Om Serhij Zjadans roman Vorosjylovhrad, hans bearbeidelse av den historiske forståelsen av Øst-Ukraina og betydningen av det personlige initiativet for landets videre skjebne. (Fra Vinduet 1/2016.)
I starten av Serhij Zjadans roman Vorosjylovhrad (2010) kjører tre unge kompiser en sliten Volkswagen gjennom det åpne østukrainske landskapet hvor maisåkre løper inn i horisonten. De la ut fra Kharkiv i den nordøstlige delen av Ukraina og kjørte sørøstover, i retning Luhansk. Romanen gir ikke noe entydig svar på det presise veivalget, men det er ikke usannsynlig at Zjadan sendte dem langs den regionale hovedveien P-07 mot sin hjemby Starobilsk. Bilturen måtte avbrytes på grunn av en havarert dyretransport som sperret veibanen i begge retninger, men hovedpersonen Herman nådde likevel fram til bestemmelsesstedet: hans egen bensinstasjon, som lå på en høyde utenfor den navnløse hjembyen.
Fem–seks år senere er det ikke havarerte lastebiler, men massive veisperringer som hindrer ferdselen i disse områdene. Sommeren 2014 forsøkte en gruppe separatister å sprenge broen som fører P-07 over elven inn mot Starobilsk. Høyden som Hermans bensinstasjon ligger på, er nettopp av den typen separatistene og ukrainske militære har kjempet så hardt om det siste halvannet året. I løpet av denne tida har Ukrainas innbyggere fått erfare hva krig er. Opprøret på Uavhengighetsplassen i sentrum av Kiev vekket forståelsen for alvoret i landets politiske krise, Russlands annektering av Krim-halvøya skaket ukrainernes tro på internasjonal orden og rettferdighet, og krigen i Øst-Ukraina har gjort den meningsløse døden til en dagligdags størrelse.
Ukraina har lenge vært et splittet land, noe også omverden har vært klar over siden Oransjerevolusjonen i 2004. Det voldsomme opprøret og den påfølgende krigen i Øst-Ukraina har likevel kommet som en overraskelse på både ukrainere og de av oss som følger med på landet til daglig. Burde vi ha ant at noe sånt kunne skje? I slike tilfeller kan skjønnlitteraturen være en kilde til forståelse. Ingen forfattere kjenner Øst-Ukraina bedre enn Serhij Zjadan, og knapt noen evner å beskrive den postsovjetiske tilstanden med samme presisjon.
Zjadan ble altså født i den lille byen Starobilsk i Luhansk fylke i 1974 i det som da var den ukrainske sovjetrepublikken. Byen ligger i utkanten av de separatistkontrollerte områdene i dagens Øst-Ukraina, men det er lenge siden Zjadan flyttet derfra. Midt på 1990-tallet dro han til storbyen Kharkiv for å studere, og det har vært hans hjem siden.
Zjadan skriver poesi og prosa og er en av Ukrainas beste dramatikere. Han begynte å publisere på 1990-tallet og har særlig skrevet om livet i Øst-Ukraina. Tekstene er fulle av referanser til global ungdomskultur og har navn som Depeche Mode, Anarchy in the Ukr og Big Mac.
Romanen Depeche Mode (2004) har hentet tittelen fra den engelske elektronika-gruppen med samme navn som oppnådde kultstatus på global basis. Populariteten er om mulig enda større i Øst-Europa, hvor gruppa er ett av de fenomenene som definerer 1980-tallet. Handlingen i romanen er lagt til Kharkiv tidlig på 1990-tallet. Vi møter en gjeng ungdommer på jakt etter lettjente penger og billig rus. Konteksten er det nyuavhengige Ukraina, hvor ingenting funker og alt er lov. Man kan gjøre business ved å kjøpe vodka billig i Ukraina og selge det dyrt over grensa i Russland, men da må man passe seg for mafiaen på togstasjonen. Man kan være kanon dritings på fotballkamp, men da må man passe seg for opprørspolitiets køller. Byens første bekjentskap med Vesten består i en tilreisende amerikansk pastor som fyller forsamlingshuset kveld etter kveld i sin jakt på fortapte sjeler, og slik bare fortsetter det med episoder som beskriver det postsovjetiske Ukraina. Det hele foregår i et høyt tempo, så å si sett gjennom (bak)rusens skjeve blikk, og blir fortalt i et språk som er hentet rett fra gata.
Født 1978. Instituttleder ved Institutt for fremmedspråk, Universitet i Bergen.
Fotnoter
1.
Sally McGrane, «The Abuse of Ukraine’s Best-Known Poet», i The New Yorker 08.03.2014.
2.
Tamara Hundorova,, «Vorosjylovhrad i porozjnetsja», i Litaktsent 08.02.2011, litakcent.com/2011/02/08/voroshylovhrad-i-porozhnecha; Alexander Kratochvil, «Neue Heimat Vorošylovgrad? Žadans poetische Ost-Ukraine», i Studi Slavistici 8/2011, s. 221–229; Pavlo Shopin, «Voroshylovhrad Lost: Memory and identity in a novel by Serhiy Zhadan», i Slavic and East European Journal 57/3 2013, s. 372–387; Tanya Zaharchenko, «While the Ox Is Still Alive: Memory and emptiness in Serhiy Zhadan’s Voroshylovhrad», i Canadian Slavonic Papers LV/1–2 2013, s. 45–69.
3.
Shopin 2013, s. 373.
4.
Zjadan, sitert i Kratochvil 2011, s. 223
5.
Shopin 2013, s. 373.
Depeche Mode lurer i bakgrunnen, som soundtracket til denne heseblesende fortellinga. Det er nedslitte leiligheter og nedlagte fabrikker, og ungdommer som har sagt farvel til konformitet og karrierejag. Selv om Zjadan foretrekker globale referanser foran nasjonale, så betyr ikke det at han ser redninga i en globalisert kultur. I Big Mac, som er en samling fortellinger skrevet med utgangspunkt i Wien, hvor Zjadan har oppholdt seg på forfatterstipend, forteller han om rotløse unge voksne som er skuffet over det den vestlige, globaliserte kulturen representerer. I Zjadans verden er ikke Vestens kultur noe bedre enn den østeuropeiske, og hovedstadens kultur ikke mer verdifull enn provinsens. Det er snakk om en undergraving av det tradisjonelle kulturelle hierarkiet. Zjadans litterære helter finner snarere sin plass i subkulturer som opponerer mot Kulturen med stor K.
Zjadan har ikke vært en utpreget politisk forfatter, men har likevel et brennende samfunnsengasjement. Engasjementet har kommet til uttrykk gjennom hans ønske om å spre kjennskapen til ukrainsk samtidslitteratur i hjemlandet. Ved flere anledninger har han invitert kolleger med på rundreiser i Ukraina for å møte lokale lesere. Dette har stor betydning i et land som fremdeles sliter med å finne sin identitet, og hvor kunnskapen om hva ukrainsk litteratur har å by på, er mangelfull. Hans engasjement kom også tydelig til uttrykk under protestene mot president Janukovytsj vinteren 2014, da Zjadan var med på å organisere protestaksjonene i Kharkiv.
En hendelse i mars 2104 satte det hele på spissen. I ukene etter at den tidligere presidenten forlot landet, var situasjonen uavklart, ikke minst i den østlige delen. I Zjadans Kharkiv hadde både borgermesteren og guvernøren forlatt byen, og det var steile fronter mellom pro-russiske og pro-ukrainske demonstranter. Sammen med en gruppe som i hovedsak bestod av skoleungdom, deltok Zjadan i okkupasjonen av den lokale fylkesadministrasjonen. Bygningen ble stormet av pro-russiske aktivister, og okkupantene, deriblant Zjadan, ble banket opp.1 Situasjonen i Kharkiv har siden stabilisert seg, og byen har unngått å bli dratt inn i den krigen som herjer området rundt Zjadans fødeby Starobilsk.
Nettopp forholdet mellom byene Kharkiv og Luhansk er sentralt i romanen Vorosjylovhrad. Romanen åpner i Kharkiv, mens handlingen etter hvert utspiller seg i en småby i utkanten av Luhansk. Tittelen viser til ett av de to navnene dagens Luhansk bar i løpet av 1900-tallet. Dette er navnet byen fikk da den ble etablert som et viktig industrisentrum i 1882. I 1935 fikk den navnet Vorosjylovhrad, etter den sovjetiske offiseren og politikeren Klim Vorosjylov, som hadde blitt født i nærområdet. Senere vekslet byen mellom de to navnene, i tråd med de politiske skiftningene, inntil den igjen fikk navnet Luhansk som et ledd i avsovjetiseringen i 1990.
I åpningen av Vorosjylovhrad møter vi den uavhengige eksperten Herman Koroljov. Han lever et enkelt liv i Kharkiv sammen med de tidligere studiekameratene Ljolik og Bolik. Uten noe slags forvarsel får han en telefon om at storebroren har forlatt landet til fordel for Amsterdam, og han blir derfor nødt til å returnere til hjemstedet i utkanten av Luhansk for å ta seg av bensinstasjonen de eier i fellesskap. Det som i utgangspunktet skal være en kort rekognoseringstur, trekker snart ut i tid etter hvert som Herman dras inn i en maktkamp med den lokale mafiaen om bensinstasjonen.
Herman står overfor et skjebnevalg: Han kan overgi bensinstasjonen til den lokale mafiaen og returnere til sitt behagelige liv i Kharkiv, eller han kan bli værende og kjempe for det som rettmessig tilhører ham. Det sistnevnte valget innebærer å ta et ansvar han tidligere har blitt forskånet for, å vokse opp og bli herre i eget hus. Og det innebærer risikoen for brutale represalier. Det førstnevnte valget vil innebære å returnere til det velkjente livet i Kharkiv, men også å svikte barndomsvennene og se brorens livsverk kollapse.
Herman vokser med oppgaven og finner støtte i sine gamle venner. Romanen består av to deler, og idet del én avsluttes, har Herman tatt sitt valg om å bli værende. I del to befester han sin tilstedeværelse. Til tross for trusler og trakassering klarer han å bevare kontrollen over bensinstasjonen. Leseren aner også et gryende kjærlighetsforhold mellom Herman og den vakre, street-smarte bokholdersken Olha.
Vorosjylovhrad er en mye lest og analysert roman i ukrainsk samtidslitteratur. I 2010 mottok Zjadan den anerkjente litteraturprisen «BBC Årets ukrainske bok» for den, og fire år senere ble den kåret til tiårets bok i en markering av litteraturprisens tiårsjubileum. Den har blitt gjenstand for gode kritikker i hjemlandet og grundige analyser i internasjonale fagtidsskrifter.2
Litteraturviterne Tamara Hundorova og Pavlo Shopin er opptatt av motsetningsforholdet mellom Zjadans postmodernisme og den modernistiske tradisjonen i ukrainsk litteratur. Hundorova tar utgangspunkt i Zjadans eget essay «Immigrant song», som ble publisert i det ukrainske kulturtidsskriftet Krytyka i 2010, og som hun leser som en metakommentar til romanen. Mens den modernistiske ukrainske prosaen er særlig opptatt av temaet (hjem)sted og det å slå rot, tematiserer Zjadan her hvordan mennesker rives opp fra sitt hjemsted. Vorosjylovhrad, skriver Hundorova, er et sted for postsovjetiske mennesker som er revet opp fra sin grunn og etterlatt hengende i luften.
Shopin fokuserer på sin side på hva den postmodernistiske skrivemåten betyr for den narrative strukturen. Zjadan kontrasterer modernitetens fortellerstruktur med en postmoderne narrativ strategi. Romanens grunnplott fokuserer på kampen om bensinstasjonen og kan, med modernistiske briller, leses som hovedpersonens reise for å redde seg selv på en måte som synliggjør ukjente sider av Ukrainas nyere historie for leserne.3 Men samtidig tar handlingen stadig avstikkere, ofte på en måte som er vanskelig å følge for leseren. Mange av disse avstikkerne er innhyllet i tåke, regn eller nattemørke. De bidrar til å undergrave grunnplottet, men det er samtidig klart at de er knyttet til Hermans minner fra barndommen.
Zjadans tyske oversetter Aleksander Kratochvil tar utgangspunkt i forfatterens egen omtale av Vorosjylovhrad som «en roman om minne, om minnets betydning, om minnets kontinuitet, om at det er nødvendig å minnes alt man har opplevd, og at dette gir deg muligheten til å forme din framtid på en eller annen måte».4 Kratochvil viser hvordan Hermans minner utgjør en konstant, parallell tilstedeværelse. Romanen kjennetegnes ved at disse minnene ikke sorteres eller plasseres i et verdihierarki basert på hvorvidt de passer inn i en moderne fortelling om ukrainsk eller sovjetisk historie. Man kan si at romanen – ved å bearbeide minnene på en måte som gir dem synlighet, men som ikke vurderer deres verdi – bidrar til å forstå kulturelle minner på nye måter.5 Når Herman finner en måte å minnes fortida på, åpner dette for at han kan slå rot.
Dette minneaspektet står også sentralt for andre forskere, som påpeker at i Zjadans roman er forholdet mellom minne og væren likt forholdet mellom glemsel og intethet. Dette gjelder både på et individuelt og kollektivt nivå. Tap av individuelle minner kan resultere i et moralsk forfall, mens tap av et kollektivt minne kan bli et hinder for en kollektiv, kulturell bearbeidelse av fellesskapets traumer, for eksempel de som er skapt av store samfunnsomveltninger.6
For Ukraina, som andre postsovjetiske stater, er fortida like levende som samtida.7 Dette skyldes ikke minst at den sovjetiske historiefortellinga har blitt diskreditert og erstattet av en ny, ukrainsk historiefortelling. Ukrainske nasjonalister har sett dette som en nødvendig utvikling for å gjenopprette urett begått av sovjetstaten mot ukrainerne, for sovjetnostalgikerne har denne utviklingen betydd at alt det de trodde på, har mistet verdi. For mange har denne prosessen – hvor gårdagens riktig har blitt dagens galt – bidratt til å undergrave troen på en felles historiefortelling som sådan.
Spørsmålet om hvordan vi i dag forholder oss til fortida, har blitt et sentralt tema for mange ledende ukrainske forfattere, med navn som Jurij Andrukhovytsj, Oksana Zabuzjko og altså Serhij Zjadan i spissen.8 Dette er dessuten et tema som ikke bare interesserer disse etablerte forfatterne, men også helt unge forfattere som Tanja Maljartsjuk. Men selv om minnetematikken er felles, har forfatterne høyst ulike utgangspunkt. I Vorosjylovhrad skriver Zjadan om et område som i stor grad har blitt marginalisert i fortellinga om det moderne Ukraina, noe som gjør forholdet mellom minne og glemsel så fruktbart.
I lys av det som har skjedd i Ukraina i tida etter at romanen ble publisert i 2010, og særlig krigen i Øst-Ukraina, mener jeg at det i tillegg er grunn til å legge merke til forholdet mellom individet og staten i Vorosjylovhrad – eller snarere: det totale fraværet av en statsmakt. Dette kommer til syne allerede idet vi blir kjent med Herman innledningsvis.
Zjadans hovedpersoner er gjerne unge menn i randsonen av samfunnets gode selskap. Hovedpersonene i hans første roman, Depeche Mode, er studenter, men opptatt av alt annet enn å studere. Herman er eldre, men også hans tilværelse er rotløs. Han leier en rotete leilighet med studiekameraten Ljolik. Etter historiestudiene har de hatt en vinglete karriere og har til slutt blitt reddet av sin felles studiekamerat, Ljoliks søskenbarn Bolik/Borja, som gir dem jobb som «uavhengige eksperter» i fylkesadministrasjonen:
Vi hadde jobbet i et reklamebyrå, i en gratis annonseavis, i pressesekretariatet til Nasjonalistkongressen og til og med i et bookmaker-kontor som måtte stenge før to måneder var gått. For noen år siden hadde Borja, som var bekymret for vår trøstesløse tilværelse og husket de bekymringsløse studentdagene, invitert oss til å komme og jobbe med ham i fylkesadministrasjonen.
De unge historikerne får bruk for alt de har av kreativitet – jobben består i å hvitvaske penger, redigere politiske taler, hvitvaske penger, etablere nye ungdomspartier, hvitvaske penger, forsvare de ønskede politiske kreftene i TV-sendte debatter, hvitvaske penger, hogge ved på den lokale guvernørens sommersted, hvitvaske penger, osv., osv.
Dette illustrerer også et grunnleggende poeng for vår forståelse av Zjadans romaner: Det samfunnet hans litterære outsidere står i kontrast til, befinner seg også i en tilstand av rotløs endring. Sovjetunionens sammenbrudd resulterte nettopp i at samfunnets normer og regler ble revet opp med roten. Mens det i sovjetperioden var forbudt å drive privat forretningsvirksomhet, var det etter 1991 plutselig sett på som et ideal å tjene sine egne penger. Ikke rart da at de postsovjetiske ukrainerne hadde vansker med å forstå forskjellen på rett og galt i markedsøkonomien.
Zjadans hovedpersoner opererer gjerne i denne gråsonen, ikke nødvendigvis fordi de er så lyssky, det skyldes like ofte at denne gråsonen omfatter store deler av det postsovjetiske ukrainske samfunnet slik det beskrives i Zjadans romaner.
Dette er også noe av det mest slående når man leser Vorosjylovhrad i den politiske krisen som landet nå befinner seg i. Med helt enkeltstående unntak er det ingen henvisninger til staten eller statens representanter. Herman har riktignok tittelen «uavhengig ekspert» i fylkesadministrasjonen, men det er en funksjon som er totalt privatisert for å tjene guvernørens personlige eller politiske formål. Stillingsbeskrivelsens «uavhengig» er i så måte først og fremst et nøkkelord for å forstå forholdet til staten som sådan.
Det samme fraværet av statlige instanser gjelder for andre episoder i romanen også. Staten er kun til stede som infrastruktur i form av de veiene hovedpersonene beveger seg på, eller det sykehuset Hermans venninne Olha er innlagt på. Men i slike tilfeller er det snakk om et helt passivt nærvær. Kiev, den ukrainske statsmaktens sentrum, nevnes ikke en eneste gang.
I denne sammenhengen er også Hermans møte med sin historikerkollega Ernst Telman illustrerende. Telman har et brennende engasjement for luftfart, og idet Herman møter ham, har han forskanset seg i det som er igjen av den lokale flyplassen, som i sovjetisk tid særlig ble brukt av fly som sprøytet de omkringliggende maisåkrene. Telman har jobbet som mekaniker og er den eneste gjenværende av de som tidligere jobbet på flyplassen. Han er nå den eneste som står i veien for lokale interessenter som vil jevne den med jorden for å utvide sine maisåkre:
– Hvorfor har de ikke gjort det allerede?
– Fordi det fremdeles er statlig eiendom. Men tro meg, så fort jeg får sparken vil de begynne å kjøpe opp alt.
Denne sjeldne referansen til staten understreker at det er snakk om en fraværende stat. Den ukrainske staten viser ingen interesse for flyplassen, dens videre skjebne er prisgitt Telmans personlige engasjement. For en nostalgisk Telman blir spørsmålet om flyplassens eksistens til et sivilisatorisk spørsmål. Han minner om luftfartens betydning for den sovjetiske framtidsdrømmen. I hans barndom ville alle bli flyvere og kosmonauter, og nå er denne flyplassen det eneste som er igjen av drømmen.
For meg er dette et prinsipielt spørsmål. Jeg vil gjenåpne flyfrakten i denne byen, hvor alle har vist seg å være slappfisker og drittsekker og latt seg tråkke på av alle slags rasshøl. Man kan si at dette er mitt livsverk.
Kampen om flyplassen er en parallell til kampen om Hermans bensinstasjon. Det hele ender i et kroneksempel på en postsovjetisk mafia-konfrontasjon, en såkalt strelka (skuddveksling), hvor to mafiagrupperinger avgjør hvem som er sterkest. Det er ikke tilfeldig at Zjadan har valgt å dedisere romanen til «historien om den ukrainske raidervirksomheten». I moderne ukrainsk sammenheng defineres raidervirksomhet som «overtakelse av eiendom med et formelt sett lovlig utgangspunkt, som bygger på mangler i lovverket eller systematiske brister i statlige institusjoners virksomhet».9
Både Telman og den lokale maismafiaen hevder å ha retten på sin side. Telman forskanser seg på flyplassen og får hjelp av Herman og hans venner. Mafiaen, representert ved den gråkledde Nikolaitsj, utstyrer seg med dokumenter som skal bekrefte deres krav:
– Sjura, spurte jeg Idrettsskaden , – hva skjer nå?
– Jeg vet ikke, svarte Sjura. – La oss se.
– De har jo offisielle papirer, rettskjennelser fra statsadvokaten.
– Vet du, svarte Sjura, – kanskje de ikke har noen rettskjennelser.
– Hva mener du med at de ikke har noen?
– Jo, ganske enkelt, at de ikke har noen. At de prøver å bløffe.
Selv ikke her, når rettsinstansene påkalles, er staten egentlig tilstedeværende. Som i Hermans tidligere karriere, hvor guvernøren brukte fylkesadministrasjonen til private formål, blir rettsapparatet brukt ikke for å befeste statens posisjon som øverste maktinstans, men til personlig vinning.
Dette understrekes videre av at de mennene Nikolaitsj har tatt med seg for å sette makt bak kravene, ikke er politi, men en gruppe utskremte straffanger. Til sjuende og sist får Sjura rett, Nikolaitsj bløffer og har ingen formell makt å sette bak kravene. Men scenen koster ham likevel dyrt. Nikolaitsj tåler ikke den ydmykelsen det hele munner ut i, og ender opp med å ta livet av Sjura med et pistolskudd. Scenen lever opp til strelkaens sjangerkrav.
I lys av det som har skjedd etter at romanen ble publisert, er det verdt å merke seg at Tamara Hundorova med utgangspunkt i denne og lignende episoder identifiserte et krigstema i romanen:
I Vorosjylovhrad foregår det hele tiden en eller annen krig. Krig med gassarbeiderne, maismafiaen, flyverne, bøndene, businessmennene. Militære klær er av en eller annen grunn på moten: tysk militærjakke, SS-lue, kamuflasjeskjorte, britisk brannmannsuniform, tysk belte med påskriften «Gud er med oss», tysk militærjakke, britisk uniform, tunge soldatstøvler. Med andre ord: Er det krig, så er det krig. Karakterene minner også om våpenbrødre – hovedpersonen tenker flere ganger at «alt vil løse seg når dine våpenbrødre stiller seg opp ved siden av deg».10
Det vil være forhastet å hevde at Hundorova eller Zjadan forutså dagens krigshandlinger i Øst-Ukraina. Snarere framstår krigstemaet som et virkemiddel for å understreke den stadige kampen for tilværelsen i det maktvakuumet Zjadan beskriver.
Det er nemlig ikke bare den ukrainske staten som er fraværende, det samme kan sies om den ukrainske nasjonen – eller i alle fall ideen om denne. Selv om det er åpenbart at handlingen foregår i Øst-Ukraina, savner romanen referanser til Ukraina eller det ukrainske.
Dette fraværet av henvisninger til det ukrainske kommer også til syne på et metaforisk nivå i en av romanens nøkkelscener. Konfrontasjonen mellom Herman og mafiaen blir etterfulgt av trusler og sabotasje. På et tidspunkt blir det satt fyr på en tankbil som er på vei for å forsyne bensinstasjonen med drivstoff. I en annen episode blir Pakhmutova, hunden til Katja, en av Hermans venninner, drept og hengt opp til skrekk og advarsel:
– Hvor er den? Vis meg!
– Men se der da, sa Katja med en fortapt stemme og pekte opp i lufta med fingeren.
Jeg løftet blikket. Over hodene våre, i tåkedisen, hang Pakhmutova fra stanga. Nedenfra minnet den om et flagg, heist i anledning av en offentlig høytidsdag.
Den avsluttende sammenligningen illustrerer Zjadans groteske sans for humor, som ellers gjennomsyrer romanen. I den grad hundeskrotten kan symbolisere noe, er det knappest en statlig høytid, men snarere fraværet av den ukrainske staten, eller det faktum at det Øst-Ukraina Herman forsøker å orientere seg i, har blitt en mafiastat.
Det man kan kalle en sentralisert idé om det ukrainske er hos Zjadan erstattet av referanser til marginaliserte grupper i det ukrainske samfunnet. På et tidspunkt spiller Herman og hans barndomskompiser fotballkamp mot en gruppe gassarbeidere som på slutten av 1980-tallet ble forflyttet fra Karpatene i Vest-Ukraina til steppelandskapet i den østlige delen av landet for å utvinne gass der «hvor asfaltveien tok slutt og sovjetmakten ikke eksisterte» 11. På et annet tidspunkt kommer Herman over en leir med migranter som er på vei fra Asia til Europa for å søke asyl. I begge tilfeller legger vi merke til tilstedeværelsen av de migrantene Hundorova refererte til i sin analyse av romanen, da hun omtalte persongalleriet som satt sammen av «mennesker som er revet opp fra sin grunn og etterlatt hengende i luften» 12.
Det er også påfallende hvor mange av de kulturelle referansene i boka som ikke er ukrainske, men internasjonale, for ikke å si globaliserte. Når de skal spille fotball, møter Sjura opp i den blå-hvite drakten til det argentinske landslaget, ikke den ukrainske, eller for den saks skyld drakten til det lokale storlaget Sjakhtar Donetsk. Senere møter Herman et følge ungdommer hvor en av dem har på seg treningsjakken til italienske AC Milan, mens en annen går i Dolce & Gabbana-jeans. Selv lytter han til amerikansk jazz, og flyktningene leser fransk litteratur. Beskrivelsene gir et klart inntrykk av at den globaliserte kulturen dominerer også her.
Dette bidrar til å forsterke romanens postmodernistiske karakter, noe som også vises i selve språkføringen. Den veksler mellom det poetiske og det platte, mellom drivende dialoger på den ene siden og presise skildringer av forholdet mellom den sovjetiske sivilisasjonens ruiner og det åpne landskapet på den andre.13
Poesien kommer til syne i romanens avslutningsscene. Etter at Herman har fulgt Olha hjem fra sykehuset til hennes leilighet, legger han ut på en nostalgisk spasertur gjennom barndommens gater:
Bortenfor elva lå åsene, og oppe i åsene lå natteluften, lik et tøystykke som noen skulle sy møbeltrekk av.
Ingenting hadde forandret seg på den tiden som hadde gått siden jeg var her. Glass, jern og svidd gress i veikanten. Lysene i bygningene langt bortenfor dammen. Stillheten som hadde lagt seg over det hele. Stemmer og hvisking, som ble oppløst i den. Årvåkne dyr. Sovende fisker.
Den høye himmelen. Den svarte jorden.
Kontrasten til denne poetiske scenen finner vi noen sider tidligere i samme kapittel. Noen dager etter drapet på Sjura sitter Herman i samtale med en lokal protestantisk prest om meningen med det hele. I frustrasjonen over konflikten med mafiaen og kompisens endelikt beklager han seg over at situasjonen har blitt ulevelig. Presten, som har et svært eklektisk forhold til sin religion,14 bemerker at det postsovjetiske livet har gjort enkeltmenneskene svake og forsvarsløse, men at dette er et skjebnefellesskap de deler. De har et felles ansvar for denne situasjonen, og en felles takknemlighet.15 Litt senere plukker Herman opp tråden:
– Alt det du sier er riktig. Jeg er enig med deg i nesten alt. Men det du sier er at de er svake og forsvarsløse. Så tenker jeg – hva i helvete, fader? Hvordan i helvete er de svake? Og hvorfor mener du at de er forsvarsløse? De er alle født og oppvokst her. Men de oppfører seg som om de er på togstasjonen. Som om toget allerede er stilt opp og de tar avskjed med alle.
Dialogen er interessant nok i seg selv. Den viser at Herman har gjennomgått en utvikling gjennom romanen og føler en tilhørighet og et ansvar som ikke var der da han bestemte seg for å reise tilbake først gang.
Språkføringen er imidlertid det viktigste i denne omgang. Det å banne til presten på den grove måten som Herman gjør her, er forbundet med et strengt tabu i ukrainsk språkkultur. Den ukrainske frasen «jakoho khuja, otsje?» som i sitatet har blitt oversatt med «hva i helvete, fader?», betyr bokstavelig talt «hvilken kuk, fader?» og er så grov at den ukrainske litteraturviteren Tanja Zakharchenko nærmest rødmer når hun refererer til den i sin artikkel.16 «Khuj» er et av de tre–fire groveste banneordene i ukrainsk og østslavisk kultur. Den sjokkerende effekten oppnås her ikke bare ved at ordet brukes, men også ved at det sammenstilles med prestens tittel, som attpåtil har form av en kirkeslavisk vokativ. Dermed knyttes det an til det helligste domenet i det ukrainske språket. Ved å bruke banneordet sammen med prestens tittel etablerer Zjadan en forbindelse til Nietzsches postulat om at Gud er død, som i ettertida ble så viktig for postmodernismen.17
Øst-Ukraina i Zjadans Vorosjylovhrad er også et område hvor staten er død. De strukturene som gir seg ut for å representere statsmakten, tjener egentlig bare private interesser, enkeltindividet kan kun stole på seg selv og sine nærmeste venner for å hevde sin rett, Kiev finnes ikke.
Det finnes heller ikke noe Ukraina i betydningen et nasjonalt fellesskap eller en felles kultur. I stedet finnes minner om en fortid i denne småbyen som Herman må finne en måte å forholde seg til på, og alle mulige referanser til kontekstløse, globale kulturartefakter.
I statsvitenskapelig terminologi ville man si at Zjadan beskriver resultatet av en totalt mislykket stats- og nasjonsbyggingsprosess. Samtidig synes han å vise oss en vei ut av uføret. Herman forener krefter med gamle venner for å beskytte sine interesser. Borgervernet reiser seg mot mafiaen. Det er dog verdt å merke seg at dette ikke skjer i den ukrainske nasjonens navn.
Statlig svikt og manglende nasjonal fellesskapsfølelse har også vært kjennetegnende for den konflikten som har utspilt seg i Øst-Ukraina i perioden etter at Vorosjylovhrad ble publisert i 2010. I første omgang var det den ukrainske statens manglende evne til å opprettholde lov og orden på eget territorium som muliggjorde opprøret og etableringen av de såkalte folkerepublikkene Donetsk og Luhansk. Likevel fører det for langt å antyde at Zjadan forutså dagens konflikt. For selv om Hundorova i sin analyse av romanen identifiserte et krigstema, er det vanskelig å finne noe i Zjadans roman som antyder den formen for koordinert opprør mot den ukrainske sentralmakten som har gitt oss dagens situasjon. Både Kiev og Russland er fraværende som aktører i Vorosjylovhrad.
I neste omgang har den ukrainske innsatsen for å gjenopprette kontroll over disse områdene i stor grad vært preget av frivillighet, både i form av frivillige hæravdelinger som Azov, Ajdar og Donbas, og som et resultat av frivillig innsats for å finansiere og utruste slike avdelinger.
Frivillig innsats er også sentralt for Zjadans samfunnsengasjement. I et nylig intervju med Radio Svoboda understreker han betydningen av det personlige initiativet for landets videre skjebne: «Ukrainernes selvbevissthet og evne til å organisere seg selv, som har kommet til uttrykk det siste halvannet året, vil ha effekt. Ukraina vil holde ut og bestå som et land.»18
Flere av de som har analysert Vorosjylovhrad, viser til verdien av at Zjadan bearbeider den historiske forståelsen av Øst-Ukraina – hvordan man i dag i denne regionen forholder seg til fortida – uten å prøve å gi noen endelige svar på hvordan fortida bør forstås. For meg består romanens verdi dessuten i at den synliggjør hvor fjernt, både geografisk og ideologisk, Øst-Ukraina var fra Kiev i årene før det smalt.
6.
Zaharchenko 2013, s. 66.
7.
Ellen Rutten, Julie Fedor og Vera Zvereva, «Introduction: Old Conflict, New Media: Post-Socialist Digital Memories», i Memory, Conflict and New Media: Web Wars in Post-Socialist States, red. av Ellen Rutten, Julie Fedor og Vera Zvereva, London, 2013, s. 1–17.
8.
Margrethe Søvik, «Festival og frispråklighet i 1990-tallets Ukraina», i Den nye vodkaen. Seks artikler om russisk, ukrainsk og hviterussisk samtidslitteratur, red. av Bernhard L. Mohr og Martin Paulsen, Oslo, 2005, s. 88–110.
9.
Anatolij Jefimenko, «Rejderstvo abo rynok kontrolju», i Jurydytsjnyj zjurnal 11/2008.
10.
Hundorova 2011.
11.
Zjadan 2010, del 1, kapittel 5.
12.
Hundorova 2011.
13.
Shopin 2011, s. 373.
14.
Zaharchenko 2013, s. 64.
15.
Zjadan 2010, del 2, kapittel 10.
16.
Zakharchenko 2013, s. 64.
17.
En slik sammenstilling er et kroneksempel på postmodernistisk språkføring i ukrainsk samtidslitteratur og finner sin parallell hos Zjadans forfatterkollega Jurij Andrukhovytsj, som brukte en tilsvarende formulering i åpningen av sin roman Rekreatsii fra 1992 og høstet kraftig kritikk for det. Se Martin Paulsen, «Jurij Andruchovyč og det postsovjetiske ukrainske språket», i Terminal Øst. Totalitære og posttotalitære diskurser, red. av I. Lunde og S. Witt, Oslo, 2008, s. 201–214.
18.
Oleksandr Lasjtsjenko, «Novu krajinu treba buduvaty vlasnorutsj, a ne u ‘Feisbutsi’ – Zjadan», Radio Svoboda 02.01.2016.
