Sol, S O L !

Jeg har Schrödingers embryo i magen: et barn som både finnes og ikke finnes, som eksisterer først når det blir konkret observerbart. Jeg veit ikke hvem eller hva som kan gjøre det virkelig. Om det er meg, jordmor, den første ultralyden, den andre. Inntil videre er det både en ekte, pågående hendelse og et fantasifoster.

Midt i hemmelighetstilstanden kommer kvalmen. Først kjennes den som et svakt trykk i halsen, noe som forsvinner om jeg konsentrerer meg om andre ting. Så blir det vanskelig å stå oppreist. Kvalmen tar over kroppen, så dagene. Første trimester viser seg å være et mellomrom, åpner seg som et gap i gulvet: Det sluker, det har tenner og tunge.

Jeget i Ann Jäderlunds diktsamling Djupa kärlek ingen ligger også utsträckt, og ser hvordan solen «k o m m e ri n / s åf l y t a n d eunder ett fönster». Poesien hennes er full av sperret tekst, mellomrom mellom ordene og mellom bokstavene. Det kan leses som en poetisk strategi: I stedet for å la ordene umiddelbart kommunisere mening lar hun dem framstå som objekter på den hvite siden. Ordene, til og med enkeltbokstavene, får kropp. Slik blir tekstens materialitet tydelig, selv om jeget er oppløst:

värfor just jag som en upplöst
hinna eller e n  b i t  u r  e n
s k u r e n  h u d

Sperringen skaper en dobbel bevegelse: én mot oppløsning av mening og én mot intensivering av mening. Som leser tvinger det meg til å sakke ned lesetempoet i et forsøk på å gripe fatt i ordet før det sprer seg utover, som om jeg gjennom et stødig nok blikk kanskje klarer å hindre mening og form i å skilles fra hverandre. Denne langsomheten lader diktene med ambivalens:

B a r n f l i c k o r  s o m
l y s s n a r  p å
p r a s s e l
t o r r a  v i t a
s k a l l e r h i n n o r
h i n k a r
i  s o l e n

Det er forskjell på jentebarn og b a r n f l i c k o r. Sistnevnte er flertydige barn, vanskeligere å tolke. Mer ubehagelige der de lytter med sine tørre, hvite «skallehinner», enn det barn pleier å være.

Som gravid blir alt rundt meg forvandlet til kjøtt og blod. Tidligere livløse objekter kan nå puste, og ånden deres lukter vondt: veggene og gulvet i huset, sofaputene, deodoranten, dusjsåpen, dillkvasten på kjøkkenbenken. Like etter begynner TV-serien jeg ser på, å gjøre meg kvalm, og ordene i Jäderlunds dikt smaker beskt.

Er det dette som er taktilt språk? Fram til dette punktet har jeg tenkt at ord kan vekke minner eller ideer om sanseinntrykk, men at de ikke kan være sanselige i seg selv. Nå er jeg ikke lenger sikker.

I et intervju i det svenske magasinet Vi sier Jäderlund dette om sin sperrede tekst: «Och när jag spärrar handlar det kanske om att få språket att vidga sig. Det blir mer sol av solen om den är spärrad. S O L tar mer plats än SOL. Eller S T R Å L A N D E.» Jeg ser for meg at hun drar i ordene slik legehender under et keisersnitt drar huden under navlen åpen. Det er ikke bare ordet selv som eser ut, men rommet bak det, det hvite renner fram mellom hver bokstav. Hvitt og sildrende skum.

Det er så stille i første trimester, kvalmen fyller hodet med det samme, hvite skummet. Tankene lukter vondt. I mine mest dramatiske stunder vil jeg rope: Nå kjenner jeg deg, døden! Om jeg putter én ende av en skolisse i munnen og sutter, sitter du der og sutter i andre enden!

Jeg er sykemeldt i over en måned og gjør ikke annet enn å ligge på sofaen og skrolle. Jeg åpner vinduet så det kommer kald, klar luft inn. Sein vinter, tidlig vår, også vinden er i en mellomtilstand.

Jeg har ikke tenkt på hva oppmerksomhet er, før jeg mister den. Er det en følelse, en kroppsdel, noe utenfor selvet? Jeg veit ikke, men noe har forsvunnet. Prøver jeg å lese en bok eller være del av en samtale, er det ikke lenger noe i meg som tar imot ordene. Kvalmen vil ikke leke gjemsel med oppmerksomheten, den bare ligger der, slapp, i sofaen, øynene halvt lukket.

For Simone Weil er oppmerksomhet en «kraftanstrengelse, kanskje den største av alle, men den er en negativ anstrengelse», som hun skriver i essayet «Oppmerksomhet» i Ordenes makt (1990). Essayet handler like mye om hvordan oppmerksomhet virker når man løser matteoppgaver, som når man viser nestekjærlighet. For Weil krever begge deler at du er like aktiv som passiv, at du gir slipp på tanken for å fylles av det du retter oppmerksomheten mot – kunnskap, ro eller kjærlighet er gaver som blir gitt til deg. Weils oppmerksomhet er altså mystisk og litt selvmotsigende, for selv om den er en «kraftanstrengelse», skal man heller ikke tvinge den fram: «Den fører ikke selv til noen tretthet, men når trettheten overmanner oss er oppmerksomheten nesten ikke lenger mulig.»

Weil skriver også at oppmerksomhet noen ganger vil kunne frita deg fra lidelse. Hun sleit selv med en forferdelig migrene. I «Brev om den indre livsvei» i samme bokbeskriver hun hvordan hun under en gudstjeneste i et kloster i Solesmes kunne kjenne hver tone «som et slag i hodet». Dette ble likevel første gangen hun klarte å fokusere sin oppmerksomhet fullt og helt på noe utenfor kroppen, til tross for den voldsomme hodepinen:

En ytterste anstrengelse av oppmerksomhetsevnen tillot meg å forlate dette elendige legemet og la det lide alene, sammensunket i sin krok, mens jeg fant en ren og fullkommen glede i sangens og ordenes ufattelige skjønnhet.

Tilbake i teksten «Oppmerksomhet» utdyper Weil hvordan oppmerksomhetsevnen forutsetter en uttømmelse av selvet, slik at noe nytt (og i siste instans Gud!) kan ta bolig i en: «Tanken må først og fremst være avventende, tom, ikke på jakt etter noen ting, men rede til å motta objektet som skal komme i dets nakne sannhet.»

Kvalmen tømmer meg, men jeg fylles ikke opp av noe guddommelig, ingen naken sannhet. Det er ingen som snakker inn i mellomrommet, utenom kjæresten min, som passer på at basalbehovene mine blir møtt. Hvordan har du det, spør han, og jeg sier at jeg er kvalm, jeg er kvalm og kvalm og kvalm og kvalm. Huset lukter som innsiden av en munn, men det snakker ikke til meg.

Nå, da første trimester er tilbakelagt, er erfaringen etterlatt i mellomrommet. Jeg klarer ikke se den tydelig. Hvorfor prøve å huske noe det er så deilig å glemme? Forsøket på å beskrive kvalmen blir repeterende, en irriterende versjon av tonene Weil hørte under messen.

Jeg har ikke tilgang på min egen innside, kan bare se hva som foregår gjennom en ultralyd eller gjennom min egen fantasi. Jeg venter og venter på tidspunktet hvor det skal bli virkelig. Kroppen min føles som Sonen i filmen Stalker: De vanlige, jordlige reglene gjelder ikke lenger, noe nytt siver inn i virkeligheten jeg kjenner til.

Filmen av Andrej Tarkovskij følger en mann kalt Stalkeren, som fører to andre – Forfatteren og Professoren – inn i den tungt bevoktede Sonen. Det er ikke noe spektakulært sted, ser ut som et gjengrodd industriområde i Sovjetunionen: sølepytter, rustent metall, mose og regn. Sollyset er dempet og grått gjennom det tjukke skydekket. Men dette er et område hvor fysiske lover skal ha blitt opphevet på grunn av utenomjordisk aktivitet.

Mennene skal til Rommet, et sted som sies å oppfylle menneskers dypeste ønsker. Reisen foretar de til fots og med en gammel jernbanedresin, og jo dypere de kommer inn i Sonen, dess mer endres både stemningen og samspillet mellom dem. Stalkeren kaster små metallnøtter festet til hvite bånd foran seg for å teste om terrenget er trygt. Han stanser ofte, lytter, som om han hele tida må tolke og adlyde usynlige lover. Professoren og Forfatteren slutter å spøke seg imellom, og de slutter å stille spørsmål ved Stalkerens underlige regler. De begynner i stedet å følge Stalkerens forsiktige bevegelser, som om de også føler seg iakttatt og vurdert av landskapet.

Lenge godtar jeg Stalkerens respekt for terrenget og reglene han følger. Helt til denne scenen: De tre mennene har beveget seg gjennom en lang tunnel kalt Kjøttkverna, og er ved terskelen til Rommet idet Stalkeren sier: «Du trenger ikke å si noe. Du må bare ... konsentrere deg og prøve å huske hele livet ditt. Når folk tenker på fortiden, blir de bedre. Og fremfor alt ... Det viktigste er ... å tro!»

For første gang tar jeg meg i å stille spørsmål ved Stalkers virkelighetsoppfatning. Hvorfor må de tro for å komme til Rommet? Hva har denne Sonen med tro å gjøre?

Plutselig glipper filmen over i en annen tilstand. Ikke fordi noe synlig forandrer seg, men fordi jeg selv begynner å tvile. Hvor er egentlig beviset for at Sonen, med sin gjenkjennelige, jordlige flora, vindkast og regn, er et overjordisk sted? Er det bare jeg som har trodd det, fordi Stalkeren tror det og filmen aldri avkrefter ham? Filmen klarer å produsere to moduser samtidig: Jeg kan lese Sonen som like forankra i virkeligheten som i det imaginære. Den er en mellomtilstand, et både og.

Vokser fosteret selv om jeg ikke kan forestille meg det? Er det slik at kroppen har fungert slik hele livet mitt, at den gjør som den vil helt uavhengig av min vilje og mine ønsker? Det er slående hvor lite denne bevisstheten som skrangler rundt i kroppen, har å gjøre med kroppens fysiske prosesser. På et vis er det en befrielse å bli dyttet ut i periferien av seg selv.

Kroppen er venterommet, forstadiet til det som virkelig teller. Det gjør erfaringene vanskeligere å sette ord på, for jeg er redd for å få høre at det ikke er dette jeg skal vie oppmerksomheten til, men alt som venter meg. Nå har utvidelsen dessuten begynt å bli gøy. Jeg kan dytte hele pekefingeren inn i den nye navlen min. Om kvelden ligner den voksende magen bakhodet til en skallet mann. Tenk, å vokse og vokse, som om drømmelogikken egentlig alltid har vært virkelighetens logikk, at det var Stalker som hadde rett, det handler bare om å tro, det handler bare om å se på seg selv i speilet lenge nok, å ese ut helt til man letter, heliumsballong, S O L!

Den nye kroppen min er ikke interessert i å lagre og bære på minnene fra mellomrommet, men hver gang jeg går inn i stua, merker jeg at den gamle kroppen fortsatt ligger i sofaen, en silhuett tappet for oppmerksomhet og vilje. Kanskje er det derfor jeg begynner å lete etter andres etterlatte merker, spor etter kropper som har vært.

I Silueta-serien skapte den cubanske kunstneren Ana Mendieta avtrykk av sin egen kropp i naturen, ofte ved å forme en silhuett i jord, sand eller gress, som så ble fotografert. De over 200 verkene ble til i løpet av 1970-tallet. Mendieta brukte sin egen kropp som verktøy for å utforske myter, tilhørighet og forbindelsen vår til jorda og hverandre, erfaringer som også speiler hennes egen bakgrunn som politisk flyktning fra Cuba.

Flere av silhuettene er i ferd med å forsvinne, som i Untitled (1976), hvor Mendieta har formet et kroppsavtrykk i sand og tilsatt rødt pigment. Silhuetten ligger der som et sår, og mellom hvert fotografi må pigmentet ha bleknet og sanden skylt ut mot havet. Det er et jordbundet verk, en langvarig overgang.

Fotografiene er det eneste som er igjen av denne serien, og kunsten i seg selv befinner seg et sted mellom noe evigvarende og forgjengelig. Det handler i utgangspunktet ikke om å bevare eller tviholde på formene som er skapt, men jeg kan likevel se et øyeblikksbilde av dem flere tiår seinere.

Mendietas silhuetter minner meg på en beskrivelse jeg har lest av en annen kunstner, Miriam Cahn, som også er kjent for å skape utflytende, grenseløse former i maleriene sine. I et essay skriver kunsthistoriker Jörg Scheller om hvordan det utflytende kan ses på som en feministisk praksis:

Traditionally, the hard, ‘masculine’ outline served to set figures apart from their surroundings and to establish them as self-identical individuals. Cahn, by contrast, creates transitions rather than borders; diffusion rather than difference.

I mye feministisk teori har denne typen billedspråk blitt knyttet til en kritikk av det maskuline blikkets behov for kontroll, separasjon og entydighet. Mendieta, som Cahn, viser i stedet hvordan det tvetydige, uskarpe og uferdige er en form for kunnskap der tvil og ambivalens ikke forstås som en feil eller svakhet, men som en grunnleggende del av hvordan vi møter og samhandler med verden.

For meg er det tvetydige og uskarpe den eneste måten jeg kan leve gjennom alle månedene med usikkerhet på. Kvalmen, dette konstante trykket som beveger seg fra magesekken og oppover spiserøret, er mildnet av en ny, dyr medisin. Kanskje mellomrommet forsvinner også, men mellomtilstanden tror jeg er blitt kronisk. Jeg ser på solen, og den er blitt en utflytende, tvetydig og gigantisk S O L.

Nå er jeg halvveis i graviditeten. Rommet vokser. Fortsatt kan jeg ikke gå inn i det, bare se på terskelen av hud, hard og fast. Det er kveld, jordbærmåne i juni, jeg lukker øynene og banker på. Det er noen dager til vi skal inn på ordinær ultralyd, og jeg veit ikke hva som venter oss, hva som kommer til å dukke opp på skjermen, om alt ser fint ut. Jeg banker på Rommet og venter. Det går noen sekunder. Så, uten å være sikker, for det kan være innbilning, tror jeg noen svarer. En mjuk banking fra langt der inne.