Oppslukt anmelderinne

Etter at jeg hadde skrevet 1000 fragmenter og levert dem inn til forlaget, oppsøkte jeg verden.1Jeg gikk på vårens Mammut-salg.2 Ved siden av Pantagruel, Den nye Héloïse, Les Fleurs du Mal og Leopardis essays fant jeg ei bok av David Markson – den òg på om lag 1000 fragmenter.3 Malapropos, forlaget kalte mine fragmenter «essays», Marksons norske forlag kalte hans fragmenter «roman».4 Jeg skal ikke her skrive ergodisk om forskjellene og de pussige likhetene mellom Marksons og min bok, men ad libitum og på oppfordring om anmelderinnen som ble oppslukt – av Marksons «roman» (tittel: Lesesperre, oversatt til norsk av Grethe Fosse, Solum 1999, originalens tittel: Reader's Block, utkom 1996).5

* *

*

Du leser ei setning, stopper opp, og du får dette underlige draget over ansiktet, en slags leseaktens signatur, like sært som et fingeravtrykk, men kulturbetinget; i klostrene og på lesesalene er dette selve atmosfæren.6 Alle ser opp, jo yngre man er, tror jeg, jo mer ser man opp, mellom setningene, etter pikante ord og uttrykk – eller idet det dukker opp en ubuden gjest i form av en fotnote; blikket går ikke ned til sidebunnen, men opp og ut i rommet.7 Plutselig kan leseren overfor deg stirre deg rett i trynet uten å mene det, det kan til og med være en kvinne som gjør det, og du klør deg på nesa for å være sikker på at alle parafernalia er på plass, og hvis konsentrasjonen er dårlig vil den lesende etter hvert begynne å bite lekende på blyanten, og hvis sola skinner kan tankene raskt være utenfor teksten – på vei til steder hvor det ikke finnes annet enn irrelevante, utagerende utskeielse som kan bli brukt mot deg den dagen du står foran drømmeprinsessen og må snakke åpenhjertig til pressen om ditt liv som utadvendt leser.8 Noe helt annet er det hvis du leser at bokas tittel er Lesesperre.9 Da stopper du opp, i hvert fall et øyeblikk – innrøm det – og lurer på hva dette er for noe.10 Og en Dagblad-anmelderinne skrev at denne boka, som der kalles «en montasje»,11 bare består «av korte meldinger og fragmenter … et utall digresjoner, anekdoter [og] sladder» og at det ikke finnes noen story.12 Og så kom konklusjonen:13 Lesesperre er verken spesielt teknisk elegant, sjangermessig grensesprengende eller innholdsmessig original.14 Men det er veldig lenge siden jeg har vært så oppslukt av en bok som av denne.»15 Anmelderinnen ble altså oppslukt, mer oppslukt enn på lenge, av ei bok som hverken var original, grensesprengende eller elegant.16 Hva skal man si?17 En raus, men knepen konklusjon?18 En ærlig dom?19 En uærlig, men likevel personlig dom?20 En lærd avsløring, men en vennlig innstilt evne til å bli oppslukt?21 En oppslukt avsløring?22 Oppslukt, men i ettertankens liv, livet i sluket, bokas belly, en aldri så liten innrømmelse:23 jeg lot meg spise av et makkverk, et uelegant og uoriginalt makkverk, en grensesprengendeløs platthet av et verk – som spiste meg?24 Jeg vet ikke, jeg har egentlig stor sans og medynk for henne.25 Jeg vil først og fremst si at hun er både ærlig og uærlig, det bør man kunne slå fast, uten å bli beskyldt for hverken smisking eller nedlatenhet.26 Jeg har selvfølgelig stor eller størst sans for, la meg si:27 uforbeholden sans for hennes evne til å bli oppslukt, men det gjorde meg grusomt skeptisk, til og begynne med.28 Det finnes ingen vaksine mot folk som blir oppslukt av uelegante og uoriginale verk, og det er bra, litteraturen lever av å ete den slags lesere, både den gode og den dårlige litteraturen.29 Men, og litt finurlig, hvor originalt kan et verk bli, før det blir umulig å la seg sluke?30 Det er i dag risikofylt å si at et verk er høyst originalt, grensesprengende og usedvanlig nyskapende både form- og innholdsmessig; du blir fort arrestert for å være en ignorant, du kjenner ikke historien, du er ikke bevandret i avantgardismens eksesser før og nå; det er rett og slett umulig i dag å påstå denslags med æren i behold, så sant man ikke er en allvitende polyhistor av den typen som det fantes et par–tre stykker av under renessansen.31 Og det vet anmelderinnen. Hun gir faen i hele det evinnelige kutymegalleriet som preger anmelderiet – om at man bare skal falle for originale verk – og sier rett ut at jeg ble slukt av ei uoriginal bok. Problemet er bare at hun tar feil, hun tar feil, og det har hun fullstendig rett til.32 Jeg vil nemlig påstå det stikk motsatte: er original (det kan jeg selvfølgelig ikke si), men jeg ble ikke slukt av den, jeg ble faktisk sittende der og stusse over alle sitatene, alle anekdotene, alle urimelighetene og alle storyskissene, personutkastene og namedroppingen; jeg hadde på forunderlig vis hørt, lest og sett alt sammen før, og, jeg kan delvis forstå anmelderinnen, i partier var bruddstykkene komponert på en slik måte at man uforberedt ble rørt, grepet, pirret, på akkurat samme måte som i lesningen av en roman med en såkalt streit eller tradisjonell story.33 Slik jeg ser det, finnes det i dette eksperimentet riktignok ingen «originale» tanker, men boka utfordrer Romanen, med stor R, ved å resirkulere ikke-romanaktig, ikke-narrativt stoff på en slik måte at det romanaktige fornyes, kunne hun kanskje ha sagt.40 Og oversetteren Grethe Fosse har originalisert oversettelsen ytterligere; hun har faktisk, ser det ut som, tillatt seg å legge inn et par–tre Jon Fosse-sitater, hvis de kan kalles det: «Nokon kjem vel til å komme?» og flere varianter over dette som: «Vel, eg er heilt åleine her no.»34 Og David Markson har fortsatt med sin romanenterror i årets roman.35 Den heter .36 Det var en gang var det nye, nå er den ikke det lenger, men man kan late som om …37 En annen amerikansk forfatter, David Foster Wallace, skrev i en anmeldelse at Marksons romaner er «pretty much the high point of experimental fiction in this country».38 Men dette er vel en altfor raus omtale?39

*

(Daværende redaktør John Erik Rileys introduksjon av artikkelserien «Røyksignaler fra The Badlands»:

Svært få bøker får den oppmerksomheten de fortjener. Det har vi i Vinduets redaksjon lenge irritert oss over. Derfor ba vi en rekke ulike kritikere og forfattere om å skrive om én utgivelse som de mener har fått ufortjent dårlig mottagelse. Eneste betingelse var at boken måtte ha utkommet i løpet av de siste fem årene.

Selv om ikke alle velger å holde seg til denne enkle regelen, er vi svært fornøyd med responsen så langt. Det ser ut til å være mange frustrerte, men også takknemlige lesere dere ute: lesere som ønsker å løfte frem det de mener er blitt glemt eller oversett.

God lesning!
JER)