I det første av tre essays publisert i samarbeid med LitFestBergen og det chilenske tidsskriftet Revista Abismo, utforsker Eduardo Halfon festivaltemaet «svik» og sitt eget forhold til jødedom.
Jeg var tjuetre år gammel og full av tvil om troen og troslæren til forfedrene mine da jeg endelig våget – eller, rettere sagt, ytterst varsomt begynte å våge – å si til familien min at jeg ville bort fra jødedommen.
Jeg visste ikke hva jeg ville bort fra: om det var jødedommen per se, eller religionen til familien, eller religion generelt eller et system påtvunget med ufravikelige regler som jeg fant dogmatiske og til tider selv grusomme og undertrykkende. Jeg forsto for eksempel ikke hvorfor kvinner ikke fikk delta aktivt i synagogen eller i private bønner (for at en jødisk bønn skal kunne gjennomføres, må det være et kvorum på ti voksne menn, kalt minyan på hebraisk, til stede; kvinner teller ikke med i disse). Jeg forsto ikke hvorfor man måtte tilbe en krigersk Gud som insisterer på å straffe og selv beordre drap på noen av de samme undersåttene som tilber ham. Jeg forsto kort sagt ikke hvorfor man måtte tro så blindt og bokstavelig på fantastiske historier som for meg ikke var annet enn eventyr.
Besteforeldrene mine var bestyrtet, spesielt den polske bestefaren min, som hadde overlevd seks år i konsentrasjonsleir og bar merket på jødedommen tatovert på underarmen. Onklene og tantene mine forhørte meg, så konfronterte de meg før de fornærmet meg, og så sluttet noen av dem å snakke til meg. I likhet med den bestandig rasende Gud truet faren min meg, med skrik, tvang og straff. Moren min bare gråt og gjentok de samme setningene om og om igjen, som det var umulig for meg å svare på. En jøde, sa hun, kan slutte å be om morgenen og slutte å gå i synagogen og til og med slutte å følge alle budene i Toraen og lovene i Talmud, og likevel vil han fortsatt være jøde. For en jøde, sa moren min, kan aldri slutte å være det.
Kan en jøde slutte å være jøde?
Jeg manglet ord til å svare på det spørsmålet og også til å uttrykke hva det var jeg trengte å gjøre. Jeg mangler dem fortsatt. Det finnes ingen verb for handlingen slutte å være jøde. «Å slutte» er for vidt og refererer mer til en dårlig situasjon (å gjøre det slutt med en giftig partner) eller en dårlig vane (slutte å røyke). «Å gi opp» gjør jødedommen til en doktrine eller kanskje en jobb. «Dra sin vei» er å forlate et fysisk sted. «Gå ut av» skjer heller når man går fra innsiden til utsiden av noe. «Distansere seg» ville ikke bare plassere jødedommen på et slags kart, som om den var en by eller et land, men det høres også ut som om noen beveger seg bort litt etter litt, med overdreven forsiktighet. «Flykte», derimot, innebærer overdrevent hastverk og kanskje også litt frykt: Vi flykter fra sånt som truer oss.
Hvert av disse verbene kommer til kort. Ingen av dem fungerer. Men kanskje summen av de seks fungerer, tenkte jeg. Å slutte, pluss gi opp, pluss dra, pluss gå ut av, pluss distansere seg, pluss flykte.
Så det var det jeg gjorde. Eller, rettere sagt, det var det jeg gjorde, og det er det jeg fortsatt gjør. For de seks verbene – som like gjerne kunne ha vært syv, åtte eller enda flere – måtte nødvendigvis settes i gerundium. Jeg fortsetter å slutte og si opp og gå bort fra og ut av og distansere meg og flykte fra jødedommen, noen ganger lister jeg meg på tå, andre ganger i all hast og med en viss frykt.
Men jeg mistenker at det ikke finnes en eneste jøde som kommer uskadd fra lesningen av forrige avsnitt.
Siden jeg begynte å skrive sånn i bøkene mine, eller siden jeg begynte å snakke i en slik tone for snart tretti år siden, har jeg merket – fortsetter jeg å merke – misbilligelse og selv sinne fra noen jøder. Som om ordene mine om avskjed med jødedommen var personlige angrep. Som om min tilbaketrekning fra deres verden var en fornærmelse. Som om jeg begikk et svik.
*
En kveld, da han kom ut av synagogen, ble den jødiske filosofen Baruch Spinoza knivstukket i ansiktet av en annen jøde.
Eller, det er i det minste én versjon av historien.
Den ble, så vidt vi vet, skrevet av den franske forfatteren Pierre Bayle i artikkelen Dictionnaire historique et critique, publisert først i 1697, altså nøyaktig tjue år etter Spinozas død.
Bayle forteller at den da unge Spinoza var bare tjuefire år gammel (akkurat som meg), og at han (igjen akkurat som meg) var full av tvil om jødedommens tro og læresetninger. Han fortalte vennene sine at ambisjonen var å oppdage essensielle sannheter utelukkende gjennom logikk. Han, som fra barndommen av hadde vært synagogens mest begavede elev, motsatte seg nå lærermesterne og rabbinerne sine. Han latterliggjorde de ubetydelige ideene deres. Han foraktet både Guds ord og religionens tendens til å antropomorfisere ham (senere skulle han i skriftene sine vitse om at dersom en trekant kunne snakke, ville den si at Gud er evig trekantet). For ham virket helligskriftene motsigende, begrensende til og med. Det vil si at han satte spørsmålstegn ikke bare ved eksistensen av en fri skapergud, men også ved den guddommelige opprinnelsen til budene og Toraen: to av de tretten trosartiklene som er obligatoriske for alle jøder, ifølge rabbineren, filosofen og middelalderlegen Maimonides («den som sier at Toraen ikke har guddommelig opprinnelse, skal tas til side og ødelegges»). Den unge Spinoza hadde, slik augustinermunken Tomás Solano y Robles flere år senere skulle erklære etter å ha møtt ham personlig i Nederland, «krysset ateismes dørterskel».
Medlemmene og rabbinerne i Talmud Tora – den jødisk-portugisiske samfunnet i Amsterdam som ble grunnlagt i 1639 av ortodokse sefardiske jøder på flukt fra inkvisisjonen i Portugal og Spania – bestemte seg først for å tolerere hans ennå småkjetterier og deserteringer, men på betingelse av at han deltok i seremoniene. De tilbød ham til og med en årlig pensjon på tusen gylden for bare å bli hos dem og gå i synagogen regelmessig. Det vil si tusen gylden i året for å fortsette å være jøde, eller i det minste for å late som han var det. Mye senere skulle Spinoza innrømme at han ikke ville ha akseptert tilbudet selv om det var ti tusen floriner i året de tilbød, siden han søkte sannheten og ikke bare skinnet av den, som han sa. Spinoza ignorerte derfor truslene og utpressingen og tilbudene for å oppføre seg pent og fortsatte åpent å kritisere forfedrenes religion inntil han en kveld, da han forlot synagogen, ble knivstukket av en av de ortodokse jødene i Talmud Tora-menigheten.
Skaden var liten – et overfladisk kutt i ansiktet, forteller Bayle – men Spinoza mistenkte at angriperens intensjon hadde vært å drepe ham, og bestemte seg for å forlate ikke bare Amsterdam, men også jødedommen, helt og for alltid.
*
Selv om det ikke finnes bevis for dette, kan man anta at Spinozas kritiske tale mot jødedommen bare ble sterkere etter episoden med dolken. For snart, kanskje noen uker eller måneder senere, bestemte rabbineren i Talmud Tora-samfunnet, en høyt respektert kabbalist ved navn Aboab, seg til slutt for å ekskommunisere ham, selv om han var fraværende, og på lang avstand, siden Spinoza allerede hadde forlatt byen.
Fra ekskommunisjonsdokumentet kabbalisten Aboab leste opp under en offisiell seremoni i den portugisiske synagogen i Amsterdam, og som Spinoza mottok mens han bodde og arbeidet i Leiden (hvor han ble en dyktig polerer av brilleglass, mikroskoper og teleskoper, og hvor akkumuleringen av glasstøv i lungene til slutt skulle ta livet av ham i en alder av førtifire), er det eneste som er bevart en originalversjon på portugisisk, som for tiden befinner seg i en av bøkene i arkivet til Talmud Tora.
*
I biblioteket mitt i Guatemala har jeg fortsatt et gulnet papir med den komplette teksten til kabbalisten Aboab og de andre rabbinerne fra Talmud Tora, oversatt til spansk og skrevet ut på maskin av en av filosofiprofessorene mine på universitetet (mine første skritt inn i litteraturens univers), og som jeg har oppbevart i over tjue år, brettet i fire og lagt mellom sidene i en av Spinoza-bøkene mine: en billig og svært slitt utgave fra Editorial Porrúa som samler flere av hans skrifter, med en illustrasjon på forsiden av det litt triste ansiktet til Spinoza, i en grønn ramme.
Jeg var også en frafallen, akkurat som den store jødiske filosofen, sa den gamle jesuitten til meg da han ga meg arket med sin oversettelse av teksten. Vi gikk gjennom universitetskorridorene en regnfull ettermiddag, etter at han hadde forelest om opprinnelsen og betydningen av ordet «possest» (oppfunnet av Spinoza, av de to latinske ordene posse og est). Les det nøye, så vil du forstå, la han til, og det var som om han blunket til meg. Men det skulle gå lang tid før jeg begynte å forstå ordene til den ene (oppfunnet eller ei) og ordene til den andre.
*
Så dyster var den offisielle seremonien for jødisk ekskommunikasjon – eller herem på hebraisk, som betyr den strengeste formen for fordømmelse eller rabbinsk avvisning – i synagogene i middelalderen:
Med hele menigheten samlet i synagogen og Tora-arken åpen ble ekskommuniseringen av et medlem innledet med å blåse i sjofaren, et blåseinstrument laget av hornet til et «rent dyr», som for eksempel en vær, en geit, en antilope eller en gaselle (ikke en ku eller en okse). Alle i synagogen stønnet og klaget ved lyden av det hellige instrumentet; alle holdt et svart, tent lys i hendene, som om de begravde en død. Deretter sto overrabbineren på en litt forhøyet platting og ramset først opp hver enkelt grunn til ekskommunikasjonen før han leste opp teksten til ediktet og ropte bibelske forbannelser mot den dømte personen (i tilfeller av blasfemianklager gikk en annen rabbiner opp på podiet og tente flammen på et hornformet lys og lot voksdråpene falle ned i en beholder fylt med blod) mens de tilstedeværende slukket sine svarte lys med den koniske enden av en liten bronseslukker. For å avslutte ritualet utstedte rabbineren en offentlig formaning som forbød alle i samfunnet å ha noe med den ekskommuniserte å gjøre; man måtte ikke engang nærme seg ham mer enn to skritt, lød Talmuds advarsel.
*
Kunngjøringen om ekskommunikasjonen av Spinoza ble skrevet og uttalt i hans fravær den 27. juli 1656 og er uten tvil den mest virulente og rasende av de førti (trettini menn og én kvinne) som ble utstedt av Talmud Tora-samfunnet mellom 1622 og 1683.
Den begynner med en redegjørelse eller et sammendrag:
Herrene i maamad [menighetens sekulære styringsorgan], som lenge har vært kjent med Baruch de Spinozas onde handlinger og meninger, har på ulike måter og med ulike lovnader forsøkt å få ham til å forlate sin avvikende vei. De har imidlertid ikke lykkes i å få ham til å endre disse onder vaner, tvert imot mottar de hver dag stadig alvorligere opplysninger om de avskyelige kjetteriene han praktiserer og underviser i, og om de monstrøse handlingene hans, og siden de har mange pålitelige vitner som har avgitt forklaring og vitnet om dette i nærvær av nevnte Spinoza, er de overbevist om hva som er sannheten i denne saken. Etter at alt dette er undersøkt i nærvær av de ærverdige jajamim [vise rabbinere], har herrene i maamad, med rabbinernes samtykke, besluttet at nevnte Spinoza skal ekskommuniseres og utvises fra Israels folk.
Deretter følger dommen – som er forferdelig, men ikke uten en viss poesi:
Ved englenes dekret og på de hellige menns befaling ekskommuniserer, utstøter, forbanner og fordømmer vi Baruch de Spinoza, med Guds samtykke, velsignet være ham, og med hele den hellige menighets samtykke, og foran disse hellige skrifter med de 613 bud som står skrevet i dem; og forbanner ham med den ekskommunikasjon som Josva ødela Jeriko med, og med den forbannelse som Elias kastet over ungdommen, og med alle de straffer som er skrevet i lovboken. Forbannet være ham om dagen og om natten; forbannet når han legger seg, og forbannet når han står opp. Forbannet være ham når han går ut, og forbannet når han kommer hjem. Herren vil aldri tilgi ham, og Herrens vrede og nidkjærhet vil brenne mot denne mannen, og alle forbannelsene som står skrevet i boken, vil ramme ham, og Herren vil utslette hans navn fra jordens overflate, og Herren vil skille ham ut til skade for alle Israels stammer med alle forbannelsene i pakten som er skrevet i denne lovboken. Men dere lever videre i dag, som er forent med Herren, deres Gud.
Dokumentet avsluttes så med en sterk advarsel, nesten et påbud eller bud til dem som er «forent med Herren, deres Gud»:
Vi befaler at ingen kommuniserer med ham verken muntlig eller skriftlig, eller viser ham noen gunst, eller bor under samme tak som ham, eller kommer nærmere ham enn fire alen eller leser avhandlinger eller noe annet han har skrevet.
*
Jeg hadde glemt det firebrettede arket i biblioteket mitt, med den ovenfor gjengitte oversettelsen av ediktet til Aboab og de andre rabbinerne. Inntil jeg nylig, da jeg var innom bokmessen i Madrid og nevnte for en spansk journalist de noe aggressive reaksjonene jeg hadde fått fra visse jøder som hadde lest den siste boken min, og journalisten minnet meg på historien om Spinoza og dolken.
Derfor lette jeg, så snart jeg kom til Guatemala, etter den gamle boken fra Editorial Porrúa i biblioteket mitt, jeg fant det gulnede papiret, brettet det forsiktig ut og leste det igjen og ble umiddelbart overveldet av de samme spørsmålene som alltid. Fantes det jøder fra den tiden som leste Spinozas skrifter? Fantes det jøder da som våget å ikke følge ordre?
*
I november 2021 ba den israelske professoren Yitzhak Melamed, professor i filosofi ved Johns Hopkins University og en av de fremste akademikerne innen Spinozas verker, Talmud Tora-menigheten om tillatelse til å komme til Amsterdam for personlig å undersøke arkivene deres, kanskje studere dem i det samme rommet i synagogen hvor den unge Spinoza studerte for over 350 år siden. En av lederne for menigheten, rabbiner Joseph Serfaty, meddelte professor Melamed i et offisielt brev at de hadde ekskommunisert Spinoza og hans skrifter med det strengeste forbudet som finnes; et forbud, presiserte han, som forblir gyldig for alltid og ikke kan oppheves. «Du har viet ditt liv til å studere Spinozas forbudte verk og utvikle hans ideer», fortsatte rabbineren i brevet. «Derfor avviser jeg din søknad og erklærer deg persona non grata i det portugisiske synagogebygget.»
*
Det antas at Spinoza, da han mottok dokumentet om ekskommunikasjonen i Leiden, satte seg ned og skrev en tekst med tittelen Apologi for å rettferdiggjøre ens avgang fra synagogen, som han kanskje sendte til rabbinerne i Talmud Tora, eller som han kanskje, etter råd fra noen av sine venner, gjemte eller ødela. Det var, antas det, en slags pamflett – et libellum, som den daværende regenten i Rotterdam, Adriaen Paets, kalte det i et brev – der Spinoza, i tillegg til å forklare årsakene til sin abdikasjon eller forlatelse (to verb til) fra jødedommen, allerede presenterte kimen til sine ideer om religion som år senere skulle bli en del av en av hans bøker, den berømte Tractatus theologico-politicus, opprinnelig publisert under pseudonym og stemplet som blasfemisk av katolikker og protestanter og fordømt av det kalvinistiske rådet i Amsterdam med et sitat så strålende at enhver forfatter, eller i hvert fall denne forfatteren, ville ønske seg det på baksiden av en av bøkene sine: «et verk smidd i helvete av en frafallen jøde og djevelen».
*
Men som med alle historier om dolkestøt; det finnes også en annen versjon av hendelsene.
Denne andre versjonen ble skrevet og publisert i 1705 – det vil si åtte år etter Bayles versjon og tjueåtte år etter Spinozas død – av en luthersk pastor fra Haag ved navn Johannes Colerus i hans tekst Korte, dog waaragtige levens-beschryving, Van Benedictus de Spinosa, eller Kort, men pålitelig biografi om Benedictus de Spinoza.
Colerus skriver at han fikk høre historien om dolken fra et medlem av menigheten sin i Haag, en nederlandsk maler ved navn Hendrik van der Spijk, som sammen med sin kone var Spinozas siste vert eller husvert fra 1670, og som Spinoza selv hadde fortalt ham om flere ganger før sin død i 1677. Colerus forteller at van der Spijk fortalte ham at Spinoza (så sammenflettet er historiene, som gamle ødelagte telefonleketøy) fortalte at en kveld, da han kom ut av synagogen (noen ganger sa han teateret), ble han overfalt bakfra med en dolk (noen ganger sa han en kniv), men at han, så snart han skjønte hva som skjedde, snudde seg for å møte sin bøddel eller mulige morder, og da ble han ikke stukket i ansiktet, slik Bayle hadde skrevet, men i overkroppen, slik at frakken hans revnet.
*
Det er nok en detalj i Colerus’ versjon. En siste detalj i epilogs form som franskmannen Bayle aldri visste om, eller som han kanskje valgte å utelate fra sin tekst.
Colerus forteller at van der Spijk fortalte ham at Spinoza, nesten skrytefullt, fortalte at han beholdt den frakken resten av livet – en slik man uten store anstrengelser kan forestille seg oppbevart i bunnen av en kiste eller et gammelt skap, helt opprevet og stiv og full av mørke flekker fra mugg og tørket blod – selv om verken Colerus, van der Spijk eller Spinoza noen gang forteller hvorfor. Men jeg kan tenke meg fire mulige forklaringer. Den første: Spinoza bestemte seg for å beholde frakken som et minne eller en påminnelse. Den andre: Med en soldats stolthet bestemte Spinoza seg for å beholde frakken som et krigstrofé. Den tredje: Den alltid like vitenskapelige Spinoza bestemte seg for å beholde frakken som et håndgripelig bevis på sin historie med en dolk. Den fjerde: Spinoza forsto eller i det minste fornemmet at frakken hadde blitt noe mye mer uhyggelig enn et gammelt og revnet klesplagg; den var nå et ubestridelig symbol på menneskets intoleranse og religiøse fanatisme.
*
Og så vender jeg tilbake til det firebrettede papiret og lurer på hvorfor jeg fortsatt har det der, godt gjemt mellom sidene i en av Spinozas bøker i biblioteket mitt i Guatemala, som om det var en sjelden, tørket blomst, eller som om det var den gamle frakkens ordlige versjon.
Jeg mistenker at papiret faktisk er et minne om en viktig periode i livet mitt da alt begynte å forandre seg og verden rundt meg plutselig fikk mening. Det er også et slags trofé (eller et arr) fra krigene jeg har kjempet og fortsatt kjemper mot mine forfedres religiøse påbud, et begrep, «mandat», som er svært betydningsfullt for meg og for disse krigene siden det ikke er vanskelig for meg å forestille meg at jeg har kjempet hele livet, ikke mot en religion, men mot mandatet fra denne religionen som jeg mottok ved fødselen. Men det gamle papiret er også et overbevisende og håndgripelig bevis på handlingen i gerundium som ikke har noe verb, eller som er summen av så mange andre verb. Sannheten er at det er der, i det krøllete og stadig mer gulnende papiret, jeg har funnet ordene jeg trengte og fortsatt trenger å finne om menneskets ekstreme religiøse intoleranse og også om styrken og verdigheten til en enkelt mann som motsto disse fordømmende ordene, disse voldelige ordene, disse ordene som til slutt forviste ham fra det stedet han mest ønsket å forvise seg selv fra. Jeg mottok det papiret, brettet i fire, en regnfull ettermiddag, og følte det som om Aboab og de andre rabbinerne i Talmud Tora også forviste meg, tre og et halvt århundre etter at de hadde skrevet de fordømmende og voldelige ordene, som nå var oversatt og maskinskrevet av en gammel jesuittisk filosof.
*
Men hvis jeg følte meg forvist fra jødedommen på grunn av disse skrevne ordene, var det også på grunn av andre skrevne ord – mine egne, da jeg begynte å oppdage og dyrke dem, da jeg var like ved å fylle tretti – at jeg ironisk nok, og nesten uten å merke det, også begynte å gå veien tilbake til jødedommen.
Men nå var det en annen jødedom. Ikke basert på lydighet mot det guddommelige mandatet eller mandatet jeg arvet ved fødselen. Og heller ikke med pålegg om dogmatiske læresetninger, tro og holdninger. Men en jødedom grunnlagt og bestemt av de utallige historiene som har formet meg. En jødedom som plutselig var litterær.
For en jøde, sa moren min, kan aldri slutte å være det.
