Fascismens ord

Et stykke uti Antonio Scuratis roman M: Forsynets mann, andre bok i romanserien om Benito Mussolini og fascismens framvekst, skjer det en slags svart magi. Førerens tale på et torg i en liten by får valutakursen til å bøye seg. Virkeligheten brettes rundt ordene.

Det er 1926, og Mussolini er ennå ikke diktator. Han er statsminister, lederen for en bevegelse som har rast gjennom Italia, og som er i ferd med å feste sitt grep. Han har klart å stilne opposisjonen, røyke ut fiender og bli en slags halvgud i eget land. Men han er bekymret: Liren, den italienske myntenheten, er svak og blir stadig svakere, og selv ikke Il Duce kan kontrollere verdensøkonomien.

Men så skjer det. Mussolini tar ordet, sier at han ikke vil tåle at folket lider, at han vil forsvare liren «til siste åndedrag, til siste blodsdråpe!». Han kaster seg selv ut i valutamarkedet, sitt «pund med kjøtt», som Scurati skriver – et blodoffer. Folkemengden er i ekstase. Og den mørke avguden kapitalen er, tar imot offeret.

I samme øyeblikk – som et symptom på en epoke preget av et enormt kollektivt hysteri, et tegn på en usikker økonomi grunnet forventninger og kunngjøringer som besegler en modernitet som støtter opp under den magiske tankens nedarvede fordommer, og utelukkende som følge av Benito Mussolinis uttalelser på torget i Pesaro – begynner liren nok en gang å vinne terreng i forhold til pundet på London-børsen. Den stiger, og så stiger den enda mer, og enda mer …

Slik beskriver Scurati et øyeblikk i verdenshistorien som økonomer og historikere nok vil forklare på en litt annen måte. Sammenhengen mellom ordene og valutakursene blir noe nærmest metafysisk, noe som foregår i et rom bortenfor rasjonelle analyser, tall og fakta, noe som ligner tidsånden som flyr gjennom historien med mørke vingeslag, en vond drøm, en forskyvning av virkeligheten.

DEN NYE FASCISMEN, OG DEN GAMLE

Så langt har vi fått to M-romaner på norsk: M: Århundrets sønn (2018, til norsk ved Steinar Lone i 2023) og M: Forsynets mann (2020, til norsk ved Birgit Owe Svihus). Scurati planla opprinnelig å skrive en trilogi, men serien har vokst til fem bøker. Dette er dokumentariske romaner som bygger på et omfattende arkivarbeid.

De kommer ut mens en ny fascisme vokser fram, og de har forståelig nok blitt lest som advarsler og oppskrifter: Slik dør demokratiet, steg for steg. Forfatteren har selv uttalt seg mye om parallellene til vår samtid og er persona non grata hos dagens italienske statsminister, Giorgia Meloni, som i ungdommen beundret Mussolini.

I dette essayet vil jeg likevel gjøre et forsøk på å skru av pushvarslene romanene sender ut så å si på hver side, og se nærmere på det store litterære prosjektet til Scurati: Å skrive fram fascismen som en bevegelse i samfunnet. Romanformen gir muligheten til å få fram en sannhet som ligger dypere, og samtidig er flyktigere, enn historiske fakta: en sannhet som oppstår i møtet mellom språket og verden idet språket former verden, om så bare i en kort stund – som da Benito Mussolinis ord på et torg i en italiensk by tvinger valutakursen til å endre retning.

ROMANEN SOM PAPPMASJÉ

Språk er ferskvare – det eldes raskt, falmer, mister smak og duft. Scurati henter fram brev og dekreter, taler og møtereferater og avlyttede telefonsamtaler fra Mussolinis tid i regjering, han fukter dem og lar dunstene spre seg. Mellom hvert korte kapittel er det lagt inn noen sitater fra disse kildene. Det er ikke uttømmende referanser, heller en slags smakebiter. De avdekker forfatterens metode, der han ofte legger seg svært tett på kildene – noen ganger ved å sitere direkte, i anførselstegn, andre ganger ved å krype inn i et hode idet ordene klekkes ut.

De anklager ham for å bringe vold i den politiske kampen. Han har sagt det klart og tydelig: Fascistene er voldelige alle de gangene det er nødvendig å være det. Punktum. Det er ikke noe mer å tilføye. De knuser, ødelegger, setter i brann hver gang de er tvunget til å gjøre det. Det er alt. For ham ser det ut som en tilfredsstillende formel.

Her er det Mussolini som sitter og grubler, avisredaktøren og stifteren av bevegelsen Fasci di Combattimento, som i februar 1921 består av løse kampgrupper og en leder med politiske ambisjoner. Etter kapittelet følger et utdrag fra en artikkel i hans avis, Il Popolo d’Italia, fra 22. februar 1921: «Man anklager oss for å bringe vold inn i det politiske livet. Vi er voldelige hver gang det er nødvendig å være det (…)»

Det er en slags litterær pappmasjé Scurati lager: avisutklipp, kvitteringer og flyveblader klistret i hop, oppløst og så holdt sammen av en omskiftelig fortellerstemme: Noen ganger er den tett på hovedpersonene og snakker i fascistiske vendinger, andre ganger kommenterer den begivenhetene som fra avstand. Er det Historiens røst vi hører? Nei, det er en feilslått tanke, en fascistisk tanke, nærmest – én stemme for Folket, Nasjonen, Historien.

Scuratis ærend er, tror jeg, det stikk motsatte: å vise at bevegelsen til syvende og sist var satt sammen av utallige fragmenter, hendelser, mennesker, valg som ble tatt.

FASCISMENS RØST

Fascismens språk er derimot godt representert i romanene. Mussolini hadde selv en god penn og var en begavet folketaler, og noe av krafta i Scuratis romanverk kommer uhyggelig nok fra hans veltalenhet. Smedens sønn fra Romagna – som han ofte omtales som, et epitet som minner om den klassiske heltediktningen – forente det folkelige og de helt store tankene, i et språk med usedvanlig energi.

Romanene er spekket med kraftfulle, korthugde setninger i fascismens foretrukne stil: «En femte årstid stråler over verden.» «Jula burde avskaffes.» «Fascismen er den nye kraften.» Mens disse utsagnene hele tida har samme, akutte temperament, er innholdet i dem stadig forskjellig, til tider selvmotsigende: Fascismen er frigjøring og tyranni, revolusjonær og reaksjonær, krigersk og fredelig, en bevegelse av massene og av individet.

Slik får Scurati vist fram noe grunnleggende, noe som fører til trøbbel i debatten den dag i dag. «Mange har lett forgjeves i skriften, i manifester og partiprogram, etter kjernen i den fascistiske ideologien. Men jo mer vi leter der, jo mindre substans finner vi», skriver kritikeren og Italia-kjenneren Jon Rognlien i Klassekampen. Ifølge Rognlien må vi se på fascismens praksis for å forstå den, og det er det Scurati gjør: Han kartlegger fascismens handlinger, knyttneveslag for knyttneveslag, marsj for marsj.

Umberto Eco skrev i essayet «Ur-Fascismen» (1995) at «fascismens spill kan spilles i mange former (…)» fordi den er «en kollasj […] en bikube av motsigelser»¹. Bøkene om M er nettopp dette, bikuber av motsigelser. De summer av stemmer Scurati maner fram: stemmene til fotsoldater og veteraner, småkonger og karrierister, lederen selv og hans elskerinner, opposisjonelle og til og med de døde.

NÅR DE DØDE VÅKNER

Arkiver er som gravkjellere, de rommer levninger av det som er borte, og de er fulle av skygger og hviskinger. Scuratis Mussolini er en mann besatt av døden, i et Italia besatt av spøkelser – slik sett er M en gotisk roman. Se bare på de første setningene i M: Århundrets sønn: «Vi ser ut mot Piazza San Sepolcro. Knapt hundre personer, alle fullstendig verdiløse mennesker. Vi er få, og vi er døde.»

Året er 1919, og den store krigen, der Italia var blant seierherrene, har blitt omgjort av politikerne til noe man bør glemme og begrave. Den tidlige Mussolini er de dødes mann, stemmen til de falne og de levende døde, de skinnmagre veteranene som reker langs veiene, ubrukelige, latterlige. Så var krigen altså blitt noe man skulle skamme seg over, landet skulle «sone krigsånden», som sosialisten Claudio Treves sa.

Før krigen ble dødslysten vekket, ikke minst av poeter. Filippo Marinetti skrev futuristenes manifest i 1909, en hyllest til aggresjon, krig og kvinneforakt; i et dikt tok han til orde for å drepe månelyset. «Dikterhøvdingen» Gabriele d’Annunzio var en annen sentral aktør, poet og dandy som ble til en politisk oppvigler. Døden, for disse mennene, var rus, vitalitet, ånd, en form for menneskeofring som skulle vekke det dovne Italia fra slummeren.

Talene til M lenker sammen dikternes mørke visjoner og de alt annet enn poetiske massene: de håpløse, de hatefulle, de brutale. Ordene hans er som skrevet i en blanding av blekk og blod, en mørk substans som pulserer i kroppene til «de brennende», gli arditi, spesialsoldatene som eksellerte i knivdrap på nært hold. Blant disse er Amerigo Dùmini, en av karakterene som Scurati følger tett fra begynnelsen. Dùmini er ressentiment personifisert: trent opp til å brenne og drepe for fedrelandet, nå fattig, æreløs, hånet av gategutter.

Det finnes også andre som forstår hatet. Giacomo Matteotti er sønn av en storbonde i Polesine, nordøst i Italia, men han har stilt seg på lag med de fattige og blitt politiker for sosialistpartiet. I en tale minnes han synet, som barn, av en mengde utsultede landarbeidere som gikk løs på kadaveret av en ku som hadde dødd av miltbrann – en smittsom og farlig sykdom. Sosialistene har blitt beskyldt av eierklassen for å spre hat og et revolusjonært håp blant massene, men Matteotti vet at hatet er der fra før: «(…) denne massen tygger på hat fordi den i århundrer har spist infisert kjøtt fra et dødt dyr.»

Dette Italia, befengt av malaria og febersykdommer, befolket av lutfattige mennesker som slaver for landeierne, blir vekket av venstresida – for en stund. Men det er også sumpen hvor fascismen brygger, dette nye som ikke er ideologi, ikke politikk, ikke håp, bare destillert hat og hevn. Fascismen lover ingenting og akter å holde løftet. Den nøler ikke, som sosialistene gjør, med å utrope revolusjonen og med å ta våpnene fram.

Scurati skildrer en nasjon full av gjenferd – ikke minst kommunismens, observert av Karl Marx allerede i 1848 og manet fram for å sveise sammen borgerskapet og fascistene. Så er det ekkoene fra slagmarken, zombieaktige soldater, vandrende skjeletter. Italia er et spøkelseshus, og institusjonene og politikerne er mumifiserte, helt kraftløse i møtet med de dødes hær. De gir seg over, «uten noe oppstyr, men med et gjesp».

En av de siste som gjør åpen motstand, er Matteotti, til han blir drept i 1924. I klart dagslys blir han dratt inn i en bil og drept av fem stykker, blant dem Amerigo Dùmini. Liket blir begravd i skogen og hjemsøker føreren, i flere uker svever Matteottis gjenferd over ham, det virker som om alt rakner for fascismen.

VOLDENS SPRÅK

«Knyttneven er syntesen av teorien», skrev fascisten og journalisten Luigi Freddi. Om ikke fascismen har noen ideologisk kjerne, så er det volden som er der. Men volden truer også den som bruker den, den er et toegget sverd, «motgift, og samtidig gift», som Scurati stadig lar M bale med. Føreren har større ambisjoner enn å slå ned folk på åpen gate, men han trenger «de uforsonlige», bevegelsens brutale fotsoldater. Selv foretrekker han en «kirurgisk, ridderlig» vold. Men det er når fascismen er som mest brutal, at den øker sin oppslutning. Og det er når lederen tar ansvar for det politiske drapet, at vinden snur igjen.

Mussolini resonnerer seg fram til en løsning for volden: å få den til å forflytte seg inn i folkekroppen:

Volden skal fortsette å være det den er utenfor seg selv, den skal sive ut på gater og torg, til idrettsplassene, til feriekoloniene, den skal runge fra høyttalerne, vekke oppsikt under paradene, smyge seg inn i nattens drømmer, sette seg ved søndagsbordene, snakke gjennom bilder og symboler; makten skal flykte fra maktens palasser og strømme ut i den avmektige verden. I disse sinnssyke tider er makten enten alt eller ingenting.

Et nytt folk, fascismens folk, skal vokse fram med volden under huden og i underbevisstheten, en trussel som former tankene deres før de er tenkt. Samtidig skal folket avlære det å bruke sine egne observasjoner og dømmekraft, de skal ikke stole på sine egne sanser.

Rettssaken mot Matteottis drapsmenn blir en oppvisning i den nye virkeligheten. Roberto Farinacci, en av «de uforsonlige», kaller bødlene for hedersmenn mens han latterliggjør offeret og ler vekk voldshandlingene. «Etter at fortøyningene til virkeligheten er brutt, svever Farinaccis ord over hodene på tilhørerne som en stinkende, helsefarlig dampsky.»

Lenger unna, i Italias kolonier i Libya, er sannheten ikke mer enn en luftspeiling. Parallelt med utviklingen av et totalitært regime følger Scurati i Forsynets mann et annet hovedspor: felttogene i Nord-Afrika, ment for å utvide imperiet. General Graziani leder en endeløs forfølgelse, legendariske opprørsledere som flykter, løser seg opp i ørkenen.

Men noen er der, og de straffes: Libya er et laboratorium for folkemord der gassangrep, konsentrasjonsleirer og massakrer finner sted og forsvinner. Poenget, både hjemme og ute, er det samme: Volden benektes, men alle skal vite at den har skjedd.

EN SPRÅKLIG VEV

Å si flere ting samtidig blir Mussolinis spesialområde. Han utvikler en teknikk for å bekrefte og trekke tilbake i samme åndedrag. I 1929 annonserer han et valg og trekker umiddelbart valgets innhold tilbake: Folket trenger kun å si «ja».

Dette er et språk som «ikke artikulerer, ikke benevner, ikke beskriver, ikke forklarer og ikke forteller, men nøyer seg med å trenge igjennom nåtidens absolutte øyeblikk med et enstavelsesord hamret inn i tidens mur som en spiker». Et språk som ikke kan brukes til å tenke med, og som ikke henger sammen med virkeligheten; det skaper sin egen, en smørje av løgn, halvsannheter og absurditeter.

Og her går det ikke lenger å late som om romanen er isolert fra dagens virkelighet, alt resonnerer. «Vi har vår spesielle russiske sannhet», sa den russiske ideologen Aleksandr Dugin til BBC i 2016 om krigen i Syria. Donald Trump skaper sin spesielle amerikanske sannhet, løgn, skryt og trusler blandet til noe som kan være sant. «Vi kommer til å få Grønland.»

Trump har ikke samme taleevner som Mussolini; de lange talene hans har rykte på seg for å være usammenhengende ralling. Selv hevder han at det er en utspekulert teknikk som han kaller The Weave. «Jeg snakker om sånn cirka ni forskjellige ting, og så kommer de sammen igjen på briljant vis». Det er skryt, som vanlig: Om man hører etter, rakner veven raskt, lite følges opp, få tråder knyttes sammen.

Men hva om det er poenget? Hva om veven er effektiv fordi den ikke fører noe sted – som en slags never ending scroll på TikTok eller Facebook, der ting resonnerer uten noen gang å bli til en sammenhengende historie? Noen har hevdet at talene til Trump er et uttrykk for at den kronologiske fortellingen er på vei ut: Tenkningen i internettalderen er fragmentarisk, impulsdrevet, uten slutt. Om man hører tilhengerne hans snakke, er det uansett klart at presidenten sender på flere frekvenser samtidig: Alle hører det de vil høre.

Er det noe jeg har å utsette på Scuratis romaner, så er det at han i andre bok ikke lenger får med seg hva Mussolinis tilhengere hører. Dùmini, den bitre veteranen, har blitt en av regimets hit men, de opposisjonelle er døde eller jaget under jorda, det er få lytteposter igjen, bare en skokk av paranoide menn – for kvinner fantes ikke i politikken, og ingen hatet kvinnene mer enn fascistene.

VI TENKER FORTSATT

Mot slutten av Forsynets mann kan Mussolini, som Trump, bare flykte framover, visjonene hans slutter heller ikke, de strekker seg stadig lenger inn i framtida: tjue år, femti år, tusen år. Bevegelsen er bare bevegelse, det eneste målet er å ekspandere, vokse. Alt må skje i en voldsom fart, akkurat nå og inn i evigheten!

Tomheten i fascismens kjerne er det som gir bevegelsen fart, men den gjør også at den vil brenne ut før eller siden. «Ingen vits i å håpe på en roman eller et essay som kan uttrykke den fascistiske æra», tenker Mussolini på et tidspunkt, frustrert. Når bare én mann får lov til å tenke, spirer ingenting nytt, og man må finne framtida i massegravene, i mausoleene. Der er de, de trofaste døde, og melder seg til tjeneste. Fra å være de dødes mann er M blitt en mann som mobiliserer de døde for å utslette livet.

Fascismen er en dødskult – da som nå. I essayet «The rise of end times fascism» beskriver Naomi Klein og Astra Taylor impulsene i MAGA-bevegelsen som «dødsdrift». I en nylig kommentar i avisa The Guardian skriver George Monbiot at Trump og Musk utkjemper en krig mot livet på jorda mens de drømmer om Mars og kunstig intelligens. Det er ødeleggelse for å ødelegge, hevngjerrig nihilisme – men også et forsøk på å bli guder. Monbiot siterer et essay av Jay Griffiths, som trekker en linje til nettopp de italienske futuristene og deres avsky mot det jordiske og fascinasjon for maskiner, drømmen om å beseire naturen en gang for alle.

Til slutt – og jeg håper Cappelen Damm tar ansvar og oversetter resten av serien slik at vi også får lese slutten på norsk – tapte Mussolinis hær av døde mot de levende. Ødeleggelsen var ufattelig, volden var unevnelig, men de tapte, og dette synes jeg er det viktigste budskapet hos Scurati: at en bevegelse bygget på vold, ødeleggelse og fornektelse av liv, i sin kjerne er svak. Vi lever i morbide tider, åndemanere forsøker å vekke de døde mens bomber faller ned, det er kanskje ikke så mye håp i sikte, men månelyset, det lever fortsatt.