Srutayus død, kongen av Kalinga, er en scene avbildet i folio nr. 40 av det tredje Razmnama-manuskriptet, fullført i 1605 og oppbevart ved Birla Academy of Art and Culture i Kolkata. Foto: Wikimedia Commons
Leser man Mahabharata, virker det lenge som om historien handler om at vår protagonist Yudishtira Pandava må legge sin nærmest buddhistiske sinnelagsetikk til side og manne seg opp til å kjempe for det sanne og rette (dharma). Man er nesten lettet når den store krigen endelig kommer og skapet kan bli satt på plass en gang for alle. Men krigen får sin egen dynamikk og blir verre og mer ødeleggende enn Yudishtira forestilte seg. Nesten en tredjedel av Mahabharatas cirka 90 000 vers er beskrivelser av slaget, en orgie av lemlestelse, svik og død.
Jeg ser for meg kampene på østfronten under annen verdenskrig, ukrainske Mariupol jevnet med jorden og 75 000 drepte i Gaza mens jeg oversetter fra sanskrit. Jeg tenker også på Artur Dron, den unge ukrainske frontpoeten som skriver: «Ikke skriv ‘krig’, skriv: ingen av dem kommer noensinne til å glemme den kvelden.» 1 Tankene springer slik, fordi til syvende og sist er krigens vesen det samme. Bak krigen ligger forestillingen om en rettferdig krig, at man er den som har rett. Krigen er manikeisk, det gode mot det onde. «Krig er bare en fortsettelse av politikken med andre midler», skrev den prøyssiske offiseren Carl von Clausewitz, som kjempet i Napoleonskrigene.
Så også i Mahabharata. I eposet er politikken maktkampen mellom den dydige tronarvingen Yudishtira Pandava og den opportunistiske fetteren Duryodana Kaurava. Det hele foregår i Kuru-riket i Nord-India for cirka tre tusen år siden. Bakgrunnen for konflikten er at Yudishtiras far døde da Yudishtira var liten. Onkelen, den blindfødte Dritarashtra, gikk med på å herske over riket til Yudishtira ble gammel nok til å overta. Duryodana, som er Dritarashtras sønn, beslutter seg imidlertid i løpet av oppveksten for å utfordre dette. For det er jo han som nå er kongens sønn og derfor har rett til å arve riket.
DEN GODE ER NAIV
I bruker man ordet for verdens orden: det gode, sanne og rettferdige. Yudishtira sies i eposet å ha blitt unnfanget med bistand fra selveste gud Dharma. Yudishtira er å forstå som en legemliggjøring av i verden. Og han er rettferdig.
Yudishtira er opptatt av ikke å volde andre skade og søker hele tiden fredelige løsninger, noe som gjør ham passiv og reaktiv. Duryodana jobber på sin side målrettet for å rydde Yudishtira og hans brødre (som sammen kalles Pandava-ene) av veien. Den uforsonlige konflikten er et faktum da Duryodana og hans brødre (Kaurava-ene) prøver å snikmyrde Yudishtiras yngre bror, den umåtelig sterke Bimasena, allerede mens de alle er tenåringer.
Yudishtira velger å ikke fortelle om mordforsøket og ligge lavt, for han er redd den blindfødte kongen vil ta sin sønns side. Duryodana gir seg ikke. Han lokker Pandava-brødrene inn i en brannfelle av et hus og setter ild på det om natten. Pandava-ene kommer seg så vidt unna og skjuler seg ute i skogen til de får inngått en allianse som gir dem tryggheten til å tre frem igjen. Yudishtira og brødrene oppsøker den blindfødte kongen og krever sin rett til tronen, men blir avspist med et stort stykke jungel i den sørlige delen av riket. Da Pandava-brødrene klarer å gjøre denne villmarken til et blomstrende rike, inviterer Duryodana dem til et vennskapelig spill terning hvor han jukser og raner Pandava-ene for alt de eier, ydmyker deres felles kone på det groveste, og sender dem i landflyktighet i en årrekke.
Yudishtira insisterer hele tiden på å søke fred og kompromiss og å spille rent selv om han vet at Duryodana og Kaurava-ene spiller skittent. Resultatet blir at Duryodana vinner frem, og at Pandava-ene spilles ut over sidelinjen. Yudishtiras godhet er naiv og virker ikke i praksis. Yudishtira kjenner på den godes problem: Hva gjør du når din godhet utnyttes og misbrukes av en kynisk motstander?
I Mahabharata erkjenner Yudishtira etter hvert at han må ta opp kampen og gå til krig, men først etter å ha tilbrakt tretten harde år i landflyktighet og etter å ha blitt avfeid til tross for at han tilbyr svært rause kompromisser. For å kunne rettferdiggjøre en krig må man vise at man har prøvd alle andre muligheter. Det gjør Yudishtira til gagns.
EN BERUSENDE SAK FOR MENNESKET
Mahabharata er tydelig: Dette er en god, rettferdig, nødvendig og uomgjengelig krig. Til og med guden Krishna sier det. Og det å kjempe for det gode er en ære og en plikt for en adelsmann.
Det er pussig å se at forestillingene om en rettferdig krig i Mahabharata for flere tusen år siden minner om den folkeretten vi har i dag: En krig er rettferdig og lovlig hvis visse kriterier er oppfylt, som at man har en rettferdig sak, og at alle andre forsøk på løsning er oppbrukt. Det er også regler for hvordan krigen bør kjempes. Da Yudishtira og Duryodanas enorme hærer står overfor hverandre, klare til slag, møtes først utsendinger for å stadfeste reglene:
Så snart kamphandlinger stanser opp, skal partene oppføre seg vennlig overfor hverandre og ikke prøve seg på lureri, helt til slaget starter igjen. Verbale angrep skal bare møtes med verbale motangrep. Angrep skal varsles og ta hensyn til motstanderens alder, styrke og mot. Det er ikke lov å drepe noen som allerede kjemper med en annen, som er distrahert eller ser en annen vei. Herolder, speidere, trommeslagere og konkylieblåsere kan ikke drepes, under noen omstendighet.
Da de hadde blitt enige om dette, så utsendingene på hverandre med undring, forbauset over hvor lett dette hadde gått. Så dro de tilbake til hver sin leir og inntok sine plasser.
Alle var yre og oppspilte. (Mhb. 6.1)2
Å skulle kjempe for en rettferdig sak er berusende for et menneske. I Erich Maria Remarques klassiker Intet nytt fra vestfronten hører vi om de tyske skoleguttene som lar seg rive med av en patriotisk lærer og verver seg for å bli med på et stort og meningsfylt eventyr – kampen for fedrelandet under første verdenskrig. Krigen er som en drøm, før den blir en realitet. «Ingen trodde at krigen skulle vare lenge, alle ventet at den skulle slutte hvert øyeblikk», forteller Marija Morozova og de russiske ungjentene som vervet seg i 1941 for å slå tilbake tyskerne, til Svetlana Aleksijevitsj i Krigen har intet kvinnelig ansikt3.3
HVORDAN VINNE
Yudishtira og hans brødre har en person på sin side som vet hvordan man vinner en krig. Det er Krishna, som i Mahabharata er en prins av yadava-folket og fremstår som en svært menneskelig og slu realpolitiker. «Der Krishna er, der er seieren!» sies det flere ganger i eposet.
I krigen er Krishna stridsvognføreren til Arjuna Pandava, han som er Pandava-enes beste kriger og Yudishtiras yngre bror. Arjuna har hele livet forberedt seg på den store kampen og skal starte krigen ved å blåse i krigskonkylien sin, som gir en dyp tone som et horn. Men Arjuna nøler da han ser egen slekt, tidligere lærere og edle adelsmenn på den andre siden. Han synker sammen, ute av stand til å erklære krigen for begynt. Da holder Krishna en tale for ham som er kjent som Herrens sang («Bhagavad Gita»), hvor hovedbudskapet er at Arjuna må slåss: Arjuna er en adelsmann, og det er hans plikt å kjempe for det gode, uten å tenke på resultatet. Utfallet av krigen er opp til gudene og skjebnens gang.
Arjuna manner seg opp og blåser i konkylien. Krigen slippes løs. Det blir raskt klart at Krishna selv ikke følger rådet han gir Arjuna, for han er opptatt av resultater og vil vinne koste hva det koste vil. Det er ved hjelp av juks, fremskyndet av Krishna, at Pandava-ene lykkes med å drepe sine mektigste fiender, en for en, og vinner krigen.
Ett eksempel er nok til å illustrere poenget: Pandava-ene sliter med å få has på den mektige Drona, deres tidligere læremester som nå leder Kaurava-hæren. Krishna vet at Drona elsker sin sønn Ashvattaman, som også er en mektig kriger, over alt på jord. Krishna oppfordrer Pandava-ene til å si til Drona at sønnen har falt på slagmarken, slik at Drona skal miste kamplysten. Bimasena Pandava tar på seg å fortelle Drona løgnen om Ashvattamans død. Men Drona tror ikke på ham. Drona ber Yudishtira bekrefte saken siden han vet at Yudishtira aldri lyver. Men Yudishtira lyver, sterkt tilskyndet av Krishna, og bekrefter at Ashvattaman har falt. Da synker Yudishtiras stridsvogn, som alltid har svevet fire fingerbredder over marken, ned på bakken. Drona mister viljen til å kjempe, legger fra seg våpnene, setter seg til å meditere og blir på skamløst vis halshogd av Pandava-ene.
Krishna må senere forsvare seg mot anklager fra Duryodana, som viser til at Krishna har handlet umoralsk og at Pandava-ene har vunnet ved bryte dharma. Det er tydelig at forfatterne av Mahabharata føler et ubehag ved Krishnas handlinger. Men Krishna lar seg ikke vippe av pinnen. Han svarer som Machiavelli, realpolitikkens far, gjorde det i Fyrsten (1532) to tusen år senere: «En fyrste må kunne tre inn i det onde når nødvendigheten krever det.»4 Målet helliger middelet.
KRIGENS KVINNELIGE ANSIKT
Aleksijevitsj skriver at krigen er en mannlig fortelling med et mannlig språk. Fortellinger om krigen handler om «hvordan noen mennesker heltemodig drepte andre og seiret. Eller tapte. Hvordan det tekniske utstyret var, og hvordan generalene var». Mahabharata er også slik: Vi leser om tvekamper mellom edle adelsmenn, og en for en faller de, gjerne etter å ha utført bemerkelsesverdige handlinger. Vi hører om kampformasjoner, stridsvogner, underarmsbeskyttere og soldater som har som rolle å beskytte bena til krigselefantene – datidens tanks.
Aleksijevitsj skriver at «kvinnekrigen» er annerledes. Den har sine egne farger og lukter, sine egne følelsesrom, sine egne ord: «Der finnes ingen helter og utrolige seire, men rett og slett mennesker som er opptatt av en umenneskelig menneskelig virksomhet.» Det minner om noe tidligere nevnte Artur Dron skriver fra fronten i Ukraina: «Her snakker vi sjelden om håpet, om patriotisme eller fedrelandet. Hvis vi snakker, er det alltid om barna. Og vet du, når jeg tenker på deg nå, prøver jeg å forestille meg deg som liten jente. Hvordan du myste mot solen.»
Mahabharata rommer også et kvinnelig perspektiv, en av de i alt atten bøkene som utgjør verket, heter Kvinnenes bok («Stri Parva»). Da krigen er vunnet, går den ikke over i en stor feiring, men setter kvinnene i fokus: «Yudishtira så horder av adelskvinner langs Gangas bredd, de skrek som skadeskutte fiskeørner. I tusentall sluttet de ring om ham, gråt og løftet armene mot himmelen i fortvilelse.» (Mhb. 11.11)
Yudishtira tar kvinnene med seg til slagmarken så de kan lete etter sine ektemenn. Gandari, Duryodanas mor, beskriver det hun ser:
Kvinnene har sluttet å gråte nå. De løper frem og tilbake, slitne og overveldet av sorg. Ansiktene er røde av gråt og raseri, og skinner som solen, som gull. De hører hverandres klagesanger, men forstår hverandre ikke, for de er usammenhengende. Mange skriker og klager høylytt når de ser likene av sine kjære. Noen slår seg i ansiktet med myke hender. Noen sukker dypt, jamrer og tar skjelvende livet sitt. Noen prøver fortvilet å plassere det avhogde hodet tilbake på sin kjæres kropp, uten å få med seg at det er feil hode, at det ikke hører hjemme på den kroppen. Fortvilet prøver kvinner å plassere avhogde armer, lår og føtter tilbake på kroppene de hører til. Marken er en gjørmesaus av kjøtt og blod, og nesten ufremkommelig, full av avhogde hender som fortsatt holder sverd, full av avhogde hoder som fortsatt bærer ørepynt. (Mhb. 11.16)
Kvinnenes klagesang ryster himmelen og jorden, leser vi i Mahabharata.
Det kvinnelige perspektivet viser ikke seierens historie, den «store historien vi drømmer om», som Aleksijevitsj forteller i forordet at den sovjetiske sensoren prøvde å påtvinge henne, men i historien om konsekvensene her og nå. I Kvinnenes bok gir Mahabharata et ufiltrert blikk på de menneskelige omkostningene ved krigen; her blir den heroiske fortellingen forvandlet til en menneskelig tragedie.
DEN INDRE KRIGEN
Aleksijevitsj skriver i Krigen har intet kvinnelig ansikt at hun er en «sjelshistoriker», ikke en krigshistoriker. Dron skriver i etterordet til diktsamlingen Det var vi som var her at hvis det «skal ha noen betydning å skrive om noe i krigstid, kan det ikke handle om krigen – det må handle om menneskene». Mahatma Gandhi pleide å si at krigen i Mahabharata ikke handler om en ytre krig, men om krigen i oss selv for å overvinne sinne, begjær, hat og forvirring.
I Mahabharata illustrerer mange av de sentrale skikkelsene hvor vanskelig det å handle rent og riktig kan være i praksis. Yudishtira er mannen som hele livet er nærmest fanatisk opptatt av å gjøre det rette og å handle moralsk. Han lærer i løpet av eposet. Først er han en sinnelagsetiker som blir utspilt av Duryodana slik at han selv og hans nærmeste må lide. Så er han klar til å ta opp kampen.
Som Dron skriver om de ukrainske soldatene på vei ut i krigen: «Nå skal du bli til en mann av stein. En hard og sterk og litt skadet mann. Som jeg alltid har sagt: ingen snublestein, og ikke en hjørnestein, men den slags stein som dråpen aldri uthuler.»
I Mahabharata gjør Yudishtira det som trengs, og vinner krigen. Men fortellingen ender ikke der. For Yudishtira klarer ikke bli en mann av stein. Det finnes ingen stein som dråpen aldri uthuler.
Da slaget er over og alle Pandava-sønnene har blitt drept i et siste desperat hevntokt fra Duryodanas side, utbryter Yudishtira:
Vi som vant, har nå tapt. Vi beseiret alle. Vi drepte brødre, venner, fedre, sønner, kamerater, slektninger, rådgivere og barnebarn. Men nå er vi selv beseiret. Det som fremstår som lykke, er i virkeligheten ulykke. Det som fremstår som seier, er i virkeligheten nederlag. Hvis man lider og er ulykkelig etter å ha vunnet, hvordan kan det da være en seier? (Mhb. 10.10)
Etter krigen føler Yudishtira avsky for denne verden og ønsker å trekke seg tilbake og leve et fromt liv ute i skogen. («Hvor er din ungdom, du olding på tjue?» skriver Dron om soldaten som har vært ved fronten.) Yudishtira må overtales til å bli værende for å herske over riket han har lidd så mye og kjempet så hardt for å vinne. Han plages av skyld og blir aldri lykkelig.
Yudishtira har dessuten fått meg til å tenke på «den plettfrie» i Sigurd Hoels Møte ved milepælen (1947), kanskje den beste norske romanen om annen verdenskrig. Boken handler om landssvik, om de som valgte feil og hjalp eller kjempet for tyskerne. Fortelleren, «den plettfrie», har tilsynelatende sitt på det tørre. Han var nemlig motstandsmann og har levd et korrekt liv: pliktoppfyllende, ordentlig, disiplinert, moralsk. Samtidig er han følelsesmessig kald, konfliktsky og mer lojal mot fasaden enn mot mennesker. Det minner om Yudishtira, som lenge insisterer på å leve etter de høyeste idealer, med store omkostninger og til stor frustrasjon for sin familie.
Det psykologiske høydepunktet i Møte ved milepælen er da den plettfrie forstår at Karsten Heidenreich, en glødende nazist og torturist, er hans egen sønn. Den plettfrie innser at det tilsynelatende perfekte og moralsk overlegne livet hans skjuler et menneskelig svik. Han forlot nemlig i ungdommen sin kjæreste Kari da hun ble gravid. Kari oppdro barnet alene før hun senere fikk en nazist som ektemann, og sønnen vokste derfor opp i et nazistisk og autoritært hjem. Karsten har de samme karaktertrekkene som den plettfrie: plikt, orden, konformitet og moralsk rigiditet. Karsten blir et vrengebilde av sin far.
En nærlesning av Mahabharata viser at Yudishtira kanskje ikke er så plettfri som han fremstår. I beskrivelsen av Pandava-brødrenes oppvekst med sine fettere Kaurava-ene hører vi først at de vokser opp lykkelig. Men det skjer noe når prinsebarna blir så gamle at de kan begynne å dyste og utfordre hverandre. Bimasena, den mest brutale av de fem Pandava-brødrene, vinner hver gang. Bimasena mishandler og ydmyker ofte fetterne, uten at Yudishtira griper inn. Det er da Duryodana begynner å hate Pandava-ene. Teksten fremstiller det som om Bimasena ikke mener noe vondt med sin oppførsel, at han er bare en villbasse. Men som leser reagerer man med undring når det fortelles at Bimasena rundjuler og ydmyker sine fettere når de leker gjemsel.
Det sies i Mahabharata at Bimasena er den broren Yudishtira elsker høyest, og som han er mest avhengig av. En tolkning er at Yudishtira i det stille vil at Bimasena skal være slik. Bimasena er Yudishtiras ryddegutt, han som gjør det grove og uetiske arbeidet som trenger å gjøres, slik at Yudishtira kan ha rene hender og være plettfri. Kanskje blir Bimasena til og med drevet inn i rollen som beskytter og grenseoverskridende villmann av at Yudishtira insisterer på at han selv må leve så rent. Bimasena blir et vrengebilde av sin eldre bror.
KRIGEN MERKER ALLE
Aleksijevitsj skriver om frontjentene hun intervjuer, førti år etter krigen, de er middelaldrende damer nå: «Ja, de gråter mye. Skriker. Etter at jeg har gått, sluker de hjertetabletter. Ringer legevakten. Men likevel ber de: ‘Du må komme. Du må absolutt komme, Vi har tiet så lenge.’» Hun skriver: «Vi liker krigen stadig mindre, det blir stadig vanskeligere for oss å rettferdiggjøre den. For oss er krig rett og slett mord.»
I Mahabharata er Krishna den som vil kjempe krigen til ende. Han forsvarer de umoralske handlingene han iverksetter for at Pandava-ene skal vinne. I teksten sies det til og med at han er Gud selv, inkarnert på jorden for å hjelpe menneskene og redde dharma. Hvis noen skulle tenkes å unnslippe å bli merket av krigen og dens konsekvenser, må det være han. Men det ligger i krigens vesen, at den ikke slipper taket.
Trettiseks år etter krigens slutt bryter det ut en krangel blant Krishnas adelsmenn om hvem som gjorde hva under krigen, leser vi i Mahabharata. Det er fest, og alle er gode og fulle. Krangelen utarter til et blodig fylleslagsmål. Krishna ser sin sønn bli drept, mister besinnelsen og kaster seg inn i drepingen. Til slutt er alle adelsmenn i klanen hans døde. Krishna drar til skogs og legger seg på marken for å hvile, opprådd, og blir drept av en jegers vådeskudd. Krishna dør alene, uten de himmelske tegn Mahabharata ellers ofte drysser over helter som har vist mot og handlet ærefullt. Da Yudishtira og Pandava-brødrene hører hva som har skjedd med deres nære venn, blir de fortvilet og bestemmer seg for å trekke seg tilbake. De vandrer opp i Himalaya-fjellene for å dø.
DEN STORE FORTELLINGEN
Mahabharata betyr «den store fortellingen om Bharata-ætten». Det er et enormt verk som rommer flere perspektiver samtidig. Dette skyldes blant annet verkets lange tilblivelseshistorie, på over tusen år, hvor ulike miljøer har utbrodert teksten med egne perspektiver.
I hinduismen legger man i dag vekt på en religiøs tolkningsramme av verket. Som i det gamle Hellas tenker man i hinduismen at verden først var perfekt («gullalderen»), og at moralen forfaller gjennom fire tidsaldre til vi kommer til vår egen uperfekte tid. Til sist går verden til grunne i et ragnarok og gjenoppstår slik at en ny syklus kan begynne. Mahabharata sies å beskrive overgangen fra en bedre tidsalder til vår nåværende mørke tidsalder, og beskriver et stadium i syklusen hvor moralen (dharma) har forfalt og de onde (Kaurava-ene) er i ferd med å ta over. Gud lar seg derfor inkarnere som Krishna og griper inn og hjelper de gode (Pandava-ene), slik at verden kan bli renset og i hvert fall noe moral (dharma) kan overleve inn i vår uperfekte tid.
Mennesker er grunnleggende sett like, på tvers av tid og kultur. Når man leser Mahabharata, blir det tydelig at teksten også er eksistensiell, undrende og grunnleggende humanistisk. Krigen for det gode med Guds hjelp blir ingen seiersgang, men en katastrofe som preger alle involverte på ubestemt tid. Redaktørene i datidens Nord-India som sammenfattet den endelige versjonen omkring år 500, synes å ha hatt en mer stoisk enn religiøs tilnærming til verket. Det er tekstens vilje at selv guden Krishna innhentes av krigen og av sine synder (karma).
Mahabharata er, som Aleksijevitsjs, Drons og Remarques bøker, et verk som avkler krigen dens glorie og bidrar til en dypere forståelse av hvor vanskelig det er å gjøre det rette i denne verden. Håpet er likevel at slike verk og innsikten de forløser, kan gjøre oss litt bedre i stand til å handle godt.
Født 1970. Indolog, forfatter og oversetter. Han gir i 2026 ut en monografi om eposet Mahabharata hos Solum Bokvennen.
Fotnoter
1.
Dron, A. (2024): Det var vi som var her, Audiatur. Alle sitater fra Dron er hentet herfra.
2.
Reinvang, R.R. (2026): Seier. Mahabharata i oversettelse og redaksjon. Solum Bokvennen. (Under utgivelse.) Alle sitater fra Mahabharata er hentet herfra.
3.
Aleksijevitsj, S. (2015): Krigen har intet kvinnelig ansikt, Kagge. Alle sitatet fra Aleksijevitsj er hentet herfra.
4.
Machiavelli, N. (2003): Fyrsten, Cappelen.
En palestinsk refleksjon i utslettelsens tidsalder
Tretten maqamer for etterlivet – om orkanen Harvey, Mahmoud Darwish og Toni Morrison.
