Det kan være nyttig å skille mellom lykke og glede. Men kanskje alle gjør det, helt av seg selv, hele tiden, og det bare er jeg som er forvirret. Mange ser ut til å mene at lykke simpelthen er ekstremversjonen av glede, og at den oppnås på samme vis: du må bare gå litt lenger. Det er ikke slik jeg opplever det. Og om du spurte meg om jeg ønsket meg flere lykkefylte opplevelser i livet mitt, ville jeg ikke i det hele tatt være sikker på at jeg gjorde det, nettopp fordi det er en så vanskelig følelse å mestre. Det er virkelig ikke opplagt for meg hvordan vi skal få lykke til å passe inn i hverdagen.
Først bør jeg kanskje si at jeg opplever litt glede hver dag. Minst. Er dette mer enn normalt? Det var det samme også i barndommen, en tid hvor folk flest er ulykkelige. Jeg tror ikke det kommer av at så mange vidunderlige ting skjer med meg, men heller at det ikke skal så mye til. Jeg ser ut til å finne usedvanlig mye tilfredsstillelse i mat, for eksempel – all slags mat. En eggesandwich fra en av de møkkete vognene som selger mat på Washington Square har faktisk det som skal til for å redde dagen min. Det er det samme hva som settes foran meg av mat; jeg gir det som regel en glimrende omtale.
Man skulle tro folk ville like å lage mat til meg, eller spise med meg. I stedet blir jeg fortalt at det er kjedelig. Er en ikke det minste kresen, legger en heller ikke merke til ekspertise, og kan ikke uttrykke takknemlighet for ekstra innsats. «Ikke si at det var deilig», advarer mannen min. «Du synes alt er deilig, du.» «Men det var deilig.» Han blir sprø av det. Jeg kan gå en hel dag og glede meg til en saftis. Den vedvarende angsten som fyller resten av livet mitt, roer seg når jeg har smaken av noe godt i munnen. Og selv om det er sant at angsten kommer tilbake når smaken forsvinner, så har vi ikke så mange sikre kilder til glede her i livet, at vi kan rynke på nesen av en som er så lett tilgjengelig, spesielt her i Amerika. En saftis med ananassmak. Selv den sterke skriveangsten kan temmes i de åtte minuttene det tar å spise en ananas-saftis.
Min andre kilde til daglig glede er – og jeg skulle ønske jeg hadde en bedre måte å formulere dette på – «andre menneskers ansikt». En rødhåret jente med en vidunderlig stor nese som hun antagelig hater, grønne øyne og en sånn sol-sky teint, bestående mer av fregner enn av hud. Eller en kraftig bygget voksen mann, som røyker en sigarett i regnet, med en gjennomvåt bart, og over den – en overraskelse: de årvåkne øynene, oppstoppernesen og den kjerublignende munnen til hans åtteårige jeg. Idet jeg forlater biblioteket ved endt arbeidsdag går jeg litt fortere for å fortelle mannen min om en kantete tenåring med katteaktige øyne, i trange jeans og støvler med høye hæler, en helt ordinær grå genser, gårsdagens makeup og en silkemyk Pocahontas-parykk, litt på skjeve, over afroen. Han svinset nedover gaten, så flettene flagret, og brukte hele Broadway som sin personlige catwalk. Fortsatt frøken Frekk, men ikke ’på jobb’. Jeg legger til dette for å forklare, men mannen min nikker utålmodig; det var ikke noe behov for klargjøring. Også han er en profesjonell glaner.
Råd og tips man finner i dameblader bør vanligvis skys som pesten, men det er noe ved de gode, gamle «felles interesser». De hjelper. Jeg liker å høre om den kinesiske jenta han så i gangen, som bar på en stor medisinsk fagbok; så vakker at hun lignet en illustrasjon. Eller en høy kenyaner i heisen, hvis elongerte fysiske eleganse reduserte enhver i nærheten til noe skrukkete, krokete og troll-lignende. Vanligvis har jeg ikke sett disse menneskene – mannen min sitter i niende etasje på biblioteket, jeg sitter i femte – men bare det å høre dem beskrevet kan gi meg nesten like mye glede som å møte dem selv. Enda mer gledefylt er det når vi gjenskaper ganglagene, gestene og stemmene til disse fremmede – eller hele samtaler; mellom to i minibankkø, eller to studenter på en benk ved fontenen.
Og så er det alt det som hunden sier og gjør, fullkomment antropomorft og som regel støtende, og som uttrykker alt det vi selv ikke kan gjøre eller si, til hverandre eller til andre. «Dere er hunden», sa datteren vår nylig, og overrasket oss. Hun er nesten tre, og alle våre private språk er i ferd med å miste sin private karakter og bli kjent for henne. Selvfølgelig visste vi at hun før eller senere ville begynne å få med seg ting, og at før dette skjedde måtte vi slutte å krangle, røyke, spise kjøtt, bruke Internett, diskutere andre menneskers ansikt, og å snakke som om vi er hunden. Men nå er det altså skjedd, hun er helt med, og vi skjønner at vi ikke klarer å endre oss. «Slutt å være hunden», sa hun. «Det er veldig dumt.» For første gang på åtte år så vi på hunden og følte oss skamfulle.
Av og til er barnet også en glede, men som oftest er hun en lykke. Hvilket betyr at hun ikke gir oss så mye glede i det hele tatt, men snarere denne merkelige blandingen av skrekk, smerte og nytelse som jeg har vennet meg til å kjenne som lykke, og som jeg nå må lære meg å leve med i hverdagen. Dette er et nytt problem. Inntil nylig hadde jeg opplevd lykke kun fem ganger i mitt liv, kanskje seks – og hver gang forsøkt å glemme det like etter at det skjedde, av frykt for at minnet om det ville legge alt annet øde og meningsløst.
La oss si seks. Tre av gangene var jeg forelsket, men kun én gang var kjærligheten levedyktig, eller troendes til å gi meg glede i det lange løp. To av gangene hadde jeg tatt narkotika - av svært forskjellige slag. Én gang var jeg i vannet, én gang på et tog, én gang sittende på en høy mur, én gang på en bakketopp, én gang på nattklubb og én gang i en sykehusseng. Det er vanskelig å finne fellesnevnere i et så lite og variert utvalg av data. Det usikre elementet er nattklubben, og siden dette var en fellesopplevelse, føler jeg at jeg kan stille spørsmålet til hele salen. Jeg henvender meg her til mine britiske landsmenn i særdeleshet. Kjære landsmenn! Det vil si, de av dere som var heldige nok til å få i dere den første genererasjonen av ecstasy og likevel ikke ble utsatt for noen av de uheldige, tidvis dødelige, reaksjonene vi nå vet at andre opplevde. Ja, til dere har jeg et spørsmål: Var det lykke?
Jeg er spesielt interessert i å høre fra noen som tilfeldigvis var på Fabric, like ved gamle Smithfield kjøttmarked, nattestid, en gang i 1999 (beklager at jeg ikke kan være mer nøyaktig), da DJ-en mikset «Can I Kick It?», og deretter «Smells Like Teen Spirit», inn i det deep house-sporet det virket som han hadde spilt i fire timer i strekk. Selv var jeg på vei ut av det hulelignende unisex(!)-toalettet; ville bare finne venninnen min Sarah, og om ikke henne, min venn Warren – eller om ikke ham, en eller annen som ville forbarme seg over en jente som var på vei til å få full føling med ecstasyen hun hadde tatt – som hadde mistet alle og alt, inkludert vesken. Jeg snublet inn i kaoset igjen.
De fleste av mannfolkene hadde bar overkropp, og de fleste damene, inkludert meg, hadde på seg noen rare forklær – veldig populære akkurat da; de dekket kun fronten av overkroppen – og holdt seg anstendige via noen få, puslete snorer som var knyttet i søte sløyfer bak. Jeg presset meg gjennom denne massen av svette, nakne rygger, engstelig, mens jeg lurte på hvor i denne kjempeklubben man kunne finne seg en seng for natten (trappen? nødutgangen?). Men alt jeg forsøkte å se på gikk umiddelbart i tusen knas, og omarrangerte seg selv i serier av mønstrede fragmenter, som om jeg levde i et kaleidoskop. Og uansett: hva var det jeg forsøkte å nå? Det fantes ikke lenger noen «bar» eller «chill-out-sone» – det var bare dansegulv. Alt var dansegulv. Alle danset. Jeg sto stille, under press på alle kanter, av dansing, overbevist om at jeg var i ferd med å gå fra forstanden.
Så, plutselig, kunne jeg høre Q-Tip – herlige Q-Tip! Ikke en synthesizer, ikke en vocoder, men Q-Tip, med sin menneskelige stemme, som rappet over en menneskelig rytme. Og hodet mitt åpnet seg for å slippe den menneskelige Q-Tip inn, og en radmager mann med enorme øyne strakte seg gjennom menneskehavet, etter hånden min. Han spurte om det samme, om og om igjen: Føler du det? Jeg gjorde det. De latterlige hælene mine var i ferd med å ta knekken på meg, jeg var livredd fordi jeg trodde jeg kunne komme til å dø, og samtidig overveldet av velbehaget jeg følte ved at «Can I Kick It?» tilfeldigvis ble spilt i akkurat dette spesielle øyeblikket i verdenshistorien, og at den nå var i ferd med å smelte inn i «Smells Like Teen Spirit». Jeg tok mannens hånd. Hodet fløy av gårde. Vi danset og danset. Vi ga oss over til lykke.
Mange år senere, mens jeg hørte på en sang som het «Weak Become Heroes», av den britiske artisten The Streets, gjenopplevde jeg denne følelsen nesten ordrett gjenskapt i rim, og skjønte at akkurat på samme måte som de fleste amerikanske barn som levde i 1969 så månelandingen, møtte nesten alle briter mellom seksten og tretti i 1990-årene én eller annen versjon av det radmagre pilletrynet jeg møtte den natten på Fabric. Navnet han får av The Streets er «European Bob». Jeg antar han er en av min generasjons arketyper. Figuren «Super Hans» i den britiske TV-komedien Peep Show er et annet eksemplar av arten, selv om det trolig er mer presist å si at Super Hans er European Bob som «gammel» (førti). Jeg husker ikke navnet til akkurat mitt pilletryne, men velger å kalle ham Smiley. Han var en av de fremmede man møtte kun på dansegulvet, eller på en strand på Ibiza. De hadde som regel et uforklarlig kallenavn, ikke noe hjem og ingen familie, en ubegrenset kapasitet når det gjaldt inntak av dop, og en universell følelse av godhet overfor alle – uansett farge, tro og grad av beruselse.
Det mest vinnende ved dem var deres generøsitet. Smiley ville gjøre alt mulig for deg, hele natten gjennom. Skaffe deg en drosje, gå milevis gjennom morgentomme gater på jakt etter mat, holde håret ditt mens du kastet opp, og høre på at du i det vide og det brede klaget på venner og familie – han var enig i alle dine klagemål – selv om absolutt alle du snakket om var fullstendig fremmede for ham. I motsetning til hva du i utgangspunktet trodde, hadde ikke Smiley som mål å ligge med deg, rane deg eller på annet vis lure deg. Det var simpelthen intenst viktig for ham at du hadde det bra, i natt, sammen med ham. «Hvordan føler du deg?» var Smileys evige spørsmål. «Har du begynt å kjenne det? Jeg kjenner det. Kjenner du det?» Og det at du skulle kjenne det, virket å være enda viktigere for ham enn at han skulle.
Var det lykke? Neppe. Men det etterapte lykkens omstendigheter ganske godt. Det inkluderte, i mindre målestokk, det store slitet som gjerne kom forut for lykke, og følelsen – så snart man er «i» lykke – av at den som opplever det, på et vis har «gått inn i» følelsen, og forsvunnet. Jeg «har» glede. Det er en følelse jeg ønsker å oppleve og å eie. En sydentur er en glede. En ny kjole er en glede. Men på det dansegulvet var jeg lykke. Eller en liten del av lykke, sammen med de hundrevis av andre som også var en del av lykke.
Smiley-ene må på ett eller annet vis ha sett denne vesensforskjellen, noe som kan forklare deres store engasjement i andres opplevelse. For så lenge oppturen varte, virket de å ha transendert sitt eget ego. Og det kunne faktisk ha vært reell lykke, om ikke det var for at dagen derpå alltid kom. Jeg snakker ikke bare om den dødelige skallebanken, det tåkete synet og magekrampene. Det som virkelig ødela muligheten for at dette hadde vært lykke, var å kjøre gårsdagens faktiske hendelser i reprise, i hodet, for så å se at ethvert sublimt øyeblikk – enhver samtale som virket å dreie seg om meningen med livet, enhver låt som hadde fremstått som et mesterverk – ikke hadde noen som helst substans; her, nå, i morgengryets skarpe lys. Den endelige ydmykelsen kom når du omsider klarte å kreke deg ut av sengen og inn i stuen. Der, på din mors sofa – i stedet for det åndfulle fabeldyret av en redningsmann du trodde du møtte i går – hadde noen etterlatt et gørrkjedelig, radmagert pilletryne, som allerede var i gang med en joint, og som lurte på om du kunne låne ham et par hundre til drosje.
Men alt var ikke bortkastet. På nevrologisk nivå ga slike opplevelser deg en idé om hvordan lykke av ikke-påvirket art ville føles. Det hjalp deg med å lære å kjenne igjen lykken når den kom. Jeg antar en nevrolog kan forklare på presist vis hvordan øyeblikket etter en fødsel kan føles ekstatisk - eller det å bade i en innsjø på det walisiske høylandet, med en du er glad i. Kanskje de samme synapsene som ecstasy på kunstig vis pirrer, pirres på ordentlig vis av ferskvann, visse epiduraler – eller hormoner. Og dersom, mens man sitter på en bakketopp i Sør-Frankrike, noen som har tilgang på telefon kommer løpende opp bakken for å fortelle deg at to år med stress, kjedelige studier og akademisk angst ikke har vært forgjeves; kanskje de samme synapsene, eller hva de nå er, igjen danser sin lykkelige dans.
Vi behøver i hvert fall ikke være nevrologer for å se at ville og heftige forelskelser – spesielt hvis de er forbundet med fare – gjør noe ecstasy-lignende med hjernene våre. Men som med pillene av samme navn, er frykt og skuffelse aldri langt unna. Da min ville forelskelse kom, gikk vi rundt i et museum så lenge at vi ikke la merke til at det stengte. Låst inne i museets borggård, klatret vi over en mur, for så å finne en enda høyere en på den andre siden. Valget sto mellom brukne ankler eller en lang natt sovende på en steinløve. Til slutt hjalp en forbipasserende oss ned, det hele roet seg, og etter noen måneder fislet forelskelsen ut. Det som så ut som kjærlighet var bare ungdommelig livsglede. Men for en herlig opplevelse, å sitte på en høy murvegg, svimmel av lykke, og ikke bry seg om ankelbrudd.
Ekte kjærlighet kom mye senere. Den lå og ventet ved enden av en lang og slitsom reise, og helt til siste øyeblikk var jeg overbevist om at den ikke ville komme. Jeg ble så overrasket av dens ankomst, så uforberedt, at den dagen den inntraff, hadde jeg allerede ordnet det slik at vi skulle besøke Holocaust-museet i Auschwitz. Du holdt føttene mine på toget til bussen som skulle kjøre oss dit. Vi var på vei mot alt som gjør livet uutholdelig, mens vi følte det eneste som gjør livet verdt å leve. Det var lykke. Men det er ingen vits i å tenke på eller diskutere den. Den har ingen plass ved siden av den rasende krangelen om hvem som vasket huset eller hentet ungen. Den er irrelevant når man fredfylt sitter og ser en gammel film, eller imiterer to gamle damer i en butikk, eller når jeg spiser en saftis mens du skuler mot meg, eller når vi jobber i hver vår etasje på biblioteket. Den passer ikke inn i hverdagen. Det ingen noen gang forteller deg om lykke, er at den har veldig lite ekte glede i seg. Men like fullt, om den ikke hadde inntruffet i det hele tatt, i det minste én gang, hvordan skulle vi da kunne leve?
En siste tanke: Noen ganger formerer lykke seg farlig fort. Barn er et velbrukt eksempel. Er det ikke ille nok at den elskede, den du har opplevd genuin lykke med, før eller senere vil forsvinne? Hvorfor forverre dette marerittet med et barn, hvis endelikt, skulle det inntreffe, ville bety den absolutte tilintetgjørelse? En bør merke seg at hunden eller katten for mange er en tilsvarende farlig lykke, idet ens forhold til dyr på et vis intensiveres av dets garanterte endelighet. Du håper du forlater denne verden før barnet ditt. Du er ganske så sikker på at hunden din dør før deg. Lykke er slik en menneskelig galskap.
Forfatteren Julian Barnes sa om det å sørge at «Det gjør akkurat så vondt som det er verdt». Faktisk var det en venn av ham som skrev det i et kondolansebrev, og Julian fortalte det til mannen min, som fortalte det til meg. I flere måneder etterpå satt disse ordene fast i oss, så klare og så brutale. Det gjør akkurat så vondt som det er verdt. For et opplegg. Hvorfor skulle noen ville godta en så dårlig deal? Hadde vi vært tilregnelige og rasjonelle, ville vi vel hver eneste gang valgt glede fremfor lykke, slik dyr så fornuftig gjør. En gledes endelikt skader tross alt ingen, og kan alltids erstattes av en annen, av mer eller mindre lik verdi.