John Erik Riley er ikke fotograf

John Erik Riley er forfatter, forlegger og pappa. Men ikke nødvendigvis i den rekkefølgen. Han er fra USA og Norge, men også her er rekkefølgen usikker. Det jeg derimot er sikker på, er at John Erik er en av de beste fotografene som ikke er fotograf, som jeg kjenner til. Vanskelig setning? Vel, sånn er det.

En av de tingene som kjennetegner John Erik, er at han er overalt. Samtidig. Det er ikke sikkert at han er klar over det selv. Det hele er nokså forundrende. Vips så er han på fjellet, vips så er han et eller annet sted i USA, vips så er han på Lambertseter og vips så sitter han der i sofaen med oss og drikker øl som om han aldri hadde vært borte i utgangspunktet. Og i mellomtiden har han gjerne rukket å gi ut noen bøker som forlegger, og gjerne rukket å skrive en bok selv også.

Med andre ord, John Erik er liksom litt i konstant transitt, kan man tenke seg. Uten at det virker masete, uten at det blir stress, og det verste av alt: uten at det virker travelt. Kanskje ikke så rart at han er i transitt, forresten, når man har familie spredt over halve kloden, når man har én jobb som forfatter, én som forlegger, når man har forskerkone og to barn og gode venner. John Erik er litt som Supermann, han dukker opp der det trengs. Men i motsetning til Supermann, har han alltid med seg kameraet. Og det er her det kommer inn et eller annet som jeg ikke helt får til å sette fingeren på. Det er noe med denne dokumentasjonen, i mangel av et bedre ord (er et bedre ord nødvendig? Er det ikke egentlig dét det dreier seg om?), dokumentasjonen av alle de pussige sammentreffene, de fine sammenhengene ingen hadde tenkt på, bygningene, bilene, skiltene, dokumentasjonen av en familie som gjør så godt den kan og som stort sett gjør det mer enn godt nok. Og mønstrene rundt forbi, og fargene, alle disse fargene som dukker opp overalt, sterke farger. Det minner noen ganger om et parti ludo som aldri eller når som helst kan vinnes, andre ganger minner det om, ja, jeg vet ikke helt, men det minner om noe, og det er der det hele ligger, i at jeg ikke kan få hodet mitt helt rundt det, disse tilsynelatende dagligdagse motivene som plutselig blir så store, så viktige, at man får lyst til å si: Ja, akkurat sånn var det! Akkurat sånn er det!

Eksempelvis: Da jeg for første gang så bildet «Ensom pendler», vurderte jeg å sende en melding til ham: «Hei kompis, jeg tror du nettopp har klart det, enten du vil eller ei, å få hele verden inn i ett bilde. Alt det vakre. Alt det våte. Alt det ensomme. Og den stille godheten som alltid ligger over det hele. Om dette landet noen gang trenger nytt flagg, slår jeg et slag for dette bildet.»

Men jeg gjorde det ikke. Hvorfor gjorde jeg ikke det? Kanskje gjorde jeg det ikke fordi det ville ha virket litt pompøst, selv om jeg mente det. Kanskje gjorde jeg det ikke fordi det ikke var akkurat det jeg mente, men tilfeldigvis de ordene som dukket opp der og da, og dermed ville det hele ha blitt feil, og slik endte jeg opp med tanken om at det å ikke kommentere det utover å si at det var et vakkert bilde neste gang vi møttes, var det beste å gjøre, for ikke å rote det hele til. Eller kanskje gjorde jeg det ikke fordi det er så tydelig i bildene at John Erik har skjønt det selv, at han har sett disse små tingene som hele tiden finnes, overalt, som jeg selv nesten aldri får øye på, selv om også jeg har et fint kamera, bevares, disse tingene som utgjør den store sammenhengen.

«Diktet minner om verden,» sa Jan Erik Vold. Og kanskje er det også det bildene gjør. De minner om verden; også de sier: «Er du glad, er du trist, er du gåen – bli med!»