Der elva svinger

Se et eiketre eller en elv med stort delta for deg, og du vil se at strukturen likner: Oppblåste timeglass med hårfine tråder og linjer ut mot kantene. Steinar Lødings forfatterskap er opphengt i trær og druknet i elver. Tekstmassenes forråtnelse, erosjon og flomgraving truer ethvert tilløp til sammenheng, ethvert fast ståsted. Løding beskriver aldri det punktet hvor grenene på treet samler seg til stamme før røttene søker ned i jorda. Han kommer aldri fram til det stedet hvor alle sideelvene flyter sammen før de igjen sprer seg: der historienes alfa og beta blir delta. Dette stedet er like tomt som rommet mellom kolons to punkter. Men i enkelte glimt kan en leser mistenke at tekstene hans renner mot dette stedet, fra alle kanter.

De tre romanene til Steinar Løding utvider ambisjoner, geografi og tidsspenn fra bok til bok: Glomma brenner handler om norsk etterkrigstid komprimert til sprithandel i en bydel i Fredrikstad på 1980-tallet. Erindringens tre strekker seg ut mot hele det europeiske 1900-tallet idet den fragmenterer sin egen framstilling av svik overfor folkemordet på jødene. Jernalderdrøm sprenger enhver historisk ramme. Romanen favner hele verden, øst og vest: Menneskehetens historie om drap og overgrep, kretsende om å avdekke arkeologiske hemmeligheter i voldshistoriens vugge i Ninive. En oppramsing av alle åstedene for massakre - "bevart bare som et etterhvert ukjent minne i noen skjelettdeler som hvitner og forvitrer i en senkning i terrenget [...] - og i fortellingene" - utgjør romanens narrative, produktive nullpunkt (Løding 1997:104-107).

Det er likevel mer enn Lødings ambisjoner og spennvidde som fascinerer. Bakenfor hans mildest talt utflytende stil finnes et stort etisk alvor, en slags vilje til å la fortellingen suge til seg all verdens synd og skyld. Intet mindre. Dette ville ført til total kollaps, om ikke alvoret var blandet med stor tro på fortellingens kraft.

Hva kan man sammenlikne Løding med? Det finnes mange forsøk i norsk etterkrigslitteratur på å finne en slags fellesnevner for et menneskelig samfunn - et u-topisk sam-funn. Marxismen er en variant, debatten om kommunitarismen på 1990-tallet en annen. Felles for disse er en følelse av at historiefortelling eller annen form for argumentasjon kan formidle mellom menneskets behov for frihet og trangen til fellesskap. Hos Løding ytrer dette seg som et ønske om å finne et grunnlag for solidaritet eller samhold mellom mennesker hinsides marxisme eller andre teorier med vitenskaplige pretensjoner.

"Noen å gå til"

I Glomma brenner søker Løding svaret i det nære og kjente: De tre barndomsvenner Simen, Ron og Gard har lite til felles utover geografien. Småkjeltringen Ron holder, i kraft av noen febrilske økonomiske transaksjoner som involverer de to andre, fortellingen sammen. Samt underliggende, enkle spørsmål: Hva får mennesker til å ville ta seg av hverandre istedenfor å ta kverken på hverandre? Hvordan unngå at det økonomiske strevet i en middels norsk småby på 1970-80-tallet ender i sosialdarwinisme, med den sterkestes rett til å overleve?

Romanen har en ubønnhørlig, liberalistisk-negativ logikk: Etter hvert som undergangen nærmer seg, dominerer Rons angst for ensomheten, for å falle utenfor, angsten for modernitetens konsekvenser. I det han kjører de obligatoriske ti kilometrene for fort gjennom et typisk norsk sosialdemokratisk landskap med optimistiske boligblokker, passerer han en hoppende jente i veikanten. Ron tenker:

Hva faen. Er seg egentlig ikke bevisst å gjøre det, før han forundra vet hva som særmerker denne jentungen: at hun har noen å gå til? [...] At hun tas hånd om, men uten å vite det?

(Løding 1982:157).

Nettopp denne følelsen av å bli tatt hånd om, mangler i Rons voksne liv. Mot slutten av romanen blir denne følelsen akutt: "Igjen å sanse verden gli fra. Denne motbydelige kjensla av å bli forlatt, bli svikta og latt aleine." (282). Det er her Glomma brenner. Jeg opplever dette som et helt sentralt punkt i hele forfatterskapet: En dobbelthet i det mannlige, pendlingen mellom følelsen av allmakt og avmakt.

Den samme følelsen blir adskillig sterkere hos de mannlige hovedpersonene i de neste bøkene, beskrevet innenfra, i første person entall. Sansningen av verden som glir unna skjer samtidig med at tekster som vokser til abnorme størrelser blir klaustrofobisk nærværende.

Det abnorme tekstlige jeg'et

Dette er både en styrke og en svakhet i Erindringens tre og Jernalderdrøm: At forfatteren kombinerer jeg-fortellingen med å bevege seg inn i et sammensurium av tidlig-modernistiske og meta-romantekniske filibusterier. Med filibusterier mener jeg at han gang på gang utsetter å ta tekstmessige eller narrative valg. Selve utsettelsen får fortellingene til å segne om under byrden av oppsamlet materiale. For ikke å snakke om leseren. Problemet mitt er å innse og bli overbevist om at dette er strengt nødvendig i forhold til det Løding vil fortelle. Jeg er villig til å strekke meg langt. Men et sted må grensen gå. Hvordan skal vi forstå at Jernalderdrøm annonseres som "Første bok"? Jeg er allerede utmattet, samtidig som jeg vil ha mer når jeg bare får igjen pusten.

Erindringens tre skaper forbindelseslinjer mellom den renskårne Glomma brenner og den mer viltvoksende Jernalderdrøm, både ved at personer og navn går igjen i de to første bøkene, og ved at biblioteket i Ninive - selve målet for undersøkelsene i den siste boka - etableres som en sentral metafor i den midterste boka (Løding 1992:197, 236, 313). Erindringens tre er mer eksplisitt enn som så: Den postulerer helt mot slutten også en annen roman (tapt, mislykket, forkastet?) mellom Glomma brenner og den romanen leseren holder i hånda:

Etter to (min uth. TEH) romaner hvor jeg ikke har greid å skrive meg ut av første person presens, - samme landskap homofont mumlet gjennom samme stemme, eller altså skrift, - jaktet jeg etter et ståsted utenfor dette ensporete jeg'et, en synsrand som ikke var min. Det har kanskje vært et motiv for dette manuset: å overskride min egen skrift. Det har mislykkes.

(Løding 1992: 313)

Hvor mislykket Erindringens tre er, kan diskuteres. Ettersom det fortellende jeg'et gjør erfaringer helt på kanten av hva et menneske med sterke sanser i behold kan tåle (det gjentas til stadighet at vi er medskyldige i at 40 000 barn dør av sult hver dag. Hvem kan argumentere mot det? Hvis ingen - hvem kan utholde det?), er det mulig å forsvare det høyspente språket i romanen (som også kobles til århundrets folkemord: Holocaust). Samtidig er det prisverdig at forfatteren signaliserer vilje til å forsøke å bryte de formelle rammene Erindringens tre stanger mot. Jernalderdrøm er et forsøk i denne retningen, og ifølge kritikerne da boka kom ut rett før jul i 1997, lykkes Løding bedre denne gang.

Ettersom dette er en anmeldelse beregnet på nett-publisering, er det enkelt å henvise leseren til den mest jublende og best beskrivende anmeldelsen fra ifjor: Øystein Rottems i Dagbladet og til Jill Walkers fantasifulle og nyskapende, men noe ordknappe "Jernvev". Rottem gjør rede for de forskjellige fortellerposisjonene og tidsplanene - som jeg antar fortelleren har konstruert nettopp med tanke på å unngå de aporiene han møtte i forrige bok. Fordi det har gått såpass lang tid siden utgivelsen, forutsetter jeg at leseren har gjort seg kjent med dem og med Jill Walkers labyrintiske veiledning.

Rottems problem er (som han selv innrømmer) sjangeren. Akkurat i det avisanmeldelsen begynner å nærme seg kjernepunktene i Jernalderdrøm, bryter han seg selv av under henvisning til "sjangerens kortfattethet". Ettersom jeg ikke er begrenset av tabloidformatet, kan jeg ikke like elegant vri meg ut av kritikerens selvforskyldte floke. Jeg vil heller ikke kopiere Walkers labyrint. Jeg forsøker en annen vei: en inngående dialog med fragmenter fra romanen. Som Leif Høghaug framholdt i en god kritikk av Hans Skeis anmeldelse i Aftenposten: Denne romanen inneholder (som mange gode romaner) sin egen kritikk. Dermed kan en kritikers oppgave være å rekonstruere sin vei gjennom fragmentene, forsterke den retningen lesningen har drevet ham i.

"Vår underutviklede evne til empati"

Hvis jeg nå starter lesningen med målsettingen fra Erindringens tre: "Et ståsted utenfor dette ensporete jeg'et, en synsrand som ikke var min" (sitert ovenfor: Løding 1992: 313), har fortelleren i Lødings tredje roman nådd dette målet. I og med at han innfører de mer eller mindre fiktive fortellerne som flykter til Ninive før og etter århundreskiftet, har han brutt den endimensjonale jeg-fortellingen. Men det må være noe mer han er ute etter?

En omvei til målet er Xenofon, en tredje forteller som er sterkt tilstede. Omveien (som like gjerne er en snarvei) går gjennom en palimpsest av Xenofons verk Anabasis i løpet av de første drøye hundre sidene av romanen, før fortelleren bryter uvanlig sterkt og klart igjennom på nåtidsplanet:

[...] og det er kanskje mer enn nok berserkgjengeri i emosjonell avstumpethet, slik at jeg nå avslutter fortellinga om det hellenske leiemorderraidet inn i Asia med latter og idrettskonkurranseheiing, selv om det er 86 sider igjen av "Anabasis", for denne avslutninga høver også svært godt, siden Xenofon og de andre store antikke grekerne er terskelen inn til det værelset i verdens hus som heter Vesten, imperialismens og OL-konkurransenes værelse, der de altfor selvsentrert handlekraftige og livsudugelige huserer, paradoks-stammen som oppfant demokrati og sosialisme samtidig som de har gjort seg rike på å bruke resten av verden som en privat urtehage og latrine og menneskene der som tyender, og som uten øyeblunk erklærer fra De Forente VerdensNasjoners bygg ut talerstol, til utsendinger fra de land som derfor er blitt gjort fattige og hvor 40.000 barn av den grunn hver dag drepes med sult, at det er typisk norsk å være god som en nordmann, så i stedet for å stirre meg blind på denne paradoksale nord-stammen jeg selv tilhører med vår underutviklede evne til empati, (min uth. TEH) vil jeg stirre på røyken fra de brennende landsbyene i kjølvannet av mine titusen forfedre [...]

(Løding 1997:118)

Fortelleren i Lødings roman målbærer en samfunnskritikk som kunne gått rett inn i mer dagligdagse diskusjoner, for eksempel omkring arbeidet i regjeringens Verdikommisjon. Nordmenn mangler empati. Vi har riktignok en årlig rituell avlat som kalles TV-aksjonen. Men vi har gjennom de siste 30 år bygget opp en økonomisk-territoriell undertrykking som er helt på linje med den kolonitradisjonen fortelleren i Jernalderdrøm kritiserer: Oljeutvinningen og forvaltningen av petroleumsfondet. Gode innganger til denne debatten finnes både i de første 50 sidene av Jan Kjærstads Forføreren (Aschehoug 1993) og i Stein Ringens kronikk i Aftenposten 28/8 -98:

[Oljeprisen] går opp og ned. Når den går ned, rapporteres det unisont i norsk presse som et problem. For verdens folk, og særlig de fattigste, er det en velsignelse at oljeprisen går ned. Det betyr lavere kostnader i deres landbruk, fiske og industri, og lavere utgifter for husholdningene. Der ligger vår interesse. Greit nok, men har vi selvinnsikt om dette? Ser vi, og klarer vi å erkjenne, at vår interesse er den motsatte av de fattiges? [...]

Hvordan styrer våre investeringer våre interesser? Ingen vet. Om dette synes våre politiske ledere å mene at det er bedre å gå i blinde enn med åpne øyne. I spørsmålet om etikk og forretning har det private næringsliv høyere bevissthet enn staten.

Men selv om han åpenbart forholder seg til denne debatten, vil fortelleren nettopp ikke inn i den. Det er nok blindhet. Nok forskjellsløs og ørkesløs politikk. Fortelleren med avrevne øyelokk i Jernalderdrøm vil istedet stirre på "røyken", det synlige tegnet på tidligere overgrep, den altutslettende volden. Og stirreren vil se videre bakenfor røyken, inn i "den glemte hukommelsens rom som framkaller ellers usynlige bakgrunnsbilder bestemmende for senere bilder og tegn" (135).

Bibel og Babel

Den glemte hukommelsens rom, slik jeg kan rekonstruere det på bakgrunn av bokas flom av fragmenter på de følgende sidene, er det rommet hvor historien om Noah i Bibelen krysser historiene om Stormfloden i sumerisk litteratur, nærmere bestemt historien om Utnapishtim i Gilgamesj-eposet.

Mannen som fant Gilgamesj-eposet i 1872 het George Smith, og han er en av hovedpersonene i Lødings roman. Å finne fragmentene av den sumeriske Stormflods-fortellingen betyr å finne omtrent den samme historien som står i 1. mosebok i Bibelen, og dermed innse at den åpenbarte teksten har litterære forelegg som undergraver dens status som åpenbaringsbok. Som det lakonisk heter i Britannica Onlines artikkel om funnet av Gilgamesj-eposet: "its description of a flood, strikingly similar to the account in Genesis, had a stunning effect on Smith's generation."

Det er etterdrønnet av denne "stunning effect" som ruller gjennom Jernalderdrøm. Med stort mesterskap avdekker Løding den nær sagt guddommelige ironien i at den rettroende, fromme Smith som er sendt ut av selve det opphøyde britiske imperiet og den lavere, moderne framvoksende fjerde statsmakt (Daily Telegraph) for å finne bekreftelser på kristendommens ugjendrivelige sannhet, finner et av historiens klareste bevis på at Bibel og Babel på en uoppløselig måte er forbundet. Den guddommelig åpenbarte, unike, inspirerte historien om verdens tilblivelse smelter på avgjørende punkter sammen med verdslige, folkelige forestillinger - eller enda verre: med alminnelig litteratur.

Å forstå dette, og å forstå sammenhengen mellom de gamle tekstene om den krigerske altutslettende guden og alle krigene som fulgte, er bokas ambisiøse mål (s. 158). Dette formuleres på mange forskjellige, innbyrdes motstridende måter:

Det må være de andres tolkning som ligger til grunn for at jeg var sendt ut fra Vesten med den misjon å finne restene av fortellingen om Izdubar, og at dette skulle forene framskrittet, det moderne, med Bibelen.

Eller er dette siste feil formulert?

Er det kanskje en bedre formulering, at jeg skulle søke fortidas bibelske Helhet, for å lege nåtidas babelske splittelse. Det kan jo ikke formuleres motsatt? Å søke fortidas babelske Helhet, for å lege nåtidas bibelske splittelse? (189)

Deretter faller fortellingen ned i et roligere, mindre fragmentarisk leie, i beskrivelsen av Smiths vei mot Ninive. Vel, fragmenter er det fremdeles nok av, konstruert som dynge på dynge av fortellings-brokker inntil fortelleren postulerer at vi er kommet til "Fortellingens tell!" (371). Og omtrent på dette punktet er det jeg som leser, eller mitt forståelsesrom, er nær ved å bryte sammen under vekten av tekstmassene. Fortellingen presser leseren mot et punkt der en tvinges til å tenke gjennom vilkår som ligger til grunn for all lesning utenfor en klippefast tro på det åpenbarte: At mengden av tekst og informasjon alltid er større enn leseren klarer å samle og bygge opp til en helhetlig forståelse. At lesning alltid - pragmatisk sett - starter på et nytt sted, uten faste holdepunkter i det som har vært, slik det er beskrevet tidligere i romanen:

[...] og merker at veggene i det indre rommet han har oppholdt seg i slår sprekker og faller ut over svarte avgrunnen, fordi han med ett forstår at han aldri skal finne det han leter etter, selv om han finner det, fordi det han da finner likevel aldri vil kunne bygge et nytt rom med vegger uten sprekker, og at denne erkjennelsen allerede har etterlatt seg et tomrom i ham, som aldri kan fylles, som likevel alltid må bli forsøkt fylt, om livet skal utholdes. (145)

Meander

Finner George Smith noe? Ser han noe, den navnløse nordmannen som sitter og stirrer i veggen på Kreta? Som leseren skjønner: Både ja og nei. Smith finner de manglende fragmentene av Stormflodsberetningen (507) og skaper noen bemerkelsesverdig humoristiske (humor er det ikke for mye av i denne boka) forbindelseslinjer til vår tids mest kjente finger-gestus: Langefingeren i rett opp (514ff.). Og noe senere konkluderer Smith:

Tavlene beviser ikke annet enn at Noah-fortellingen nettopp er en fortelling utviklet av en tidligere fortelling, som antagelig selv er fortalt ut ifra en enda tidligere, i en slags fortellingenes selveskalerende labyrint gjennom historien, som fortaper seg i et ukjent antall begynnelser for alltid usynlige begynnelser! (551, orig. uth.)

Som teologihistorie er konklusjonen - over hundre år etter Smith og den historisk-kritiske metode - triviell, men som begrunnelse for Steinar Lødings roman er den interessant. Den peker mot romanenes sentrale innsikt: At vi også i lesningen må lære oss å leve med at alt er i uopphørlig forvandling.

Lesningen av Jernalderdrøm har fått meg til å tenke på lesning som meander, disse løkkeformede svingene i flate elvelandskap, som til forveksling likner vevsnorens bevegelser, eller det lesende blikkets vei fra en linje til den neste. Hva med å se selve lesningen som meander, der lesningens fart lik elvas gjør at den graver seg utover og oppløser selve materialiteten i svingene, mens den saktere farten innerst fører til at tekstenes løsmasse legger seg som sediment på bunnen og selv blir materie?

I bevegelsen utover graver denne romanen seg inn i historien om menneskelig vold med en kraft som ingen norsk roman jeg har lest. Den opphever noe av tyngdekraften i de uendelige historiene (jfr. oppramsingen av åsteder for massakre) vi liker å se på som, ja nettopp, historier, noe tilbakelagt. Indirekte berører romanen et av de store spørsmålene i samtida: hvor går grensen mellom hvem vi kan kalle oss og dem? Volden i framtidas historie er avhengig av svaret på det spørsmålet.

I bevegelsen innover, der løsmassene fester seg, peker romanen på et vesentlig dilemma i en sterk, mannlig, modernistisk fortellertradisjon: Sediment blir sentiment. Tyngdekraften i tapet, i mannens sorg over ikke å kunne rekonstruere historien, truer hele tiden med å stoppe fortellingens konstruksjon, dens retning framover. Den selvmedlidende narsissismen kan ta overhånd.

Styrken i Steinar Lødings siste roman ligger i at han har funnet fram til en utforskende, fragmentarisk flerstemthet som gjør denne tyngden innerst i de meandriske svingene mindre påtrengende, mindre klaustrofobiske. Sorg blir sang. Koral blir kanon.