Olav Duun og den første norske klimaromanen

«Det var spådd frå gammal tid at Maldivene skulde gå under. Uti have låg det, og have skulde ta det.» Slik åpner Olav Duuns siste roman Menneske og maktene. Nei, nei, selvsagt gjør den ikke det. Det er Øyvære som er varslet slukt av bølgene. Og det er menneskene som lever i dette fiktive utværet på norskekysten en gang før andre verdenskrig, romanen handler om, men da jeg leser boka fra 1938 for første gang i 2023, slår det meg hvor nær romanåpninga ligger min egen førapokalyptiske livsfølelse.

Miljøkatastrofen har jo vært spådd fra gammal tid, for de av oss som ble født på 1990-tallet. Vi hadde Blekkulf-kosedyr og så kildesorteringskonkurranser på lørdagsbarne-TV, og en gang fikk søstera mi og jeg et Bellona-hefte av en familievenn som sa hun ville gi oss noe spennende, og nå som vi var for store for tegneserier fra Andeby, var vel miljøkampen neste? Jeg bare nikket. Egentlig leste jeg fremdeles Donald. Men jeg meldte meg inn i Natur og Ungdom noen år etter, og da jeg meldte meg ut ti–tolv år seinere, hadde jeg demonstrert og vervet og jobbet som redaktør for organisasjonens blad, uten at jeg egentlig noen gang fant meg til rette i aktivistspråket, med dets vokabular av store ord – og uten at innsatsen bidro større til å hindre «global oppvarming», som det het den gangen.

I dag framstår kanskje den menneskeskapte sjette masseutryddelsen av jordens artsmangfold som en enda større trussel enn menneskeskapte klimaendringer. Og fra dag til dag tenker vi muligens mer på atomkrig. Men faren for klimaødeleggelse er langt ifra over, katastrofen lar bare vente litt på seg. Som Duuns forteller bemerker: «Det hadde ikkje hendt hit-til. Det kom ikkje til å hende heller. Visst det da ikkje hendte i år.» Akkurat slik har livet kjentes, hele livet.

Dag Solstad, derimot, hevdet i sitt famøse foredrag om Duun (utgitt som Dag Solstad leser Olav Duun av Nasjonalbiblioteket i 2015) at trøndelagsforfatterens prosa var foreldet, at den ikke angikk ham, at «det du leser er ikke ditt liv». Han møtte motstand fra akademisk hold, og akademikerne hadde sikkert velbegrunnede innvendinger (se for eksempel Grethe Fatima Syéds innlegg i Morgenbladet), men det vet ikke jeg, for jeg er bare en vanlig, men ivrig prosaleser. Og det er som vanlig, men ivrig prosaleser født i 1990-tallets Norge at jeg svarer: Kanskje det Solstad leste, ikke var hans liv. Men kanskje det jeg leser, er mitt? Kanskje Menneske og maktene, en 85 år gammel roman der havet stiger, kan leses som en roman om havet som stiger?

Duuns roman handler av åpenbare grunner ikke om noen menneskeskapt klimakatastrofe. Spørsmålet er likevel om boka kan leses som en «klimaroman». Og hva mener jeg med det? Er det en langtrukken fabel med et slags politisk «budskap»? Nei. En science fiction-fortelling om verdens undergang? Nei, selv om jeg registrerer at forståsegpåere i den engelskspråklige verden snakker om «cli-fi». Det kan godt være de er inne på noe. Men i denne teksten betyr «klimaroman» enkelt og greit «klima» pluss «roman»: Om en roman er en lang, fiksjonell prosafortelling hvis hovedmotiv gjerne er menneskets sinn og kropp, og dets relasjoner til omgivelsene og andre sinn og kropper, er en klimaroman dermed en lang, fiksjonell prosafortelling om hvordan menneskelivet utfolder seg i en tid hvor klimaet endrer seg. Med andre ord spør jeg: Kan Menneske og maktene på noe som helst vis levendegjøre for oss hvordan det er å være menneske i klimaendringenes tid?

*

Menneske og maktene er altså lagt til Øyvære. Boka er en grupperoman, der fem av sju deler tar for seg enkelthistorien til ulike øyboere, før uværsnatta setter inn. Her konsentrerer jeg meg om to: Først har vi karismatiske Helmer. Han har flyttet utover for å forsørge stedattera og barna hennes, for stedatteras mor er død og ektemannen har dratt sin kos. Selv strever Helmer med tanker om skyld og bot etter en utroskapsepisode. Kvinnen han var utro med, har muligens tatt livet sitt. Som Helmer sier om seg selv, «det var gammal synd han skulle sveitte ut», så bonden ror fisket så godt han klarer.

Så har vi veslevoksne Roald, som har trådt barneskoene i været mens mora har spådd ham ei lys framtid. Det vil si, egentlig har hun pålagt ham å gjenreise familiens ære, for Roalds far har rotet det til: «... [E]i gjente drap seg for hans skyld» får vi høre, «han drakk seg frå los-stillinga si på fjordbåten og kom krypande i land». Men selv om «vidunderbarnet» Roald vil godt, er han innerst inne, så langt inne at han knapt vet det selv, mer interessert i å flørte med jenter enn å utrette bragder.

OK, så Roald og Helmer har gjort dette og hint og har ditt og datt å stri med. Og hva så? Jo, da sjøen skummer og virvler rundt husveggene, da stormfloen for alvor setter inn i romanens sjuende del, blir hver enkelts erfaringer og personlighet til en viss grad avgjørende for valgene de tar: for om de overlever stormnatta.

I etterordet til bokklubbutgaven min fra 1982 av Menneske og maktene skriver journalist og forfatter Haagen Ringnes, under overskriften «Da Gud rømte landet», at vi som lesere kan «oppleve det vesle øysamfunnet som et sinnbilde på menneskets kår, her og over alt på kloden. Mennesket i kamp med elementene, mennesket i strid med krefter i og utenfor seg selv». Slik peker Ringes på tre mulige lesninger: en bokstavelig, en eksistensielt-allegorisk og en historisk-allegorisk.

Det finnes sikkert en drøss med andre mulige lesninger. Og egentlig ligger det ikke for meg å skille mulige lesninger fra hverandre, å demontere og sortere og telle til tre. Som leser lar jeg meg sjarmere og forføre av hele den sammenfiltringa av fortellinger og personskildringer og naturskildringer og språkbilder og rytmer og dramatisk dialog som jo prosa er.

Og likevel. Ringnes’ tre mulige lesninger danner et godt utgangspunkt når jeg leser Menneske og maktene som «klimaroman». For klimaendringene er jo disse tre tingene: fysiske forandringer i naturen, eksistensielt anliggende for hver og en av oss, en politisk, historisk krise.

Jeg begynner med fysikken, naturkreftene. Romanens sjuende og siste del er spekket med ytre handling. Personene tas av vannet og drukner, eller de berges, de døser og fryser nesten i hjel, eller de slår floke mens bølgene slikker oppetter berget, slikker og slikker, høyere og høyere, og morgengryet liksom aldri kommer. Som leser gisper jeg og suges inn og tviler aldri, aldri på at Helmer og Roald og de andre rent fysisk kjemper mot naturkreftene, de er mennesker som lengter etter helt konkrete ting: havblikk og soloppgang og tørre sokker og kaffe.

Slik er Menneske og maktene ei skildring av hvordan det er å oppleve en stormflo. Og bare for å ha det på det rene: Siden klimaendringene sannsynligvis gir kraftigere og hyppigere uvær, blir stormflo «et økende problem i Norge», ifølge Norges Geotekniske Institutt. Dessuten kommer floen til å nå høyere, ifølge Kartverket, siden havnivået stiger langs norskekysten også, selv når man tar høyde for landhevinga etter siste istid.

Er en slik lesning banal? Reduserer jeg Menneske og maktene til en actionfilm? Nei, en slik lesning lar meg ane hvordan det kan være å oppleve en av klimaendringenes konsekvenser, hvordan det time for time er å leve i et øysamfunn når katastrofen rammer. Helmer og Roald kan klamre seg til fast grunn på Tuvalu i Stillehavet eller Maldivene i Indiahavet eller Sør-Gjæslingan utenfor Trøndelag, samme det. Bølgene er de samme. Redselen er den samme, samholdet er det samme. Valget om å bli eller dra, er det samme; det er den samme hjelpa som ikke kommer. Og om stormfloen er et naturfenomen, slik den jo egentlig er i Menneske og maktene, eller et resultat av menneskeskapte klimaendringer, er av liten betydning der og da, midt i dramaet i stormnatta. Katastrofen er den samme.

Samtidig forteller romanens tittel at den handler om noe mer. For viser tittelen til «menneske» i ubestemt flertall («mennesker» på bokmål)? Eller – Duun sløyfer konsekvent den siste bokstaven i intetkjønnssubstantiver i bestemt form – til selve Mennesket? Høystemt låter det uansett. Og hver romanperson kjemper da også åpenbart mot, eller med, makter inni seg selv. Roald kjemper for eksempel mot begjæret. Og Helmer baler med spørsmål om gudstro. Han har tilhørt frikirka, ja, det var faktisk han som fikk i stand bedehuset i hjembygda på fastlandet før han begikk utroskapsfeilen, men i stormnatta da havet stiger, skylles nesten siste rest av troa vekk. Da morgenen gryr, sier han inni seg det duunske paradokset som sikkert er romanens mest berømte replikk: «Herren ga, og Herren tok, han tok heile religiøsiteten min, han skal vera lovprist for det, som sagt.»

Noe har blitt vasket vekk, noe er forandret: Vi kommer ikke utenom ragnarok- eller syndeflodsmotivet i en slik eksistensiell lesning. Ei ny jord stiger opp av havet i både eddadiktningen og gamletestamentet, men undergangen drives av ulike krefter: I det norrøne universet har orden og kaos utlignet hverandre, helt til balansen brister ved ragnarok og æser og jotner barker sammen. Syndefloden er som kjent Guds forsøk på å vaske verden fri for menneskenes ondskap. Speiler Menneske og maktene en av disse fortellingene? Jeg tror ikke det. Hos Duun er mennesket en handlende aktør. Menneskene, ikke æsene, kjemper mot kaosmaktene. Og Helmer blir langt ifra renvasket av høyere makter, faktisk kommer det «ingen Gud nei, «berre lovnaen om ein dag att». Helmer synes til og med å se at «sjøen og overmakta fekk som ei skamkjensle i seg, brysta seg ikkje så storveges lenger over urverke sitt. Det var berre sømmelig at menneske følgde dem eit stykke med song». Han stemmer i en sang.

Ved første øyekast: en humanistisk moral, tilsynelatende antroposentrisk; mennesket seirer, og Helmer har mistet troa. Dag Solstad, som hadde lest Juvikfolke og Medmenneske-trilogien da han holdt foredraget sitt i 2015, mente at romanpersonen Odins humanisme (i Juvikfolke) og romanpersonen Ragnhilds kamp for menneskelighet (i Medmenneske-trilogien) «begge er noen nummer for store for meg å forholde meg til». Selv hadde han lagt «de store ordene» bak seg, sa han.

Men sant å si finner jeg ikke så innmari store ord i Menneske og maktene. Jeg har ikke lest Juvikfolke og Medmenneske-trilogien, så jeg vet ikke om Duun først la de store ordene bak seg da han skrev sin siste roman, eller om jeg leser Duun annerledes enn det Solstad gjør.

Ta havet som trekker seg tilbake: Symboliserer den synkende vannstanden virkelig menneskets triumf over naturmaktene, over gamle guddomsmakter? At ei ny tid er i anmarsj? For meg er sekvensen mer mangetydig enn som så. Det er vitterlig en salme Helmer, med sitt kompliserte forhold til Gud, stemmer i. «Den signede dag som vi nu ser» (Grundtvig og Weyse, 1826) er en takksigelse til Gud, blant annet for dagen som opprinner, lyset, morgenen. Snakk om paradoks! Og det at han henvender seg til naturen i det hele tatt, snakk om trendy natursyn! Det er som tatt ut av en eller annen form for økofilosofi – tankegods som er i tiden nå, men som er inspirert av eldgammel urfolkskunnskap.

Siden påstår Helmer at han knapt kommer til å synge igjen, som om han tar seg i det. Men han bestemmer seg for å bli værende der uti havgapet: Han har ikke seiret én gang for alle; alt bare fortsetter. Helmer virker rett og slett veldig nær oss nåtidsmennesker når han baler med spørsmål om hvordan han skal forholde seg til naturen. Svarene han finner er omskiftelige, prøvende og motsetningsfylte. Verken natur- eller menneskesynet virker plumpt og mettet med altfor store ord. Jeg finner igjen mer av min egen livsfølelse i Helmers strev og Duuns paradokser enn i pamflettenes og plakatenes slagord.

Bare så det er sagt: Jeg vet jeg leser «feil». Min lesning er annerledes enn lesningene til Duuns samtidige og annerledes enn Solstads. Det skulle bare mangle, med tanke på tidsrommet mellom fødselsårene våre. I mellomtiden har naturkreftene innhentet oss; vi hadde forsprang kun en stakket stund, og resultatet er at Menneske og maktene i dag kan framstå, hvis man vil, som en allegorisk roman om mennesker som spør seg hvordan de skal forholde seg til krefter de selv ikke rår over. Krefter som klimaendringenes konsekvenser, for eksempel.

*

I etterordet fra 1982 minner Haagen Ringnes om at romanen utkom i 1938, «under trykket av skremmende begivenheter ute i Europa». I en slik historisk-allegorisk lesning blir forfatteren profet og Menneske og maktene et varsku om verdenskrigen. Romanpersonene kjemper i overført betydning mot de politiske og militære maktene. Stormfloen kan leses som et bilde på den andre verdenskrigen, der noen overlever og andre dør, som sagt avhengig av hvilke valg de tar, og hvilke erfaringer og egenskaper de har.

Ta bedehusgjengerne i Øyvære, for eksempel. De drukner mens de klimprer lovsanger på gitaren, i troa på at sjøen kommer til å roe seg, for «Gud har gitt ordre om det». Det er et latterlig bilde. Leserne ler fordi de selv vet bedre: vet at de som stoler blindt på maktene, de som fornekter tingenes tilstand, går under som tenkende mennesker.

Det er enkelt å bytte ut «annen verdenskrig» med «klimakrise», bytte ut Duuns bedehusgjeng med klimafornektere. Så deilig det er å le av dem, Carl I. Hagen-ene som tror at temperaturstigninga skyldes naturlige variasjoner.

Men det er ikke så mange Carl I. Hagen-er igjen. Og én ting er å fornekte med hodet, å fornekte vitenskapen, realitetene, tingenes tilstand. Noe ganske annet er kroppens fornektelse. Jeg kan bruke meg selv som eksempel. Jeg vet hva som står på spill og vil handle godt, men klarer ikke rikke meg fra godstolen. Som sagt har jeg trådt til side i klimakampen, og nå sitter jeg pal og leser og lever livet og lar meg forføre av 85 år gamle romaner isteden.

Roald er også slik. Unggutten, husker du, som ville leve opp til foreldrenes forventninger, men flørter med jenter isteden. Da han tjente på en gård på fastlandet, rotet han seg borti alle tre bondedøtrene. I alle fall én av dem ble gravid. Kom jentene til Roald, eller gikk han til dem? Naive Roald synes selv det er utrolig at tullballet med jenter «hadde hendt nettopp han». Det samme gjentar seg da stormen raser: Han blir ved sin utkårede Vebjørgs side, ei jente han ikke kjenner godt, og som hører til i den fornektende bedehusgjengen. Han skjønner etter hvert at det står om livet, men drar ikke av gårde for å hjelpe sin egen mor.

Som Duun-forsker Grethe Fatima Syéd påpeker i Olav Duun. Kunsten, døden og kjærlighetens dikter (Vidarforlaget, 2015), i sin interessante lesning av Menneske og maktene, er koblinga mellom «de erotiske maktene» og døden «nesten konsekvent» romanen igjennom. Roalds begjær får dødelige konsekvenser. Han følger etter Vebjørg, kanskje for å redde henne‚ og han drar henne ut av den gitarklimprende, lovsangsyngende familien, men da er det for seint. Omgitt av vannmassene, på en ørliten bergknaus, står de to: «Lange stunder sto dei kyss mot kyss. Dess meir dei åtte einannan, dess villare sakna dei einannan, saknaen vart til ein drepande vellyst.» Selv om Roald ser at han kunne hoppet over til tørt land på egen hånd, blir han værende hos Vebjørg, forført og lammet. Slik også jeg blir værende i bøkene, selv om havet stiger. Det jeg leser er mitt liv.

Men én ting skal han ha, Roald. Han visste hva det var verdt, det han mistet da havet steg, ja, han var faktisk villig til å dø for det gode og vakre og morsomme i livet, og nå er det som om spøkelset hans stiger opp fra boksidene og hvisker inn i øret mitt et nesten duunsk paradoks: Fort deg å leve, fort deg å lese, men fort deg opp fra godstolen – med løftet, knyttet neve.