Kjell Askildsen (1929-2021) i 1971, utenfor Rådhusgata 7 i Oslo, den tidligere adressen til Norsk Forfattersentrum, hvor han dengang var daglig leder. Foto: Reidar Fure/VG/NTB
1. David og Goliat
Kjell Askildsen ble i løpet av det 91-årige livet sitt en både høyt elsket og djupt mistrodd forfatter, først i sin egen oppvekstby Mandal og siden i det norske litterære livet som helhet. Fra slutten av 1960-tallet og framover kom han, iallfall blant mange av oss, til å bli oppfattet som noe av en nøkkelskikkelse i moderne skandinavisk prosakunst.
Han ryddet rom for en ny måte å skrive på, strammere, mer renskåret og mer kunstnerisk nærgående. Opprinnelig sprang han som prosaforfatter ut av det noe rigide skandinaviske etterkrigsklimaet under den kalde krigen på 1950-tallet – da det var trange grenser for hva det var akseptabelt å mene eller si, og der du ifølge gjeldende praksis for eksempel kunne bli overvåket for uortodokse politiske holdninger eller truet med fengsel for avvikende seksualitet.
Helt fra den første boka Kjell fikk utgitt på Aschehoug i 1953, framsto han som en stridbar skikkelse, både i en litterær og en personlig forstand av dette begrepet.
Første gang jeg sjøl traff denne magre sørlendingen med de mange og skarpe meningene, var den vinteren da jeg fylte ni år. Bohem-moren min jobbet da hos overlege Gullowsen ved Mandal sykehus, og holdt tidlig i 1954 en liten fest hjemme hos oss i Wattnegata til støtte for den forkjetrede debutanten Kjell, den tyske kona hans Edith og den vesle sønnen deres Kai – i anledning av det rabalderet som utspant seg i Mandal i etterkant av novellesamlingen Heretter følger jeg deg helt hjem (1953), og som var knyttet til en for den tiden og i dette sørlandske miljøet uvanlig åpenhjertig skildring av ung fysisk kjærlighet.
Jeg kan huske at også Kjells skrivende yngre bror Arne var med på den festen. De voksne snakket en hel del som for det meste gikk over hodet på oss ungene. Men iallfall har jeg et tydelig erindringsbilde av ansiktene til brødrene Askildsen fra den lørdagskvelden – som visstnok sluttet med at Kjell bar sin sovende sønn med seg til loftsleiligheten i det rivningsklare gamlehjemmet lenger nede i Wattnegata på østsiden av elva, der den vesle familien midlertidig hadde funnet et sted å bo.
Et drøyt tiår seinere, da jeg sjøl debuterte som forfatter og var blitt med i det unglitterære tidsskriftet Profil, støtte jeg igjen på ei novellesamling av denne Kjell Askildsen jeg først hadde møtt som niåring i Mandal. Høsten 1966 utkom det et par bøker av norske litterære outsider-skikkelser som gjorde et særlig sterkt inntrykk på oss ungdommene i Profil-redaksjonen; den ene var Olav H. Hauges Dropar i austavind og den andre var Kjell Askildsens . På Forlaget Oktobers festmøte i Gamle Logen i Oslo i samband med Kjells 60-årsdag, ga Dag Solstad dette tilbakeblikket på hvordan det i 1966 var for ham – som ung studentforfatter i – å lese åpningsnovellen i :
Født 1945. Forfatter. Seneste bok: Utfor. En roman fra 1960-tallet (Oktober, 2022).
Fotnoter
Kulisser
Profil
Kulisser
Den mann som nå står og forteller dette har bare navnet til felles med den unge mannen som leste disse linjer. Men når jeg nå leser dem igjen, vet jeg nøyaktig hvorfor dette gjorde et så sterkt inntrykk på ham, fordi jeg ennå leser det på nøyaktig samme sitrende måte, med oppspilte øyne, som om jeg nesten ikke trur hva jeg sjøl leser, sugd inn i denne reine språklige spenning spunnet omkring noen guttunger i pubertetens lek ved en slette ved havet, sirener og forventning, røyk og løp mot der røyken kommer fra, forbi den om sommeren utdødde skolegård og banksjefens stakittgjerde, sirener og røyk, det å få hold, og man venter på at holdet skal gi seg, mens man nærmer seg det brennende huset, som tilfeldigvis er kameratens hjem hvorfra man kunne se havet og horisonten og glimtene fra Store Fyr og så lese videre, videre.
Også Askildsens neste bok på 1960-tallet etter Kulisser, den stramt komponerte romanen Omgivelser fra 1969, gjorde et sterkt inntrykk på oss yngre som var underveis inn i litteraturens verden den gangen. Som fersk kritiker i Dagbladet fikk jeg av avisas kulturredaktør Simen Skjønsberg i oppdrag å lage en intervjuserie med norske forfattere, og det var i den forbindelse jeg på ny møtte Kjell Askildsen ansikt til ansikt. Etter først å ha gjort en telefon-avtale traff vi hverandre ved et tomannsbord i en krok på kjellerkafeen Casino i Oslo sentrum, Askildsens foretrukne skrivested på den tida.
En detalj jeg merket meg var at da jeg lot ham få mitt intervju-utkast til gjennomsyn før det kom på trykk i avisa, hadde han ikke bare forandret på noen av sine egne svar, men også et par av mine spørsmål. «Enten en perfeksjonist eller en kontrollfrik», tenkte jeg først, men jeg lot ham under tvil få det som han ville, også med omformuleringen av to av spørsmålene jeg hadde stilt. Kort tid etterpå lærte jeg Kjell langt bedre å kjenne da han ble den andre i rekken av daglige ledere i det da nystartede tiltaket Norsk Forfattersentrum, som kjempet og kjemper for bedre økonomiske vilkår for norske forfattere, og bedre kontakt mellom samfunnet og den nye litteraturen.
Ikke bare litterært sett, men også på det personlige planet kom Kjell Askildsen for meg til å bli noe av et forbilde, fra dette året 1969 og framover. Blant de tingene som gjorde inntrykk ved den magre mannen med det særpregede ansiktet kan nok ha vært at Kjell var halvannet tiår eldre, men likevel både ungdommelig, vennlig og stridbar av vesen, og dessuten at han hadde en så allsidig bakgrunn, fra helt ulike kanter av samfunnet. Kjell kom fra Sørlandet, som jeg sjøl hadde så sterke oppvekstminner fra i årene fra jeg var åtte til jeg var tretten, han hadde gjort opprør mot den strenge indremisjonsfaren sin og den mest sjølrettferdige delen av hjembyen sin, og han hadde våget å gå sin egen vei som forfatter.
Alt dette bidro til å styrke min respekt for ham. Etter alt omkring debutboka måtte Kjell som pappa, forsørger og forfatter prøve å slå seg gjennom som best han kunne. Han jobbet som kafé- og pensjonatvert ved Langdalstjønna i Vestre Moland, som fabrikkarbeider ved Falconbridge Nikkelverk i Kristiansand, og i Oslo som bryggesjauer, på lageret i Forlagssentralen, som ryddegutt på nattklubben Telle, som språkvasker for Det Bestes bøker, som altmuligmann i Kunstnerforbundet og som anmelder i VG. Fra slutten av 1960-tallet og framover gjorde han en formidabel jobb som oversetter, først av Hermann Brochs trebindsroman Søvngjengerne og deretter for Oslo-teatrene.
Med et bibelsk bilde går det an å si at Kjell Askildsen i yngre år kunne likne litt på en mager David, klar til å slåss mot kjempen Goliat, uansett hva slags forkledning Goliat denne gangen ville komme til å opptre i.
Framfor alt har min respekt for Kjell kommet til å ha med hans særegne skrivemåte å gjøre. La meg her etter hukommelsen nevne noe den polske emigrantforfatteren Witold Gombrowicz sa i et intervju mot slutten av sitt liv, at det i hans øyne fantes to slags forfattere – på den ene siden de få og kresne som skrev ut fra en vilje til absolutt ærlighet, og på den andre siden de mer omtrentlige og opportunistiske, som kunne utkomme i langt større opplag. Gjennom alle sine bøker har Kjell Askildsen tilhørt den første gruppen, de presise, kresne og ærlige.
Et aspekt å merke seg hos denne prosadikteren er at synsvinkelen ikke alltid ligger hos mannlige fortellere, men også enkelte ganger hos kvinnelige. Dette er et trekk en finner allerede i åpningsnovellen «Hjemkomsten» fra debutboka. Her og flere andre steder i forfatterskapet utviser Kjell en type menneskelig og fortellerteknisk mot som er temmelig uvanlig i hans generasjon av mannlige forfattere, og for den saks skyld også hos langt yngre skrivende folk.
2. «Jeg bor i en kjeller»
De var flere brødre, en søster, en mor og en far i lensmannsfamilien i Mandal, alle sammen steile, sta og ranke, går det for lesere av dette forfatterskapet an å se for seg. Faren drev som lensmann et dobbeltspill overfor NS-myndighetene under krigen, som medførte at den uskyldig utseende Kjell var blant dem i familien som helt fra tolvårsalderen ble sendt med beskjeder til folk som sto i faresonen for å bli arrestert, sånn at de kunne rekke å komme seg unna. Det må ha vært et ganske risikabelt spill, og det endte med at faren ble fengslet, grovt mishandlet i det beryktede Arkivet i Kristiansand og til slutt dødsdømt, men han og kona hans ble reddet av folk i motstandsbevegelsen og hjulpet over til Sverige.
Til tross for dette skjebnefellesskapet mellom far og sønn, ble det aldri noen virkelig forsoning mellom lensmann Arne Askildsen og den mest stridbare av sønnene hans. Faren rev i stykker Kjells debutbok høsten 1953, og etter dette kom de to aldri helt på talefot igjen. Derimot fikk Kjell et nært forhold til sin eldste bror Haakon, som ble jurist og dommer i Kristiansand.
Utenfra sett kan det virke som om en bestemt del av energien i Kjells forfatterskap er hentet fra en opplevelse av å stå i opposisjon, ikke bare til denne verdens mektige, men også på et mer personlig område av livet – til den mest krevende delen av slektsarven fra indremisjonsfamilien i Mandal, og til noen av de mest menneskelig utfordrende samlivs- og kjærlighetserfaringene han i sitt eget mer voksne liv har blitt konfrontert med.
Samtidig kan en her komme til å spørre i hvor høy grad Kjell Askildsen er en mann som litterært sett er i stand til å se denne personlig forankrede typen av livskonflikter, med andre øyne enn sine egne?
Mer enn mange andre skrivende folk som har forsøkt seg på den typen stoff, er det mulig å hevde.
Når det for eksempel gjelder det vanskelige forholdet hans til faren, går det an å peke på en novelle som «Møte» fra Kulisser, og ikke minst «Mardons natt» fra samme bok, der han litterært forsøker å se en arrig generasjonskonflikt fra en farsskikkelses synsvinkel. Et tidlig forsøk i liknende retning er romanen Davids bror 1957, der to brødre fra en ganske fåmælt slekt kommer hverandre nærmere, i skyggen av den ene brorens leukemi-diagnose. Ytterligere et eksempel er eksperimentromanen Omgivelser 1969, der den aldrende fyrvokter-pappaen ute i skjærgården enkelte steder skildres med like sterk innlevelse som den unge forfatter-inntrengeren på øyas utleiehytte – han som både kona og datteren til fyrvokteren i løpet av romanhandlingen utviser en tvetydig interesse for.
Et iøynefallende trekk i forfatterskapets skildring av unge menn er at de ofte kan se ut til å være bærere av tunge psykiske eller fysiske skader. Det gjelder tidlige arbeider som «Sinnssykeværelset», «De hvite kors», «Flyveren», «Hjemme fra krigen», «Bak fronten» og «Ventetid», men også langt seinere noveller som for eksempel tittelnovellen i Et stort øde landskap, der jeg-fortelleren, som nettopp er blitt enkemann, har et gipset bein og må hjelpes av søsteren.
Et gjennombrudd overfor en større leserkrets ble for Askildsen novelleutvalget En plutseligfrigjørende tanke, som i 1987 ble lansert som hovedbok i det som da het Bokklubben Dagens Bøker, der tittelnovellen åpner med disse sterke linjene:
Jeg bor i en kjeller; det er i enhver forstand et resultat av at det er gått nedover med meg.
Rommet har bare ett vindu, og bare øverste del av det ligger over fortauet; det gjør at jeg ser verden utenfor nedenfra. Det er ikke store verdenen, men den føles ofte stor nok (…) En dag jeg sto ved vinduet og nettopp hadde sett underkroppen til gårdeierens kone gå forbi, kjente jeg meg plutselig så ensom at jeg bestemte meg for å gå ut.
Jeg tok på meg skoene og frakken og la lesebrillene i frakkelommen, for alle tilfelles skyld. Så gikk jeg ut. Fordelen ved å bo i en kjeller er at du går opp når du er uthvilt og ned når du kommer trett hjem. Det er nok den eneste fordelen.
Henning Hagerup skildrer i etterordet til Askildsens Samlede noveller (1999) hvordan akkurat dette prosaarbeidet bidro til å hjelpe ham gjennom en blytung tid i hans eget liv: «Askildsen hadde vist meg nøyaktig hvor fryktelig det er å være til, og nettopp i dette lå det, paradoksalt nok, en usedvanlig god grunn til å fortsette å leve.»
Både kvinner og menn hos denne dikteren framstår som det en kan kalle «blikk-mennesker». Noen av dem kan være både fåmælte og tause. Til gjengjeld er det mange av hans litterære skikkelser som holder grundig øye med alt som skjer omkring dem, enten det nå er direkte eller mer dulgt – gjennom for eksempel speil, skogholt, høydedrag, busker, vinduer, dørsprekker, gardinåpninger, verandaer, hekker, gjerder, nøkkelhull eller kikkertlinser. Ikke sjelden kan den litterære handlingen være knyttet til hverdagslige små forløp, med nitide detaljskildringer som dekker over konflikter som det bare i sjeldne tilfeller blir satt ord på, men som leseren kan fornemme i form av en opprivende sterk understrøm.
Flere av de oppdiktede skikkelsene hans driver det en må kunne kalle skjult eller åpen spionasje mot hverandre, for eksempel i noveller som «Sensommer», «Jokeren» eller «Spikeren i kirsebærtreet». Det hender også at skikkelsene hans bryter ut i hissige ordvekslinger, avbrutt av ny taushet. Nesten alltid ligger det noe på lur under overflaten, som det enten blir holdt bom kjeft om eller gitt et lett fordreid eller helt forvansket verbalt uttrykk for. Det blir opp til leseren å tolke de ulike lagene av taushet, fordreining og forvanskning.
Noe av det muntlige mesterskapet hos Kjell innbiller jeg meg har sammenheng med hans evne til å fange inn all den underteksten som kan foregå oss skandinaver imellom, og ikke minst i sørnorske kystbyer. Fra min egen folkeskoletid kan jeg for eksempel godt huske tilfeldige møter med kjente på Markens i Kristiansand eller i Store Elvegade i Mandal, som begynner med at den andre sier: «Se det!» Ut fra min oppveksterfaring skal en ha levd en stund blant sørlendinger for å ane hvor mange ulike betydningslag som kan skjule seg i en så kortfattet setning.
Det fins muntlige innslag i alle prosabøkene til Askildsen, enten korte replikker eller lengre ordskifter med to eller flere aktører. Enten samtalene nå foregår i et hus med hage, på hytta, i en kystby, på en kafe, på en parkbenk, ved et fortau, på et turiststed i utlandet eller i en leiegård på østkanten i en storby, kan det se ut til at Kjell har tatt med seg den muntlige mangetydigheten som han nok først opplevde hjemme i lensmannsgården på Vestnes. Noe av det samme fantes nok også i skoletiden ved Furulunden, i speiderbevegelsen, på fotballbanen og i det miljøet han som ung voksen fant seg best til rette i, blant kunstinteresserte ungdommer som møttes på Skagestads konditori eller hjemme hos hverandre i den mellomstore kystbyen ved Mandalselva.
Hva går det an å framheve som høydepunkter i det Kjell Askildsen utga i løpet av de seks tiårene mellom 1953 og 2015, først på Aschehoug, og siden på Forlaget Oktober?
Hans beste romaner er Davids bror (1957), Omgivelser (1969), Kjære, kjære Oluf (1974) og Hverdag (1976). Alle disse er fortsatt lesverdige, selv om de på hvert sitt vis utvilsomt er knyttet til sin egen samtid – særlig har Davids bror et umiskjennelig 1950-talls-preg, mens både Kjære, kjære Oluf og Hverdag, med sin uttrykte vilje til å ta stilling til aktuelle stridsspørsmål, bærer kunstnerisk merke etter de sterke sosialrealistiske vindene som blåste gjennom den venstreorienterte delen av den skandinaviske litteraturen på 1970-tallet.
Kanskje er den minst tidsbundne av Askildsens romaner den aller korteste av dem, Omgivelser på bare 69 sider. Det vågale valget av synsvinkel er noe av det som gjør spesielt inntrykk her. Samme handlingsforløp blir sett fra fire ulike kanter; enkelte steder med en så sterk grad av samtidighet at synsvinkelen til og med kan skifte innenfor en og samme setning. Når det begynner å regne, eller tordne, eller et helikopter skjærer over himmelen, eller røyk stiger opp fra et brennende hus på fastlandet – så får leseren, så å si i samme øyeblikk, se dette med fire eller seks eller åtte øyne, istedenfor som ellers bare med to.
Noe av det som aller klarest viser Askildsens modenhet som prosaforfatter i denne romanen, er at alle de fire der ute på øya i skjærgården later til å være like viktige. Han skriver om dem med forsiktig humor og nøytralt registrerende innlevelse, han er ikke illojal mot noen av dem, men forsøker å gi et innlevd bilde av hvem hver enkelt av dem er og hvilke forutsetninger de har for å handle slik de gjør, i det kammerspillet som etter hvert utvikler seg mellom fyrvokter-paret og de to unge. Min oppfatning er at Omgivelser tilhører den ypperste delen av Askildsens forfatterskap, det er en nyskapende eksperimentroman av sjeldent kaliber. Samtidig går det nok an å argumentere for at det er i et enda strammere format denne forfatteren kommer til å leve aller lengst, nemlig innenfor novellen og kortprosaen.
For oss i forfattermiljøet i Oslo var Kjell Askildsen gjennom en mannsalder noe av en venstreradikal dynamo, full av skarpe meninger, og samtidig med en tørr sørlandsk humor og disse djupe rynkene i det magre ansiktet preget av eksistensielle utfordringer som det nok ikke alltid har vært lett å finne seg til rette med.
Jeg tror kanskje at det den gangen, etter utgivelsen av Heretter følger jeg deg helt hjem, da forfatterdebutanten Kjell med sin sønn og sin gravide tyske kone måtte søke tilflukt i loftsleiligheten på det nedrivningsklare gamlehjemmet på østsiden av Mandalselva, ble født en hevntørst i den unge familiefaren, som lot seg avlese i de djupe rynkene i ansiktet hans, og som kanskje ikke var helt ulik de følelsene den unge Aksel Sandemose fikk overfor sin hjemby på Jylland, den som han etter hvert ga økenavnet Jante.
Hevntørst kan være en djevelsk sterk litterær drivkraft, det gir både Sandemoses og Askildsens forfatterskap eksempler på.
3. De to forfatterbrødrene
Nå til det hos Kjell Askildsen som for meg har fått et tvetydig preg, også fordi jeg fortsatt har et så sterkt personlig minne om de to skrivende lensmannssønnene Kjell og hans lillebror Arne fra det improviserte lille støtteselskapet moren min holdt vinteren 1954.
I Kjells kortnovelle «Sjakk» ender forholdet mellom to brødre, som begge er forfattere, i en bitter ordveksling knyttet til spørsmålet om et parti sjakk, inntil teksten nærmer seg slutten med denne knusktørre kommentaren:
Akkurat sånn var han, broren min. Han døde forresten samme dag, det er ikke usannsynlig at jeg fikk med meg hans siste ord, for jeg gikk uten å svare ham, det likte han nok ikke. Han ville selvsagt ha det siste ordet, og det fikk han jo, men han hadde nok ønsket seg mer.
I mine øyne er «Sjakk» fra 1983 og «Johannes oppmuntrende begravelse» fra 1991 – som også handler om to brødre som opprinnelig må ha stått hverandre nær – to av de kunstnerisk mest hardtslående novellene i Askildsens forfatterskap. Samtidig går det an å få en følelse av at det rent menneskelig sett er noe eiendommelig over dem, med tanke på at Kjell faktisk hadde en bror som også brøt med indremisjonsmiljøet og som likeledes ble forfatter, men som gikk i stå etter to bøker. For min del syns jeg lillebroren Arne svarer godt på tiltale, når han i et brev han skriver til Kjell etter å ha fått tilsendt Hundene i Tessaloniki i 1996, kommer med denne iakttakelsen: «Vi er begge formet og skadeskutt i et totalitært hjem. Og vi har begge arvet altfor mye av fars vesen. I bunn og grunn var han kan hende enda mer stengt enn oss. Skjønt han visste neppe om det.»
Utvilsomt går det an å hevde at Kjell Askildsens enestående styrke som novellist henger sammen med den kunstneriske nådeløsheten han viser i skildringen av nære relasjoner – enten det nå gjelder de oppdiktede skikkelsenes kjærester, samboere, ektefeller, søsken, svigerinner, svogre, naboer, sønner, døtre eller foreldre. Samtidig ligger det her noe som for meg kan se ut til å være hans akilleshæl, både som menneske og som forfatter.
Midt i Kjells stridslystne humor og utadvendthet i godt lag på kafé, eller på nyttårsfest blant nære venner hjemme hos Gina og ham, kan det i mine øyne se ut til at denne rikt utrustede novelledikteren lider under en form for ekstrem strenghet som lillebroren Arne i det siterte brevet kaller «stengthet», og som Kjell Askildsen mot slutten av det litterære livet sitt ser ut til å ha vendt mot seg sjøl – i den forstand at han etter en kritisk artikkel av hans tidligere beundrer Øystein Rottem i Dagbladet om Hundene i Tessaloniki ser ut til å ha gått i vranglås, og tar en langvarig beslutning om å avslutte forfatterskapet og nekte å utgi flere bøker. Det fins noe sjøldestruktivt i dette, som kan se ut til å ha sammenheng med mørkesiden hos Kjell.
Først nitten år etter Tessaloniki-boka, i 2015, kom Vennskapets pris, men den var det beundrerne Torleiv Grue og Terje Holtet Larsen som fikk lov til å sette sammen, komponert ut fra en enkeltnovelle Kjell skrev ferdig i 1999 og ellers med ulike typer av litterært sterke utkast og fragmenter, som han ikke lyktes med å fullføre, eller kanskje som den stengte mannen i ham nektet ham å fullføre?
Et av disse fragmentene heter «Etter bisettelsen» og begynner slik:
Min bror ble bisatt den 6. mars. Det var en tirsdag. Da hadde han vært død i ni dager. Det er altfor lang tid, synes jeg.
Det hadde regnet litt hver eneste dag, men tirsdag morgen var himmelen blå. Jeg ringte til Maria og sa at jeg ikke kom, jeg var blitt syk.
Maria er min søster. Hun trodde ikke på meg. Først sa hun at jeg var feig, så begynte hun å trygle og be.
For min skyld, sa hun. Vær så snill.
Jeg svarte ikke. Jeg hørte at hun gråt.
Gråter du? sa jeg.
Vær så snill, sa hun. Jeg orker ikke mer.
I romersk mytologi var Janus guden for begynnelse og inngang, gjenkjennelig for oss ved at nyårets første kjølige måned hos oss kalles «januar». På mynter og amuletter er Janus gjerne avbildet med to ansikter, et åpent og utadvendt og et mørkt og grusomt. Aksel Sandemose lar i Det svundne er en drøm (1946) sin romanskikkelse John Torson, alias emigranten Johannes Torsen, sitte på Theatercafeen julaften formiddag og skrible et ansikt på en serviett, som viser jeg å bli et Janushode. Siden heter det:
Det var noe med dette dobbeltansiktet, en uhygge, noe truende. Jeg drakk irritert av glasset. Det hender en har slike små, uforklarlige opplevelser. Når det er over, sitter en igjen med en kjensle av noe svart og underjordisk har vist seg ved overflaten, men er forsvunnet igjen før en riktig så det. En burde vite mer om seg selv, og engang få høve til å se dette andre jeget, mørkemannen, i speilet. Ansiktet på sin mørke ledsager.
Også over dikteren Kjell Askildsen går det etter mitt syn an å skjelne noe Janus-aktig. Iallfall fins det en bekmørk side ved hans prosa som kan oppfattes som både destruktiv, forherdet og iskald. Han skyr alt som kan minne om føleri og sentimentalitet, han er berømt blant kolleger, kritikere og lesere for sin evne til å stryke, stramme inn og å skjære helt inn til beinet. Men kanskje ble det et problem for denne skånselløse novelledikteren at han i enkelte sammenhenger kom til å bli altfor streng, både mot seg sjøl og andre?
Terje Holtet Larsen gjør i forordet til det ikke-kronologiske novelleutvalget Alt som før fra 2005 en annen perspektivskapende iakttakelse:
Det er svært mye vold i Askildsens noveller, men det er snakk om vold av det kalkulerte, kontrollerte og usynlige slaget, vold som sjelden kommer fysisk til uttrykk, eller også vold som avverges i siste sekund. Man kan kanskje kalle det mellommenneskelig terror, og på grunn av hans maniske presisjon blir denne volden ofte grusom, nesten uforståelig i sin mangel på medfølelse.
I et intervju med Johan Fredrik Grøgaard, fra Vinduet 4/1974, nevner 45-åringen Kjell Askildsen i et tilbakeblikk på sin egen tenåringstid:
Jeg vokste opp i et miljø som var utpreget klassedelt, med en klart definert arbeiderklasse som i mine nære omgivelser automatisk ble knyttet sammen med begrepet synd (…) Du må huske at jeg var troende kristen som gikk på bedehus til jeg var seksten år. Da jeg brøt med dette, slo jeg diametralt om. Fra da av var kristendommen hovedfienden, den skulle jeg slåss mot med nebb og klør. Jeg var i det hele tatt et typisk mot-menneske.
Ikke bare et mot-menneske, men også noe av en Janus, går det an å argumentere for at Askildsen utviklet seg til å bli – ut fra den ganske kjipe måten han for eksempel litterært sett behandler den yngre og mindre kunstnerisk vellykte forfatterbroren sin på.
Noe av det jeg sjøl i yngre år mente å ha lært av mitt litterære forbilde Kjell, har jeg gjennom årene endret syn på. For eksempel tror jeg ikke lenger at slektskap bare er noe «uforskyldt», slik jeg-personen gir uttrykk for i den kunstnerisk sterke, men menneskelig sett rent sataniske søskennovellen «Jeg er ikke sånn, jeg er ikke sånn» fra 1991.
Nåvel, ingenting av dette kan bli gjort om på nå.
Den beinharde, uforsonlige og destruktive siden ved Kjell kastet ham sjøl mot slutten av livet inn i den kunstneriske tausheten. Det var, går det an å hevde, mørkemannen i ham som tok sin djevelske hevn. De djupe rynkene i Kjells ansikt helt fra yngre år av, kan ikke minst ha sammenheng med den hevntørsten som oppveksthjemmet hos den strenge, sjølbevisste og overbevist troende lensmannen i Halse og Hartmark skapte i ham.
Fra 1980-tallet og framover fikk Kjell uansett ry som sin generasjons mest innflytelsesrike skandinaviske novellist. Noen primadonnanykker har det vært vanskelig å spore hos ham. Han hadde et overmåte særpreget ansikt, som livet hadde satt sine djupe spor i. Men for en yngre venn og kollega virket det som om det også da Kjell mot slutten av livet gradvis mistet skrive- og lesesynet, fortsatt ofte kunne være noe lys levende og utadvendt over ham.
Fra de siste tiårene, før Kjell går ut av tiden som 91-åring i september 2021, er det kommet en rad ulike oversettelser av novellene hans på et tjuetalls språk – noe av det mest bemerkelsesverdige er to ulike utgaver av hele novelleforfatterskapet hans på tysk, og utvalget Everything Like Before, som er den eneste skandinaviske novelleboka som er utgitt i den prestisjetunge serien Penguin Modern Classics.
I et avsnitt fra Lars Noréns dagbok fra 2008 blir Kjell Askildsen sammenliknet med skjellsettende europeiske kunstnere som romanforfatteren Marcel Proust og skulptøren Alberto Giacometti, før Norén konkluderer: «Askildsens setninger må jeg lese to tre fire ganger og deretter begynne på nytt igjen. Ordene hans blir værende, de er som toner som glir ut i et dunkelt landskap og man vet ikke hvor de opphører».
4. Noveller til å skjære i glass med
Det siste sitatet jeg skal ta med her er hentet fra den Askildsen-boka som i en uhøytidelig avstemning i Dagbladet blant litteraturfolk i 2007 ble kåret til den viktigste norske skjønnlitterære boka fra de siste 25 årene, Thomas F’s siste nedtegnelser til almenheten fra 1983. Det fins både ironi, bitterhet og kynisme i dette forfatterskapet, men også en hel del underfundig humor og en djup sympati med menneskelige skrøpeligheter – som for eksempel kommer til uttrykk i denne samtalen fra kortteksten «Fru M.», der den eldgamle Thomas F. får besøk av en kjenning fra hjørnebutikken hvor han har pleid å handle det mest nødvendige til livets opphold:
Benet var vondt i nesten en uke, og hun kom og så til meg hver dag. Den siste dagen sa jeg: «Nå er jeg bra igjen, takket være Dem.» «Nå må De ikke bli høytidelig,» avbrøt hun, «alt har gått akkurat som det skulle.» Det siste måtte jeg jo gi henne rett i, men insisterte på at uten henne kunne livet mitt ha tatt en ulykkelig vending. «Å, De ville alltids klart Dem,» svarte hun, «De har så mye stahet i Dem. Jeg hadde en far som liknet på Dem.» Jeg syntes nok hun trakk slutninger på et noe spinkelt grunnlag, hun kjente meg jo ikke, men jeg ville ikke virke irettesettende, så jeg sa bare: «Jeg er redd De har for høye tanker om meg.» «Å, nei da,» svarte hun, «De skulle bare kjent ham, han var en svært sta og egenrådig mann.» Hun sa det i fullt alvor, og jeg må innrømme at jeg ble imponert, jeg hadde lyst til å le av glede, men jeg holdt meg alvorlig og sa: «Javisst, ble Deres far også svært gammel?» «Å ja, svært gammel. Han snakket stadig nedsettende om livet, men jeg vet ingen som strittet mer imot å oppgi det.» Det kunne jeg jo trygt smile av, det var befriende, jeg smålo til og med, det gjorde hun også. «De er vel også sånn,» sa hun, og så spurte hun impulsivt om hun kunne få lese meg i hånden. Jeg rakte henne den ene, jeg husker ikke hvilken, men det var den andre hun ville ha. Hun gransket den en stund, så smilte hun og sa: «Var det ikke det jeg tenkte, De skulle vært død for lenge siden.»
I likhet med Jante-dikteren Aksel Sandemose følte Kjell Askildsen seg forstøtt av hjembyen og familien sin i ungdommen, men enda mer enn Sandemose i Nykøbing Mors ble Askildsen mot slutten av livet forsont med sin hjemby Mandal. Han fikk en byste på biblioteket, og en plass utenfor kulturhuset Buen oppkalt etter seg, samtidig som han i litterære kretser opplevde å bli et mye omtalt navn i fjerne byer som Buenos Aires, Barcelona, Berlin, Hamburg, København og Stockholm.
Framfor alt kan nok Askildsen ha båret på et lønnlig håp om fortsatt, etter sin død, å bli lest både av godt voksne og av helt unge mennesker, gjennom oversettelser der ute i det fremmede og på sitt eget språk i vårt land – ikke minst i den mellomstore kystbyen som var det geografiske utgangspunktet hans og som han djupt der inne utvilsomt bar med seg gjennom hele sitt liv, også i noveller og romaner som i det ytre foregår helt andre steder i verden.
Et fellestrekk ved de to mellomstore byene Nykøbing Mors ved den danske Limfjorden og den norske sørlandsbyen Mandal er – kan en kanskje si – at de begge kom til å gi sine viktigste litterære sønner hvert sitt dobbeltansikt, ett lyst og sympatisk, ett mørkt og hevngjerrig.
Kjell Askildsens kunstnerisk ypperste noveller har preg av noe diamantaktig – det dreier seg om noe lysende vakkert, som samtidig er så hardt og skarpslipt at det kan virke som om de kan være egnet til å skjære i glass med. Min gjetning er at denne novellisten kommer til å bli gjenoppdaget lenge etter at vi i etterkrigsgenerasjonen er gått ut av tiden.
Bare de yngste som leser dette essayet vil om et halvt århundre få anledning til å erfare om denne spådommen vil komme til å holde mål eller ikke. Muligens vil folk i Skandinavia i 2070 nøye seg med et massivt utvalg av skjermtilbud på engelsk, mens norsk språk og litteratur er redusert til kuriositeter for spesielt interesserte.
Men sånn trenger det ikke å bli – det er opp til hver enkelt av oss å forhindre det.
Essayet bygger på et foredrag holdt på Lindesnes Bibliotek i Mandal i mars 2022, i anledning feiringen av Mandals 100-årsjubileum.
