J.G. Ballard døde i år. Han var en av den fantastiske litteraturens aller største skikkelser og en av britisk litteraturs fremste figurer, uansett sjanger.
J.G. Ballard (1930-2009) utenfor sitt hjem i Surrey i Storbritannia, september 2006. Foto: John Lawrence/REX/NTB
Han ble kalt The Sage of Shepperton. I dette lille forstedet på grensen mellom Surrey og London bodde og arbeidet han år ut og år inn, en enkemann med tre barn i en halv tomannsbolig. Han kunne bli spurt: «Hvordan klarer du å oppdra tre barn og ha tid til å skrive,» og han kunne svare at han hadde to pistoler.
Limepistol og stiftepistol, til løpende reparasjoner.
J.G. Ballard var mildheten selv, elsket av sin mangeårige kjæreste Claire, av barna, av sine venner, og til og med av sin lege, som fortalte at han aldri fikk noe svar på hvordan Ballard følte seg mot slutten da kreften herjet i kroppen hans. «Det er ikke noe å snakke om, hvordan har du det?» var svaret Ballard ga, med sin britiske øvre middelklassebakgrunn og en overleppe avstivet til perfeksjon.
Han var herdet gjennom barneår i kaosets Shanghai, krigsår i japansk fangeleir, Royal Air Force-utdannelse i Canadas ødemarker, ekteskap, tre barn raskt, så fru Mary Ballards plutselige død i 1964.
Deretter årene i Shepperton. Opp med barna, frokost, få dem på skolen, ta en rask whisky for så å skrive om verdens undergang. Det vil si; en eller annen undergang i en eller annen verden. For det var det han til syvende og sist karakteriserte seg selv som: en apokalyptisk forfatter.
Hans egen undergang kom til slutt, i form av en smertefull prostatakreft, som han ble behandlet for i 2006, men som returnerte, som en fiende man aldri blir kvitt. Ballard var ikke den som trodde fiender ble borte av seg selv. Han aksepterte sin skjebne med fatning, og døde 19. april i år, 78 år gammel.
James Graham Ballard ble født 15. november 1930. Shanghai var fødebyen, men på den engelske måten: Familien bodde i den selvstyrte bydelen Shanghai International Settlement. Familiefaren jobbet for et tekstilfirma fra Manchester. Ballard gikk på katedralskolen, og skulle i ettertid kalle sin tidlige oppvekst for «hovedsakelig amerikansk».
I 1941 tok japanerne kontroll over Shanghai, og i 1943 begynte okkupantene å internere allierte statsborgere. Ballard tilbragte over to år i leiren. Opplevelsene derfra dannet grunnlaget for hans overlegent mest solgte bok, Empire of the Sun, fra 1984 (Solens rike).
Her begynner kontroversene. Det sies at grøsserforfatteren Stephen King under en bokkveld ble spurt om han hadde opplevd noen skremmende øyeblikk i barndommen. Jo, en venn ble overkjørt av toget mens de lekte, repliserte han, hvorpå en kvinne i salen ropte triumferende: «And you’ve been writing about it ever since!»
D. Pringle (Ed.) & J.G. Ballard, «From Shanghai to Shepperton» (1982).
3.
Til Stefan Theil, Newsweek, desember 2002.
4.
Alan Riding: «Holocaust, the Teenage view», New York Times 3. januar 2006.
5.
Adam Roberts, The History of Science Fiction (2006).
Skrekkens konge ble både forbløffet og irritert. Men i enda høyere grad enn King ble J.G. Ballard klistret til en antatt «ur-opplevelse»; et traumatisk utgangspunkt for et opprivende forfatterskap, i Ballards tilfelle nettopp fangeleiren i Shanghai.
Alle som kjente Ballard, også en mangeårig venn som Martin Amis, var hellig overbevist om at leiren hadde formet Ballard, men hvordan og hvor ille opplevde han leiren? Forfatterens svar på spørsmålet oppfordrer til ettertanke. Ballard trodde ikke at «man kan gå gjennom opplevelsen av en krig uten å få sine oppfatninger forandret for alltid. Det betryggende sceneriet som hverdagen presenterer oss for i Vestens forsteder, rives ned: Du ser det raggete skjelettet bak, og sannheten bak, og det kan være skremmende.»1
So far, so bad. Men fortsettelsen er like interessant: «Jeg har … jeg vil ikke si lykkelige, men ikke ubehagelige minner fra leiren. Jeg husker mye tilfeldig brutalitet og mishandling – men samtidig lekte vi 101 leker hele tiden.»2
Det Ballard sier her har fascinerende fellestrekk med uttalelser fra Nobelprisvinneren i litteratur 2002, den jødiske ungareren Imre Kertész, som hevder at han hadde noen av de mest grunnleggende lykkelige øyeblikkene i sitt liv i tysk konsentrasjonsleir under 2. verdenskrig: «Du kan ikke forestille deg hvordan det er å få ligge på leirsykehuset, eller å ha en ti minutters pause fra ubeskrivelig slit. Å være nær døden er også en slags lykke, bare det å overleve blir den største frihet av alt.»3
I et intervju med New York Times utdypet Kertész hvorfor dette var så viktig å få frem: «Jeg tok ordet (lykke) ut av den daglige sammenhengen, og fikk det til å virke skandaløst. Det var et opprør mot offerrollen samfunnet hadde tildelt meg. Det ble et forsøk på å påta seg ansvar, definere min egen skjebne.»4
Så mange av J.G. Ballards litterære skapelser finner lykke nær døden at det er vanskelig å telle dem. Og selv den aller snaueste refleksjon over Ballards verker vil bringe frem en lang rekke eksempler på verdener hvor sivilisasjonens betryggende vaner blir revet bort, eller allerede er borte: Det er disse verdenene som er selve ryggraden – en forvitret og usikker ryggrad – i Ballards litterære produksjon.
Som en lang rekke andre seriøse forfattere var Ballard ukomfortabel med hovedstrøms science fiction. Årsaken lå i tiden rundt hans litterære debut som magasinnovellist. Hans første publiserte novelle, «Prima Belladonna», kom i det engelske magasinet Science Fantasy i 1956.
Science fictions såkalte gullalder dominerte perioden fra 1930 til 1960, og Adam Roberts har ganske treffende påpekt at den var kjennetegnet ved «lineære fortellinger, helter som løser problemer eller besvarer trusler i romoperaens eller teknoeventyrets språkdrakt».5
Heltene var også, tross den radikale teknopynten, ofte politisk konservative og overbevist om at planeten Tellus i 1950 hadde funnet frem til den beste av alle tenkelige verdener, bortsett fra at alle ting kunne bli bigger, better, faster, more: Flere biler og raketter ville alltid være velkomne.
De selvkritiske dystopiene fra H.G. Wells var ute, og ble gjeninnført bare som ytre trusler. Det indre rommet i oss selv var blitt veid i 2. verdenskrig og funnet vektig nok: Romalderens menn ville være klargjort og rede til å kjempe for sannhet og frihet, samme hvor mange triks og tentakler skurker fra Saturn og pirater fra Pluto kunne by på.
Lite av dette tiltalte J.G. Ballard og hans samtidige. De ville for enhver pris unngå å skrive romopera eller teknoeventyr hvor helter med sterke kjever og sterkere never skjøt med strålevåpen på utenomjordinger så onde at de nesten måtte ses på som kommunister.
Å bli stemplet som «typisk SF» kunne bety at ens bøker ikke ble gitt til ordinære litteraturanmeldere, men til nisjeskribenter fra Nerdvana, hele greia kunne ende med at opplaget ble makulert etter ikke å ha funnet nåde hos teknofrikene og aldri blitt presentert for det lesende publikum forfatteren virkelig ønsket å nå. Selv sa Ballard at å stemple en bok som science fiction «isolerer boken, og du tenker ikke over hva den er».6
Ballard skrev noe helt annet enn guttebøker med ekstra strålevåpen. Hans fire første romaner handlet om en verden rammet av orkaner (The Wind from Nowhere, 1961), en verden rammet av oversvømmelse (The Drowned World, 1962), en verden rammet av tørke (The Burning World/ The Drought, 1964) og en verden rammet av krystallisering (The Crystal World, 1966).
Krystallisering? Dette spranget er signifikant. Vi kan enkelt forestille oss de tre første landeplagene Ballard utsetter oss for, men krystallisering? Hvilken naturlov følger den, da? Ingen, selvsagt.
Det var i 1964 Bob Dylan fôret The Beatles med marihuana, i april 1965 prøvde Lennon & Co. LSD for første gang, neste år igjen startet den psykedeliske popkulturen, og det har vært fristende for mange å se vendingen fra det relativt jordnære til det utflippet mystiske som et uttrykk for det samme hos Ballard. Det var også dét, selv om Ballard alltid underminerte LSD-vinkelen en god del: «Alle trodde jeg skrev The Crystal World på syre, men i realiteten tok jeg LSD først i 1967 eller 1968. Da jeg gjorde det, oppdaget jeg overraskende nok at boken faktisk beskriver LSD-erfaringen overbevisende …»7
Hovedpersonene i disse tidlige katastrofebøkene har et annen overraskende element ved seg: En viss glede ved undergangen, i hvert fall aksept av den. Motsatt de ovennevnte heltene i tradisjonell SF, defenders of the faith, griper Ballards helter snarere inn mot de som vil reetablere status quo ante, altså gjenskape en verden som var, må vi anta, ikke ulik vår.
Det er de troløse som er Ballards helter, de kan godt komme til å omfavne kaos, mens det snarere er de figurene som vil brette opp ermene og gjenskape litt god, gammeldags sivilisasjon som er skurker. Aj, aj, det var et radikalt tiår.
Sekstitallet er for lengst blitt mytologisk, men de som lurer på hvordan George W. Bush så sent som i 2004 fortsatt kunne skremme folk med sekstiåtterne, kan lese avsnittet ovenfor en gang til. Det var revolusjon i luften, en omvurdering av alle verdier var på manges program, og J.G. Ballards romaner sto iøynefallende og med selvfølgelighet midt i omveltningenes sentrum. I 1966 hadde Ballard imidlertid allerede rukket å skrive en lang rekke av de fremste novellene i hele etterkrigslitteraturen.
Her må jeg tillate meg å bli litt personlig. I løpet av de 25 årene som er gått siden jeg første gang leste et større utvalg av Ballards noveller, har jeg aldri et øyeblikk tvilt på at den beste var «The Voices of Time», kulminasjonen av Ballards første fire-fem år som novelleskribent for britiske magasiner, og så unik at den ville gjort enhver ung forfatter fullstendig trygg på sitt talent.
Men det var ikke før langt inne i internettalderen jeg ble oppmerksom på at Ballard selv hadde denne novellen som sin favoritt; at han hvis han skulle huskes for én historie, håpet han det ble «The Voices of Time».
Å ha samme favorittnovelle som Ballard selv er en oppmuntrende tanke, det peker i hvert fall på en viss kompatibilitet og felles horisont. Uten å overspille dette er det i alle fall bedre enn fortsatt å elske et bands første, tre år gamle album, mens bandet selv er grenseløst stolte av alle fremskrittene de har gjort siden da, og derfor overbegeistret for sitt nyeste produkt, som du, lytteren, synes er elendig, ikke til å høre på.
J.G. Ballard skulle aldri gå i denne svært lite selvinnsiktsfulle retningen; vedkommende novelle var allerede over 20 år gammel da han utpekte den til sin favoritt.8
I «The Voices of Time» er menneskene blitt trette. Flere og flere gir opp livene sine, de bare sover. Noen tar livet av seg før komatilstanden tar det for dem, andre forsøker å fortsette sine tilværelser, men glir nesten uten selv å være klar over det inn i en skyggeverden av gåtefull utmattelse med stadig lengre søvnperioder og kortere våkentid. Også naturen, viser det seg, har begynt å sakke av, vekst går saktere og forfall fortere. Etter hvert stiger sannheten frem: Universet selv har begynt nedtellingen mot slutten.
Det er en ærefryktinngytende tekst, uforlignelig vakker, nådeløst undergangsbevisst og grenseløst fascinerende. De forskjellige personlighetene til forskerne Powers, Whitby og Kaldren, og reaksjonsmåtene deres stilt overfor den stillegående, nesten listende langsomme katastrofen er vintage Ballard: en humanistisk innlevelse på høyde med enhver «seriøs» skjønnlitteratur, kombinert med et dystopisk scenario ingen i de fantastiske litteratursjangrene gjør bedre.
Det blir intet ragnarok, bare en sakte fade out, en vandring «gently into that good night». Da Powers tar av seg klokken for siste gang, er det ikke i oppgitthet, tvert imot:
«He reflected on the freedom this simple act gave him. He would explore the lateral byways now, the side doors as it were, in the corridors of time. Three months could be an eternity.»
Og helt til slutt reflekterer en ensom Kaldren over det han husker best:
«The blue people that had come from Orion and spoken in poetry to them of ancient beautiful worlds beneath golden suns in the island galaxies, vanished for ever now in the myriad deaths of the cosmos.»
Den eskatologiske visjonen fremstår som underlig fortrøstningsfull: Hva kan være galt i å ende fortellingen om vår egen eksistens, parallelt med at boken om kosmos også lukkes?
I 1969 ble J.G. Ballard en av verdens mest kontroversielle forfatternavn gjennom den eksperimentelle tekstsamlingen The Atrocity Exhibition. Her snudde og vendte Ballard på alle litterære teknikker: Han gjennomførte en hardhendt trimming av plot ned til noen få linjer, forandret hovedpersonenes navn underveis, gjennomførte ekstreme perspektivforstyrrelser, for eksempel slik at et antatt landskap viser seg å være en kroppsdel. Men det som virkelig sjokkerte publikum, også Ballards egne forleggere i USA, var tekster som tittelstykket, videre «Plan for the Assassination of Jacqueline Kennedy», «Why I Want to Fuck Ronald Reagan» og «The Assassination of John Fitzgerald Kennedy Considered as a Downhill Motor Race».
Kennedy og Reagan-tekstene er selvsagt kontroversielle allerede ved titlene, mens en dypere form for det alternative enn bare det å fabulere grovt om kjente navn røpes i «The Atrocity Exhibition». Her går Ballard rett på sak og presenterer de mentalt sykes kunstneriske visjon:
«A disquieting feature of this annual exhibition – to which the patients themselves were not invited – was the marked preoccupation of the paintings with the theme of world cataclysm, as if these long-incarcerated patients had sensed some seismic upheaval within the minds of their doctors and nurses.»
Til denne teksten skrev Ballard i en senere, annotert utgave: «Boken skulle vært dedisert til de sinnssyke. Jeg skylder dem alt.»9 Han presiserte aldri om han her mener folk i tvangstrøyer på asylene («the long incarcerated») eller folk som regnes som helt normale – fordi verden er sinnssyk, den mektig innflytelsesrike og ekstremt kontroversielle tesen som ble tilskrevet R.D. Laing. Ballard var glad i den undervurderte ideen om å få folk til å tenke selv.
En tekst i samlingen, «Crash», ble utvidet til en roman og utgitt i 1973, med samme tittel. Det ble Ballards mest nærgående bok, blant annet fordi man ikke kan være helt sikker på at handlingene i romanen ikke allerede utføres på tett trafikkerte motorveier og i spaghettikryss.
Personene i Crash krasjer biler med vilje, de dyrker kjendisers bildød og gjenskaper dem, slik Amerikas hundretusener av borgerkrigsentusiaster gjenskaper slagene om Chickamauga og Gettysburg. De skader seg, og overlever de, trøster de hverandre med at neste gang, da, endelig …
Dødsdriften i Crash ville vært sjokkerende nok om ikke Ballard også hadde erotisert den. Bildøden er sexy, den er opphissende. Kollisjonsskader og arr fremtvinger ekstrem erotisk tenning. Trafikklemlestelse og hjelpemidler som stålskinner og proteser fetisjeres i et svirrende kretsløp hvor det kan være vanskelig å skille orgasme fra død.
Eros og Thanatos danser på autostradaene, og hvert smell i støtfangerne er et kyss, metall som filtrer seg inn i hverandre er sexdødparets hete omfavnelse, og den grusomme skaden er klimaks: Livet forlater de trafikkdreptes øyne mens de to rakkerne nyter endorfinene sine. Men Eros’ og Thanatos’ begjær er slik utformet at etter borttauingen, rigor mortis og post-coital tristesse, må det ut og lages en ulykke igjen.
Skandale er ikke et for stort ord om Crash. Da David Cronenberg filmatiserte boken i 1996, en versjon Ballard var svært begeistret for, satte Oslo Kinematografers daværende direktør foten ned for visning. Direktørens egen ektefelle var to år tidligere blitt hardt skadet og invalidisert i trafikken. Ballard gikk tett på folks reelle liv og angst, her og nå, og presenterte dem for den absolutte omvurdering av alle verdier: For forsiktighet; les klampen i bånn, for skrekk; les lyst.
Man kan si at dette ikke skiller seg stort fra de ekstremt populære vampyrseriene fra vårt eget 00-tall, hvor kjærlighet blir et bitt som blir død/udød, som blir evig «liv» etc., men for det første er vampyrene mye mer hensynsfulle enn Ballards krasjdyrkere, og for det andre finnes ikke vampyrene utenfor permene og skjermene (sorry, girls), mens det er en milliard biler å bli truffet av i verden.
Da Ballard først var i gang med sjokkeringen, ga han seg ikke så lett. Sa noen kanskje til ham at hans neste bok burde bli mindre kontroversiell? Var det i så fall derfor, kontrært, at han fortsatte med to bind til om farene i the way we now live?
I 1974 utga Ballard Concrete Island, hvor hovedpersonen Maitland kjører av veien, havner på en trafikkøy og rett og slett ikke kommer seg av den igjen, fordi det ikke er noen som stopper, det kommer ingen hjelp, ingen assistanse. Ingen redning, uten ved tilfellet, som utforkjøringen har gjort Maitland mentalt ute av stand til å gripe:
«Before Maitland could control himself and realize that this was the only motorist since his crash prepared to stop for him, the driver had waved courteously and accelerated away.»
Bokens tema er glassklart: Når du har kjørt ut av samfunnet er det ingen vei tilbake. Maitlands mer fluktklare medfange på trafikkøya, Proctor, prøver å klatre opp i tau veiarbeidere har sluppet over autovernet. Det går absolutt ikke bra, Proctor blir fanget i tauene:
«The repair vehicle was moving off, its driver unaware that Proctor was entangled in the loose lines attached to the winch. The driver accelerated, changing his gears. Before Proctor could free himself he was jerked backwards off the cradle. The guy-ropes ran around him, tightening across his waist and neck. Trussed like a carcass in an abattoir, he hung above the cradle.»
Og slakterimetaforene var ikke over. I 1975 kom den siste boken i det mange har kalt Ballards «urbane trilogi»: High-Rise. Her blir nye boligblokker åsted for middelklassens overstrømmende gjenoppdagelse av barbariet. Det bryter ut stammeaktige kriger og vill vold i etasjene, og det lar seg ikke stoppe: Sivilisasjonen er en tynn ferniss, som Ballard selv understreket.
Igjen søker noen undergangen: Den engang så stramme og kjedelige herr Wilder går til slutt frimodig («shy, but happy now»), frem til en gruppe kvinner som skal partere ham. Han kaller dem, i en klassisk ballardsk omkalfatring av noe nær alt: «his new mothers».
Ballard fortsatte å skrive romaner av jevnt over høy klasse helt frem til kreften ble konstatert i 2006. Den selvbiografiske romanen Empire of the Sun (1984) ble en fantastisk suksess, og til en film av Steven Spielberg. Boken ga ham endelig noe i nærheten av den leserkretsen han fortjente.
Til tross for bokens store publikums-appell, og selv om den var grunnfestet i virkelige hendelser, var Empire of the Sun fortsatt en Ballard-bok. Riktignok aksepterte han at tilknytningen til levd liv skapte spesielle utfordringer og spurte: «Hvordan kunne jeg heve en slik Titanic av minner? Vel oppe fra havbunnen kunne minneskatten vise seg å være skrap.»10
Men andre fokuspunkter var fortsatt det forunderlige og det surrealistiske, som i så mange av hans bøker: «Hvordan formidler du krigens hverdagslige surrealisme, de overgitte landsbyene og rismarkenes dype stillhet, den underlige normaliteten ved en død japansk soldat liggende i veikanten som et uønsket stykke bagasje?»11
Kortromanen Running Wild (1988) er en av de mest brutale og samtidig konsise tekstene Ballard noensinne skrev. Der presenterer han leseren for et tilsynelatende perfekt borgerlig samfunn, beskyttet og inngjerdet etter alle kunstens regler. Men alle de voksne er likevel blitt drept og barna deres er borte.
Gåtens løsning er grusom. Barna har gjort opprør mot de voksnes glattslikkede, materialistiske perfeksjon på hardest mulig måte.
Det er nesten fantastisk å tenke seg den alltid høflige, dannede, vennlige mannen sitte i sin tweedjakke med et lite glass whisky og skrive denne rå, skrekkinnjagende teksten. Men nettopp dét er det riktige bildet, bekreftet gang på gang av Ballards nærmeste.
James var verdens snilleste mann, hevdet hans partner Claire Walsh, før hun la til at den andre, altså «J.G.» Ballard, dukket opp hver gang han skrev.12
Ballards aller siste romaner var ikke blant hans beste. Men da hadde han for lengst skapt seg en uangripelig posisjon. Hadde han aldri skrevet mer enn novellene, som i samlet utgave teller 1200 sider, ville han likevel ha vært en forfatter i verdensklasse. Han hadde en umiskjennelig stemme, var en fundamentalt original tenker og skrev bedre enn nesten alle.
Født i en annen tid, et annet sted, et barn av det britiske imperiet og samtidig en skaper av de hippeste og mest moderne tekstene i etterkrigstiden: Ballard var Cool Britannia allerede da Tony Blair gikk på barneskolen. Han ble tilbudt å bli Commander of the British Empire, men avviste ordenssystemet som et narrespill. Hans innflytelse på yngre mennesker var unik. Blant en haug av eksempler er at Joy Division kalte en låt «The Atrocity Exhibition». Å koble seg til Ballard kunne aldri være et feilgrep.
J.G. Ballard var en kjempe i det litterære landskapet og hans forfatterskap er et overflødighetshorn av kvalitetslitteratur. Hva skal man lese først, og hva skal man vende tilbake til? For denne leseren, og for mange andre, er svaret, midt i dystopiene, sammenbruddene og apokalypsene; en novellesamling fra 1971: Vermilion Sands.13
Den utkom mellom The Atrocity Exhibition og Crash, som den rolige mellomsatsen i en klassisk sonate, den er lekende og elegant i sin beskrivelse av et merkelig sted i en ennå ikke ankommet tid, hvor eventyrene hører til dagens orden, et sted hvor man flyr i sine drager over himmelen og former skyene til vakre skulpturer, hvor man lytter til kunstverkenes sang og hvor man lærer seg poesikunsten på nytt.
Vermilion Sands. Grenseløst oppfinnsomt tenkt, uendelig vakkert skrevet, en bok hvor alle ting får liv. Kanskje den kompromissløse giganten J.G. Ballard hvilte litt mellom de imponerende og ubøyelige kolossene Atrocity og Crash, og lot James Ballard få være med på å føre pennen i noen velsignede myke måneder.
6.
Richard Lea & Jo Adetunji: «Crash author JG Ballard, ‹a giant on the world literary scene›, dies aged 78», The Guardian, 19. april 2009.
7.
3. RE/Search 8/9: J.G. Ballard (Temanummer i 1984).
8.
Utgitt første gang i «New Worlds Science Fiction», oktober 1960.
9.
Utgitt av RE/Search Publications. Ordet «sinnsyk» er brukt fordi Ballard bruker begrepet «insane».
10.
Ballard: «Look back at Empire», The Guardian 4. mars 2006.
11.
Ibid. Ballard fortsatte fortellingen om sitt liv i romanform i The Kindness of Women (1991) og i selvbiografien Miracles of Life: Shanghai to Shepperton (2008).
12.
Tim Adams: «Seeing him arrive, always smiling, ready for anything, was wonderful.» Intervju med Claire Walsh, The Observer, 26. april 2009
