27. september hvert år skrev Christa Wolf et dagbokinnlegg. Over femti år med dagbok gir oss et bilde av en kompromissløs forfatter i et DDR i oppløsning. Selv kalte hun dagboken en øvelse i å fortsatt se virkeligheten.
Christa Wolf på kontoret sitt i Berlin i 2010. Foto: Oliver Mark
27. september er den dagen i året Christa Wolf (1929–2011) satte seg ned for å skrive et detaljert dagbokinnlegg. Dette gjorde hun hvert år i over femti år, fra 1960 til 2011. Hun skrev også en daglig dagbok, men dette var noe annet. Da hun valgte å få utgitt dagboken, skrev hun i forordet at dagbokinnleggene var et forsøk på å fange livet og finne en diagnose til det. Ved å se nøye på samme dag hvert år kan man forhåpentligvis – hvis man er ærlig nok – til slutt danne seg et bilde av livet man har hatt, og hvem man har vært som person.
Wolf var en ledende forfatter i DDR og hadde derfor også innflytelse i samfunnet rundt seg. Hun var så direkte kritisk i sine romaner som man kan være i et land der myndighetene begrenser ytringsfriheten. Hun får meg til å tenke på Walter Benjamin og Andrej Platonov, to andre dedikerte marxistiske forfattere som uttrykte sin troskap til en marxistisk visjon, men også sine individuelle tanker og ideer. Forskjellen mellom Wolf og Benjamin og Platonov er imidlertid at hun fikk lov av myndighetene til å holde på sin posisjon i samfunnet og dermed bli hørt. Men hva er det hun sier i dagboken som hun ikke sier i sine romaner, om mennesket og om DDR? Å skrive et detaljert dagbokinnlegg hvert år virker overkommelig. Samtidig krever det å holde på et prosjekt i over femti år dedikasjon og målbevissthet. Noe Wolf hadde. Gjør den årlige dagboken at man får innsyn i noe man ikke kunne fått innblikk i på en annen måte? Jeg tror det. Hvis man skriver daglig, er man sjelden like detaljert hver dag, og man blir seg nok bevisst tidens gang på en annen måte når det går et år mellom hver gang man skriver.
Wolf blir forfatter i en tid da Tyskland – både øst og vest – må finne ut av hvem det er, og hva det skal være videre. Hennes roman Kindheitsmuster (1976) blir beskrevet i omslagsteksten til romanen Kassandra som «en kvinnelig pendant til Günter Grass’ Blikktrommen» siden de begge reflekterer over en barndom under nazismen. De to forfatterne lever som voksne i hver sin del av Tyskland. Når de møtes før 1989, beskriver Wolf en viss distanse mellom dem. Grass sier oppgitt til Wolf at hun alltid skal påpeke at han misforstår situasjonen. Oppgittheten hans overrasker Wolf. Hennes reaksjon demonstrer et ønske om en dialog over jernteppet og at hun tar inn det han sier. Etter 1989 holder de kontakt, og Grass ringer Wolf i 1993 for å høre hvordan hennes humør er. Det er ok. Selv virker han frustrert over situasjonen i Tyskland og blir overrasket når Wolf synes det ser ut som det finnes en ny generasjon intellektuelle. Til tross for at de levde på hver sin side av muren, tilhører de samme generasjon tyskere og ser seg selv som forbundet.
For Wolf er det viktig å være i samtale med vesttyske intellektuelle, men også med myndighetene. Fra 1960-tallet blir imidlertid dette ikke tillatt. Myndighetene spesielt i øst vil ikke at intellektuelle fra øst og vest skal være i dialog. I romanene hennes Nachdenken über Christa T./Om Christa T. (1968/1970) og Kassandra/Kassandra (1983/1985) kommer hun med indirekte og alluderende kritikk av hvordan myndighetene styrer. Den dype kritikken går på at man ikke får ha en åpen dialog. Ved å ikke tillate en dialog undertrykker man individene. Samtidig skriver hun på romaner som Sommerstück/Sommerstykke (1989/1990) og Was bleibt (1990), som hun venter lenge med å publisere fordi de er for personlige og handler tydelig om Wolf selv og hennes reaksjoner på DDRs regime. Hun vet hvor grensene går for hva hun kan tenke og diskutere med sine aller nærmeste, og hva hun kan si offentlig. Dette ser man i hennes refleksjoner i dagboken som senere kommer ut i to bind: Ein Tag im Jahr 1960–2000/One Day a Year: 1960–2000 (2003/2007) og Ein Tag im Jahr im neuen Jahrhundert 2001–2011/One Day a Year: 2001–2011 (2013/2017).
Wolf begynner å skrive de årlige dagbokinnleggene på oppfordring fra den moskvabaserte avisen Izvestia. Den russiske forfatteren Maksim Gorkij hadde fått ideen i 1935, men det hadde stort sett blitt med ideen. Da Wolf starter, er hun på terskelen til å bli den mest respekterte forfatteren i DDR. Det er da hun begynner på gjennombruddsromanen Der geteilte Himmel (1963). I den årlige dagboken skriver Wolf om høyt og lavt. Hvert innlegg er som regel på minst ti sider, og man forstår at det tar henne mer enn en dag å skrive dem ned, og noen ganger strekker selve dagbokinnlegget seg også over et større tidsrom. De årene hun har glemt å ta notater underveis i dagen, er hun er irritert på seg selv. Man glemmer så fort akkurat hva som har skjedd, og disse dagbokinnleggene er svakere fordi de mangler samme detaljnivå. Stort sett følger alle dagbokinnleggene samme kronologi: De begynner og slutter med familien, og mellom der er det skrivingen og møter med andre intellektuelle og politikere som fyller. Wolf er sosial og har et stort nettverk. Hun er også en merkbart sensitiv person, og i dagboken kan man se at hun til tider er ganske deprimert over den politiske utviklingen i DDR.
Christa Wolf er fra 1951 gift med Gerhard («Gerd») Wolf (1928–2023). Han er forfatter og senere forlegger, og hennes største støttespiller. De diskuterer og krangler, men hun stoler alltid på at han vil være der. Hun sier flere steder i dagboken at han er det eneste stabile i livet hennes, og at hvis det ikke var for ham, er det ikke sikkert hun hadde klart seg i DDR. Det er også han som er redaktør for begge dagbøkene hennes og forklarer personer og hendelser hun nevner.
Sammen har de døtrene Annette (f. 1952) og Katrin («Tinka») (f. 1956). Noe av det fineste i dagboken er Wolfs beskrivelse av hennes familierelasjoner. Døtrene blir beskrevet som egne individer som foreldrene elsker, men som de ikke alltid er så nære som de selv skulle ønske. Wolf indikerer, når barna blir eldre, at hun må passe på å ikke være for påtrengende. I sin relasjon til døtrene forsøker hun å utøve det DDR gjerne skulle ha gjort med sitt folk: behandle dem med respekt og varme. Tinkas bursdag er 28. september, og det blir en rød tråd gjennom dagbøkene, for som oftest blir planleggingen av bursdagen nevnt hvert år. Da ekteparet Wolf er på Tinkas 50-årsfeiring i 2006, blir det ekstra tydelig at årene har gått. Da dagboken begynner, skal Tinka fylle fire år.
Wolf selv ble født inn i en middelklassefamilie 18. mars 1929 i Landsberg an der Warthe. Rett før hun fyller fire år, blir Hitler rikskansler i Tyskland. Faren blir medlem av nazistpartiet, og senere også soldat. Selv er Wolf medlem av organisasjonen Bund Deutscher Mädel, og Sture Packalén beskriver henne i boken Christa Wolf: Den lojala dissidenten (2022) som et aktivt medlem. Dette er ikke noe Wolf diskuterer i dagboken. Hun diskuterer barndommen sin noen ganger, men vi får ingenting å vite om hvordan hun var som nasjonalsosialist. Hun skriver heller om denne perioden i romanene sine, antagelig fordi det er viktig for henne å vise at hun har tatt et oppgjør med nazismen og nå er en god marxist. Derimot ser man at hun ikke har et spesielt nært forhold til foreldrene sine. Hun distanserer seg fra dem, som man gjerne gjør fra en eldre og utdatert generasjon. Det kan i det hele tatt virke som hun knytter nasjonalsosialismen til foreldregenerasjonen. Etter andre verdenskrig må familien flytte fordi området de bor i, blir omfordelt til Polen. Hun og broren må først reise med slektninger fordi moren ikke vil dra fra huset og faren sitter i fangeleir. Wolf er blant de 13 millioner tysktalende som ble tvangsflyttet etter andre verdenskrig, der én million dør på veien. Både i dagboken og romanene skriver hun om traumet ved å miste hjemmet sitt og tilhørigheten. Det er noe hun ikke vil oppleve igjen, og kanskje er det derfor hun senere er sånn imot å skulle forlate DDR. I skammen etter nazismen hengir hun seg til troen på marxismen. For henne, som for mange andre østtyskere, er opplevelsen at Vest-Tyskland ikke har beveget seg langt nok vekk fra nazismen. DDR oppstår i den sovjetiske sonen og blir etablert 7. oktober 1949, da Wolf er kun 20 år. Landet ledes av konservative marxister som har fått sine verdier formet i Sovjet, og Wolf ser for seg at man kan bygge et godt samfunn, som er radikalt annerledes fra samfunnet slik det var under nasjonalsosialismen.
I 1949 begynner hun på studier i pedagogikk og tysk litteraturvitenskap. Hun skriver bacheloravhandling om Hans Fallada, veiledet av Hans Mayer, en av de viktigste litteraturforskerne i sin tid og sitt miljø, og en som hadde flyktet fra Tyskland under nazismen. Wolf begynner senere å jobbe i det toneangivende litteraturtidsskriftet Neue Deutsche Literatur. Denne posisjonen sikrer henne og familien i det nye DDR, for hun får demonstrert at hun er både partitro og kunnskapsrik – en uvurderlig kombinasjon i et land som forsøker å legitimere seg. Gjennom jobben blir hun også kjent med ledende figurer som Louis Fürnberg og Anna Seghers, der den første oppmuntrer henne til å skrive og den andre viser henne at man kan beholde sin subjektivitet under marxismen. Altså får Wolf mye oppmuntring og drahjelp på veien til å bli forfatter. Det at hun har levd kun i ettpartistater, hadde gjort det forståelig om hun hadde tilpasset seg, men Wolf holder på sin individualitet og sine egne tanker. Hun debuterer med Moskauer Novelle (1961), men det er med sin neste bok, Der geteilte Himmel, hun blir kjent i både øst og vest.
Da Wolf skriver Der geteilte Himmel, er hun praktikant på en fabrikk hvor de produserer togvogner. I dagbokinnlegget fra 1960 beskriver hun arbeidernes frustrasjon over mangelen på deler. Ineffektiviteten og misnøyen som beskrives, fremhever en svakhet i DDR som det bare noen år senere er vanskelig å se for seg at man kunne uttrykke, og i tillegg få publisert, slik dette første dagbokinnlegget faktisk blir. Samtidig begynner en generell misnøye å bre om seg i samfunnet. Allerede nå forlater innbyggerne DDR for Vest-Tyskland, og Wolf konfronteres med hvorvidt hennes familie også bør gjøre det. Men hun slår det raskt fra seg. Det er ikke bedre i det kapitalistiske vest. Men i 1962 begynner forfattere å bli kritisert av kommunistpartiet, og det blir viktig for staten at man ser seg selv som kommunist først og fremst. Situasjonen for forfattere blir gradvis verre, og i 1964 skriver Wolf frustrert at staten ser litteratur som dekorasjon og ikke som et grunnleggende organ for samfunnet. Hun synes selv litteratur er livsviktig, og i 1965 sier hun det hun tenker direkte til myndighetene i politbyrået, landets egentlige politiske myndighet.
Dagbokinnlegget i 1965 er skrevet i desember. Spesielt i de første årene kan dagbokinnleggene noen ganger bli skrevet litt sent, men så sent som i desember skjer bare en gang til, i 2008. Wolf har følt seg dårlig og ikke klart å arbeide. Hun merker at kampen for den frie litteraturen er tapt. Når hun skriver dagbokinnlegget, er det fem dager etter den 11. plenumsforsamlingen i kommunistpartiets sentralkomité, hvor hun har talt i forsvar for forfatterne. Innlegget dette året er hentet fra hennes andre dagbok, den hun skriver daglig. De dagbøkene får man lese først i 2031, 20 år etter hennes død. Men dagbokinnlegget i 1965 skiller seg ikke markant fra innleggene i tidligere år. Det som skiller seg ut, er hvor dramatisk det er, og Wolf sier selv at dagbokinnlegget er en typisk illustrasjon av det året.
«Perhaps in the near future the diary will be–Gerd and I argue about whether it will be in the next year, or in coming years, or at all–the only art form in which a person can still remain honest, in which one can avoid the compromises that are necessary or becoming unavoidable everywhere. The general assembly has decided: reality will be eliminated.» Den siste tanken er antageligvis Wolfs, og det er nok hun som tror at dagboken snart er det eneste stedet hvor man får si sannheten. For henne er dette et skjebnetungt år. Hun forsøker å være en brobygger mellom kunstnerne og politikerne, men hun er alene om å argumentere imot partiledelsens syn om å begrense litteraturen og hindre at østtyske intellektuelle får prate med vesttyske intellektuelle. Etter sitt innlegg, får hun ingen applaus fra de 200 medlemmene av partiledelsen. Hun får derimot et tilrop fra en kollega når hun er på vei ut av lokalet som sier at de burde gjøre det samme som henne. Til det svarer hun at det er det bare å gjøre. Ingen gjør det, og hun får ta støyten fra myndighetene alene. Talen til Wolf blir senere sensurert i avisen, og hun sier til Gerd at de korrumperer virkeligheten.
Wolf opplever å med vilje bli misforstått under selve plenumsforsamlingen. Paul Verner i politbyrået kritiserer innlegget og, etter Wolfs mening, overdriver hva hun ber om. Han sier at hun ber om absolutt frihet i kunsten, mens Wolf vil forsvare friheten kunstnerne hadde oppnådd. Mens han prater mot henne, blir hun kalt ut av rommet av Anna Seghers (1900–1983). Seghers er en Wolf respekterer dypt og ofte siterer i dagboken. Hun er jødisk og har vært kommunist siden 1920-tallet. Hun klarte å komme seg til Mexico under andre verdenskrig og returnerte til Tyskland og Berlin i 1947, og har et mye mer pragmatisk syn på myndighetene og deres handlinger. Den må være ganske selvsikker som mener seg i stand til å kalle noen ut fra et rom med statens myndigheter, men Seghers har opplevd flere kommunistiske ledere og er ikke redd. Hun synes det er bra at Wolf talte. Hun fastholder derimot at disse lederne er bedre enn Stalin, og opplever ikke at det myndighetene nå vil innføre, er verre enn tidligere. Det er noe man kan leve med hvis man absolutt må.
For både å distrahere Wolf fra kritikken mot henne og oppmuntre henne insisterer Seghers på å ta henne med på museum for å se på noe vakkert. Seghers viser henne entusiastisk rundt i Vorderasiatisches Museum, og Wolf klarer tross den rystende dagen å nyte kunsten. Når Seghers peker ut gudeskulpturer som er laget 100 år f.Kr., og sier at kunstnerne på denne tiden hadde det verre enn dem, men fortsatt klarte å skape noe vakkert ut av det, blir det imidlertid tydelig at de har ulike perspektiver. Wolf, som blir voksen under DDR, kan ikke skille seg like lett fra samfunnet og må ta del i det, mens for hennes partifelle er det lettere å se de lange linjene. For Wolf er situasjonen hun er i ulidelig, og hun føler at en mørk og usikker fremtid er i vente. Hun avslutter dagbokinnlegget i 1965 med «The walls around us move closer together. But in the depths, it appears, there is too much room.»
Wolf føler seg fysisk dårlig etter plenumsforsamlingen, og legen noterer at hun har altfor høyt blodtrykk. Wolf blir også deprimert og får et hjerteinfarkt av stresset, og de neste årene er det et tydelig stemningsskifte i dagboken hennes. Hun er oftere nedstemt, og det kan til tider være vanskelig for leseren å forstå helt hva som blir beskrevet i dagbokinnleggene. Fra 1969 av blir hjemmet deres dessuten overvåket av Stasi, noe som også bidrar til depresjonen. I 1971, mens hun prater med datteren Annette om sosial organisering, innser hun at ingen av dem ser betydningen av det lenger. Wolf ser ikke lenger for seg at man kan endre på noe i samfunnet. 27. september året etter skriver hun at Tinkas fortolkning av en sang blir kritisert av tysklæreren hennes fordi Tinka ikke fanger den marxistiske ånden i teksten. Ikke en gang barn er skånet fra statens kritikk, og Wolfs bekymring for en restriktiv fremtid etter plenumsforsamlingen i 1965 har på dette tidspunktet blitt en realitet.
I 1977 reflekterer Wolf over hvordan hun tross sin følsomhet har fått et hardere skall og kan tåle det de har gjennomgått, og til dels fortsatt gjennomgår. Statens brutalitet når nye høyder for kunstnere da visesanger og poet Wolf Biermann (f. 1936) i 1976 blir nektet å returnere til Øst-Tyskland og mister statsborgerskapet sitt. Biermann var, som Wolf, åpent kritisk til staten. Han har likevel fått lov til å spille konserter i Vest-Tyskland, men får så ikke returnere til DDR. Dette sjokkerer flere østtyske intellektuelle. Christa og Gerd Wolf er blant de tolv som skriver et åpent brev til myndighetene og kritiserer handlingene deres. Wolf indikerer at Stasi bryter seg inn i leiligheten deres og overvåker den. Det at hun ikke skriver like utfyllende om hendelsene nå som hun gjorde om hendelsene i 1965, tyder på at hun på et nivå frykter at dagbøkene hennes kan bli lest. Hun sier senere, i 1991, at leiligheten hadde blitt ransaket allerede i 1968, og at det var første gangen hun gjemte dagbøkene sine. Da hun på dette tidspunktet vurderer å forlate DDR, skriver hun imidlertid: «I think that I would never again be able to feel at home anywhere, if I were to leave here.» Datteren Tinka blir derimot fysisk påvirket av stresset rundt Biermann-saken. Måneder etter at saken starter, har hun fortsatt en hoste hun ikke blir kvitt. Den begynte samtidig som myndighetene reagerte på foreldrenes kritikk og Stasis åpenlyse overvåkning.
Gerd blir kastet ut av kommunistpartiet som en konsekvens av Biermann-saken. Det blir ikke Christa. Hun ber om at hun også blir kastet ut som straff, men får i stedet en sterk irettesettelse. Partiet vil ikke kaste henne ut. I 1994 skriver hun i dagboken at hun var så overrasket at hun ikke visste hvordan hun skulle reagere. Senere diskuterer hun og Gerd om hun skal si fra seg medlemskapet, men innser at de da må forlate DDR, noe de ikke vil. Ekteparet Wolf tror fortsatt sterkt på DDR. Denne tviholdelsen av DDR er vanskelig å forstå fra utsiden. Til tross for at hun stadig er partimedlem i kommunistpartiet, skriver hun i 1984 at hun antageligvis er det eneste medlemmet som ikke har vært på et partimøte de seneste åtte årene, og som også har sagt dette direkte til Erich Honecker, partiets generalsekretær og president i DDR. Hun lurer på hvordan situasjonen skal løse seg. Hun er utrolig heldig, få andre kan ha mottatt liknende mild behandling. Kan det være fordi hun har vært trofast fra begynnelsen av? Hun har hatt muligheten til å forlate øst for vest, men har valgt å bli. Ved å gi henne spillerom, en kvinnelig forfatter som er idealistisk, fremstår dessuten DDR som mer åpent og tolerant enn det er. På et nivå må myndighetene ha visst at det var bedre å ha henne med på laget enn ikke.
I 1971 blir Wolf rørt til tårer av å gjenlese sin roman Der geteilte Himmel fordi den representerer en tid da hun var sikker på sitt syn på verden, et syn som myndighetene senere har ødelagt. Skrivingen forblir likevel noe som styrker henne. Hennes verdi som menneske blir tydelig for henne når hun skriver om vanskelig ting, mener hun selv i 1981. Da skriver hun romanen Kassandra (1983), som kommer til å bli hennes mest kjente verk, hvor hun kritiserer måten landet blir styrt på. I 1980 beklager hun i dagboken at hun har kastet bort tid ved å trekke seg vekk fra samfunnet. Gjennom å fortelle om trojanerkrigen gjennom den mytiske greske figuren Kassandra, som ingen tror på til tross for at hun er synsk, engasjerer Wolf seg konkret i samtiden igjen. I romanen alluderer hun til hvordan DDR og Vesten driver en unødvendig kamp mot hverandre. Boken får et stort gjennomslag, den oversettes til over tjue språk og blir også gjort om til teater, radiostykke og opera. Wolf skriver i dagboken at «It embarrasses me to have hit the nerve of the times like that».
Da Wolf skriver Kassandra, har hun beveget seg lenger bort fra DDRs tenkemåte. Wolf skrev i dagboken allerede i 1980 at historien måtte skrives for at situasjonen i DDR skulle bli endret. Hun avslutter samme dagbokinnlegg med at hun ikke lenger kan kalle seg marxist. Marxismen kan kun brukes til å diskutere økonomi, og der er hun enig i at marxismen er bedre enn kapitalismen, men marxistene tenker likevel bare på økonomi og glemmer dermed mennesket. Om seg selv sier hun: «I insist upon mysteries that cannot be unveiled by applying an economic law, and upon human autonomy that the individual cannot surrender to a higher organization with its claim of omnipotence, without destroying his or her personality.» Dette er hva hun tror på, at mennesket må være tro mot seg selv og sin egen individualitet, fremfor å ofre seg for myndighetenes visjoner og ensretting.
Likevel blir Wolf lei seg og sjokkert da DDR opphører å eksistere, og det holder på å gå utover dagboken. I 1990 føler hun seg usikker på sin posisjon. Wolf har vært sentral i ulike komiteer og debatter: en uavhengig utredningskommisjon om 7. og 8. oktober 1989 – 40 årsjubileet til DDR – da myndighetene brukte makt mot demonstrantene; en litteraturdebatt som startet da hun ga ut boken Was bleibt (1990); og som forfatter av forordet til en ny konstitusjon for DDR. Forordet avsluttes med: «the male and female citizens of the German Democratic Republic give themselves this constitution.» Hun vil ha et DDR der innbyggerne bestemmer over sitt eget liv, det har ikke staten som akkurat har falt, tillatt. Men forslaget til den nye grunnloven er ikke lenger nødvendig. 18. mars 1990 blir det bestemt at DDR skal bli en del av Forbundsrepublikken Tyskland. Wolf innser at hun nå må omstille seg og forstå sin nye plass i et nytt samfunn. Hun angrer derimot ikke på at hun ble i DDR. Til tross for det uvirkelige året 1990 er hun glad for at hun får oppleve en virkelighet som ikke er korrumpert. 27. september 2010 tenker hun tilbake på DDR og medgir at de hadde håpet at en ny «ånd» ville erstatte den gamle, men hadde vanskelig for å innse at den aldri hadde eksistert.
Wolf fortsetter å gi ut bøker og blir oversatt. I Norge utkom hun senest i 2012. I denne nye tiden kritiserer hun kapitalismen for å ha tatt overhånd og for også å ha en effekt på forfatteres verker. Wolf skriver at vi er begravet under gjenstander, og at det eneste man kan få ut av å skrive, er å se nøyere på seg selv og eksperimentere med det man oppdager. Med tanke på alle selvbiografiske romaner som eksisterer, virker dette som en treffende diagnose. Med hensyn til diagnosen hun prøver å sette gjennom dagboken, er hun overrasket over hvordan følelsene henne har endret seg gjennom årene. I 2002 transkriberer hun dagbokinnlegget fra 1965 om plenumforsamlingen. Hun leser det som om det er skrevet av en annen person. Hun fastholder at hun hadde en radikal innsikt om DDR og hva det var på vei til å bli, og at Vest-Tyskland ikke hadde vært noe alternativ, selv om hun moderer seg ved å endre innsikt til synspunkt.
I dagboken ser man at hun på grunn av dårlig helse holder seg mer og mer hjemme de siste årene av sitt liv. Dagbokinnlegget i 2008 blir skrevet i desember siden hun har tilbrakt mye tid på sykehus. Hun har en bok som snart skal gis ut, men familien er det som interesser henne mest. Wolf var et komplekst menneske, med store ambisjoner og ideer for hva både litteratur og samfunn kunne være og oppnå. Nasjonalsosialismen og marxismen hun levde under, var to ideologiske poler som ikke tillot noen individuelle tanker. Til tross for det holdt hun på sin individualitet. Det er intet mindre enn en kraftprestasjon.