Vinduet 1/2001 var den norske tidsskriftsoffentlighetens svar på Aschehougs hagefest: Alle var invitert. Alle ble baksnakket. Alle hadde det gøy. Og før eller senere kom alle inn på hvor tabloid Dagbladet er blitt.
Vinduet nr. 1/2001 Redaktører: Nikolaj Frobenius, John Erik Riley og Kristine Næss (m/gjesteredaktører Henrik H. Langeland og Steffen Sørum) Tema: «Systemet!»
Vinduet 2001 1
Fullt kaos. Fritt fram var tittelen på en sjangeroverskridende antologi som kom våren 2000 og nesten ikke kunne kommet på noe annet tidspunkt. Den ble utgitt av Aschehoug forlag, redigert av daværende Natt og Dag-journalist Bård Torgersen og informasjonsrådgiver Bjarne Zachariassen, og inneholdt bidrag fra noen av samtidens mest definerende unge voksne kultur- og samfunnspersonligheter, som Thomas Seltzer, Shabana Rehman og Kim Hiorthøy.
«Denne boka handler om retten til å være flere ting på en gang. […] Den handler om å bryte ut, og om ikke være redd for forandring», skrev redaktørene i forordet, og flere ting på en gang var boka rent fysisk også. Fullt kaos. Fritt fram hørtes ut som en kortprosadebut, var tykk som en mursteinsroman, hadde format som en coffee table-bok og limfrest rygg og Narvesen-distribusjon, som et tidsskrift. Dette gjorde det vrient for Narvesen å plassere utgivelsen i riktig bladhylle, men ga den også et uvanlig langt liv der, siden et tidsskrift gjerne står til det kommer et nytt nummer, og det aldri kom et nytt nummer. For alt man vet, står det bortgjemt i en Narvesen-filial fortsatt; for alt man vet, vil det være det siste papirproduktet Narvesen slutter å føre.
Men poenget er at hele den norske tidsskriftsoffentligheten var sånn på begynnelsen av 2000-tallet. Det meste handlet tilsynelatende om å bryte ut og ikke være redd for forandring. Alt på en gang. Fullt kaos, fritt fram.
Det utpreget sobre og professorale filmtidsskriftet Z, for eksempel, ble omkring årtusenskiftet redigert av den forhenværende kinomaskinisten og fremtidige Dagens Næringsliv-anmelderen Bjørn Gabrielsen. Han la om Z, som er og var finansiert av Norsk filmklubbforbund, til pocketformat. I et spesielt minneverdig nummer, med temaet «Amatør», gjorde syv yrkesoffiserer en analyse av den fagmilitære sannhetsgehalten i amerikanske krigsfilmer. Et representativt utdrag fra artikkelen:
M-72 heter et enmanns, bærbart rekylfritt panserbekjempelsesvåpen. Fordelen med rekylfrie våpen er at de av natur er lette i vekt. Ulempen er at det blir en betydelig bakblåst idet raketten forlater hylsteret. […] Da blir det litt merkelig å se John Rambo (Rambo II) sitte inne i et helikopter, hvorfra han avfyrer en M-72 mot et sovjetisk HIND-helikopter. Hadde han virkelig gjort dette, så ville Rambo ha forårsaket større skade på sitt eget helikopter enn på det andre […] I tillegg ville antageligvis ikke denne M-72-raketten til Rambo ha detonert i målet, i og med at det piezo-mekaniske elementet i nesa på raketten hadde kortsluttet i kontakt med frontruta på helikopteret Rambo satt i (men nå begynner vi å bli veldig tekniske).
Hos Aschehoug-eide Samtiden, Norges eldste allmennkulturelle tidsskrift, gikk Thomas Hylland Eriksen mot slutten av sin åtteårige og (i alle fall målt mot etterfølger Knut Olav Åmås) rett og slett ganske syrete redaktørperiode, som hadde sett det som fortsatt kunne krype og gå av hans forhenværende Gateavisa-kolleger bli trukket inn som bidragsytere. Samtiden hadde også en fast spalte kalt «Institutt for begrepstømming», hvor en anonym instituttbestyrer regelmessig erklærte buzzord tømt for mening. (Sakset fra Samtiden nr. 4/1998: «Med dette er alle konnotasjoner og metaforer knyttet til begrepet ‘digital’ kjent ugyldig, bare relasjonen 0 og 1 vil bli stående igjen».) Spalten ble såpass mye av en snakkis og spinoff-hit at Dagbladet tok på seg å avsløre at det var Thomas Hylland Eriksens sosialantropologkollega Runar Døving som sto bak den. «Jeg gjør narr av akademisk og byråkratisk språkbruk, samtidig som jeg viser fram det poetiske i det», forklarte han avisen og la til at han nå vurderte å tømme ordet «Dagbladet» for mening, i og med at «Dagbladet er et ukeblad som kommer ut hver dag».
Det gikk så langt at til og med Prosa, husorganet til Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening – trauste, seriøse, utpreget saklige Prosa – ville være med på moroa. Ikke hele tiden, riktig nok, bare på den ene faste siden som daværende redaktør Halvor Fosli kalte «Humor i sakprosaland». Hvor vellykket humoren var, kan så klart diskuteres. Sakset fra Prosa nr. 6/2000: «Noen har sett seg lei på at Tanum og De norske Bokklubbene er alene om å arrangere bokmesse i sentrum av Oslo. En allianse bestående av No Comprendo Press, Credo Forlag, Vårt Land, Tronsmo Bokhandel og Klassekampen arrangerer sin alternative Bok i Rectum første helg i desember. Messen foregår i et tomannstelt i Birkelunden, Grünerløkka.» (Mer udiskutabelt vellykket: «Den kongetro skribent Tor Bomann-Larsen ønsker for fremtiden at hans stipend fra NFFO skal kalles apanasje.»)
Og da har vi bare vært innom noen av de etablerte, forlagseide tidsskriftene. Parallelt drev kortfilmregissøren Dag Johan Haugerud og mållagsmannen Kjartan Helleve fanzinen Amatør, som mange snakket om som det mest spennende og frieste prosjektet i den tidsskriftslitterære undergrunnen, men som de færreste hadde lest siden du måtte være venn med redaktørene for å få tak i det.
I mellomtiden, i Bø i Telemark, drev en sprenglærd forfatterskolestudent med dreads og DIY-mentalitet et tidsskrift som var så undergrunn at det ikke var et tidsskrift engang, men en utgivelses- og aktivitetslabel bestående av egenredigerte delfanziner, et mikroforlag og en e-postbasert diskusjonstråd. Senere skulle mannen bak diskusjonstråden – og publikasjonene som inngikk i og sprang ut av den, som Journal Ka, en fanzine for «stor poesi og små forfattere», og Grønn Kylling(arb.tittel), et «nettverk for tekstuttrykk» – tre inn i den etablerte tidsskriftsoffentligheten, som redaktør for det den gang Cappelen Damm-eide Vagant. Men på begynnelsen av 2000-tallet virket ikke Audun Lindholm helt overbevist om at denne offentligheten var noe for sånne som ham. «Vil man være litt streng på det, kan man si: Undergrunn er enten det som har en selvforståelse som undergrunn, eller det som stemples som undergrunn. Og så er det de som gjerne vil være undergrunn», observerte han i 2001, med et ikke hørbart sukk, for han skrev det i en e-postdiskusjon. «Se den siste årgangen av Vinduet […] De vil være viltre og morsomme og personlige og generelt drite i forventninger og standarder. Det er tydelig at det er amatørene som er heltene for tiden.»
Redaktørene for den nevnte årgangen av Vinduet var Nikolaj Frobenius, Kristine Næss og John Erik Riley. Ingen av dem var amatører, akkurat. Frobenius hadde skrevet flere romaner og filmmanus, Næss en lyrikksamling og en roman, mens Riley hadde debutert med den Windows ’95-refererende romantittelen Ikoner i et vindu (1995) allerede under litt.vit.-studiene ved Universitetet i Oslo. Der og da hadde han fått «en ledende posisjon blant norske intellektuelle», ifølge Dagbladet, som noen år senere kanoniserte ham som en nøkkelperson i «den mektigste kretsen i norsk litteratur siden Profil-generasjonen», den såkalte Blindern-kretsen. Som Henrik H. Langeland uttalte i den anledning: «Riley er geniet blant oss». (Det kan i det hele tatt virke som om datidens Dagbladet var mer enn normalt opptatt av den norske tidsskriftsoffentligheten, men det er, som vi skal komme tilbake til, virkelig ingenting mot hvor opptatt tidsskriftsoffentligheten var av Dagbladet.) Langeland, som romandebuterte i år 2000, tilhørte også Blindern-kretsen, delte skrivekontor med Riley og var sammen med en annen romandebutant av året, den senere forlagsmannen Steffen Sørum, trukket inn som ytterligere to gjesteredaktører for det første nummeret av Vinduet i 2001, som om mulig er enda viltrere og morsommere og generelt driter mer i forventninger og standarder enn noe annet norsk tidsskrift som ble utgitt på begynnelsen av 2000-tallet.
Det er nesten så Vinduet nr. 1/2001 er mer tidsånd enn tidsskrift.
Allerede forsiden er et salig kaos. Logoen, slik den hadde sett ut siden tusenårsskiftet, er krysset over med tusj, bare en asterisk står uskravert igjen (asterisken henviste til www.vinduet.no, som den gang ble hyppig oppdatert med nett-eksklusive intervjuer og anmeldelser). Forsiden har flere alternative titler og temaer som også er strøket over, før redaksjonen har landet på at denne utgaven ikke skal omtales som Vinduet, men som Pål Allans litterære kavalkade (personlig er jeg svakere for den kasserte arbeidstittelen Boom!) og ha «Systemet!» som tema. Systemet får da også kjørt seg i lederartikkelen, titulert «Alle burde føle seg truffet (en tirade)» og signert redaktørenes fellespsevdonym Pål Allan. Han begynner med et kokett metaperspektiv – «Om du bare visste hvor mange ganger jeg har forsøkt å skrive en leder til dette nummeret […] Jeg tror jeg må gi opp. Faktisk tror jeg at jeg må gi opp» – før han gyver løs.
Først med noen evig aktuelle brannfakler: «Dekningen av litteraturen i NRK er ved et historisk lavmål.» «Innkjøpsordningen burde utvides til også å gjelde fagbøker.» «Dag Solstad mumler for mye.» «TV2 er tabloid». «Ole Robert Sunde: Kortere setninger, færre digresjoner, kunne man ha tenkt (på dine vegne)».
Så noen mer tidstypiske betraktninger: «Karsten Alnæs: Kan én mann skrive hele Norges historie alene?»; «Går Jostein Gaarder på speed?»; «Hvor ble det av Bertrand Besigye?» Innimellom noen mer eller mindre utopiske krav – «Henning Hagerup bør snarest få ansvar for Dagbladets kultursider og frie hender til å utforme dem»; «Gi Georg Johannessen ansvaret for Dagsrevyen»; «Gi Erik Bjerck Hagen en egen spalte i VG» – og til sist et selvkritisk memo: «John Erik Riley: Slutt med det fotnotetullet.»
Boom! Og da var vi bare så vidt i gang her. På neste side følger et essay, under tittelen «Eg held fram i same spor», som tar et oppgjør med både akademia («pleieheim for kunstartar i terminalfasen»), teknologisk konsumkultur («eit infernalsk maskineri»), identitetspolitikk («… kan til sist koma til å avla sin eigen variant av totalitarianisme») og internett («som ingen har greidd å overtyda meg om at menneska med sine knappe dagar vil rekka å dra nytte av»). Aller minst fremtidstro levnes skjønnlitteraturen, eller rettere sagt publikumet for den: «Magekjensla seier meg at snittalderen nærmar seg seksti og at dei snart vil skli ut av forsikringstabellane.» Ett eneste håp gjenstår: «I den grad denne mediealderen ikkje påverkar verksemda mi som romanforfattar, er eg optimistisk.»
Denne romanforfatteren, som til forskjell fra resten av nummerets bidragsytere ikke er presentert i kolofonen, og riktig nok er av norsk avstamning, men ikke hadde nynorsk som førstespråk, het Jonathan Franzen. Høsten samme år skulle han komme med sin tredje bok, The Corrections (utgitt på norsk i 2002 som Korrigeringer), en bredt anlagt familiekrønike som ble et fenomen likt hva Franzen i «Eg held frem i same spor» hevdet ikke fantes lenger: «… ein roman alle sjølvdefinerte siviliserte amerikanarar tykte dei burde lese.»
Å lese dette i realtid – først Vinduet nr. 1/2001, hvor Jonathan Franzen erklærte den klassiske sosiale romanens død, og noen måneder senere The Corrections, som formelig egenhendig gjenopplivet den – var transcendent. Nesten ingenting i mitt unge voksne liv hadde forberedt meg på en så svimlende rask restitusjonsprosess. (Det måtte i så fall være den gangen jeg så Star Wars-filmene Imperiet vender tilbake og Jediridderen vender tilbake på samme kveld: Den første filmen slutter med at Luke Skywalker har fått hånden sin kappet av av Darth Vader og henger klynkende i en antenneledning i bunnen av en fjerntliggende gassplanet; den neste filmen begynner med at Luke har fått hånden tilbake, trent opp lyssverdkunsten sin igjen og dessuten er blitt en utlært jediridder! Han kan gaslighte stormtroppsoldater med ren tankekraft!)
I realiteten hadde det gått noen år imellom: Jonathan Franzen skrev essayet sitt i 1996 og publiserte det opprinnelig i Harper’s Magazine med den Hamlet-siterende overskriften «Perchance to Dream» og undertittelen «In an Age of Images, a Reason to Write Novels» (selv om det raskt bare ble kjent som «Harper’s-essayet»). Vinduet-teksten var forkortet og oversatt fra en ny versjon av essayet, som Franzen senere inkluderte i essaysamlingen How to be Alone (Å være alene på norsk) og da bare under tittelen «Why Bother?». Hvorfor gidde, altså, å skrive skjønnlitteratur. Men han hadde ment det som et retorisk spørsmål snarere enn som en nekrolog over den store, sosiale romanen: «Harpers-essayet handlet om å gi opp min forståelse av et sosialt ansvar som romanforfatter og å lære å skrive fiksjon for moroa og begeistringen i det», presiserte han i forordet til How to be Alone, som er utelatt fra den norske utgaven.
Sett med dagens øyne kan det virke lovlig bakpå å trykke dette i Vinduet fem år etter den opprinnelige publikasjonsdatoen, ikke minst siden teksten for lengst hadde antatt sitt eget liv («Harper’s-essayet»). Men Jonathan Franzen, som i Amazon-vaskeseddelen til sin kommende romansyklus A Key to All Mythologies omtales som «universelt anerkjent som den ledende romanforfatteren i sin generasjon», var fullstendig uomtalt i norske medier og tidsskrifter før 2001. Og Harper’s, det minst plattform-agnostiske av alle amerikanske magasiner, digitaliserte ikke arkivet før i 2003; papirutgaven var lenge etter den tid, så vidt meg bekjent, tilgjengelig i Norge kun fra lesesalen hos Nasjonalbiblioteket i Oslo.
«Eg held fram i same spor» fungerte dessuten ikke bare som en introduksjon til Jonathan Franzen, men også som ledemotiv for resten av bidragene i Vinduet nr. 1/2001, som i all hovedsak er ute i samme ærend som ham: å finne seg til rette i det 21. århundre og ha det litt moro på veien.
Gjesteredaktør Henrik H. Langeland intervjuer den amerikanske forleggerdoldisen André Schiffrin i hans sjefskontor hos forlagshuset New Press på Manhattan, men sliter innledningsvis med å komme seg dit: «Det er underlig med New York hvordan det alltid ser ut til å kry av ledige gule drosjer, mens i det øyeblikk du vinker på dem, er de alle sammen plutselig opptatt eller OFF DUTY.» Dette fortsetter en halv side til.
Romandebutanten og litteraturbloggeren Olaug Nilssen er blitt oppfordret av redaktørene til å skrive en artikkel om hvordan nynorskbrukere «er seg sjølv nok», men har rota seg helt fast og «i staden teikna ein tulle-teikneserie».
Og Vinduet har for all del rom for mer tull: På motstående side har redaksjonen laget en ferdigutfylt svarslipp, adressert til Dagbladet og signert avisens København-bosatte hovedanmelder Øystein Rottem (1946–2004), hvor Rottem ber sin kulturredaksjon formulere en anmeldelse «med utgangspunkt i tidligere publiserte tekster og med flest mulig superlativer».
Det er frekt, såpass frekt at noen sider senere slår selvkritikken inn igjen. «Men gjør motstanden oss sterkere?» spør en ingress. «Eller er vår lengsel etter alternativer en ubevisst fallitterklæring, en implisitt innrømmelse av vår manglende slagkraft?»
John Erik Riley har her invitert andre aktører i «den store offentlighetens birolleliste» – NRKs litteraturmedarbeider Knut Hoem, Nationens kulturredaktør IdaLou Larsen, Morgenbladets litteraturansvarlige Ingrid Storholmen og Ny Tids konstituerte redaktør Stian Bromark – til en diskusjon «hvor hovedspørsmålet dreide seg om hvorvidt de marginale norske litteraturinstitusjonene kan definere seg uavhengig av de store, dominerende aktørene i sentrum».
«Vi kan snakke om hva vi intuitivt forbinder med begrepet undergrunnsinstitusjon», innleder ordstyrer Bromark. «Så vi snakker ikke om Gateavisa for 20 år siden?» spør IdaLou Larsen. Så begynner de å snakke om Dagbladet i stedet.
Knut Hoem: Å sutre over Dagbladet i 2001, tror jeg kanskje er vanskelig […] Dagbladet ble faktisk tabloid på begynnelsen av 80-tallet. Det man eventuelt kunne diskutere er i hvor stor grad slike tabloide aviser kan og bør ha et ansvar for en viss type samfunnsdebatt. I hvilken grad skal man ha illusjoner om at man kan føre en viss type debatt i slike fora?
Og etter en ny semantisk forpostfektning – «Hvordan er situasjonen for de som befinner seg i randsonen av offentligheten? Er det en god tid?» begynner Bromark; «Jeg er ikke med på dette rand-ett-eller-annet», svarer IdaLou Larsen – vender samtalen tilbake til Dagbladet.
Stian Bromark: Når Øystein Rottem skal gå av som hovedanmelder i Dagbladet, er vel Knut Hoem interessert i å ta over?
Knut Hoem: Jeg vet ikke hvor rakrygget jeg vil være når det kommer til stykket. Men skal du jobbe i disse avisene, handler det om å gjøre seg litt lekker, med smak av livsstil og trender. Hvis Dagbladet ringer, så håper jeg at jeg er i stand til å si nei. Jeg jobber i NRK fordi jeg tross alt opplever at det er et medium som i sitt vesen er ikke-kommersielt.
Samtalen slutter med et etterord signert en anonym redaktør (som høres veldig ut som John Erik Riley anno 2001):
Motviljen mot å definere seg som en undergrunnsinstitusjon er stor. Kanskje viser begrepet seg å forvirre mer enn det klargjør. Det som imidlertid skjuler seg bak begrepet, er standhaftige alvorsprodusenter som hver dag, en dag i uka eller en gang i måneden til sammen har et like stort publikum som VG har to minutter etter at avisa er lagt ut for salg på morgenkvisten.
Det er mye som i retrospekt er søtt her: Det ødipale forholdet til Øystein Rottem. Den heroiske, på grensen til quijotiske selvforståelsen: Standhaftige alvorsprodusenter! Og ikke minst: Telefonen fra Dagbladet som vi kanskje aldri får vite om Knut Hoem ville vært rakrygget nok til å si nei til.
Georg Johannessen fikk forresten ikke ansvaret for Dagsrevyen heller. Litteraturprofessor Erik Bjerck Hagen fikk ikke en egen spalte i VG. Ole Robert Sunde har ikke kuttet nevneverdig ned på digresjonene.
Men Vinduet nr. 1/2001 maktet noe annet og alt i alt kanskje viktigere: Det samlet – og løftet – hele den norske tidsskriftsoffentligheten. Jeg for min del har i alle fall aldri fått øynene opp for så mange nisjepublikasjoner som jeg gjorde etter å ha lest det nummeret for første gang. Og om du så var på innsiden av denne offentligheten eller i randsonen av rand-ett-eller-annet: Alle fikk være med. Den nevnte e-postdiskusjonen til Audun Lindholm, hvor han ga et lite stikk til Vinduets undergrunnsfetisj? Den ble trykt i samme Vinduet, under den uforglemmelige tittelen «Vær ikke så fordømt redde for å gå nakne på Samvirkelaget», og var en samtale med hans samarbeidspartner og senere Vagant-designer Øystein Vidnes. Et utdrag til fra samtalen:
A: Nå skal jeg være litt blærete og samtidig gjøre litt narr av meg selv. Den første norsk-stilen jeg skrev da jeg begynte på videregående var en Ole Robert Sunde-pastisj. Jeg fikk karakteren 2. Siden har jeg definert meg selv i opposisjon til utdanningssystemer, og hatt en lengsel mot litteraturen.
Ø: Ja, nettopp: Litteraturen er ein stad der refleksjonen kan foregå på eit språk som den skrivande er med på å definere.
A: I ettertid er jeg nok glad for at refleksjonen her i landet ikke først og fremst foregår på språket til en 16-åring som forsøker [å] herme Ole Robert Sunde.
Ø: Eg personleg er jævlig glad for det. Men for all del, imponerande ville det vere.
Og den aller siste saken i nummeret var en bred presentasjon av Amatør, fanzinen til Kjartan Helleve og Dag Johan Haugerud, som ble intervjuet av John Erik Riley. De endte med å snakke om Dagbladet der også. Dag Johan Haugerud:
Mange av artiklene i Amatør kunne sikkert stått i Dagbladet […] For oss er det likevel viktig å skape et eget rom som ikke stiller de samme kravene til artiklene som skrives. Hos oss slipper man å få artikkelen sin plassert i forbindelse med en idiotisk matspalte eller hva det måtte være.
John Erik Riley var solgt. «De produserer et blad, uten å ta hensyn til publikum eller økonomi, ene og alene fordi det er det de har lyst til», skrev han i en redaksjonell hale, og la til: «… kan det hende at Amatør, med sine personlige tekster, små opplag og lave salgstall, er Norges viktigste tidsskrift, nettopp fordi det nekter å la seg kategorisere, nekter å la seg innlemme i en økonomi som blir stadig mer ensrettet.»
Redaktørene av Amatør har holdt det gående, av og på, i 20 år til: De har sjelden hatt mer enn 100 abonnenter og kunne sikkert tålt et større opplag og en bedre økonomi, men de har i alle fall aldri latt seg kategorisere eller ensrette, og det var en parole som Vinduet nr. 1/2001 (for ikke å si datidens tidsskriftsoffentlighet) kunne stille seg bak.
Jeg var solgt, jeg òg. Noe av det første jeg gjorde etter å ha lest ferdig nummeret, var å sikre meg backkatalogen til Amatør, komme meg inn på e-postlisten til Audun Lindholm og starte en egenredigert fanzine. Og så søkte jeg jobb i Dagbladet.
