Øverst (f.v.): Sidecar (kulturbloggen til New Left Review), The New York Review of Books, salig Bookforum, nystartede The European Review of Books og Harper's Magazine. Midterste rad (f.v.): Tidens Ånd, Vagant, BLA, Krabben og The Baffler (innfelt). Nederst (f.v.): Los Angeles Review of Books, N+1, London Review of Books og Prospect. Foto: Faksimile (eller rettere sagt skjermdumper)
«Don’t listen to the haters, it’s a golden age for popular criticism», proklamerte den Berlin-baserte amerikanske kritikeren og forfatteren Ryan Ruby fra sin Twitter-konto i oktober 2021. Noen måneder senere fulgte han opp med å liste opp sine 21 favoritt-tekster fra året som var gått, i form av lenker til artikler publisert på nettsidene til småtidsskrifter som N+1, The Baffler, Bookforum og New Left Review, og eldre og større publikasjoner som Harper’s og New York Times. Rubys 21 favorittartikler – om alt fra Thomas Bernhard og Simone de Beauvoir til McDonald’s-burgeren Filet-O-Fish og Belgias politiske historie – holder alle et skyhøyt nivå. Selv om de er publisert i en lang rekke ulike publikasjoner i andre land, kan jeg komme gratis inn på de aller fleste uten engang å opprette konto. Kanskje melder jeg meg på et nyhetsbrev, eller tar skrittet ut og tegner et billig prøveabonnement. Tross denne nærmest utopiske tilstanden finnes likevel «haterne». Faktisk kan jeg vanskelig tenke meg noe mer motstrøms i litterære kretser enn å hevde, på internett, at vi lever i en gullalder for noe som helst av verdi – kanskje spesielt litteraturkritikk og en offentlig samtale av en viss kvalitet.
Den digitale dommedagskulten
Hvor kommer vår tids voldsomme kulturpessimisme fra? Er den legitim, eller er det bare dommedagsprofetier? Ofte blandes likt og ulikt sammen i et bilde av kulturelt forfall malt med brede penselstrøk: sosiale medier, politisk polarisering, kanselleringskultur, demokratisk underskudd, tidsskriftdød, sviktende boksalg, «eventifisering» av litteraturen, klikkjournalistikk og manglende kritisk mottakelse av norske romandebutanter møter overdreven skjermbruk i skolen, barns synkende leseferdigheter, kunstig intelligens og hele befolkningens konsentrasjonsevne. Selv krigen i Ukraina, klimaendringer, Trump og Brexit kan knyttes til utlegninger om ett eller helst flere av de andre emnene, og det som presumptivt binder det hele sammen er vår tids store busemann: internett.
Alt det ovennevnte er reelle problemer, men med den fordømte digitaliseringen som bakteppe er det som om små og store saker hele tiden kan leses inn i en forhåndsdefinert forfallshistorie, som stadig brer om seg: Folk leser ikke bøker lenger (i hvert fall ikke de bøkene de burde lese), ingen har tid til å tenke de lange tankene (i hvert fall ikke de som de burde tenke), ytringsrommet smalner inn, litteraturen er blitt , og så videre. Men når jeg leser ukas femte sak om at smarttelefoner har gjort at ingen greier å konsentrere seg lenger, en smarttelefon, rett etter å ha lest et lengre med en litteraturprofessor og til en nypublisert doktorgradsavhandling på samme apparat (dette skjedde faktisk), får jeg lyst til å ta til motmæle.
Jeg tar gjerne forbehold om at min egen mobilbruk ikke nødvendigvis er representativ, men likevel er det noe som skurrer. Jeg kan ikke være den eneste som også leser nyttige og interessante tekster på mobilen, og som på en god dag til og med kan få noe ut av de utskjelte sosiale mediene. Også jeg kaster bort en del tid på såkalt «scrolling» og forsøker å lage regler for når mobilen må legges bort, for all del, men langt fra alt man bruker en smarttelefon til, er like bortkastet som kritikken noen gang skal ha det til. Er det nå så sikkert at man alltid får mindre ut av for eksempel å lese Vinduet på mobilen, enn å se ut av det faktiske vinduet på bussen eller toget man tar til jobben? Jeg er selvfølgelig ikke objektiv her, men jeg har pendlet nok ganger fra Moss til Oslo til at jeg har sett jordene mellom Vestby og Ås i de fleste nyanser området har å by på.
Det er ikke sånn at tiden vi kaster bort «med nesa i mobilen» nødvendigvis ville ha blitt brukt bedre uten nevnte mobil. (Men det skal sies at jeg en gang så en ulv fra togvinduet på akkurat denne strekningen. Og det var jo for all del en veldig kul ting å ha sett, samtidig som det vel ikke akkurat var en sånn skjellsettende naturopplevelse som, hvis mange nok hadde hatt den, ville ha endret hele vårt forhold til naturen og stanset både klimaendringer, tap av naturmangfold og hele den økologiske krisa, og det kan ha vært en stor rev.)
Poenget mitt er at teknologikritikken og kulturpessimismen begynner å bli vel forutsigbar nå. Omfavnelsen av det digitale var lenge altfor ukritisk, og den har blitt grundig avkledd gang på gang, for eksempel i Evgeny Morozovs To Save Everything, Click Here. Men den boka fyller ti år i år! Ekko, Lena Lindgrens brageprisvinnende kritikk av tidsånden og sosiale medier, har ligget på Tronsmos bestselgerliste i snart to år!
I en nylig anmeldelse av Øyvind Bergs Sakprosa. Penger, poesi og politikk skrev jeg riktignok at det er en avantgardistisk vrangforestilling å tro at det holder å si smarte og riktige ting én gang, ettersom man faktisk trenger å gjenta dem igjen og igjen, og på stadig nye måter, dersom man skal ha noe håp om å få noe som ligner på gjennomslag. Og i landets kommuner byttes skolebøker stadig ut med nettbrett låst til monopolistiske teknologiselskapers overvåkingskapitalistiske økosystem av apper med et brukergrensesnitt så intuitivt at en ape kan forstå det, og et eller annet sted akkurat nå står det sikkert en person med mastergrad i endringsledelse og viser en powerpoint om at plattformøkonomien demokratiserer arbeidslivet og at sosiale medier gjør at «du er sjefen», så ja, kampen om disse tingene står fortsatt og må fortsatt kjempes. Men hvis vi likevel forsøker å være litt avantgarde her, i et nokså smalt litteraturtidsskrift: Er det ikke på tide at vi kommer opp med noe litt bedre og smartere enn den rådende teknologikritiske kulturpessimismen? Det tidlige 2000-tallets ukritiske omfavnelse av digital teknologi var dum, men dets vrengebilde, ideen om at det digitale er selve roten til et pågående kulturelt, politisk og moralsk forfall er ikke nødvendigvis særlig innsiktsfull, den heller.
Ukledelig konservatisme
Det er den implisitte (og noen ganger eksplisitte) påstanden om at ting var bedre før, som jeg nesten instinktivt reagerer på, til tross for at jeg ofte er enig i mye av samtidskritikken. Det manes fram et bilde av en gullalder hvor litteraturen dominerte samfunnet, og alle var beleste (eller i hvert fall følte skam hvis de ikke var det), hvor ungdommen respekterte de eldre og offentlig debatt var opplyst og høflig. Men når var dette, egentlig? Og selv om det kan ha vært slik (det var det ikke), er det også verdt å spørre om denne imaginære fortida i så fall var jevnt over bedre enn vår egen tid på grunn av alle disse tingene.
Vel var Kjartan Fløgstads postmoderne idéroman Det 7. klima hovedbok i Bokklubben i 1986, og ble sendt ut til de tusen hjem, men var det så mange som egentlig leste den? Og hvis de leste den, kan vi egentlig være sikre på at samfunnet ble noe bedre av at allmuen fordypet seg i Salim Mahmoods gjenfødelse i Media Thule? Det underliggende premisset som de fleste litteraturelskere på et eller annet plan må dele, er jo nettopp at samfunnet ville ha vært bedre dersom flere leste og litteraturen hadde en mer opphøyd plass i samfunnet. Dersom litteraturen virkelig hadde en så dominerende plass i fortida, har man jo dermed egentlig et forklaringsproblem, ettersom det ikke er åpenbart at samfunnet, sett under ett, var så voldsomt mye bedre i for eksempel 1986 enn hva det er nå. Joda, den sosiale ulikheten har gått opp og antall liggedøgn på sykehus etter en fødsel har gått ned og NRK har stort sett gitt opp å forsøke å gi oss åndelig påfyll, men jeg kan tenke meg et par ting som har blitt bedre også.
De av oss som holder fast på at litteratur, lesing og en opplyst offentlighet er noe som kan gjøre samfunnet bedre, i framtida, burde jo heller fokusere nettopp framover, på hvordan det en dag kan bli, enn å sørge over alt som er tapt.
Kulturelitens identitetskrise
Det antas at internett og digitalisering har gjort litteraturen og de avanserte tankenes verden mindre viktig for samfunnets hovedstrøm, men jeg mistenker at internett først og fremst har avslørt at denne verdenen aldri var så innflytelsesrik som kultureliten har trodd at den var. Der for eksempel avisene tidligere kun hadde tall på løssalg og abonnement, har digital publisering gitt hittil uante innsikter i akkurat hvilke artikler som leses, av hvem og hvor lenge. For avisene viser det seg at såkalt «kulturstoff» ikke er i nærheten av å generere like mange annonseselgende klikk som annet stoff, og at mengden klikk og annonseinntekter som kulturdekningen likevel genererer er omtrent omvendt proporsjonal med tekstens langsomhet og vilje til nyansering.
Aviser som Klassekampen og Morgenbladet har i dag omfattende og imponerende kultursider, med både kritikk, essayistikk og løpende dekning av hva som skjer på kunst- og kulturfeltet. Det er bra, men det er jo delvis fordi hovedstrømsmedier som Dagbladet, VG, Aftenposten og det fortapte NRK nærmest fullstendig har abdisert fra dette feltet, noe som har gjort dette til en nisje andre kan etablere seg i. Kulturmiddelklassen er jo tross alt ikke en helt uanselig gruppe, heller, den er bare litt mindre enn dens medlemmer har sett for seg. Innsiktene fra de digitale verktøyene har utvilsomt ført til endringer i mediebildet, men det skyldes ikke nødvendigvis at «folk flest» har blitt mindre interessert i dyptgående forfatterintervjuer og anmeldelser av nye diktsamlinger – snarere har det framkommet at de neppe var så veldig interessert i dette i utgangspunktet. Dette har igjen fått reelle konsekvenser, som gjør ting enda verre, men mest av alt har det ført til en slags identitetskrise for kultureliten. Vi som trodde vi var premissleverandører for hele samfunnet, og så var vi bare en statsstøttet subkultur med oppblåst selvbilde.
Det at litteratene selv, men også alle andre, trodde litteraturen var viktigere enn den kanskje egentlig var, kan likevel ha bidratt til at den faktisk, på et vis, ble viktig. Ifølge Thomas-teoremet får situasjoner virkelige konsekvenser dersom alle tror at situasjonen er virkelig, og det kan absolutt stemme at litteraturen har hatt et statusfall i vår tid, selv om det neppe er slik at Samtiden ble lest i de tusen hjem før, heller. I sitt nåværende format som kulturnytt i Magne Lerøs «Medier og ledelse»-konsern blir det definitivt ikke det, men uansett blir spørsmålet igjen om den tenkte gullalderen, da alle respekterte litteraturen, egentlig var så veldig gyllen. Vi har allerede et samfunn hvor statsministeren stadig diskuterer med forfattere og litteraturkritikere, uten at poetokratiet ser ut til å kunne stoppe verken klimaendringer eller strømkrise av den grunn.
Jeg er åpenbart ikke særlig konservativt anlagt, og med fare for å gjenta meg selv, tenker jeg altså at nettopp det idealistiske i det å sette litteraturen høyt, fordrer et håpefullt (og innbitt) blikk mot en bedre framtid, snarere enn nostalgi for en fortid som vel kan ha vært bedre på opptil flere måter, men ikke er i nærheten av å være noe idealsamfunn å strekke seg etter.
Melde seg ut?
Tropen om at kulturen er i ferd med å gå under, fordi internett gjør at ingen kan tenke og alle vil ha lettfordøyd algoritmeunderholdning i stedet, kombineres ofte, merkelig nok, med en annen innvending mot internett, nemlig at kulturen går under fordi det er så altfor mye av alles lange tanker om dette og hint, og at det dermed er blitt umulig å orientere seg:
Ytringane strøymer på frå alle kantar. Frå aviser, radio, tv, på nett og i e-post kjem det stadig meir informasjon om hendingar og påstandar eg skulle ha tatt stilling til. Det må då vere ein fare for demokratiet, tenkjer eg, at informasjonsflaumen blir så stor at ein kjenner mest for å melde seg ut.
Dette skrev Prosa-redaktør Merete Røsvik i lederartikkelen til nummer 5/22, som i et forsøk på å rydde opp var viet til sakprosa som «går inn i si tid». Gitt hvor mange bevissthetsutvidende tekster, og sikkert også videoklipp og podkaster, som eksisterer både på internett og de andre plattformene Røsvik nevner, er dette et utsagn mange vil kjenne seg igjen i, og som det er enkelt å sympatisere med. Men det er også verdt å påpeke at følelsen av å eksistere i det Marshall Berman kalte en «forvirrende malstrøm», har vært med mennesket i hele modernitetens tidsalder, siden de første avisene og elektriske trikkene begynte å dukke opp for et tresifret antall år siden. Selv middelalderens munker slet visstnok med å holde på oppmerksomheten, og skyldte blant annet på den nye teknologien «bok». Den kan absolutt være både lammende og deprimerende, denne følelsen av at samtiden er heseblesende og at man må løpe for i det hele tatt å kunne stå stille, og kanskje har noen teoretikere også rett i at tiden akselererer og denne følelsen blir bare verre og verre. Men den er altså ikke helt ny for vår tid, og spørsmålet er hva alternativet egentlig er? Mindre kultur? Mindre informasjon? Mindre kritikk?
Det som er sikkert, er i hvert fall at det å melde seg ut av offentligheten vil gjøre den dårligere. Og de som virkelig bryr seg om at vi har en velfungerende demokratisk offentlighet kan jo ikke bidra til å gjøre den dårligere? Her kan vi komme tilbake igjen til Ryan Ruby, som ikke inkluderte sin egen artikkel «Resisting Oblivion» fra amerikanske The Point i sin liste over 2021s 21 beste, men den kunne godt ha vært på min. I den teksten spør han hva Trump-årene har gjort med USAs litterære offentlighet, og for å belyse dette blander han inn forfatterskapet til tysk-svenske Peter Weiss (1916–1982). Sammenligninger mellom vår egen tid og Weimar-tiden, som ledet opp til nazistenes maktovertakelse i 1933, har sittet nokså løst ganske lenge, og i USA ble det ikke mindre nærliggende under Trumps presidenttid. Ruby konkretiserer angsten ved å sammenligne sammenbruddet i datidens velutviklede arbeideroffentlighet, slik det beskrives i Weiss’ monumentale roman Die Ästhetik des Widerstands (1975), med splittelser og småligheter blant demokratiets forsvarere i dagens USA. Omfattende studievirksomhet og levende diskusjoner i Tysklands mange arbeiderforeninger stilnet etter hvert som fascismen fikk fotfeste også i den tyske arbeiderklassen, og Ruby finner paralleller mellom voksende sekterisme på datidens tyske venstreside og dysfunksjon i dagens Twitter-offentlighet. Offentligheter har, til ulike steder og ulike tider, kanskje aldri vært «velfungerende», de har bare vært dysfunksjonelle på ulike måter, men for alle som har en eller annen slags tro på opplysningen og kunnskapens frigjørende potensial, er disse arenaene essensielle for å fremme sosialt og kulturelt framskritt og for å bekjempe tilbakeslag i form av reaksjon og fascisme.
Dette vil de fleste være enig i, men når den legitime og viktige kritikken av ting som er feil med den digitale offentligheten gir seg utslag i at man vil trekke seg tilbake og boikotte, slik mange Ekko-leser har en tendens til å gjøre, spør jeg meg hvor dypt engasjementet for en levende offentlighet egentlig stikker. Man må ta sin egen mentale helse på alvor, og dette er ikke noe ukritisk forsvar for sosiale medier, som jeg selv har et ambivalent forhold til, men det forekommer meg å være ganske viktig, gitt situasjonens alvor med en framvoksende, ofte digitalt basert høyreekstremisme, at alle gode krefter gjør mer enn å posere som teknologikritikere. På den ene siden er det viktig at det finnes alternativer på nett til radikaliserende gitarvideoer på YouTube, selv om det ikke er gitt at vi redder ungdommen fra ekstremisme ved å publisere flere digitale teateranmeldelser. Det viktigste er imidlertid at vi dyrker en opplyst offentlighet som et motstandsverk i seg selv, og det virker lite hensiktsmessig å insistere på at denne må finne sted på papir. «Papirtidskriftets død sammenfaller med skjermtidskriftets fødsel», som Eirik Vassenden sa i en tale på Tidsskriftdagene 2022, hvor han også spurte om det egentlig er «bærekraftig å sende tonnevis av limfrest eller stiftet papir rundt omkring i og mellom høykost og mellomkostland?»1
Peter Weiss skildret hvordan de dialektiske diskusjonene som brakte den tyske arbeiderklassen framover, sviktet da presset fra fascismen gjorde at man ble mer opptatt av posisjonering og ideologisk renhet. Sosiale medier på sitt verste, i hvert fall slik jeg leser rapporter om dem i dagspressen, kan gjøre det samme, men det blir i hvert fall ikke noe bedre av at kulturelt interesserte mennesker (later som at de) ikke bruker dem, og trekker seg tilbake fra kulturen.
Hvordan skaffe oversikt?
I en fjorårsepisode av NRKs radioprogram «Åpen bok» ble det sukket over blant annet at tidsskriftet du leser nå, kun eksisterer digitalt. Det er «noe med det der store internettet, å forholde seg til det», sa en ettertenksom Anne Cathrine Straume, og det er nettopp det vi må. Jeg gir gladelig både henne og Prosas Merete Røsvik rett i at det er et problem at man overveldes av stoffmengden i den digitale offentligheten, og at det kan være vanskelig å finne fram. For min egen del har det i mange år vært nettopp Twitter som har vært løsningen, hvor en nokså nøye røktet liste over hvem og hva jeg følger, har gjort det lettere for meg å plukke opp mest mulig av alt det fantastiske som skrives og publiseres, både på engelsk, i vårt eget og andre europeiske språkområder. Men med verdens rikeste dumme manns stadige endringer i akkurat det sosiale mediet, er det uklart hvor lenge dette kan vare, og det var aldri noen idiotsikker metode uansett. Ryan Rubys artikkel om Peter Weiss og amerikansk litteraturoffentlighet under og etter Trump fant jeg for eksempel først ett år etter at den ble skrevet, og det var ved en ren tilfeldighet fordi Ryan Ruby var såpass framfus at han selv tipset om den i en tråd som handlet om et tilstøtende tema.
Her er det helt åpenbart et stort forbedringspotensial, og Evgeny Morozov har forsøkt å ta spaden i egne hender med tjenesten The Syllabus, som bruker maskinlæring for å scanne nettet etter nye artikler nettopp du kan tenke deg å faktisk være interessert i (ikke bare de som gjør deg sint og redd). Det er populært å være kritisk til «anbefalingstyranniet», som hevdes å erstatte kulturanmeldelser og informert kritikk, men vi trenger anbefalinger av kritikk. Her kunne jeg jo selv ønske meg at flere av Vinduets mange lesere nedverdiget seg til å «dele» en artikkel de har lest og satt pris på fra tid til annen, men det er også forståelig at man er bekymret over å skulle bidra til Musk og Zuckerbergs verdensherredømme. Men der Facebooks dominans virket total for noen år siden, ser vi i dag at støvet ennå ikke har lagt seg rundt hvordan vi faktisk bruker internett, og at mye fortsatt kan endre seg. Spør du meg, er det neppe sånn at kapitalismen vil sikre oss særlig gode løsninger for en bedre digital offentlighet. Ben Tarnoff skriver i boka Internet: A People’s History at problemet med internett ikke bare er forretningsmodellen, men at det er en forretning i det hele tatt. En profittdreven offentlighet fungerte kanskje en stund, da aviser tjente gode penger på rubrikkannonser og annen reklame, som de kunne bruke på journalistikk, men i vår digitale tidsalder er nettopp profittfokuset en viktig driver av dysfunksjon – det er det som gjør at mektige teknologiske verktøy hele tida innrettes for å manipulere fram sinne og konflikt som igjen genererer klikk og inntekter. (Her skiller jeg for øvrig lag med Lena Lindgren, som med sitt fokus på René Girards teori om «syndebukkmekanismen» risikerer å framstille det som om det er selve menneskenaturen som er (det langt mindre håndterbare) hovedproblemet med den digitale offentligheten.)
Her kan i stedet det offentlige bidra: Det er vel og bra med støtteordninger for tidsskrifter, som jeg er helt enig i burde forbedres, men i tillegg trenger vi tjenester som kan kuratere og veilede oss gjennom det mylderet av interessante og viktige artikler som allerede produseres og publiseres på nett. Jeg skriver altså ikke dette for å friskmelde den digitale offentligheten, men heller for å få flere til å engasjere seg i å gjøre den bedre. Det er for så vidt godt mulig at sivilisasjonen står på kanten av stupet, men det har den på mange måter alltid gjort. Istedenfor å grave deg ned i et YouTube-hull eller skamfullt sjekke vg.no for tusende gang i dag, kan du med ryggen rak og blikket fritt heller besøke vinduet.no – og kanskje også anbefale videre en tekst fra oss eller for eksempel Vagant, BLA, Krabben eller Tidens ånd til den offentligheten du er del av.
Lik og del denne artikkelen hvis du vil stoppe fascismen!
