Violettes hemmelige liv, hennes transformasjon in spe, og hun på sin side skjønner at han kan hjelpe henne videre.
Et jungiansk blikk på episoden kan også inkludere hva den kommuniserer til leseren. Glipen i Violettes kåpe er en påminnelse til oss om våre egne hemmeligheter, om vårt eget håp om forvandling. Vi vet alle noe om å være alene. Vi kjenner alle til drømmen om å få gå på ballet og å skinne i all vår glans. På tidspunktet der vi møter Violette, har hun allerede kommet langt i sin indre vekst: Hun har opplevd sitt livs største nederlag, møtt den gode feen Sasha og tatt følgene av det han har lært henne. Hun har begynt arbeidet med å finne fram til hvilke ting i livet sitt som kan forvandles til kjøretøy som vil ta henne videre. Sasha har veiledet henne, nå må hun respondere på visdommen. Hun vanner blomstene om kvelden, slik at vannet ikke fordamper i sola. Hun lyttet til menneskene som kommer til henne med sine historier. Hun må gi slipp på fortiden, uten å fortrenge den. På denne måten tilegner hun seg sakte, men sikkert ressurser som skal ta henne ut av sitt indre eksil. Hun nærmer seg en friere følelse av seg selv og en tryggere tilhørighet i verden.
I analysen av Askepott skriver Baring at «det transformative arbeidet gjennomføres som et lynnedslag, selv om ‘et blunk’ i eventyret kan strekke seg over et helt liv i vår dimensjon.»
I eventyrene, som i den bestselgende romanen mange litterater ville avskrevet som sentimentalt søppel, utkrystalliseres strukturer som har med vekst, modning, forvandling og frigjøring å gjøre. Jeg er overbevist om at vi trenger dem.
Bekrefter det som finnes
I det siste har jeg tenkt mye på ordet «gjenkjennelse». I mange kunst- og litteratursammenhenger har jeg hørt det omtalt som noe laverestående. Gjenkjennelse er noe «enkle» lesere søker i litteraturen på et tidlig utviklingsstadium. Jeg kan godt forstå, og er for så vidt enig i, at det finnes større høyder av litterær påvirkning enn at den bekrefter oss. Kunst er i det hele tatt noe eget i verden, noe annerledes, og dette vil utfordre oss. Det er som i møtet med våre nærmeste: Vi vet at det er noe i dem vi ikke kan kjenne fullt ut, en rest som må forbli fremmed for oss, og kanskje til og med for dem selv. Det er en frihet og en åpenhet i det som er helt nødvendig. Det er det samme Jung er inne på, når han snakker om nødvendigheten av en hemmelighet.
Den svenske litteraturviteren Sven Anders Johansson skriver i boken Literaturens slut fra 2021:
Litteraturen är sann när den visar att något annat skulle kunna existera, inte när den bekräftar den värld som redan finns.
Videre refererer han til frankfurter-filosofen Theodor Adorno: «[V]ad som är sant i konsten är ett icke-varande».
Det er noe klokt i denne holdningen, og den har på sett og vis noe felles med Anne Barings tro på at eventyret snakker til sjelen om det som har blitt ignorert eller undervurdert i kulturen. For hvis litteraturens sannhet ikke ligger i å bekrefte den verdenen som allerede finnes, hvilken verden skal den så vise fram? Jeg tenker det kan ha med det underbevisste å gjøre. Det jeg finner vanskelig med Johansson og Adorno, er at mistenksomheten til «den verdenen som allerede finnes» overdrives. For i virkeligheten finnes høyt og lavt, dybde og overflate, kreativitet og kynisme om hverandre, ikke minst i kunsten. Kan ikke en krusning på overflaten vitne om en bevegelse på dypet? Når så mange mennesker blir beveget av Tre nøtter til Askepott eller Å vanne blomster om kvelden, tror jeg ikke nødvendigvis det skyldes at vi er svake bytter for kapitalismen. Kanskje er vi det, men jeg tror fremdeles disse fortellingene treffer noe grunnleggende i oss.
Valérie Perrins Å vanne blomster om kvelden er en bok med stor kommersiell suksess, og det er lett å finne elementer mange i målgruppen (markedsføringen retter seg utvilsomt mot kvinner) vil kunne speile seg i. Vi har vel alle en snill, ensom dame i oss. Vi har vel alle utvist omsorg i det skjulte en gang. Vi har vel alle tatt på oss et fint klesplagg, ikke for å bli sett av noen andre, men for å gjøre litt stas på oss selv. Slike små, hverdagslige livserfaringer kan være viktige, og blir aldri sett. Derfor vil det kjennes godt å lese en fortelling som løfter disse usynlige tingene fram og hedrer dem. Det er en behagelig form for gjenkjennelse. Antagelig er det en viktig del av bokens appell, og kanskje er det noe selvtilfreds i denne typen sentimentalitet. Kanskje er det riktig at hvis vi blir rørt av denne typen bøker, så blir vi egentlig rørt av oss selv. Jeg skjønner at det kan vekke avsky. Jeg skjønner at det kan framstå som narsissisme, satt opp mot «litteraturens sannhet».
Allikevel tror jeg forakten mot sentimentalitet kan være et uttrykk for en viss frykt, for hva det vil innebære å anerkjenne hvor store følelsesmessige behov vi mennesker har. Det vil ikke være særlig effektivt å gi det spillerom. Det er en forhistorie med klasse- og kvinneforakt som spiller inn, selv om den ikke trenger å være direkte forbundet med skepsisen mot underholdningsuttrykk rettet mot kvinner. Men når man ser på hva en standard sykepleierlønn er, og tar høyde for arbeidsmengden og forholdene, er det et tydelig uttrykk for hvordan det som tradisjonelt har vært et kvinneyrke, omsorgsyrket, verdsettes i kulturen vår. Og Å vanne blomster om kvelden er i stor grad en bok om å finne omsorg, både for en selv og sine medmennesker. Jeg tror det er grunnlag for å si at for eksempel krim- og spenningsromaner markedsført mot menn ikke omtales med samme forakt som såkalte løkkeskriftromaner markedsført mot kvinner.
Jeg prøver på ingen måte å si at Å vanne blomster om kvelden er et verk av høy litterær kvalitet. Men jeg tror at kulturuttrykk kan være flere ting på én gang. Disney har gjort eventyret om Askepott til en svært framtredende fortelling i kulturen, og for meg er tegnefilmen fra 1950 fortsatt et univers jeg finner inspirerende, inkludert musikken, pastellfargene og mystikken. Samtidig vil Askepott-slottet for noen stå som selve symbolet på en pervers, kapitalistisk utopi, som stråleglansen fra en undertrykkende antifeministisk makt som forfører sine undersåtter – oss, konsumentene.
Det forandrer allikevel ikke mitt forhold til eventyret. Jeg tror det er en fortelling jeg kommer til å ha med meg hele livet, og at det handler om verdier jeg faktisk slutter meg til og ønsker å strekke meg etter. Jeg tror eventyret handler om å bevare hjertet sitt. Jeg tror det handler om arbeidet det er å skjelne i følelseslivet, bearbeide erfaringer og dyrke fram bevissthet. Jeg tror det handler om å finne visdom og klare å ta imot rådene vi gir oss selv. Jeg tror det handler om håpet om forvandling. Å vanne blomster om kvelden er ikke en av de 345 samlede versjonene av Askepott-eventyret, men en roman komponert over de samme strukturene og motivene. Antagelig er det nettopp det kommersielle, forførende, det gjenkjennelige og det enkle som har gjort den tilgjengelig for så mange. Og om det så er en middelmådig bok, tror jeg den gamle fortellingen i bunn kan ha virket på dem som leser den. Disse fortellingene er populære av mange grunner, ikke minst fordi de formidler noe sant – ikke noen absolutt sannhet, ikke fordi de er rene, ubesudlede av blandede motiv og kommersielle interesser, men også sanne. Det de sier, er at forvandling er mulig, men at den må skje innenfra, skal den ha verdi. En slik prosess er lang og krevende. Den vil ta tid de fleste ikke er vant til å sette av. Som sagt: De behovene som ikke blir møtt i kulturen, vil alltid finne et utløp.
Jeg tenker igjen på den lille nipsfiguren til farmor. Fattigslig og rik. Pyntet og blottstilt. Selv om vi fikk høre at den staselige siden var slik verden så henne, og den andre siden var slik Gud så henne, opplevde jeg ikke at noen av sidene ble dømt. Det var helt greit at hun viste seg for verden i ballkjole, det var bare ikke det som telte til slutt. Ting kan ha motstridende verdier og funksjoner på én gang, og plutselig, for den som leter, kan det dukke opp visdom i det andre har avskrevet som sentimentalt søppel eller nyåndelig svada. Jeg tenker at det er det litteraturkritikken, på en god dag, kan gjøre: Lytte til ugla, den gode feen eller Sasha, og begynne å lete etter gull blant gråsteinen. Ta den kjedelige oppgaven med å skille bønnene fra linsene. Se etter om ikke noen av disse grå musene kan forvandles til en hest, eller om det er noen morkne, gamle gresskar her som kan duge til vogn.
