Penger snakker

Å skrive og å publisere krever et visst mot. Å skrive noe med den hensikt at det skal leses av andre, er et forsøk på å ta plass i verden. Et forsøk på å rette andres oppmerksomhet mot teksten man har skapt, og derigjennom også mot en selv. Det er en påstand om at man har noe å melde. Hvorfor kommer dette motet som en selvfølge hos noen, mens det sitter så langt inne hos andre?

Jeg skulle ønske jeg var flinkere til å fremme påstander, at jeg var flinkere til å argumentere, til å snakke for meg og til å stole på at det jeg har å komme med, er verdt å lytte til. Jeg tror på ydmykhet, og å sette seg ned for å lytte til hva andre har å si, har definitivt gjort meg klokere, men på ett eller annet tidspunkt føler jeg at jeg også burde våge å gi andre sjansen til å lytte til hva jeg har å si, til å stole på at også det kan bære i seg et berikende perspektiv. Ikke nødvendigvis fordi jeg er så klok, men fordi også jeg kommer fra en egen plass – innerst inne tror jeg heller ikke at mine meninger er noe dummere enn mange andres.

For eget vedkommende har det å utgi poesi kjentes overraskende lite skummelt. Det å skulle ta plass i den offentlige samtalen, derimot, har fremstått som mye skumlere. Kanskje har det noe med form å gjøre, at jeg tenker på poesien mer som et åpent spørsmål enn som et svar, en påstand?

Kanskje skyldes reservasjonen simpelthen at jeg er feig, sjenert, servil og autoritetstro, konfliktsky eller bare redd for å avsløre egen dumskap? Kanskje ble jeg bare kastet inn i verden med samtlige av disse karaktertrekkene, eller kanskje har det noe å gjøre med hvor jeg kommer fra, familiebakgrunn, eller til og med noe enda større, altså klasse?

På den ene side synes jeg det er ytterst klamt å skulle legge ansvaret på noe utenfor meg selv, det være seg foreldre eller klassebakgrunn, for at jeg ikke er den som er best på å heve røsten. Jeg er en hvit, heterofil mann, og kommer fra en trygg og kjærlig familie. Det har ikke vært overflod, men heller ikke direkte mangel på noe. Mamma har vært flink med de pengene som har vært, og selv om hverken hun eller pappa har høyere utdanning, har det vært et jevnt tilsig av kultur og særlig bøker gjennom hele oppveksten. Jeg har vært skoleflink og sånn sett privilegert. Kanskje kan det være at jeg stort sett holdt kjeft fordi jeg føler at min sak allerede er talt av noen som er i stand til å gjøre det bedre enn meg? Eller kanskje jeg ikke er så engasjert i verden som jeg liker å tro, at jeg ikke bryr meg?

Nei. Jeg bryr meg jo, og av og til jeg melde noe. Jeg vet bare ikke helt hvordan jeg skal gjøre det, og dermed kan jeg av og til også finne det behagelig å skylde på det største: jeg er en mann av min stand. Hverken mamma eller pappa er godt utdannede eller formuende, en er uføretrygda og en er mekaniker. Begge er skilt. De klarer seg greit i livet, men ingen av dem har noe talent i retning av å skulle hevde sin rett, eller heve sin røst. Kanskje er de bare sånn, de også, men jeg kan heller ikke fri meg fra en følelse av at det også har med den større strukturen å gjøre. Klassebakgrunn betyr noe, i seg selv, men også for hvor berettiget man føler seg til å ta plass i verden.