Propag-AND-a?!

Tidligere denne måneden var det 50 år siden general Augusto Pinochet gjennomførte et statskupp i Chile, som førte til at landet ble underlagt hans militærdiktatur frem til 1990. 11. september 1973 stormet en hær ledet av generalen det chilenske presidentpalasset La Moneda i hovedstaden Santiago. Etter å ha holdt en avskjedstale på direktesendt chilensk radio, hvor man kunne høre lyden av skuddsalver i bakgrunnen, tok president Salvador Allende sitt eget liv.

I dagene som fulgte statskuppet, ble tusener av Allende-sympatisører og andre venstrevridde chilenere torturert og myrdet, deriblant den verdenskjente visesangeren Victor Jara. Flere så seg nødt til å flykte fra Chile. To av dem som måtte i eksil, var skribenten Ariel Dorfman og sosiologen Armand Mattelart. Argentinskfødte Dorfman, som var oppvokst i New York, ble chilensk statsborger noen år før Allende i 1970 ble verdens første demokratisk valgte marxistiske president og utnevnte ham til «kulturell rådgiver». Året etter, «på ti febrilske dager», skrev Dorfman, sammen med belgiske Mattelart, som var forskningsprofessor ved det katolske universitetet i Santiago, en knappe hundresiders pamflett kalt Para leer al Pato Donald («Hvordan lese Donald Duck»), utgitt av universitetsforlaget i Valparaíso og på engelsk i 1975 som How to Read Donald Duck: Imperialist Ideology in the Disney Comic. Her argumenterte de for at Disney brukte Donald Duck & Co. til å spre imperialistisk, kontrarevolusjonær og kapitalistisk propaganda i Latin-Amerika. Etter at det nye diktaturet lanserte en kampanje for å «utslette den marxistiske kreften i Chile», ble pamfletten deres brent på bokbål.

I boka Donald-landet (2012) hevder journalisten og tegneseriehistorikeren Øyvind Holen at «barksismen» (etter den høyt elskede Donald-tegneren Carl Barks) i «utformingen av det moderne Norge har […] spilt en viktigere rolle enn marxismen.» Det første Donald-bladet kom til Norge omtrent på samme tid som Marshall-hjelpen kom fra USA. Gjennom Andeby fikk nordmenn et innblikk i Den amerikanske drømmen, med alt hva det innebar av materialistiske goder som tv og privatbil, og vi ble introdusert for erkekapitalisten Skrue McDuck. Akkurat som i Norge har Donald Duck hatt en spesiell plass i hjertene til chilenere. Selv om den hissige anda aldri har vært spesielt populær i sitt hjemland USA, målt mot for eksempel Mikke Mus, har figuren levd videre i andre lands kulturer gjennom tegneseriebladene, lenge etter at Disney sluttet å lage animerte kortfilmer med Donald i hovedrollen.

I Chile var nok konflikten mellom barksismen og marxismen mer uttalt enn i Norge. Ifølge Dorfman og Mattelart var den korte tiden landet hadde under Allende en svært fruktbar tid for kreative krefter i landet, og man jobbet iherdig med å skape et kulturliv som kunne konkurrere mot innflytelsen fra borgerskapet og USA. I gir forfatterne uttrykk for at de er fullstendig klar over at essayet deres vil kunne bli oppfattet som et angrep på noe av det chilenerne holdt mest kjært, som om de angrep barndommens uskyld i seg selv. Det er nesten et skjær av blasfemi i måten de dekonstruerer aspekter de mener er problematiske ved livet i Andeby: Maktforholdet mellom barn og voksne, by og natur, mann og kvinne. De gransker det nærmest totale fraværet av foreldre (i Andeby har man nesten utelukkende tanter og onkler) og arbeiderklasse i byen, og påpeker at tilsynelatende alle i Andeby jobber i servicesektoren og andre tertiærnæringer. Ved at Disney unnlater å vise noen som jobber med produksjon og foredling, mener Dorfman og Mattelart at leseren slipper å tenke på hvor velstanden deres kommer fra. Ifølge dem er Andeby et slags kapitalistisk paradis, hvor man knapt trenger å jobbe for å forbruke. Til tross for at han hele tiden får sparken fra strøjobbene sine, har Donald alltid råd til det mest nødvendige, og tilsynelatende mulighet til å dra på ferie når det passer ham. Og i Donalds reiser til fjerne destinasjoner (som «Langtvekkistan») kommer, ifølge Dorfman og Mattelart, imperialismen tydelig til syne. Boken trekker frem eksempler på hvordan naive «villmenn» (de er nesten alltid ) gladelig gir Onkel Skrue dyrebare skatter i bytte mot langt mindre verdifulle gjenstander. Ved et tilfelle får Skrue byttet til seg Genghis Khans gylne krone mot et billig armbåndsur. Det antydes alltid at villmennene ikke vet verdien av det de eier, og at det derfor er bedre at skattene blir tatt vare på i Andeby. Tilbake i Andeby blir gjenstandene omsatt til det som er av verdi, nemlig penger i pengebingen.