EDB og romanen

Stadig flere yngre forfattere opplever et gap mellom dagens romanform og formene som omgir oss og preger oss. Romanformen har alltid vært en konstruksjon og vil alltid være det. Fra «Don Quijote» av Cervantes over «Patriarkens høst» av Márquez til den romanen Calvino skriver på i dette øyeblikket. Allikevel oppfatter litteraturbrukere noen former som mindre konstruerte enn andre. Tiden vil alltid hylle én form som Formen. Konstruksjonen blir usynlig, vi får en konvensjon som blandes sammen med Virkeligheten. Vanen gjør blind. Samtidig oppstår to bivirkninger. De eldre godtatte formene blir brått håpløst anakronistiske, alle ser nå at de ikke yter virkeligheten rettferdighet. I tillegg blir andre forsøk i samtiden, som skiller seg fra den konvensjonelle formen, anklagd for å være konstruerte, kunstige og lite troverdige. Det reises aldri spørsmål om hvorvidt disse formene kan være uttrykk for en bevisst (men avvikende) virkelighetsforståelse, de avfeies alltid automatisk som symptomer på manglende heherskelse av roman-håndverket.

Utgangspunktet

For oss er utgangspunktet klart: Alt er konstruksjon, alle former er forenklinger, ufullkomne byggverk og strukturer. Dette er et premiss for romanen og vi godtar det. Men vi er ute etter alternative konstruksjoner, romanformer som bedre enn de nåværende speiler formene som påvirker oss. Denne søkeprosessen er nødvendig hvis litteraturen skal sette problemer under debatt, si noe om hva det er å være individ i et verdenskollektiv i dag – hvis vi altså vil forsvare romanen som erkjennelsesmåte.¹

Mange rykker tilbake når ordene konstruksjon eller system anvendes i forbindelse med skjønnlitteratur. Man forventer at det bør eller skal dreie seg om forfattere som skaper den første setningen uten å ane hva som kommer etterpå. Dette er en myte, selv om bevisstheten om et mønster, disposisjon eller skjelett kall det hva man vil kan være mer eller mindre artikulert fra forfatter til forfatter. I en eller annen form dreier det seg alltid om å skape orden i et kaos.

For modernistene var Byen forminspirator. Kompleksiteten og spenningen i det moderne metropolitiske livet, de hurtige forandringene og de mange språkene, larmen og det kulturelle virvaret alt dette gjorde Byen til form og materiale for Baudelaire, Zola, Eliot, Döblin, Dos Passos. Og alle vet hvordan Joyce brukte den irske hovedstaden i Ulysses, på flere plan. En samtidig skandinavisk forfatter som Inger Christensen legger matematiske systemer til grunn for bøkene sine. I diktsamlingen Alfabet er lengden på strofene ordnet etter Fibonaccis tallrekke. For Christensen blir poesien til gjennom systemene, i samspillet og motspillet mellom noe som på forhånd er fastlagt og noe som er en fragmentarisk ukjent strøm. Systemet binder ikke, det gir frihet, sier hun² . Dette prinsippet – fruktbarheten ved å la kaos møte et strengt mønster – har diktere alltid vært oppmerksomme på. Oppgaven er altså ikke å finne et nytt verktøy, men å oppdatere et gammelt poetikk-redskap. Jeg vil imidlertid hevde at vanskelighetsgraden i dette tiltar. I et samfunn med økende uoversiktlighet, må det stilles større krav til kompleksiteten i de formene som skal fange dette samfunnet i litterære uttrykk (uten at teksten dermed må bli vanskeligere å lese) ³.

Et av de elementene som vil prege (og her trenger du ikke å være profet) menneskehetens valg og handlinger både på det individuelle og kollektive plan i nærmeste framtid, er informasjonstettheten, datasamfunnet. Det er heller ingen tvil om at de største programmene (f.eks. operativsystemer) representerer noen av de mest kompliserte tankebyggverkene menneskehjernen har utviklet og viser hvilke intellektuelle kraftanstrengelser Homo Sapiens er i stand til. Jeg skal her i grove riss legge fram noen synspunkter på i hvilken grad dette kan prege romanformen. Jeg deler overveielsene i to, en del tar for seg det jeg mener er enten utopiske eller ufruktbare veier, den andre delen omhandler de impulsene jeg tror vil påvirke oss.

EDB og virkeligheten

DE ROMANSKRIVENDE MASKINER

Særlig 50-årene var preget av tro på at computere med tiden ville kunne utføre det meste. Også romanskriving. I fortellingen The Great Automatic Grammatizator av Roald Dahl (i samlingen Someone like you) speiles denne optimismen. I 50-årene fortonte Dahls premisser seg langt mer plausible enn de gjør i dag. (Dahls poeng er imidlertid ikke å uttale seg om muligheten, men å få inn et sarkastisk spark mot samtidslitteraturens preg av mekanisk skriving.) Historien tar for seg utviklingen av en skrivende computer. Den engelske grammatikken er for hovedpersonen behersket av regler som er nesten matematisk strenge. I tillegg studerer han tidens bestselgere. Maskinen kan mates med plots (brutt ned i sine enkeltdeler), ordlister og navn fra telefonkatalogen. Det finnes en koordinator mellom plot- og ord-hukommelsen. Standardknep blir programmert inn (som for eksempel at det alltid skal være ett langt obskurt ord i en historie). Til slutt blir leseren presentert for en maskin der forfatteren sitter som ved et orgel og spiller, velger genre, tema og stil, samtidig som han legger inn varierende kvaliteter underveis (humor, patos, overraskelser o.l.). Festlig, men selvfølgelig det rene nonsens.

Et mer troverdig forsøk omtales i John Barths roman Letters. Vi møter et revolusjonerende romanprosjekt kalt LILYVAC I-11. Programmeringen bygger blant annet på en vitenskapelig klassifisering av temaer i eksisterende litteratur. Her spiller Stith Thompsons veldige Motif-index of Folk-literature en hovedrolle, dessuten de reduksjonistiske formlene til Vladimir Propp. (Enhver som har kikket på Thompsons imponerende seksbindsverk og på Propps morfologi vil forstå hvorfor computerinteresserte forfattere har vært tiltrukket av dette – som abstrakte modeller for Den Perfekte Fortelling.) På grunn av computerens basis i tall-manipulasjon knytter Barths programmerer-forfatter etter hvert an til jødisk mystikk, siden også til anagrammer av enorme dimensjonen Også i dette tilfelle dreier det seg om intelligent fleip.

Virkeligheten er annerledes. Sheldon Klein la i 1973 fram et arbeid om automatisk roman-skriving, bl.a. en computer-generert mord-fortelling på 2100 ord⁴ . Man kan få inntrykk av nivået ved følgende sitat: «Lady Buxley var i parken. James støtte på Lady Buxley. James snakket med Lady Buxley. Lady Buxley flørtet med James. James inviterte Lady Buxley. James likte Lady Buxley. Lady Buxley likte James.» Det er et stykke igjen til Shakespeare. Stilen er på barnehagenivå, detaljene er sparsomme, motivasjonsmønstrene mildt sagt unyanserte. Tidlig på 70-tallet ble det også utviklet et stort computer-program ved University of California’s Irvine campus. Dette ble kalt Tale-Spin og kunne skrive historier ut fra en hukommelse matet med kunnskap om problemløsning, om forhold mellom personer, kroppsbehov, karaktertrekk og fortellingsstruktur ⁵. Utskrifter med eksempler fra dette programmet viser klossete og svært enkle småfortellinger, men det er historier med konsekvens og logikk og de er faktisk produsert/generert av en maskin. (Mange lever i villfarelsen om at maskiner ikke makter å skrive i det hele tatt.) Det er det semantiske laget i dagligspråket som skaper uoverstigelige problemer for datamaskinen; dette at den utfra regneoperasjoner på tegnnivå skal skape enkeltord om til setninger med mening, der du må ta hensyn til kontekst og situasjon og i videste forstand også til samfunnet rundt . Kort sagt blir den regnemessige kompleksiteten for overveldende. Seiv i en målestokk med nanosekunder (en milliarddel av et sekund) kan regnetiden komme opp i millioner av år. (Bare i såkalte 'lukkete situasjoner' – der problemene har stor formaliseringsgrad og ordforrådet er lite – kan setningene gis en semantisk analyse.) Skal det skje noe på denne fronten, må det enten komme revolusjonerende nyskapelser på maskinvaresiden (som i dag domineres av elektriske kretser på silisiumbrikker) eller innen den lingvistiske forskningen. På grunn av arbeidet med det sistnevnte har man i Artificial Intelligence-vitenskapen sett en økende interesse for språklige teorier, f. eks. for Noam Chomskys syntaks-teorier (med poenget at et begrenset sett av regler kan ha evnen til å frambringe en uendelig mengde setninger), for M.A.K. Hallidays system-grammatikk og for narrative grammatikker, dvs. teorier om bestanddeler i .

TILFELDIGHETSLEK

Noe av det første en student på de lavere kursene i Informatikk morer seg med, er å lage programmer bygd på random-funksjoner, programmer som kombinerer data etter tilfeldige mønstre. Det kan være setninger fra politiske taler (som stort sett gir gjenkjennelige resonnementer uansett på hvilken måte de kommer ut), eller data kan bestå av et lyrisk vokabular sånn at du får 'dikt' ut (du bestemmer da lengde på linje og strofer, fraser du vil ha gjentatt o.l.) Alt dette er både morsomt og pussig, av og til kan det attpåtil falle et gullkorn
av visdom. Etter min mening er det allikevel lite interessant. For det første er det gjort før, innen surrealismen (seiv om du kan gjøre det i en helt annen størrelsesorden med en maskin), og for det andre er fantasi-anstrengelsen og kreativiteten minimal ⁸.

DEN INTERAKTIVE ROMANEN

Det har vært snakk om en roman (tenkt kjøpt som et program) der leseren får ta del i utviklingen. Leseren/brukeren kan få velge hårfarge på hovedpersonen, gjøre valg i dilemmaer osv. Gjør du et valg på et tidlig tidspunkt som du misliker konsekvensen av, er det bare å kjøre tilbake og velge på nytt og du får en helt annen roman. En sånn bok – og den kommer helt sikkert – har de mange dataspillene som stamfar. Jeg kan nevne Adventures (Hule) siden det er et beundringsverdig intelligent spill og mange studenter kjenner det fra Universitetet (i denne versjonen skrevet i FORTRAN, med en listing på 135 sider). Personlig ser jeg dette som et tap av boka som bok. Du blir avhengig av en skjerm. Mediet er et helt annet. Det blir som når en maler flykter fra lerretet og går over til video. Jeg har tro på boka og vil ikke gi opp den utfordringen det representerer å skulle bruke dette mediet i vår tid. Romanen kan bli styrket dersom man er klar over dens egenart og samtidig mottar impulser fra de andre mediene i arbeidet med å bringe den videre.

Den indirekte påvirkningen

EDB SOM VOKABULAR OG SPRÅK

Mange kjenner allerede ord som diskett, database og delete. Ord fra EDB absorberes av dagligspråket. (En kikk gjennom Norsk Dataordbok er opplysende.) Noen får også generell eller utvidet betydning, mer eller mindre metaforisk. Hvem har ikke hørt input – output brukt i overført mening? Jeg ser ingen fare i dette. Det gjør språket vårt enda mer mangslungent og uforståelig, det gir oss enda flere metaller å bruke i ordsmedkunsten.

For yngre generasjonar er programmeringsspråk en del av oppdragelsen. IF - THEN, REPEAT - UNTIL, WHILE - DO er ikke uttrykk fra pensumet i engelsk grammatikk, men vilkårs- og repetisjonsinstruksjoner i høynivåspråket Pascal. (For skoleungdom er det ikke bare snakk om å lære sin ABC, men sin 1, 2, 3 eller rettere sagt sin 65, 66, 67 som er verdiene for A, B og C i ASCIT-koden.) Et høynivåspråk som Pascal er skapt for å kunne lage programmer ⁹. Slike språk kjennetegnes av et begrenset ordforråd (såkalte reserverte ord), faste syntaksregler og krav til entydighet. Et program er sammensatt av små ledd som det er mulig å svare ja eller nei på. Denne reduksjonistiske tankegangen og entydighetskravet i språket vil berøre forfattere på grunn av den markante motstanden det danner til det man tradisjonelt forbinder med dikterspråk; flertydighet og ambivalens, tolkningsåpenhet. Snarere enn å representere noen trussel kan konfrontasjonen med programmeringsspråkene kvesse og konsolidere forfatteres bevissthet om hvilket språk de bruker – og provosere fram alternative språk. For å si det med Wittgenstein: Grensene for mitt språk er grensene for min verden ¹⁰.

EDB SOM TEMATIKK

På samme måte som Balzac gjorde økonomien til et litterært tema fordi han så at det moderne pengesystemet virket inn på folks liv, på samme måte som en del norske forfattere tok på seg den tunge researchen det medførte å skrive om fabrikkene fra innsiden på samme måte, må forfattere i dag være villige til å sette seg inn i EDB fordi dette utgjør hverdagen for store grupper i Norge og verden; kontorer automatiseres, datamaskiner benyttes i sentraladministrasjonen, roboter i industrien, EDB i skolens undervisning ¹¹.

Det vakte oppsikt da den amerikanske industrilederen Walter Bauer sto fram på en verdenskongress for EDB-serviceindustrien i København i 1982 og la fram vyer om det kommende informasjonssamfunnet ¹². Han hevdet at de informasjonsrike menneskene vil erstatte de pengerike menneskene som makthavere (som borgerne erstattet jordeierne under industrikapitalismens fødsel). Han mente at informasjonsindustrien vil bli den framtidige herskende klasse mens de klassiske kapitalistene blir feid av banen. Og innenfor denne nye herskerklassen vil de som utvikler programvarer bli den sterke gruppen. Informasjon blir den grunnleggende ressursen i det framtidige samfunnet. (I USA viser en regjeringsundersøkelse at halvparten av arbeidskraften er beskjeftiget med å håndtere informasjon.)

Venstresidens reaksjon på sånne tanker kan sammenfattes i ett ord: likegyldighet. I denne holdningen ligger – uansett hvordan man vurderer Bauer – både en blindhet for hva som faktisk er i ferd med å skje, og en manglende vilje til å analysere sammenhengen mellom det senkapitalistiske samfunnet og utviklingen av EDB-tjenestene. Det er selvsagt ikke bare snakk om teknologipolitikk. I dypere forstand avspeiler det enorme behovet for å håndtere informasjon en bestemt form for organisering av samfunnet, av produksjon og distribusjon. Diskusjonen av informasjonspolitikken er en diskusjon av samfunnets utforming. I dette ligger venstresidens ansvar og oppgave i tiden framover.

EDB SOM MYTOLOGI

Datamaskinene står for en av de siste gruppene av myter som har oppstått i den vesterlandske kulturen. Særlig filmen benytter seg av dette nye arsenalet ¹³. Jeg nøyer meg med å nevne Kubricks 2001 – A Space Odyssey (med den snakkende supercomputeren Hal 9000) og den computergrafiske eventyrfilmen Tron (der du blir med inn i det indre universet i et dataspill for å kjempe mot The Mastermind). Noen ganger havner man like ved virkeligheten, som i filmen War Games, lagd ut fra kjennskapen til de spillene planleggerne av den amerikanske atomstrategien har spilt i over 20 år, spill som simulerer atomkrigføring ¹⁴. Når det gjelder bøker, særlig sci-fi, har det vært en tendens til at datateknologien bare fungerer som ytre effekter. Men en forfatter som Stanislaw Lem viser at den også kan brukes på et nivå der det sier noe om menneskehetens myter .

EDB SOM FILOSOFI

Fra en vinkel kan man betrakte EDB som et tankesystem. Arbeidet med Artificial Intelligence har utviklet seg til en vitenskap ¹⁶. Spranget er ikke langt til kybernetiske teorier. I denne utvidete sammenhengen berøres også det eldgamle reduksjonisme-problemet¹⁷ og diskusjonen rundt positivismen. Tankene omkring manipulasjon av informasjon henger sammen med hvordan vi oppfatter hjernen, med hvordan vi definerer kunnskap og intelligens, i det hele tatt: hva vi mener mennesket er. Sånn sett får EDB’en ringvirkninger. For forfatteren kan det utløse nye ideer og gi uvante innfallsvinkler til gamle problemstillinger.

TENKEMÅTER OG FORM-MØNSTRE

For en utenforstående ser det alltid ut som om selve kodingen i programspråk er det store hokuspokus i EDB’en. I virkeligheten er dette en forholdsvis enkel oppgave sammenlignet med det arbeidet som da er tilbakelagt i systembeskrivelsen og struktureringen av programmet (formalisering og organisering) – den egentlige løsningen på det problemet man står overfor. Derfor vil studiet av dette kanskje kaste mer av seg for en skjønnlitterær forfatter enn beherskelsen av selve det tekniske programmeringsspråket. Man kan få impulser til nye komposisjonsprinsipper og oppbygning av plot, til nye eksperimenter med personkarakteristikk, med tiden, rommet og kausale sammenhenger. Dette er ikke stedet å eksemplifisere. Det handler om generelle prinsipper, og forfattere vil tekst-konkretisere lærdommene på ulike måter. Selv har jeg hatt utbytte av å kikke på systemanalyse og algoritmeutvikling ¹⁸. En algoritme er en detaljert strategi-beskrivelse av hvordan du vil løse problemet du står overfor – altså mer abstrakt enn et program. På dette området møter du begreper som design, moduler, flytskjemaer, top - down, bottom - up, middle - out
(som betegner forskjellige løsningsmetoder). Mye går ut på å kunne bygge sammen enkle elementer til store og kompliserte byggverk. Av andre prinsipper kan jeg nevne interaktivitet (der spørsmål- svar legges inn i handlingen), multiway trees (trær med forgreningene av valgsituasjoner og -alternativer), rekursivitet (forklare noe ved hjelp av det som skal forklares), sløyfer (loops), nesting (legge sløyfer inn i hverandre), matriser (visualisert som et to- eller tredimensjonalt lager av celler), permutasjon (omordning av elementer i en gruppe), subprogram med parametre (der 'skjelettet' består mens 'kjøttet' forandres), avlusing (debugging – rette feil), kompilere (oversette).

Det finnes indikasjoner på fruktbarheten av å tilegne seg kunnskap på dette området. Flere verker rommer ansatser til noen av de prinsippene jeg har berørt. Mange kjenner Bæreren og de tre pikene fra Bagdad fra Tusen og én natt. Her skimtes neste-konseptet. Og både hos Jorge Luis Borges i The Garden of Forking Paths og hos Kåre Holt i Det store veiskillet kan du se antydning til en trestruktur. EDB-redskapene gjør det selvfølgelig mulig å utvikle disse formelementene til langt mer avanserte nivåer, slik at tekstene kan få en vanskelighetsgrad (og løsninger) på høyde med problemene vi møter i samfunnet.

En roman som inkorporerer noen av disse elementene i komposisjonen eller på andre plan, vil kanskje virke 'annerledes’ for eldre lesere, mens yngre, som kjenner en slik tenkning fra grunnskolen, vil oppfatte det som en helt naturlig form.

STILEN

Mikroprosessoren og computeren er en forutsetning for informasjonseksplosjonen. Hvis byene var modernismens kime, vil skjermene være det for nye former; TV, video, datamaskiner, informasjonene som flommer inn i hjernen. Vi blir allerede utsatt for en strøm av usammenhengende temaer. (Ta f.eks. en TV-kveld.) Ut fra dette ville det være naturlig å prøve ut en romanform der romanen antok karakter av en informasjonsmaskin, en tekst som behandlet data, fungerte som en informasjonshaglskur mot leseren. Målet kunne, for å tale med Kundera, være å mobilisere alle de opplysninger, rasjonelle og irrasjonelle, som var egnet til å kaste lys over menneskets væren og gjøre romanen til den høyeste intellektuelle syntese. Stilen ville kanskje bli preget av korte parataktiske setninger, kommaer istedenfor punktum. Gjentagelsen ville bli et enda viktigere prinsipp enn før. Leserens oppgave måtte bli – mer eller mindre bevisst – å strukturere opplysninger etter skjulte mønstre eller gitte nøkler. Muligens vil romanformer inspirert av EDB være kjennetegnet av en sammentrekningsstil, mer stikkordpreget, for eksempel i karakteristikken av personer. Dette trengte i så fall ikke bety noen forringelse av resultatet, det betydde bare at forfatteren stolte mer på leserens imaginære krefter, på at EDB som tenke- og lesemåte så å si har gått inn i blodsystemet. Å danne sammenhenger ut fra stikkord er en smal sak for folk med litt erfaring med å lese programmer, som ved å se på variabeldeklarasjonen langt på vei kan slutte seg til hva et program går ut på.

Programmer er bygd opp av symbolske koder (bestående av tegn og tall). Disse behandler data, dvs. de kan gi et kaotisk input et ordnet og forståelig output. Noe av det samme kan være målet for framtidige romantekster der et 'uforståelig' tekstbilde blir 'forståelig' først i leserens hode utfra de ’data’ han/hun sitter inne med. Tekstens mål blir med andre ord leserens hode og sier ingenting alene. Den vil spille på leserens stadig større (særlig visuelle) hukommelse på grunn av foringen fra massemedia. Dette ville i tilfelle være en form som – i motsetning til datamaskinen – forsøkte å yte rettferdighet mot begge menneskets hjernehalvdeler. Analytiske data blir lagt fram (en evne som preger venstre hjernehalvdel) slik at høyre halvdel kan trekke syntetiske slutninger. Akkumulasjon og kreativ intuisjon i samme prosess.

Romanprosjekter av denne typen ville forvirre litteraturkritikere som isolerer teksten. De stilles overfor en form som setter fakta opp mot hverandre – kanskje ofte på tvers av narrative 'lover' – for å framkalle en leseropplevelse basert på språket som en hendelse i hjernen mer enn et skriftlig uttrykk på papiret. Hele formen er rettet inn mot imaginasjonseffekter. Det som ser ut som det rene rot, kan skape et ordnet og fantasieggende univers for en leser hvis forfatteren klarer å mobilisere det myldret av impulser samfunnet har øst inn i leserens hukommelse. Forfatteren vil fungere kjemisk og elektrisk på leserens hjerne, skape intuitive helhetsbilder. Litteraturanalysen har i dag ingen kriterier for å kunne uttale seg om hvorvidt et sånt forsøk lykkes eller ikke.

Konklusjon

Jeg tror påvirkningen fra EDB kommer via den indirekte og mangfoldige veien snarere enn gjennom bøker skrevet ved hjelp av programmer og interaktive spill-romaner. Den vil først vise seg i stilen, EDB vil skape en puls, som Byen skapte en puls for modernistene. Bevisstheten om å være en del av det informasjonskaotiske samfunnet er viktig. Enhver med bakkekontakt kan se at forfatterens rolle og påvirkningsmuligheter skrumper inn. Forfatteren kan aldri igjen bli den guden han/hun i epoker ville være. Men forfatteren kan fremdeles være en manipulator med informasjon, med språk. Skape nye erkjennelser ad denne veien. Gå inn i sin tid. Danne motinformasjon.

EDB-problematikken, med de forgreningene jeg har skissert, er en utfordring for romanen. Vi er nå i en situasjon der mye flyter og ingen vet hvilken endelig plass og hvordan EDB vil påvirke samfunnet. Det letteste er å si som den bankmannen som var den første i Norge som prøvde telefonen: Ja, mine herrer, det er et meget morsomt leketøy, men noen praktisk betydning får det aldri.