Det angår også deg

Et av de mest ikoniske bildene fra den norske holocaustlitteraturen er de åtte epletrærne Israel Leib Sachnowitz plantet i hagen utenfor hjemmet sitt i Larvik: Ett for hvert av sine åtte barn. Sachnowitz var født i 1880 i Russland, og kom til Norge og giftet seg med Sara Lahn i 1907. Vi kjenner historien om epletrærne fra hans sønn Herman, som først fortalte den i det som kan kalles Norges første holocaustmemoar, Det angår også deg fra 1976. I boken forteller Herman kort om oppveksten og livet som jøde i Norge, men mest handler boken om å overleve i de tyske konsentrasjonsleirene. Herman var en av få norske jøder som kom tilbake til Norge etter å ha blitt deportert, og den eneste i søskenflokken.

Det gikk mer enn 30 år fra familien ble drept i Auschwitz, til Herman Sachnowitz skrev om det han opplevde under holocaust, men når boken først kom, ble den en stor suksess. «En overraskende suksess», skrev Morgenbladet i en omtale den gangen, overraskende med tanke på hvor alvorlig boken var. Alle de mentale bildene vi har av holocaust i dag (porten til Auschwitz, gasskamrene, togrampene, med mer), var ukjente for de fleste lesere i 1976, og det var ingen utbredt kjennskap til den ekstreme volden som hadde møtt jødene i leirene.

Da boken kom, gjorde Herman Sachnowitz en rekke intervjuer, hvor han flere ganger blir spurt om hvorfor han ga ut denne boken akkurat da, om hvorfor han hadde båret på denne historien i stillhet. I svarene snakket han om hvor vanskelig arbeidet med boken hadde vært, både for ham selv og for Arnold Jacoby, som førte den i pennen. Men Sachnowitz sa også at han kjente på et behov for å fortelle historien akkurat da, fordi den oppvoksende generasjonen ikke hadde opplevd krigen, og det politiske klimaet var i endring. Det fremstår nesten uvirkelig for oss i dag, men på 1970-tallet var mange oppriktig bekymret for at nazismen skulle gjøre et comeback som en legitim politisk bevegelse, deriblant Sachnowitz. Boken var altså ikke bare ment å være moralsk rystende, men politisk rystende.

Samme år som Det angår også deg dukket opp hos bokhandlene og ble en bestselger, var norske medier også opptatt av rettsaken mot lektoren Olav Hoaas. Han stod tiltalt for å ha uttalt at holocaust ikke hadde skjedd, at det ikke hadde fantes noen gasskamre, eller som vi sier i dag: Han stod tiltalt for å være en holocaustfornekter. Han hadde også uttalt at han var imot det han kalte raseblanding, og at norske jøder som ikke frivillig ville flytte til Israel burde isoleres i egne samfunn. Alle disse uttalelsene brøt med den såkalte hatparagrafen, som først ble innført i 1961.

I rettssalen på Sortland stilte en annen kjent holocaustoverlevende, Leo Eitinger, opp som vitne, og i likhet med Sachnowitz fortalte han om gasskamre og utryddelsesleirer. «Det blir påstand mot påstand», svarte Hoaas da han ble bedt om å kommentere Eitingers vitnemål. Eitinger hadde jobbet vitenskapelig med psyken til overlevende før 1976, men han henvendte seg mer mot et allment publikum etter dette. I 1981 skrev han boken , hvor han prøvde å forstå den framvoksende innvandringsskepsisen i landet. Noe radikalt forklarte han dette som en motbevegelse til «likhetsprinsippets» økende betydning i samfunnet: