Angsten og ensomhetens sangerske

Den engelske, eller engelskspråklige, poesitradisjonen er uten sammenligning den rikeste vi har. Men 1800-tallsdikterne er på underlig vis døde. Går vi i en stor bokhandel, kanskje helst i et annet land enn Norge, er sannsynligheten til stede for at vi vil finne et ungt menneske fordypet i en samling av Baudelaire, Verlaine eller Rimbaud. Men i engelskseksjonen er det tomt. Og vi kan jo spørre oss selv: Når kikket vi sist på et dikt av Tennyson eller Wordsworth, Keats eller Shelley? Fra denne epoken, det engelskspråklige 1800-tallet, er det kanskje bare to poeter som fortsatt har et liv utenom universitetenes pensumlister, og den ene er Emily Dickinson. Om vi ikke visste noe om henne og kom over diktene ved en tilfeldighet, ville vi være i tvil om når de var skrevet. De har på en måte unndratt seg datostempelet og vekker bare av den grunn fascinasjon og nysgjerrighet.

Innsikt formidles best gjennom presis prosa, men å formidle opplevelsen av sannhet er poesiens privilegium. Fornyelse i poesien kan være så mye: nye formgrep, nye motivkretser, nye idiomer eller talemåter. Men de dikterne som egentlig fornyer poesien, er de som formidler opplevelsen av ny og vesentlig sannhet. Det er på dette punktet Dickinson skiller seg fra sine samtidige. Ensomheten – for nå å ta den som eksempel – var på ingen måte ukjent for romantikerne, men det var en annen ensomhet, og en annen ensomhet enn vår. Den moderne ensomheten, som skjebne og livsbetingelse, fant kanskje sitt første poetiske uttrykk hos Dickinson, og om vi ikke kjente den fra før, så vi den hos henne og har siden kjent den igjen overalt. Denne gjenkjennelsen innbyr til en intimitet jeg likevel tror vi bør være forsiktig med. Hun er ingen venninne, og som lesere gjør vi en større feil ved å betrakte henne som vår samtidige enn som den skikkelsen fra et forgangent århundre hun faktisk er. Angsten og ensomhetens sangerske – ja, antagelig den største. Men meningsløsheten – angsten og ensomhetens følgesvenn – kom på markedet som litterær metervare først flere tiår etter henne, og vi finner den knapt hos Dickinson. For Dickinson var tilværelsen intenst meningsfull, ekstatisk meningsfull, og i hennes evinnelige kverulering med Vårherre er spørsmålet hun vil ha svar på, egentlig alltid det samme: Kan du garantere at Evigheten er like rik som det timelige? Av alle poeter jeg kan komme på, vil jeg si at Henrik Wergeland er den som sto hennes livsfølelse nærmest, om ikke hennes temperament og tenkesett. Og da Samuel Beckett ble født, hadde hun vært død i 20 år.

Ingen kan lese Dickinson uten å konfronteres med hennes religiøsitet. Hvordan denne religiøsiteten skal utlegges, har ettertiden vært uenig om. Hun kunne skrive så blasfemisk om korsfestelsen at det virker støtende selv på våre dagers lesere, men hun skrev også fromme søndagsskolevers, og hva man enn måtte mene om hennes betydning som kjærlighetsdikter, naturlyriker, språklig eksentriker eller feministisk avantgardist, så var hun først og fremst en åndelig dikter. Hun la ikke bare en metafysisk dimensjon til nesten alt hun skrev, hun gikk heller ikke av veien for å tematisere rene teologiske lærespørsmål. New England, der Dickinson tilbrakte hele sitt liv, var på 1800-tallet ensbetydende med religiøs puritanisme, nedarvet i rett linje fra engelske dissentere på 1600-tallet. Ikke bare språket, men også troen konserveres når den emigrerer. Dette er en norsk gjengivelse av diktet «Estranged from Beauty – none can be»: