Av Stig Sæterbakken.
Det står ikke til å nekte: Jeg elsker store ulykker.1 Jeg synes det er herlig når det skjer noe helt forferdelig. Jeg blir alltid oppstemt av ekstra nyhetssendinger på fjernsyn. Jeg opplever noen korte, men intense gledesstunder hver gang nyheten om en fryktelig katastrofe slår ned som en bombe blant oss, hva enten det er naturen eller den menneskelige virketrang som står bak (inntil jeg, som alle andre, selvsagt besinner meg, anlegger en alvorlig og medfølende mine og sier: «Herregud, så forferdelig!»).2 Problemet er bare at disse katastrofene, eller i hvert fall de største og mest ødeleggende av dem, aldri skjer her, i våre hjemlige trakter, eller med andre og enklere ord: i Norge. Liksom massive ødeleggelser er en kunst som kun dyrkes under fjerne himmelstrøk. Bare ytterst sjelden får det nordlige kontinent smake velsignelsen, bare unntaksvis skjer det at en flom, flyulykke eller terroraksjon minner oss om at også nordeuropeere er i stand til å dø i hopetall. Og aldri, ser det ut til, når ødeleggerhånden helt hit opp til oss, enten det nå er fordi den ikke orker å strekke seg så langt, eller fordi den simpelthen ikke ser det bryet verdt. På den annen side: jeg skjønner den godt. En slik frossen utpost av verden, en slik grisgrendt bygd av et land, hvorfor statuere et eksempel der, hvorfor henvise undergangen dit, hvor det allikevel ikke kan forventes å befinne seg så mange mennesker samlet om gangen at det blir noen tap å skryte av, og hvor tapet av de få som måtte ryke med, allikevel ikke vil komme til å berøre særlig mange…?
Gleden jeg føler ved hver praktfulle ulykke (eller planlagte aksjon) som utsletter et større eller mindre antall av Jordens befolkning er derfor alltid blandet ut med skuffelse, en god porsjon skuffelse, faktisk, født av vissheten om at det nok allikevel aldri vil komme til å tilstøte oss noe, at vi høyst sannsynlig aldri vil komme til å få våre verdier og forhåpninger knust på den måten, at vi aldri skal få oppleve å få en så betydelig kontingent revet bort, at vi aldri skal komme til å føle skrekken og gleden ved å se verden gå i tusen knas, rett foran øynene på oss, alt vi har bygget opp og trodd på, alt vi har tuftet vår tilværelse på, borte vekk i et eneste sveip fra kjempeneven, den vi har drømt om siden vi ble født, den vi kjenner et strøk av hver eneste natt, som en fjær mot kinnet, i det skrekkslagne øyeblikk da vi faller ned i søvnens rike.
Men det er kanskje derfor, jeg vet ikke, at vi nordmenn har utviklet en så sinnrik taktikk med hvilken vi står i konstant tragisk beredskap, hvis jeg kan bruke et slikt uttrykk, liksom når som helst klare til å knytte en hvilket som helst ulykke et hvilket som helst annet sted på kloden an til oss selv, via det mest subtile nett av syltynne tråder hekle frem en nær forbindelse mellom oss selv og det nylig inntrufne, hvor stor avstanden enn måtte være, i geografisk, genealogisk eller rent vennskapelig forstand? Det er jo slik det gjerne blir, at dersom dette ene flyet styrter, ser vi helst at det var på nære nippet at vi selv tok av med det… Eller dersom denne ene båten synker, gjør det seg unektelig godt med en slektning eller en venn som hadde tenkt å gå ombord og som i siste liten, i siste liten! ble heftet eller lot være… Eller dersom en eller annen går og henger seg, er det gjerne lite som hindrer oss i å avansere til å bli (eller rettere sagt: ha vært) en av hans nærmeste og mest fortrolige venner, og aller helst ha snakket med ham bare noen dager før, og da var det ingenting som tydet på, osv… I det hele tatt, dette å ha sett noe, eller ha hørt noe, eller ha snakket med noen som har hørt noe, for på den måten å søke opptak i det hellige broderskap av berørte, eller nesten-berørte, parter. Nei, det gyldne skimmer som omgir en «pårørende», en «etterlatt» er det nok ikke en levende sjel som ville takke nei til et tilbud om å utstråle. Og er det kanskje ikke også nettopp når ulykken rammer at det ikke er grenser for hvor godt en kjenner folk, at ens bekjentskapskrets utvides til å omfatte nær sagt Gud og hvermann? Ikke så galt at det ikke er godt for noe, med andre ord.
Det er for eksempel et under at jeg i dag ikke ligger begravet i ruinene etter World Trade Center. Det er sant! Som 15-åring var jeg nemlig i USA en hel måned, og da kunne jo fort det ha skjedd at jeg ble forelsket, dette i så sterk og betvingende grad at jeg bestemte meg for å kutte alle bånd til Norge og bosette meg der, i Seattle, Tacoma, Spokane eller et av de andre utrivelige stedene jeg besøkte i løpet av de fire ukene jeg var der, et valg som trolig hadde bragt meg over i en ganske annen bane enn den jeg siden skulle komme til å slå inn på, det kan f.eks. godt tenkes at jeg hadde utdannet meg til advokat, et ikke usannsynlig karrierevalg for en ærgjerrig nordmann som gjorde amerikaner av seg i en alder av 15, og et valg som dessuten ville ha oppfylt det jeg siden er blitt fortalt var min fars høyeste ønske på sønnens vegne, den gang ingen av oss ennå visste hvilken vei det bar (lukt i fortapelsen, som det skulle vise seg, hvis jeg i ettertid har forstått ham rett, en oppfatning han siden riktignok er blitt nødt til å moderere, i hvert fall ved de tilfeller sønnen har kunnet bringe til torgs et og annet håndgripelig bevis på at det, når alt kommer til alt, allikevel ikke har gått ham så aller verst, eller i det minste på langt nær så ille som man i utgangspunktet syntes man hadde grunn til å frykte), videre enda et valg som med tid og stunder godt kunne ha bragt meg til en stilling innen en av de mange velrenommerte virksomheter som holdt hus i World Trade Center, New York, noe som i så fall hadde gjort det overveiende sannsynlig at jeg også denne dagen, den 11. september 2001, klokken kvart på ni om morgenen, som vanlig hadde befunnet meg på mitt kontor i 70. etasje i det nordlige tårnet, med utsikt over Manhattan Skyline, i full sving med dagens første presserende gjøremål.
Så nære på var det altså! Jeg blir svimmel bare ved tanken!
Det synes dessuten å høre til menneskets mest grunnleggende trekk, dette til fulle å være seg bevisst alt som kan gå galt og samtidig gjøre hva man kan for å legge forholdene til rette for at det gjør det. Gad vite hvor mye av det vi foretar oss som, når det kommer til stykket, vanskelig kan betraktes som annet enn en stående invitasjon til de ulykkene som mest sannsynlig kan tenkes å ville komme til å ta knekken på oss. Som om den eneste måten vi kan forestille oss å komme denne veldige uro og redsel til livs på, er med jevne mellomrom å stille oss i en slik posisjon at dette vi frykter så sterkt, dette ene eller andre vi vet vil rive grunnen vekk under oss, før eller siden er nødt til å finne sted. Vi oppsøker skjebnen og nyter innerst inne dens verst tenkelige følger. Dette som en slags storslått bekreftelse på våre frykteligste antagelser, med hvilke vi endelig kan slå oss til tåls, enn si: ro, eller endog: ihjel. Drivkraften er den redselsfulle vissheten om at vi skal tåle hva det skal være, bare ikke dét. At vi skal klare å overleve hvilke kriser som helst, bortsett fra denne ene.
En almenpraktiserende lege jeg kjenner fortalte en gang om en pasient som i årevis drev og oppsøkte ham, ikke i den tro at det var noe galt med ham, men i håp om det. Ustanselig gjorde han avtaler for nye rutinekontroller, og jo grundigere og mer kostnadskrevende undersøkelser min venn underkastet ham, desto oftere kom han tilbake for en ny sjekk, tryglende nærmest, på sine knær til slutt, om det ikke kunne være slik at han (legen) hadde kommet til å overse noe sist han (pasienten) hadde vært der. Min venn kom overhodet ingen vei, verken med sine forsikringer om mannens jernhelse eller med sine utredninger av hans uomtvistelige generelle helbred; å friskmelde ham var som å holde opp en rød klut, som han sa. Og slik holdt de på i flere år, helt til den dagen da min venn fant det første symptomet på en ondartet svulst, noe som kort tid etter ble bekreftet av dertil kyndige instanser, hvoretter han (pasienten) straks sluttet å oppsøke ham, og døde – lykkelig, må vi vel ha lov til å formode – et halvt år etter. (Dette, vel å merke, som et ekstremt eksempel.)
Ja, det spørs om det ikke bor en liten endetidsprofet i oss alle. Og om vi ikke innerst inne – eller ytterst ute, i hudens begeistrede nupper og røpende reiste hårstrå – nyter til fulle disse knusende påminnelser om våre nitid oppbygde reisverks grunnleggende tilkortkommenhet og skrøpelighet…? Om vi ikke alle i vårt fra naturens side heldigvis skjulte og for våre omgivelser klokelig nok hemmeligholdte indre jubler og holder fest hver eneste gang kloden i hvert fall midlertidig viser tegn til å ville gå under…? Om vi ikke gjennomristes av en like unevnelig fryd, alle mann, ved synet av overbitte firefelts motorveibaner, asfalterte gater tygd istykker av brune majestetiske elver, broer og bensinpumper og eneboliger båret avsted på brede floder, treetasjes hus lutende på kanten av ferske ras, kullkastede lyktestolper, opprevne betongflater, avsvidde skoger, utbrente busser, togsett med dype flenger som fra en bokseåpner, restauranter knust til pinneved, kontorkomplekser og kjøpesentra etterlatt lik kubistiske versjoner av sine opprinnelige jeg…?
Denne gleden – la oss kalle den «11. september-gleden» – er, tror jeg, tett forbundet med vår dødsbevissthet, den som for noen også er en redsel, en angst. Det er jo én gang for alle blitt vårt lodd å vite at undergangen er nær, uansett hvor vi befinner oss og når på døgnet det er. Og vi elsker å se det vi frykter aller mest. Det er derfor også tålmodigheten, i et litt større perspektiv, med tanke på våre odds for å stå løpet ut, nok må kunne sies å være den beste av de salver vi kan smøre oss med. Samtidig må vi jo innrømme oss selv en helt formidabel evne til temmelig begjærlig, for ikke å si ganske desperat, å klamre oss til hver minste, mest uvesentlige tildragelse som var det et varsel om en nært forestående begivenhet av altavgjørende karakter (akkurat som man alltid forventer at det skal skje noe når noen går i dusjen i en middels god film). Jeg skal ikke legge skjul på det: Det hender jeg står ved vinduet og ser ned på gaten og venter på at det uforutsette og drastiske, ja, hvorfor ikke si det som det er: det vidunderlige skal skje. Jeg tenker: Står jeg her lenge nok nå, skjer det noe, noe som snur opp ned på alt.
Og dette sier kanskje alt om min håpløse innstilling til livet…? Men jeg tror jeg alltid, dessverre, har vært slik, det vil si hjemsøkt av en uutslukkelig hang til ytterligheter, til enten det ene eller det andre, og da alltid i fulle monn, dette ene eller dette andre. Åjoda, storartet, fullkomment, grandiost skulle det være, enten det storartede kom som nederlag eller det kom som triumf (en egenhet ved min familie igjen: enten er man lykkelig, eller også er man ulykkelig!). Og har man først fått en slik holdning inn med morsmelken, ja, da er man også inngitt med en helt usedvanlig disposisjon for skuffelser livet ut. For det mest tragiske ved en slik innstilling er selvfølgelig det faktum at sannheten nesten alltid ligger et sted imellom. At livet, ens eget såvel som andres, ikke pløyer bølgene i disse ytterlighetenes klare farvann, men derimot surkler rundt på mest motbydelige vis i den evige mellomposisjons kvalmende sump. Det er like langt mellom geniene som det er mellom de fullstendig talentløse, for å si det slik. Det er derfor fantastene alltid er de første som bukker under, og de middelmådige nesten alltid kommer helskinnet fra det, fordi hva kunne være mer naturlig i en middelmådig kultur, enn at det middelmådige blir ansett for å være storartet, og det storartede blir ansett for å være middelmådig? Det grandiose forgår. Det middelmådige består.
Jeg husker en gang jeg hadde bestemt meg for å ta livet av meg,3 og hadde, uvisst av hvilken grunn, nettopp den kvelden jeg hadde avsatt til mitt fatale foretak, invitert en venn – en jeg siden, dessverre, helt har mistet kontakten med – til middag. Og det ble i sannhet et måltid utenom det vanlige. For etter som timene led ble jeg mer og mer overveldet mens vi satt der og spiste og drakk, nei, ikke overveldet, det er ikke riktig å si… det var mer en opphisselse, en dirrende, nesten ekstatisk fryd ved tanken på det jeg snart skulle foreta meg. Og en underlig scene var det: han leggende ut i det vide og brede om alminnelige emner, alminnelige sorger og bekymringer; jeg uten tanker for annet enn selvmordet (tauet lå klart i den nederste skuffen på kjøkkenet, han kunne nå det hvis han strakte ut armen!). Ja, jeg var så opphisset at jeg nesten ikke klarte å spise, i tillegg til at jeg hadde store problemer med å følge med på hva han sa. La Rouchefocauld sier i en av sine maksimer at solen og døden er de to tingene vi ikke kan se rett på, men denne kvelden, denne kvelden var det akkurat det jeg gjorde, jeg så rett på døden, jeg så på min venn, jeg lot som jeg så ham i øynene, jeg lot som jeg lyttet til det han sa, mens jeg i virkeligheten satt der, blendet, og stirret rett inn i dødens store sol.
Ved midnatt fulgte jeg ham til den lokale togstasjonen, hvor vi ble stående en god stund og vente på toget, som var forsinket. Jeg studerte min venn i smug. Han begynte å bli nervøs, det var tydelig å se, og forståelig nok, siden det stedet hvor jeg bodde på denne tiden lå en drøy halvtimes reise utenfor sentrum og dette var siste togavgang inn til byen: han, hutrende og småtrippende, opp på tærne med jevne mellomrom for å kikke etter lys i tunnelen; jeg, skjelvende innvendig ved tanken på det nært forestående, nesten så jeg var redd jeg kunne komme i skade for å røpe meg. Men endelig hørte vi det etterlengtede ulet, jeg så min venn senke skuldrene, og et øyeblikk etter kom toget brusende i en foss av lys. Vi tok hverandre i hånden, og på en innskytelse ga jeg ham en klem: dette var et vennskap hvor det normalt ikke falt naturlig for noen av oss å omfavne hverandre, jeg hadde nær sagt i uansett hva for tilstand vi måtte befinne oss; men jeg tror det var det høytidelige ved situasjonen – en høytidelighet som bare jeg visste om! og en jeg for enhver pris måtte holde skjult! – som fikk meg til å gjøre det, jeg følte vel en trang til å markere avskjeden litt ekstra: det er tross alt ikke hver dag man har til hensikt å forlate det hele. Ja, det var som jeg, ved å ta avskjed med G., tok avskjed med livet.
Jeg skal aldri glemme det skremte blikket han sendte meg idet han steg ombord. Men også dette frydet jeg meg over, også dette nøret oppunder min følelse av overlegenhet, ikke først og fremst over ham, men over hele den alminnelige verden, og ham som en representant for denne verden. For i denne stund forekom det meg ufattelig trivielt, alt han gjorde, alt han sto for… Sette seg på et tog på den måten, sitte der og ta alt på alvor, gruble gruble, full av bekymringer for morgendagen… I denne høytidsstund sto det for meg som det absolutte lavmål, å legge planer, selv bare for de kommende par timer… Jeg fikk et glimt til av ansiktet hans da toget gled ut fra stasjonen. Og jeg tenkte: Der reiser han og aner ingen verdens ting, aner ikke at det han akkurat har vært med på var et siste måltid, at den æresbevisning han i kveld hadde mottatt, det var å bli utpekt til å være det siste mennesket som noensinne så meg i live… Og da jeg gikk langs den dårlig opplyste grusveien tilbake til mitt tarvelige værelse, hvor Oskar Braaten faktisk, eller jeg holdt på å si: selvfølgelig engang hadde bodd, min vertinne fortalte det rett etter at jeg hadde flyttet inn der, nærmere bestemt da hun fikk vite hva jeg gjorde for å tjene, eller rettere: hva jeg gjorde for å forsøke å tjene til livets opphold, et opphold som et og et halvt år i dette elendige hølet altså hadde fratatt meg ethvert ønske om å fortsette å holde fast ved… ja, på veien tilbake til det stusselige ulvehiet hvor udåden skulle finne sted, gledet jeg meg hemningsløst ved tanken på den lammende forbløffelsen med hvilken min venn dagen etter – eller et par dager senere, kanskje? – ville motta nyheten om min død. For før eller siden ville han jo også uunngåelig komme i hu den omfavnelsen som hadde overrumplet ham slik. Og tro om han da ikke ville måtte komme til å klandre seg selv, slik i ettertid, for ikke å ha forstått den fryktelige betydningen som hadde ligget i denne fullstendig overdrevne avskjedsgesten fra min side?
Da jeg så, av grunner jeg ikke ønsker å komme nærmere inn på her, allikevel omgjorde mitt forsett – og dét til tross for at jeg var fast bestemt på å gjennomføre det, jeg var ferdig for lenge siden med å veie for og imot! – opplevde jeg det neste møtet med min halvgode venn som uhyre pinlig, ja, jeg var rett og slett skamfull da vi støtte inn i hverandre på gaten noen uker senere, i den grad at jeg hadde vanskelig for å komme på noe å si. Jeg følte det jo som jeg hadde lurt ham, snytt ham, gitt ham falske forhåpninger, forberedt ham på noe storslagent, spektakulært, noe helt utenom det vanlige, og som altså allikevel hadde vist seg å beløpe til null og niks, bare enda en trist kveld i en trist ung manns liv, fylt til randen av smektende selvmedlidenhet, den som så mange før den. Og denne pinligheten, denne brennende skamfølelsen jeg nå opplevde på hjørnet av Karl Johan og Universitetsgaten, også den var han uvitende om, like lykkelig uvitende som han hadde vært om den skjelvende triumfen, det brusende storhetsvanviddet, den nesten umenneskelige overlegenheten jeg hadde følt den kvelden han hadde vært ute hos meg og spist og jeg selv ennå trodde fullt og fast at jeg bare hadde noen timer igjen å leve.