Skjønnlitterære evner kan være et ustøtt fundament for politiske standpunkter. Men i tilfellet Kjartan Fløgstad er fundamentet som støpt i sement fra A/S Dalen Portland Cementfabrik.
Kjartan Fløgstad ved dagbruddet i Bjørnevatn i Sør-Varanger i 1983. Foto: Jon Hauge / Aftenposten / Scanpix
Å være en politisk forfatter er en vanskelig øvelse. Det finnes en mistanke mange steder om at politikk er gift for litteraturen, at det å skrive med et politisk program som utgangspunkt gjør deg ute av stand til å formulere annet enn slagord og paroler.
Kjartan Fløgstad har vært inne på lignende tanker selv. I et intervju med Jan Landro i Dag og Tid siterer han fra et av sine tidlige dikt, om frykten for at politikken skal ødelegge litteraturen hans: «Eg skal halda meg borte frå torget / det er fullt av store ord og skitsame duer».
Heldigvis klarte ikke Kjartan Fløgstad å holde seg borte fra torget, han tok tvert imot plass midt på det. Men vi kan høre et svakt ekko av denne tenkningen i hans nyskrevne essay Følgeskadar av nyliberalisme og krig, utgitt i samlingen Skriftarbeid (Gyldendal, 2024). Han skriver: «Eg prøver alltid å minna meg sjølv om at skjønnlitterære evner er eit ustøtt fundament for politiske standpunkt.»
Det kan nok være riktig, i mange tilfeller. Men i tilfellet Fløgstad er fundamentet så støtt at man skulle tro det var støpt i sement fra A/S Dalen Portland Cementfabrik.
Allerede i romanen Dalen Portland fra 1977 støpes nemlig grunnmuren til det fløgstadske hus. Her finner vi det nesten alt sammen: åpningsscenen der gutten løper gjennom utmarken for å fortelle Selmer Høysand at det finnes arbeid til ham på smelteverket. Overgangen fra jordbrukssamfunn til industrisamfunn, Arnold Høysands inntreden i arbeiderkollektivet, som trofast tannhjul i den sosialdemokratiske etterkrigsøkonomien. Rasmus Høysands utrolige reise ut fra Ålvik og til Latin-Amerika, der han overlever flykræsj, orkan og kidnapping fra et skurkete gruveselskap. Høysands hjemkomst, reise inn til Oslo og inntreden på studiesirkel i marxistisk teori og læra til de fem store – der han ved hjelp av sine proletære utstråling lykkes i å trosse sitt lave politiske nivå og gjøre kur til Alexandra Bernadotte Victoria Voss (uttales Foss), bare kjent som Ulla.
Sauda og Latin-Amerika, arbeiderkollektivet og studiesirkelen. Hovedideene i et helt forfatterskap, faktisk oppsummert bare på 213 sider.
Vi finner her også to motiver som kanskje får større betydning for Fløgstad seinere. I den siste scenen i Dalen Portland møter vi Rasmus Høysands kommende svigerfar, herr Voss (uttales Foss). Han er «avskyelig rik og avskyelig reaksjonær og politisk står han til høyre for Ivan den grusomme». Dessuten: Han var kollaboratør under krigen og arbeidet for det betydelige tyskdominerte konsern A/S Nor-Dag, «som i parentes bemerket og i all beskjedenhet faktisk grunnla norsk aluminiumsindustri». Altså allerede her, i 1977, pekes det fram mot det temaet som skal dominere flere av Fløgstads romaner på 2000-tallet: forbindelseslinjene mellom dagens borgerskap og den historiske fascismen.
Født 1986. Politiker og forfatter. Tidligere journalist i Klassekampen. Seneste bok (sammen med Sofie Marhaug): Hjelp, de drar til Sveits! Milliardærenes makt over Norge (Forlaget Manifest, 2024).
Fotnoter
I tillegg får vi en første kritikk av klassereisen. Rasmus Høysands forsøk på å gifte seg oppover i klassepyramiden kollapser fullstendig da han oppdager at hans kommende svigerfar også er hans egen far. Etter kort tid forlater han selskapet. Ulla ser ham rusle nedover villaveien og spør:
Korleis vil det nå gå med Rasmus Høysand? tenkte ho. Vil han nokon gong komma til å forstå at han aldri kan nå fram til sann fridom, hell og lykke for seg sjølv aleine? Og det som er viktigare: Vil dei som eg kjem til å fortelja heile denne patetiske soga om Rasmus Høysand forstå det tomme og fåfengde i hans einsame leiting etter lykka, og læra at i dette grå tomrommet, i det klasselause limbo utanfor historia, finst det berre ulykke og forgjengelighet?
Nei, 47 år etter at Dalen Portland kom ut må vi bare konstatere at Fløgstad står støtt på sitt sementerte fundament. Her er det slett ikke begått noen faneflukt.
En av arketypene i norsk offentlighet er den anti-kommunistiske eks-kommunisten, han som har kommet på bedre tanker etter et kort liv som vekkelsesreligiøs kommunist og deretter satt seg fore å bli djevelutdriver på heltid. Fløgstad er ikke en slik en. Tvert imot bedyrer han fremdeles at han både er sosialist og noe som kanskje er enda viktigere, nemlig anti-antikommunist.
Særlig det siste er av større betydning enn man kunne tro, for alle demokratisk orienterte mennesker. Anti-kommunistens formål begrenser seg nemlig aldri til å bekjempe bare kommunismen, slik Fløgstad selv peker så godt på i et intervju i forbindelse med lanseringen av essaysamlingen Etter i saumane (2016):
I de siste romanene mine, og med denne essaysamlingen, peker jeg på borgerskapets generelle demonisering av arbeiderkulturen og mange av de politiske bevegelsene arbeiderklassen skapte i det 20. århundre, med linjer fram til i dag. Kommunismen er erklært død og maktesløs, kastet på historiens skraphaug, men samtidig insisterer de på å ta det samme oppgjøret igjen og igjen, med talefigurer og tankemønstre avleiret fra den kalde krigen.
Det er en merkelig dissonans her. På den ene siden en voldsom triumfalisme på den kapitalistiske markedsøkonomiens vegne, på den andre siden en hysterisk frykt for at den totalitære kommunismen hele tida venter bak neste sving. Kommunismen er stein død, men vi må aldri slutte å banke liket. Den moderne anti-kommunisten er som en hvileløs gartner med ugras på hjernen. Der andre knapt ser en liten spire, ser han et helt villnis. Mens han ligger på knærne i driten og luker i samfunnsdebattens fruktbare bed, oppdager han hele tida nye fiender. For ham blomstrer de tusen blomster hele tida, og ugras er det alt sammen. Anti-kommunisten sier seg aldri fornøyd med å fjerne bare den stalinistiske giftplanten, hver eneste lille løvetann av sosialdemokratisk motstand skal bort. For de anti-kommunistiske gartnerne har Fløgstad vist seg å være en svært gjenstridig plante. Andre av de store, radikale 1970-tallsforfatterne i Norge har på ulike vis flyktet fra politikken i kortere eller lengre perioder. Det har ikke skjedd gjennom avbikt og anti-kommunisme, men har heller tatt form av en flukt inn i selvet, tilbake i historien eller inn i underholdningsindustrien. At Fløgstad i større grad har blitt stående støtt på sitt fundament, tyder på at det politiske prosjektet han sto for, alt i de store nabokranglene på norsk venstreside i 1970-årene, var mer bærekraftig enn det som ble praktisert i AKP (m-l).
Mer lakonisk kan vi også bemerke alt det terrenget venstresida har tapt: Mens det på 1970-årene var full strid mellom ulike venstrefløyer, griper vi som sosialister i dag hver eneste lille spire av motstand vi ser. Selv i de mørkeste kroker av kirken leter vi med lys og lykte etter forbundsfeller mot en stadig mer hegemonisk nyliberalisme.
Ideologisk faneflukt er ikke den eneste måten å flykte på. Flere ganger har Fløgstad gått i rette med de han kaller «nyliberalismens litterære spydspisser», forfattere som Édouard Louis, Didier Eribon, J.D. Vance. De kommer fra arbeiderklassen, men velger å forlate den – og det med et smell. Slik Fløgstad ser det, og jeg er langt på vei enig, går denne formen for klassereise-litteratur hånd i hånd med moderne tiders «klasserasisme», av den typen som oppsummeres best i Hillary Clintons stempling av Trumps velgere som en «basket of deplorables».
Begrepet klassereise er blant de mest misvisende vi har i språket. De aller fleste som legger ut på reise, gjør det med en plan om å vende hjem igjen. Da er det bedre å snakke om klasseflukt, at man flykter fra klassebakgrunnen sin.
Se bare på en forfatter som Édouard Louis, som Fløgstad flere ganger har kritisert (men som, når sant skal sies, også har lagt om kursen i sine nyere bøker). I den bejublede debutromanen Farvel til Eddy Bellegueule (2014) reiser han ikke bare til en ny klasse, han flykter fra den han er født inn i. Akkurat som en nyankommen flyktning til Europa, forandrer han navnet og identiteten sin. Han forsøker å integrere seg, kvitter seg med sin gamle kultur og assimileres inn i en ny. Slik så mange asylsøkere i Norge må gjøre, kan Louis bare bli velkommen i sitt nye hjemland i middelklassen dersom han viser at han fullt og helt gir avkall på det han kom fra. Den akademiske middelklassen krever bare en ting av den nyankomne arbeidersønnen: total og endelig assimilering til deres totalitære, tolerante tankemønstre.
Fløgstad har i likhet med Louis beveget seg oppover i klassehierarkiet. Men han har ikke kjent noe behov for å forlate eller utslette fortida si. Tvert imot tar han vare på erfaringene han har fra sine (tross alt) korte år i arbeiderkollektivet på sjøen eller i industrien. Disse årene hiver han i sementblanderen, der de er med på å befeste grunnmuren i Fløgstads politiske prosjekt.
Gjennom forfatterskapet skjer likevel en utvikling. Blikket rettes oppover: fra arbeiderklassens samhold til overklassens forbrytelser. Det rettes nordover: fra Latin-Amerika og i stadig større grad mot Varanger, og Norges grenseområder mot Russland. Kanskje rettes også blikket bakover. Framtidshåpet, som i det minste gjennomsyrer deler av romaner som Dalen Portland og Fyr og flamme, erstattes av et granskende blikk på historien og fortidas forbrytelser. Det er et skapt, trassig og kanskje tidvis bittert blikk tilbake på arbeiderklassens korte hundreår som en tapt mulighet, og på borgerskapets forbrytelser mot menneskeheten i nærmest ubrutte linjer fra kolonitida, via diktaturene i det 20. århundre og dagens markedsdiktatur, til en ny-autoritær vending i dag.
I Fløgstads foreløpig siste roman, Habeas Corpus, snurrer historiens hjul videre. Ta bare romanens åpningsperson Jan-Peter Wyk van Louw, bedre kjent som «Bobby». Han er jurist av oppvekst og utdanning, ja, nærmest av legning. Der han sitter i Brussel og arbeider med EU-retten, er han bare et steinkast unna bygningene hvor hans forfedre dreiv en annen og mer brutal form for koloniadministrasjon enn den som Norge i dag er prisgitt gjennom direktiver fra Brussel. For Bobby er veien kort fra Kongo til Europa, som det heter. På veien dit har slekta hans også rukket innom en kollaborasjon med fascistiske jurister som i seinere år var med å legge grunnlaget for den moderne EU-retten.
Habeas Corpus handler, for å si det med Fløgstad selv, om «den rettslege innkapslingen av marknaden». Se bare hva som har skjedd med vårt moderate venstrevridde stortingsflertall her hjemme, som under parolen «nå er det vanlige folks tur» har forsøkt å regulere kapitalen. De har blitt møtt av en hær av jurister. Jeg nevner i fleng, og lista er på ingen måte uttømmende: Verdens største oppdrettsselskap, Mowi, har tatt lakseskatten til retten. Skatt på superprofitt i oppdrett er nemlig i strid med både grunnloven og EØS-avtalen. Den foreslåtte exit-skatten er i strid med EØS-avtalen, hevder en skatteadvokat i Advokatfirmaet Wiersholm, mens den bebudede skatten på privat forbruk i eget selskap ifølge samme skatteadvokat angivelig er menneskerettsstridig. De nye reglene for å regulere bemanningsbransjen er blitt tatt til retten av en rekke bemanningsbyråer. Så langt har staten vunnet, men nå har også EFTAs overvåkningsorgan ESA fattet interesse for demokratiske norske forsøk på å regulere arbeidslivet. Samtidig, på Sunnmøre, samler bedriftseier Lars Oscar Fossen Øvstegård inn penger for å gå til sak mot hele formuesskatten. Skatt på formue er ifølge ham i strid mot menneskerettighetene. Menneskerettighetserklæringen ble som kjent i sin tid til for å sikre menneskeheten mot beskatning av kapital.
Sagt med andre ord: Når kampen er vunnet i folkestyret, er ikke kampen vunnet. Det er da kampen starter for alvor. På den ene siden står folkeflertallet og deres utvalgte. På den andre siden står en profesjonell hær av leiesoldater av mange slag: lobbyister, byråkrater, advokater, tidligere statsråder og stortingspolitikere, tankesmeder og renkesmeder,
Fløgstad mener at vi lever i de sosiale ruinene etter to utopier: sosialismen på den ene siden, det liberale markedsdiktaturet på den andre. De sosiale ruinene etter sosialdemokratiet her hjemme er også blitt demokratiets ruiner. Sagt med Lenin kan vi si at den nyliberale revolusjonen nå har beveget seg inn i sin andre fase. Etter at arbeiderkollektivene er bygget ned, står selve demokratiet for tur.
Dette snur forholdet mellom kapitalisme, sosialisme og demokrati fullstendig på hodet. Når trusselen om sosialisme forsvinner, blir også demokratiet borte. Når kapitalismen blir tøylesløs, sliter den demokratiet i stykker. Det er altså stikk motsatt av hva vi har blitt fortalt: Det er ikke arbeiderklassens opprør som truer demokratiet, men arbeiderklassens kamp som har reddet demokratiet fra kapitalismen – og, kan man legge til, kapitalismen fra seg selv. Sagt litt enkelt: Fordi Lenin siktet på månen, ble det mulig for Gerhardsen å lande på taket.
Denne innsikten er grunnleggende hos Fløgstad, ikke som en nostalgi over den «reelt eksisterende sosialismen» i Øst eller som et underslag av forbrytelsene under bolsjevismen. Men som en påminnelse om at den kalde krigens svarthvite forklaringsmodell med demokrati og kapitalisme på den ene siden, og diktatur og sosialisme på den andre, er akkurat like uegnet til å forstå historien som de mest forkvakla utgavene av den rette lære fra Stalins partibyråkrati.
Det finnes kanskje to konkurrerende bilder av Fløgstads politiske forfatterskap, avhengig av hvor du selv står politisk. Det ene stammer fra amerikanernes svar på Homer, altså TV-serien The Simpsons. I en episode får vi se den gamle bestefar Simpson i et avisutklipp. Han er gammel, sint og hytter med neven, og overskriften lyder «Old Man Yells at Cloud». I denne varianten står ikke Fløgstad på et fundament av sement, han har tråkket ned i sementen før den størknet og har blitt stående fastsementert på samme sted gjennom snart 50 år. Dette er det nyliberale blikket på Fløgstad, slik hans politiske motstandere ønsker å se ham: En mann stadig mer i utakt med tida, med begge beina sementert fast til prinsippene sine, som ikke kan gjøre annet enn å rope mot skyene som farer forbi langt der oppe på den blåblå himmelen.
Men det finnes også et annet bilde av forfatteren. Dersom man tilbringer natten på Kløver Hotell i Sauda, vil man fra vinduet se en flamme som brenner mot himmelen. Slik har den brent i over hundre år, fra taket på smelteverket. Nå skal riktignok kanskje denne flammen snart slukkes, i et grensesprengende klimatiltak, men la nå ikke det forstyrre denne metaforen: For Kjartan Fløgstad er for meg, mer enn noe annet, en vokter av den ubrutte flammen. I perioder har den spredd seg som en ildebrann over landet vårt, i andre tider har den bare ligget og ulmet, svak og stakkarslig, nesten i fare for å slukne i den hylende vinden fra høyre. I slike tider har Fløgstad som forfatter holdt sine beskyttende hender rundt den stakkars, lille flammen og sørget for at den har brent videre, selv når alle har tenkt at den skulle slukne. Det har han gjort i visshet om at så lenge det finnes bare en liten gnist igjen, vil det alltid finnes håp for at ilden kan blusse opp på ny, i fyr og flamme.
Teksten ble opprinnelig fremført under Vinduet og Gyldendals minisymposium i Hamsunsalen i Gyldendalhuset 11. juni 2024, i anledning Kjartan Fløgstads 80-årsdag 7. juni.
