This Life. Secular Faith and Spiritual Freedom Martin Hägglund Sakprosa, 464 sider Penguin Random House, 2019
Illustrasjon: Oscar Grønner
De siste årene har vi vært vitne til en oppblomstring av sosiale protester og nye former for politisk organisering. Et fellestrekk ved mange av disse er at de først og fremst dreier seg om overlevelse. Bevegelser som Black Lives Matter og Extinction Rebellion mobiliserer for å avbøte volden, begrense urettferdigheten og hindre ødeleggelse og undergang. Tidene er dystre, når så mye av vår politiske energi går med til å redde verden at lite er igjen til våre forsøk på å forandre den. Et tegn på at tidene ikke bare er dystre, men mørke, er at det er vanskelig engang å forestille seg en bedre verden enn den vi forsøker å redde. Truslene om demokratisk kollaps, atomkrig og klimasammenbrudd veier nå så tungt i vår kollektive bevissthet at når vi snakker om viktigheten av ikke å gi opp håpet, mener vi håpet om å unngå katastrofe.
I mørke tider står religionen klar til å ta oss imot. Dansk forskning fra begynnelsen av Covid-19-pandemien slo fast at det globale behovet for bønn aldri hadde vært voldsommere.1 Religiøse medier meldte om hvordan søkeintensiteten etter «bønn» doblet seg for hvert åttitusende registrerte tilfelle av Covid-19. I en mørk og tilsynelatende håpløs verden, trekkes vi mot religionens løfter om trøst og befrielse.
Ingen har gitt vakrere eller mer gripende uttrykk til denne dynamikken enn den unge Karl Marx. «Religionen er det betrengte kreaturs hjertesukk,» skrev han, «en hjerteløs verdens sinn og en åndløs tilstands ånd.» Han advarte mot å la seg forføre av troen. For Marx var imidlertid ikke kritikk av religionens avledninger kun en viktig forutsetning for en kritikk av virkeligheten, det var dens begynnelse. Religionskritikk, skrev han, er «i sin kime en kritikk av den jammerdal hvis glorie religionen er.» Marx ønsket seg en kritikk som plukket i stykker «de imaginære blomstene på lenkene, ikke for at mennesket skal bære de fantasiløse, trøstesløse lenkene, men fordi det skal kaste av seg lenkene og plukke den levende blomst.»
Født 1993. Politisk filosof. Ph.d. fra Princeton University i USA.
Fotnoter
1.
Jeanet Sinding Bentzen, «In crisis, we pray: Religiosity and the COVID-19 pandemic» Journal of economic behavior & organization, 192 (2021) 541–583.
2.
Bernard Williams, «The Makropulos case: Reflections on the tedium of immortality» i Problems of the Self: Philosophical Papers 1956-1972 (Cambridge: Cambridge University Press, 1973), 82-100
3.
Thomas Nagel, The View From Nowhere (Oxford: Clarendon Press, 1986), 224
4.
Sitert i Martin Hägglund, This Life: Secular Faith and Spiritual Freedom (New York: Pantheon Books, 2019), 8
Det har ikke vært uvanlig å trekke et skarpt skille mellom denne unge Marx – filosofen, religionskritikeren, eksistensialisten, og utopisten – og den eldre Marx, den økonomiske, vitenskapelig kapitalismekritiske Marx. Den svenske litteraturviteren og filosofen Martin Hägglund insisterer i stedet på at Marx' tidlige religionskritikk ikke er for ungdommelig svermeri å regne, men det som legger rammene for hele hans kritikk av kapitalismen. I 2019 ga Hägglund, som er professor ved Yale-universitetet i USA, ut This Life. Secular Faith and Spiritual Freedom. Dens strålende mottagelse vitner om en sult etter politiske visjoner. Kan Hägglunds betoning av religionskritikken hjelpe oss til å få øye på en Marx som fortsatt har noe å si til oss, nesten 150 år etter hans død? En Marx som kan hjelpe oss med å holde liv i håpet om en bedre verden?
Vi lever endelige liv: En dag kommer vi til å dø. At vi er endelige innebærer også at vi er avhengige av noe utenfor oss selv: Vi er verken selvforsynte eller helt selvstendige. Døden er ikke bare en livshorisont vi ubønnhørlig beveger oss mot, men også noe vi må arbeide aktivt for å utsette, og som kan innhente oss når som helst. Denne flyktigheten og skjørheten som kjennetegner livene våre, preger også våre livs prosjekter. De formålene vi lever for, de nære relasjonene vi er en del av, og de sosiale felleskapene vi engasjerer oss i, anstrengelsene som definerer hvem vi er, virkeliggjøres og opprettholdes kun gjennom vår innsats. Når vi dør, eller slutter å anstrenge oss, svinner også våre livs prosjekter hen.
En oppriktig konfrontasjon med disse realitetene kan gi god grobunn for angst, dysterhet og fortvilelse. Hvordan kan livet ha mening hvis alt en dag må ta slutt og forsvinne? Hvordan kan noe vi gjør, være av betydning, hvis alt når som helst kan gå til grunne og til slutt uansett skal hviskes ut og glemmes? Som Karl Ove Knausgård nylig formulerte det i et essay i Klassekampen: «Hva om vi bare var kropper? Stengt inne her på jorden noen fattigslige år, så kortvarig at vi ikke begriper noe av det vi ser og det vi er, og deretter utslettet uten grunn? Hva var poenget med det? Hvordan leve med den innsikten? At det bare er dette?»
Religiøs tro, ifølge Hägglund, kommer slik fortvilelse i møte med en tilskyndelse: Orienter deg heller mot det uendelige. Fra et religiøst perspektiv er dette livets endelighet en begrensning religionen kan hjelpe oss å overvinne. Som Paulus skriver i sitt brev til romerne, «lidelsene vi må gå gjennom her på jorden, [betyr ikke] noe som helst sammenlignet med den herligheten som Gud en dag vil gi oss. (...) Ved å vente på at dette håpet en dag skal bli oppfylt, lærer vi oss å holde ut.» (Romerne, 8:18-25)
Religiøse mennesker kan selvsagt finne verdi i religionens sosiale felleskap. Troen kan ses på som en teknikk for å få mer ut av livet her og nå. Men religionen kan ikke reduseres til dette, hevder Hägglund. Religiøs tro kjennetegnes ifølge ham av en søken mot en tilstand hvor døden har blitt opphevet, hvor vår endelighet, kroppens sårbarhet og livets flyktighet har blitt transcendert. Denne tilstanden kan ta ulike former. Mens Paulus forkynte kristendommens løfte om paradisisk frelse, et løfte som går igjen i abrahamittiske religioner, orienterer østlige religioner som buddhismen seg mot nirvanas unnslippelse fra gjenfødelsens hvileløse vandring.
Det uendeliges meningsløshet
I motsetning til religionens forslag om å vende oss vekk fra vårt endelige liv, insisterer Hägglund på at endelighet er en forutsetning for mening. Det betyr ikke at døden i seg selv er meningsfull; det er livet som er meningsfullt, men døden er en nødvendig forutsetning for et meningsfullt liv.
I operaen Tilfellet Makropulos, Leoš Janáčeks musikalske versjon av Karel Čapeks skuespill fra 1920-tallet, treffer vi på kreteren Makropulos. Hun er 342 år gammel og har en eliksir som gir henne muligheten til å leve videre for evig, men hun har mistet lysten på livet. «I meg står livet stille», jamrer hun. «Jeg kan ikke fortsette. Når alt kommer til alt er det det samme, sang og stillhet.» Den berømte britiske filosofen Bernard Williams støttet seg i et essay om udødelighet på Makropulos’ tilfelle for å argumentere mot det velkjente ønsket om evig liv. Menneskelige lyster og begjær, våre ønsker og behov, er slik, mente Williams, at de på et eller annet tidspunkt ville størknet, vår personlighet visnet hen, og vi til slutt ville forgått av kjedsomhet.3 Langt fra alle filosofer er enig. I et tilsvar til Williams insisterte for eksempel amerikanske Thomas Nagel på at gitt valget mellom å dø om fem minutter og å leve i en uke til, ville han alltid valgt å leve i en uke til.4 Nagel trakk slutningen at han mer enn gjerne skulle ville leve evig.
For Hägglund er det imidlertid ikke kjedsomhet som er problemet med det uendelige. Problemet med en tilstand hinsides dødelighet, uansett hva slags form vi forestiller oss på det, er at ingenting ville kunne være av betydning for oss. For at noe skal kunne være av betydning for oss, for at vi skal kunne bry oss om noe som helst, må vi erkjenne en risiko for å miste det. Det er bare fordi vi vet at vi ikke skal leve evig at vi i det hele tatt kan anerkjenne tiden vi har som dyrebar. Det er fordi vi vet at våre livsprosjekter er avhengig av vår innsats og vårt engasjement, og fordi vi vet at de kan mislykkes, at vi må kaste oss inn i dem. Det er fordi vi må prioritere hva vi benytter tiden vår på, at vi kan bli grepet av spørsmål om hvorvidt vi virkelig tror på det vi driver med, om vi virkelig kan kjenne oss igjen i det vi gjør og den vi er.
Det er forståelig å ville forlenge livet, én uke til, og så enda en uke. Men akkurat som Nagel, forveksler religionen, ifølge Hägglund, ønsket om å leve videre med et ønske om uendelig liv. I en tilstand hinsides dødelighet ville vi kanskje ikke kunne bli grepet av angst, men vi ville, av nettopp denne grunnen, heller ikke kunne bry oss om noe som helst, verken tiden vår, oss selv eller andre. Hägglund vedgår at religionens løfte om en annen verden kan virke forlokkende, både fordi våre endelige liv uunngåelig er preget av tap og utilstrekkelighet, sorg og frustrasjon, og fordi det er en desperat avgrunn mellom verden slik den er nå og slik den burde være. Religionen er virkelig «det betrengte kreaturs hjertesukk». Men religionens søken mot en annen verden enn den som eksisterer for oss i sin fullkomne endelighet, orienterer oss vekk fra de mulighetene for mening som faktisk finnes. De forutsetter denne verdenen.
Sekulær tro og åndelig frihet
Det Hägglund kaller «sekulær tro» er den religiøse troens motstykke. Sekulær tro holder fast ved livets absolutte verdi, selv om det er endelig og sårbart, fordi det er endelig og sårbart. Sekulær tro erkjenner at verden er skjør og våre livsprosjekter flyktige – en dag vil alt forsvinne – men holder likevel fast ved betydningen av å holde dem vedlike her og nå, nettopp fordi alt en dag vil forsvinne. Selvsagt lever de fleste religiøse mennesker som om livet og verden her og nå har egenverdi, selvsagt bryr de fleste religiøse mennesker seg om vår økologiske krise, men det er fordi de også implisitt handler basert på en sekulær tro. En prinsippfast buddhist ville måtte si, som Dalai Lama innrømmet, «at [klimakrisen] ikke spiller noen rolle.»5 Fra det religiøse perspektivet, konkluderte Paulus, «[spiller det] vel ingen rolle om vi lever eller dør.» (Romerne, 8:38)
Med utgangspunkt i den samme angsten for livets uunngåelige endelighet som religionen tar tak i, tilskyndes vi i stedet av den sekulære troen til å vie oss fullt og helt til vår skjøre, flyktige tilværelse. Hva vil det si? Det vil si å skape verden hvor de sårbare livene vi lever i felleskap behandles som formål i seg selv. Det vil si å bygge et samfunn som er tuftet på verdien av menneskets unike form for frihet. Ifølge Hägglund og Marx krever dette på sin side at vi erstatter kapitalismen med en demokratisk sosialisme.
Alt som lever, må streve med å utsette døden. Dyr er begrenset til å velge den beste strategien for å leve videre. Det gir dem det Hägglund kaller «naturlig frihet». Mens strategiene kan revideres, vil aldri formålene strategiene tjener, bli problematisert. Mens tidsoverskuddet de opparbeider seg, kan lekes med og nytes, vil dyr aldri spørre seg om det er bedre måter å bruke tiden sin på. Spørsmålet som aldri melder seg for levende vesener som er begrenset til naturlig frihet, er om de ønsker å fortsette å opprettholde dette livet, denne livsformen. En ape stiller seg aldri spørsmålet om den ønsker å forbli en ape.
Mennesker er unike levende vesener fordi vi, i tillegg til å nyte naturlig frihet, er «åndelig frie». For oss er spørsmålet om hva slags liv vi ønsker å leve, hva slags formål vi ønsker å tjene, hva vi burde gjøre, definerende. I den grad vi har et «artsvesen» (gattungswesen) så er det, som Marx beskrev det, «fri, bevisst aktivitet». Vi er, som Jean-Paul Sartre uttrykket det, tvunget til frihet. Å vedkjenne seg denne friheten innebærer å ta ansvar for det livet vi velger å leve, og derfor kan vi fristes til å forsøke å flykte fra den. Men vi er ubønnhørlig tvunget til å ta stilling til spørsmålet om hvem vi vil være.
At spørsmålet om hva slags liv vi ønsker å leve nødvendigvis melder seg, betyr ikke at vi kan gjøre hva som helst eller være hva enn vi vil. Vi skaper våre liv innenfor visse naturlige og sosiale rammebetingelser. De naturlige betingelsene følger av vår endelighet: vår avhengighet av en skjør og sårbar kropp, av verdenen utenfor oss, og av hverandre. De sosiale rammene handler for det første om hva slags praktiske identiteter som er tilgjengelige for oss i den sivilisasjonen vi lever i – selv om jeg aldri så mye skulle ønske jeg var det, vil jeg aldri ville kunne bli anerkjent som en romersk gladiator eller en middelalderlig ridder. For det andre handler våre sosiale rammebetingelser om det Marx kalte samfunnets «tidsøkonomi».
Demokratisk sosialisme
Ifølge Marx er enhver økonomi til syvende og sist en tidsøkonomi. Det er fordi det opprinnelige målet for verdi er gitt av vår endelige livstid: Å verdsette noe innebærer å bry seg om det, og å bry seg om noe betyr å være villig til å gi det tid. Denne innsikten, hentet fra hans sekulære tro, er ifølge Hägglund nøkkelen til å forstå Marx’ kapitalismekritikk.
Ethvert økonomiske system må vurderes basert på mulighetene det gir oss til å leve i frihet. Fordi mennesker er naturlige, kroppslige vesener, avhengige av den døde, materielle verdenen rundt oss, er vi nødt til å bruke noe tid i det Marx kalte «nødvendighetens rike». Nødvendighetens rike består av aktiviteter som hovedsakelig er et middel for å tilfredsstille behov. Vi verdsetter resultatene av aktivitetene; selve aktivitetene er dermed av instrumentell verdi. Det som virkelig er verdifullt, er fri tid, tid i «frihetens rike». Frihetens rike består av aktiviteter hvis verdi for oss er iboende i selve aktiviteten. Vi vier oss til disse fordi de er meningsfulle i seg selv. Det er gjennom disse aktivitetene vi uttrykker for oss selv og hverandre hvem vi er. Å leve i frihet betyr altså å ha muligheten til å benytte vår utmålte tid på prosjekter som vi faktisk verdsetter.
Martin Hägglund i USA, 2020. Foto: Pontus Höök/Aftonbladet/NTB
Problemet med kapitalismen er ifølge Marx og Hägglund at det er et økonomisk system med en iboende, strukturell tendens til å utvide nødvendighetens rike til fordel for frihet. Under kapitalismen får ting høy verdi hvis det krever mye slit og nødvendighet. Det er forståelig; fordi vi bryr oss om ikke å kaste bort tiden vår, verdsetter vi høyt noe som det er strevsomt og tar lang tid å lage. Men kapitalismen er samtidig strukturelt avhengig av en evigvarende verdiekspansjon. Kapitalismens strukturelle tendens driver oss derfor til å bruke så mye tid som mulig på å streve med å produsere. Dette forklarer hvorfor teknologiske utviklinger, selv om de alltid innebærer et potensial for å redusere den nødvendige arbeidstiden og utvide mulighetene for frihet, i kapitalismen i stedet er verdsatt for hvordan de effektiviserer produksjonsprosessen og gir økt verdiskapning.
Kapitalismen er derfor tuftet på et paradoks, det er et økonomisk system basert på det Marx kalte en indre motsigelse. Kapitalismens behov for evig kapitalakkumulasjon tillegger en egenverdi til det som egentlig er av instrumentell verdi. Selv om vi utvikler aldri så avanserte teknologier, som vi kunne ha benyttet til å arbeide mindre og leve mer fritt, mobiliserer kapitalismen oss til å fortsette å streve i nødvendighetens rike. Kapitalismen innebærer en systematisk perversjon av forholdet mellom nødvendighet og frihet. Kapitalismen tar fra oss muligheten til å velge fri tid.
Noe nødvendighet er uunngåelig; Å leve videre, å ta vare på oss selv og hverandre, vil alltid kreve noe strev. Det følger av vår endelighet. Men hvor mye strev ville vi akseptert hvis vi kunne velge? Målet med å erstatte kapitalismen med det Hägglund kaller demokratisk sosialisme, er ikke et samfunn hvor teknologisk utvikling har blitt brukt til å utrydde arbeidet, til å eliminere strev og nødvendighet. Målet er et samfunn hvor vi i stedet sammen har mulighet til å ta stilling til denne grensedragningen. Hvor mye frihet ønsker vi oss? Hvor mye slit aksepterer vi?
Marx nektet som kjent å skissere noen plan for et slikt samfunn. Marx’ kapitalismekritikk må forstås som en utfordring: Hvordan kan vi organisere vår felles arbeidskraft og vår felles teknologiske arv så vi sammen kan ta stilling til grensen mellom nødvendighet og frihet? Det samme spørsmålet stilt på en annen måte: Hvordan kan vi legge samfunnets tidsøkonomi under demokratisk kontroll?
Håp i mørke tider
I dystre tider er det viktig å minne hverandre på at verden er verdt å redde. Selv verden slik vi kjenner den, vår ufattelig urettferdige og utmattende verden, en verden som skjelver under avsindige ødeleggelseskrefter, er verdt å kjempe for. Vi må fortsette å mobilisere for å avbøte volden, begrense urettferdigheten og hindre total ødeleggelse. Men vi skylder oss selv og våre etterkommere mer enn å unngå katastrofe. Vi fortjener en bedre verden.
På dødsleiet, selv i det rike, frie Vesten, deler de fleste av oss de samme sorgene. Vi skulle gjerne ha vært mer tro mot oss selv. Vi skulle gjerne ha arbeidet mindre. Hva slags samfunn ville vi forsøkt å skape hvis vi dvelte mer ved angsten for vår egen endelighet som her kommer til uttrykk? Hva ville vi krevd av oss selv og av hverandre hvis vi ikke døyvet eksistensiell smerte med religiøs lengsel? Hvordan ville vi organisert oss hvis vi erkjente at vi kun har dette ene livet og krevde kontroll over den tiden som vi hadde igjen? Hvordan ser den egentlig ut, «den levende blomst»?
Selv i krisetider, og kanskje spesielt i krisetider, må vi anstrenge oss for å holde liv i samtalen om verden slik den burde være, verden slik vi fortjener den. Martin Hägglund har vist oss at vi fortsatt finner ressurser for denne samtalen hos Karl Marx.
