Donaldismen

Denne artikkelen er en innføring i et av littera­turforskningen lite behandlet område, nemlig donaldismen. Donaldisme er betegnelse såvel på den litterære forskning i Disneys tegneserier som på seriene selv. Foreløpig opererer man bare med norsk materiale, noe som skyldes at faget er et meget nytt fenomen og oppstått i Norge.¹ Det er å håpe at man med tiden vil få etablert for­ bindelse med donaldistpionerer også i andre land.

I en fremstilling som denne vil det være na­turlig å legge en del vekt på genrens historie. Som i annen litteratur kan man i donaldismen skille ut forskjellige strømninger som har domi­nert til ulike tider. I de første år etter donaldis­mens ankomst hertillands i 1948 var den såkalte urdonaldisme (latinsk navn donaldismus antiquus optimus maximus) nesten enerådende. Urdonal­dismens hegemoni varte i fem år, men den duk­ker sporadisk opp også senere, senest i 1963.

Denne donaldismens sagalitteratur er meget interessant, og enkelte eksperter betegner den som genrens litterære høydepunkt. Donald selv er den dominerende skikkelse, og han tillegges visse egenskaper som gjør ham til en uhyre far­ gerik og spennende personlighet. I utseendet skil­er han seg ganske sterkt ut fra senere tiders Donald. Den såkalte rostrilongitudekvotienten² ligger i urdonaldismen så høyt som mellom 1,25 og 1,50, mens den senere sjelden går over 1,00.

Ved at nebbet på denne måten framheves, under­strekes Donalds hissige temperament, – nebbet er som kjent et hakkeredskap. Og hissig er han, – hvis noe går ham imot, så å si hakker han seg fram.

Den urdonaldistiske Donald er en nokså tra­gisk figur, men dette oppveies noe av at han er en psykisk sterk personlighet. Får han en fiks, men gal idé,³ holder han på den til det er for sent, og det ender i tragedie. Men tragedien er bare midlertidig, for snart prøver han på ny. Han har en vital tro på seg selv.

Urdonaldismens onkel Skrue skiller seg sterkt ut fra den Skrue vi senere er blitt vant til. Han er ulykkelig, deprimert, ensom og meget gammel. Pengene har isolert ham, og han har ingen glede av dem. Endog på julaften sitter han alene og giktisk i pengebingen og gremmes. I sannhet en kontrast til den klassiske donaldismes verdens­ vante pengefyrste!

I urdonaldismen finner vi de sterke, ekte per­sonligheter, de rene, uforfalskede følelser, hard, dramatisk realisme, burlesk humor⁴ og en ofte tilbakevendende lovprisning av enkelheten og naturen. Det er som en reaksjon mot alt dette at vi må se den nye retning som dukket opp i 1953, den eldre klassiske donaldisme (donaldismus classicus vulgaris).

Den eldre klassiske donaldisme er den mest forfinet avslepne strømning i donaldismens historie. Personene fører seg med behersket verdig­het, enten de sitter på en øde øy, driver fjellklat­ring eller blir slukt av en hval. Handlingen skri­der langsomt frem etter et klassisk mønster: Først en eksposisjon hvor problemet presenteres, deretter stigning mot det avgjørende vendepunkt, og så går det ubønnhørlig mot katastrofen. Da Donald var regnmaker, måtte han flykte til Afri­ka, da Ole, Dole og Doffen prøvde seg som birøktere. endte han på sykehus i tydelig lemlestet tilstand. og da han åpnet reparasjonsverksted, endte det med at han måtte stenge fordi han ikke var i stand til å reparere verkstedet. Det ligger et dystert skjær av uforløst weltschmerz over den eldre klassiske donaldisme. - bak den forfinede form skjuler seg store og dype tragedier.

Overgangen fra eldre til yngre klassisk donaldisme5⁵ (donaldismus classicus romanticus) foregikk gradvis. Det er ingen forandring i fi­gurtegningen – begge har for eksempel en rostri­longitudekvotient på ca. 1. Det er på innholds­planet endringene foregår. Overgangen kan tid festes til ca. 1957.

Den yngre klassiske donaldisme er båret av stor fantasi og sans for romantikk. Handlingen legges ofte til fjerne, eksotiske land, til Tibets høyfjell, til ukjente riker i det indre Arabia eller til det himalayiske lykkelandet Tralla La. Og forbindelsen knyttes til fantasivekkende sagn og historiske begivenheter. Vi møter den avskyelige snømann, Dsjengis Khans tapte krone og spøkel­sesskipet «Den flyvende hollender». Donaldismens nye hovedfigur, onkel Skrue, trekker sine slekt­ninger med seg til kong Salomos miner, til det gullrike Cibolas syv byer eller høyt opp i Andes­fjellene til den mørke tunnelen der inkaene gjemte sine skatter.

For nå er det onkel Skrue som dominerer. Alt i den eldre klassisisme har han gjennomgått store forandringer fra urdonaldismen. Men først i den yngre klassiske periode begynner han å opptre så ofte at man blir klar over hvilken makt han er. For en makt er han, intet mindre. Han er ver­dens rikeste mann,⁶ som stadig utvider sitt øko­nomiske imperium ved hardt arbeid, pinlig sparsommelighet, tyrannisk behandling av sine un­derordnede og fremfor alt: sitt naturlige finan­sielle talent. Han kan lukte penger gjennom me­tertykke bergvegger. Han selger gressklippere i Sahara, polarovner i Bakindia og vind til vind­ møllene langs Zuidersjøen ... Han er en finan­siell demon som eier hele Andeby og utøver dik­tatorisk makt over byens beboere. Få liker ham, men alle aksepterer ham som et faktum man ikke kommer utenom. Etter hvert får han i den yngre klassiske donaldisme et mytisk skjær over seg: Hans fremgang skyldes en overnaturlig kraft. en mana som bor i den første tiøringen han tjente ...

Tross onkel Skrue har de andre figurene, ikke minst Donald selv. i den yngre klassisisme fått tilbake noe av gåpå-ånden fra urdonaldismen. De taper fremdeles til stadighet, men så er også de problemer de har å stri med desto større. Som Ole, Dole og Doffen sier det i historiens mest berømte donaldistiske sitat: «En kanonkule i is­kremen er ille nok. En rødglødende kanonkule i iskremen er en direkte katastrofe». Man gir ikke opp før absolutt alt er tapt.

Men donaldismen falt, og den falt dypt. Den yngre klassiske donaldismes dominans er slutt i 1962. selv om den opptrer sporadisk helt frem til 1968. Men ellers er perioden 1962–65 så til de grader preget av den kommersielle hensikt bak Donald Duck at selve den litterære strømning i denne tiden har fått betegnelsen kommersialis­men, eller med det latinske navn: donaldismus speculativus phyphasan.

I kommersialismen er alt dekadent, banalt og forflatet. Tegningene virker som hastverksarbeid, – figurene har gjerne to ansiktsuttrykk å velge mellom: et dumt og et sint. Alt som heter detal­jer er borte. Tempoet er monotont oppdrevet, noe som blant annet får som følge at figurene stadig må løpe, og at replikkene kan bli ulidelig lange, fordi det gjelder å få med seg mest mulig i løpet av ett bilde.

Figurene har i kommersialismen mistet enhver personlighet; de er blitt stereotype barnepa­rodier. Onkel Skrue minner om en bortskjemt liten gutt som skriker på penger istedenfor is. Donald er leder for en gutteflokk bestående av ham selv og nevøene. B-gjengen er en rampete guttebande. – Muligvis er tanken bak dette god. Meningen er kanskje at en serie med kun barne­figurer vil appellere sterkere til bladets unge lesere. Men i kommersialismen virker det bare til å forsterke inntrykket av stereotypisering og banalisering.

Kommersialismen er så åndløs at det er umu­lig å si noe åndfullt om den. Jeg hopper derfor raskt over til det som kom etterpå. I 1965 brøt ikke mindre enn tre nye strømninger gjennom på en gang, den alminnelige nåtidsdonaldisme, realismen og klodrismen.

Den alminnelige nåtidsdonaldisme (donaldis­mus modernis vulgaris) har ikke tilført donaldis­men mye nytt. Den minner litt om eldre klassisis­me, men konsentrerer seg mer om hverdagslige episoder og inneholder lite både av katastrofer og weltschmerz. Tegningene minner om de klas­siske, med en rostrilongitudekvotient på 1 eller litt under.

Derimot er realismen (donaldismus macabris diabolus) en dynamisk nyskapning som på sitt beste kan minne om selve urdonaldismen. Her er storslått dramatikk, beinhard realisme, dirrende konflikter, monumentale overdrivelser, dyp psy­kologi, kort sagt: kunst. Realismen er den vold­somste retning i donaldismen. Oppgjørene mellom de to hovedpersonene, Donald og onkel Skrue, blir ofte konkretisert til ren nevekamp, drevet av blindt og ustyrlig hat. Voldsomhetene er av en slik art at en saktens kan undre hvorfor det ikke flyter blod. Andebys beboere må være en spesielt hardfør rase. (Man kunne kanskje se motsetningene mellom Skrue og hans underord­nede Donald som et symbol på den evige klasse­kamp, men det ville vel være litt besynderlig på et så sent stadium av Disneykapitalismen.)

Det nye ved klodrismen (donaldismus clodrismus superlativus optimus) er at den innfører en helt ny hovedfigur. Fetter Klodrik er den mest geniale donaldistiske nyskapning siden Donald selv krøp ut av egget i hint urdonaldismens mor­gengry. Han er mannen med de store og gale, men bomfaste illusjoner, og noen hver kan mis­unne ham hans selvtillit. Hans mangel på forstå­ else for sine medmenneskers situasjon er sensa­sjonell, – hans evne til å påvirke deres situasjon på en ubehagelig måte er gigantisk. Klodrik er søkeren fremfor noen i donaldismen. Hver gang han mislykkes på ett felt, prøver han på noe nytt. Og han blir ikke desillusjonert av dette. Det virker som om han er innstilt på at slik skal det være. Hans liv arter seg som en evig søken etter Verdensgåtens Løsning og Den Store Sannhet, samtidig som man får en følelse av at hvis han skulle slumpe til å finne Verdensgåtens Løsning og Den Store Sannhet, ville han ende med å kje­de seg til døde.

Tendensen i dagens donaldisme er at man er i ferd med å forlate både kommersialismen og realismen. Den alminnelige nåtidsdonaldisme dominerer, men den strømning som trolig har fremtiden for seg, er en syntese mellom denne og klodrismen.

Så langt donaldismens historie. Meget har for­andret seg fra urdonaldismen til i dag. Men ho­vedtemaet er det samme.

For en nærmere analyse av donaldismens hovedtema vil det være fruktbart å gruppere fi­gurene i to kategorier. Den ene kan vi kalle «idea­lene». De er glansfulle eventyrskikkelser, bærere av det fantastiske i donaldismen. De må beskri­ves med superlativer, fordi de har oppnådd det høyest tenkelige kvantum av en eller annen men­neskelig verdi. Idealene er uovertrufne hver på sitt felt, – de er verdens rikeste, verdens heldigs­te, verdens klokeste osv. osv.

Onkel Skrue er selvsagt det viktigste av idealene, verdens rikeste mann. Men det er flere av dem. Vi har fetter Anton, verdens heldigste mann, Petter Smart, den geniale oppfinneren, Mikke Mus, den uovervinnelige detektiv, og Raptus von Rupp, verdens mest intelligente og mest kunnskapsrike, og likevel kanskje verdens største bløffmaker. Til idealene må vel også reg­nes de tre små grisers hus og Hakkespettboken, den lille røde speiderhåndboken som setter Hakkespettene i stand til å finne løsningen på alle problemer.⁷

Mot idealene står en gruppe vanlige «gjennom­snittsmennesker», – la oss kalle dem «streberne». De misunner idealene, de streber for å bli lik dem eller beseire dem, men de lykkes ikke. Til denne gruppen hører blant andre B-gjengen, Storeulv, Mikke Mus når han ikke er detektiv, Pluto, Langbein og mange flere. Men det mest typiske gjennomsnittsmenneske, nær sagt idealet av gjennomsnittet, er Donald selv.

Donald er ekstremt alminnelig. Han er på en gang en vanlig forelsket mann i tyveårene og en vanlig familiefar på førr. Han har et alminnelig hus og alminnelige jobber som han klarer med vekslende hell. Bilen hans, 313, er selv en typisk representant for gjennomsnittet: Av og til går den, av og til ikke. Han har har en alminnelig hobby – frimerkesamling – og er sammen med en alminnelig pike. Donald er middels intelligent, med et ganske spesialisert talent: Han er for eksempel flinkere til å rive hus enn til å selge pop-corn.

Det tema som stadig vender tilbake i donal­dismen, er konfrontasjonen mellom idealene og streberne. Av og til er streberne rene skurker, som Storeulv og B-gjengen. Lesernes sympati ligger da naturlig på det angrepne ideals side, og man finner det helt i orden at idealet seirer. Annerledes blir det når streberen er en aktverdig samfunnsborger som Donald, og idealet likevel seirer. Da er det gjerne streberen som er mest sympatisk tegnet, og leserens antipati vender seg kanskje mot idealet. Vi kan regne med at i fire av fem tilfeller gjelder dette konfrontasjon mel­lom Donald og onkel Skrue.

Betyr dette at donaldismen så å si står på den lille manns side mot den overlegne kapitalmakt? Svaret på dette spørsmålet kan vi finne ad to veier, enten ved å se på det donaldistiske sam­ funns realiteter, eller ved å stille spørsmålet: Hvem identifiserer leseren seg med, gjennomsnit­tet eller idealet? Er det sikkert at han alltid iden­ tifiserer seg med den mest sympatiske part?

Det donaldistiske samfunn består av en over-, en middel- og en underklasse. Underklassen skal vi se bort fra; den er interessant for så vidt som den består av bare en person (Langbein), men ikke desto mindre eller kanskje nettopp derfor er den lite å ta med når vi skal skildre forholdene i Andeby som helhet.

Overklassen består også av bare en mann, men er til gjengjeld, som nevnt, en makt. Onkel Skrue eier hele byen og halve verden, og alle må danse etter hans pipe. Når han så sjelden søker politiske verv, skyldes det at han ikke trenger slike verv, – i kraft av sin eiendom har han den reelle politiske makt uansett.

I forhold til denne suverene enmanns over­klasse blir den donaldistiske middelklasse i virke­ligheten en umyndiggjort underklasse. Onkel Skrue kan tvinge Donald til nær sagt hva som helst ved å true med å ta fra ham hus eller jobb. Det nytter ikke hva Donald selv sier eller gjør, – han er dømt til å tape enhver konflikt med fi­nansfantomet i pengebingen. En revolusjon ville ha vært det eneste saliggjørende i Andeby, men donaldismen avholder seg selvfølgelig fra antyd­ninger om en så radikal løsning.

Med andre ord: Den lille mann har ikke en sjanse. Det hjelper ikke om man har aldri så stor sympati for ham, og om man aldri så meget mis­liker den andebyske McDuck-kapitalisme. Do­naldismen postulerer at det ikke er noe å gjøre med det kapitalistiske samfunn. Den lille mann har intet annet å gjøre enn å finne seg i sin skjebne.

Går vi via en analyse av det donaldistiske samfunn, blir derfor svaret på det spørsmål vi stilte ovenfor at donaldismen står på kapitalens side som en slags skremselspropaganda. At onkel Skrue fremstilles som personlig usympatisk, virker nærmest som kamuflasje.

La oss så nærme oss problemet langs den andre linjen jeg antydet ovenfor. Hvem identifi­serer leseren seg med?

Det er meget lett å finne seg selv igjen i begge persontyper i donaldismen. I streberne finner man igjen seg selv, i idealene sine dagdrømmer. Identifiserer man seg med en streber, identifi­serer man seg med noe håpløst. B-gjengen jobber som gale for å bli lik onkel Skrue, men lykkes ikke. For den jevne leser av donaldismen er det imidlertid meget lettere enn for B-gjengen. Han kan rett og slett drømme at han er onkel Skrue, og dermed – pling – oppnå hva streberne aldri vil klare. Normalt vil nok leseren identifisere seg med den usympatiske, men privilegerte onkel Skrue, og kanskje sine omgivelser med B-gjen­gen, Donald og de andre.

Donaldismen lærer altså barna opp til å bli gode, lydige Donalder, samtidig som den gir dem anledning til å drømme at de er Skruer.

Her trengs i sannhet en rødglødende kanon­kule i iskremen.