Tugthuset i Kristiania anno 1900. «Alle fattige og utsatte i byen visste at huset var en skjebne som kunne ramme dem. Likevel har vi nesten helt glemt bygningen i dag», skriver Trygve Riiser Gundersen. «En sånn dramatisk eller forbløffende blindsone er jo enda en gave til den historiske romanen.» Foto: Severin Worm-Petersen / Wikimedia Commons
1
Dette er scenen: Rommet er nokså fullt, blant annet av en gruppe oppmerksomme norske forfattere på kurs. Jeg er av en eller annen grunn invitert for å snakke om den historiske romanen. Og for å gi råd, kanskje, om hvordan man skriver historiske romaner.
Derfor kjennes det riktig å si det med en gang – både da jeg holdt foredraget, og når jeg nå sitter og skriver et essay et halvt års tid seinere: Jeg kommer aldri til å skrive en historisk roman. Aldri – aldri i verden.
Det er ikke sagt for å provosere eller for å posere med min gode smak eller teoretiske strenghet eller noe. Det er bare sånn det er: Jeg kommer aldri til å skrive en historisk roman.
Det har nok med evner å gjøre – jeg er nokså sikker på at jeg aldri ville klart å skrive en god historisk roman, uansett hvor mye jeg forsøkte. Men den viktigste grunnen til at jeg aldri vil skrive en historisk roman, er at ting som dette finnes i verden:
Dette er mitt favorittbilde av Christiania, slik byen så ut på midten av 1700-tallet. Det finnes flere slike bilder som ligner rundt omkring i norske arkiver – prospekter med utsikt over byer var en fast visuell sjanger i det tidligmoderne Europa. Likevel er det ingen av utsiktsbildene over Christiania fra 1700-tallet jeg liker så godt som dette. (For en større versjon, se Nasjonalbiblioteket.)
Bildet er lagd av den danske offiseren Milter Lund i 1745. Teknisk sett er det er en tegning, en helt forbløffende detaljert og filigransaktig tegning, som siden er håndkolorert, la oss tippe av Lund selv, med bleke sjatteringer av grønt og rosa og lyseblått, bare brutt av flekker av lyserødt og svart fra bygårdenes I tillegg er bildet ualminnelig stort, faktisk over to meter bredt, i originaldokumentet kan vi se tydelige merker og spor der det svære papirdokumentet er brettet sammen for å gi det en mer håndterlig størrelse.
takstein.2
Lyset og fargene får meg til å tenke at det store bildet er lagd på forsommeren en gang, eller at det i alle fall er ment å avbilde Christiania slik byen kunne se ut på forsommeren på 1740-tallet, mykt lagt ned i landskapet ved fjorden, med åsene, sjøen, de store skogene rundt – all den naturen som det knapt er mulig å forestille seg for oss lenger, lykta og lyden og lyset fra alt dette.
Tegningen selv forteller oss hva som er det viktigste å vite om den. «Prospect af Aggershuus Festnings, Christiania Byes og Opsloe Forstads Østre Siide, optaget ved Egeberg udi Osloe, og forferdiget udi Aaret 1745, af Milter Lund, reduceret auditeur» står det med svære, håndskrevne bokstaver i overskriften. De siste leddene med signaturen og den militære tittelen er skrevet litt mindre, liksom tilføyd for dem med spesiell interesse. Ordbøkene forteller meg at en auditør var en militær embetsmann med juridisk utdannelse, en som hadde ansvar for både å etterforske mulige krigsrettssaker og fungere som aktor hvis saken kom til doms. En blanding av detektiv og advokat, altså – man kunne sikkert lagd en bra miks av krim og rettssalsdrama ut fra den stillingsbeskrivelsen, få helten til å bore i mysterier og overgrep knyttet til de sjuskete troppene og offiserene spredt ut i det enorme norske landskapet på 1700-tallet. Vel å merke hvis man skriver historiske romaner, da.
Lund selv var født i Holstebro på Jylland i 1711. Han skrev seg inn som student på Universitetet i København i 1731, formodentlig studerte han jus. I 1735 kommer han til Norge, her livnærer han seg som huslærer før han i 1743 får stillingen som auditør og kvartermester ved et av infanteriregimentene i Akershus.
Ellers er det ikke så mye vi vet om ham. Vi vet for eksempel ikke noe om hvor han hadde lært å tegne som dette.3 Ved siden av bildet har auditør Lund utstyrt prospektet med en forklaring eller «Explication» – en liste over severdigheter eller betydningsfulle bygninger i byen: «A. Festningens egentlige Huuse, hvoriblant B. Laboratorium og C. Det store Krud-Taarn, D. Over-Hof Retten i øverste Etage og Slots Kirkken i den nederste.» Innførslene på lista korresponderer med små tall og bokstaver inne i selve bildet. Det er litt som en slags rebusoppgave, å spore opp tegnene gjemt blant prospektets streker og skygger og strøk av farge:
Utsnitt av høyre side av tegningen.
«Explicationen» med nummererte severdigheter ved siden av illustrasjonen sier oss kanskje noe om formålet med tegningen: At den var lagd for noe mer enn bare Milter Lunds forlystelse, at den var tegnet med én eller flere mottagere i tankene – folk som ikke kjente byen fra før, eller som i alle fall hadde glede av å se den avbildet på denne måten.
Eller kanskje ikke. Bildet er et lite mysterium i seg selv: Dette er det eneste bevarte verket vi har etter Milter Lund, vi aner ingenting om hva og hvor mye auditøren tegnet ellers. Vi vet heller ikke hva det var som gjorde at han i 1745 tok en pause fra det han ellers drev med, for så detaljert å streke opp utsikten over byen han bodde i: Hvem den store tegningen var ment for, hva som var anledningen for den, om jobben var pålagt ham eller utført på eget initiativ. Vi vet ikke om auditøren fra Holstebro tenkte på ettertida da han risset opp konturene av festningsbyen slik han kjente den – vi vet bare at bildet finnes i dag, og om vi vil, kan vi granske det i det uendelige.5
Jeg tror det som gjør at jeg liker dette bildet så godt – i tillegg til lyset og pastellfargene og de skjøre detaljene i streken – er perspektivet. Den voldsomme vidvinkelen, som om vi ser på et stillbilde fra en gammel storfilm. Men aller mest utsiktspunktet: Som tilskuere er vi plassert lavere hos Milter Lund enn i de fleste andre Christiania-prospektene fra denne tida, nærmere jorda – vi ser byen liksom fra siden, ikke ovenfra. Det er ingen av oversiktsbildene av Christiania fra 1700-tallet som gir samme følelse av å ha føttene på bakken – av å ha stanset et øyeblikk under vandringen på Kongeveien nedover fra Ekeberg, på et av de stedene hvor alle tilreisende over landeveien østfra var nødt til å passere, for å trekke pusten litt, ta inn utsikten over byen vi er på vei til.
Kilder som dette er jo gull for en historisk romanforfatter. Tenk å ha tilgang til et sånt bilde! Se på alle de detaljene! Tenk at det etter alle disse årene fortsatt går an å se ut over bylandskapet på den måten, kunne finne igjen og rekonstruere gateløp og bygninger og plasser slik de så ut for snart tre hundre år siden, en hel livsverden som ligger der klar for oss. Ja, det imponerende bildet er jo en halvskrevet historisk roman i seg selv: Det er bare å plassere hovedpersonen på landeveien en junimorgen i 1745, speidende ut over husene og takene der inne, kanskje la teksten dvele litt ved vær eller vind eller indre følelsesliv, før vi sender ham eller henne forventningsfull eller hevngjerrig eller rastløs eller lykkelig eller livredd videre på veien inn gjennom Gamlebyen (eller «Opsloe Forstad», som det heter hos Lund), inn mot noen som venter i et av murhusene i Christiania, inn mot hele den menneskelige komedien som utspiller seg der. Det er bare å slippe fantasien fri – la forestillingskraften mane fram livet i den lille byen ved fjorden for lenge siden.
Bortsett fra at sånn er det jo ikke – sånn kan det ikke være. Dette livet finnes ikke lenger. Disse tankene og handlingene er ikke tilgjengelige for oss. Dette universet, hele denne virkeligheten, alt det ufattelige spillet av erfaringer og fornemmelser og erkjennelser som var Christiania en vårdag midt på 1740-tallet, er ugjenkallelig borte. Det går riktignok an å forestille seg hvordan denne helheten var, hvordan det var å være til stede i denne helheten, det går til og med an å fortelle andre om disse forestillingene. Men uansett hvordan vi snur og vender på det, vil denne fortellingen eller forestillingen være et slags bedrag – en illusjon, en falsk trøst.
Dette er kjernen for meg, tror jeg: Fortidas virkelighet er tapt. Den er forsvunnet. Å late som noe annet er en løgn – også i den historiske romanen. Likevel er fortida virkelig. Likevel finnes den. Det som for eksempel finnes, er Milter Lunds tegning. Papiret finnes, og strekene finnes, og fargene som er strøket forsiktig på arket finnes, og de få dokumentene som kan si oss noe om hvem Milter Lund var, finnes faktisk også – selv tausheten og fraværet og ødeleggelsene og det som er forsvunnet eller det vi ikke helt forstår eller er usikre på hvordan vi skal fortolke så lenge etterpå, finnes et sted inne i alt dette.6 Og selv om vi ikke kan gå inn i fortida som en virkelighet som omslutter oss, for eksempel i en overbevisende fiksjonsfortelling – selv om en sånn forestilling om en gjenvunnet helhet er en illusjon – så kan vi faktisk gå inn i Milter Lunds tegnede prospekt. Vi kan bevege oss inn mellom strekene, sakte følge gateløpenes vei over de grove klutefibrene, fortape oss i tegnene som finnes der – puste pastellfarger, åpne opp husenes bitte små vinduer og skeive dører av falmet blekk. Noen steder skjelver disse dørene og veggene litt, det er fordi hånda en gang skalv.
Det er det som er det fantastiske: Tegningen finnes. Det går til og med an å holde i den. Kildene finnes. Hvem trenger da å skrive en historisk roman?
2
Det er en annen grunn til at jeg er opptatt av denne tegningen. Det er fordi den har tukthuset inni seg. Hvis du ikke vet hva Tugthuset i Christiania er, så er det den aller første virkelig viktige straffe- eller fengselsanstalten i norsk historie. Selv mener jeg det huset er en slags nøkkel til å forstå ikke bare det dansk-norske enevoldssamfunnet på 1700-tallet, men også noen av de svimlende forandringsprosessene som løper gjennom denne perioden, prosesser som leder fram til den verden vi lever i i dag. Ja, til og med den moderne kapitalismens historie og tidserfaring og produksjonsformer er skrevet inn i den store bygningen: Opprinnelig var tukthuset tenkt som en forbedrings- og arbeidsanstalt mer enn et fengsel – bygningen var anlagt som et «Tugt- og Manufacturhus» hvor de innsperrede «ulydige» (se for deg en forsamling av løsgjengere, fattige, enslige mødre, bostedsløse, arbeidsløse, foreldreløse, prostituerte, tiggere, alkoholikere, ukonfirmerte bøyd over maskinene) skulle lære seg arbeidsmoral og disiplin gjennom å spinne og veve og farge klær til inntekt for de fromme investorene i Christianias storborgerskap. Skulle vi skrive fabrikkens historie i Norge, måtte den blant annet begynne der inne hos de fortapte bak murene på tukthuset.
Historien om hvordan huset og institusjonen kom til, er lang og kronglete, men selve bygget sto i alle fall ferdig en gang i 1738, og i september 1741 ble den aller første fangen sperret inne på arbeidshuset – en Aase Guldbrandsdatter fra Hole på Ringerike. Hun var dømt til livstidsstraff for blodskam, vi kan gjerne bruke noen sekunder alle sammen på å tenke på hva som kunne ligge bak den dommen. Poenget for oss nå er likevel at da Milter Lund tegner prospektet sitt en gang i 1745, så er det digre tukthuset i Storgata fortsatt nytt: Den grålige fasaden med malingen på er nypusset, listverk og detaljer i rommene er slik snekkerne etterlot seg dem, taksteinene på fabrikken glinser i sola. Husk: Alt i den uendelige, uutgrunnelige, forsvunne fortida har en gang også vært samtid. Skinnende, skimrende samtid. For innbyggerne i Christiania var tukthuset en nyhet i 1745 – noe som tilhørte framtida og den nye verden, noe som pekte mot byen og staten slik de skulle være en gang, når alt ble enda mer tidsmessig og fromt og fornuftig innrettet.
Faktisk er Milter Lunds prospekt den aller første avbildningen vi kjenner til av tukthuset. Tegningen hans er den første som lar oss se den store, nybygde straffeanstalten omtrent slik folk kan ha sett den i bybildet i Christiania i samtida – midt blant de lave løkkene og gårdshusene ute i forstaden, antageligvis med den blodskamdømte Aase Guldbrandsdatter fra Hole på Ringerike arbeidende eller bedende eller hvilende eller taust fortvilende inne bak murene på tegningen der et sted.
Tugthuset i Christiania anno 1745 (bygning nummer 13, i midten). Utsnitt fra tegning av Milter Lund.
3
Selv ble jeg interessert i tukthuset fordi det satt haugianere der. Da må vi litt over femti år fram i tid fra Milter Lunds tegning – til et tidspunkt hvor bygningen var velbrukt, men fortsatt skremmende. I mars 1799, etter at staten hadde brukt nesten tre år på å gruble, publiserte kanselliet i København en offentlig erklæring om eneveldets tiltak mot de «Adskillige Løsgjængere, udvandrede fra Smaalenenes Amt» som de siste årene hadde begynt å «streife omkring» i Norge for å holde «offentlige Taler og Foredrag over Religions-Sager». Disse løsgjengerne var altså de første haugianerpredikantene – begynnelsen på det som er Norges aller første folkebevegelse. Kanselliets bestemmelser om hvordan man skulle møte det sjokkerende nye fenomenet, var strenge: De fromme omstreiferne måtte «strax afholde sig fra saadan Omvanken og begive sig hjem til deres Fødested». Hvis ikke ville de «maatte vente som Løsgjængere at blive indsatte i Tugthuset».8
Det var ikke tomme trusler. Den 27. mai 1799 havnet den aller første haugianer-predikanten bak de tjukke gråsteinsmurene i Storgata, en skomaker fra Rygge ved navn Peder Hansen Roer. I løpet av det neste halvåret ble i alle fall ytterligere seks omvandrende forkynnere sperret inne på tvangsarbeidsinstitusjonen. Ingen av disse sju er særlig kjent i dag, men en av dem var Mikkel Nielsen Hauge, lillebror til den berømte Hans Nielsen. Mikkel var også en av de fengslede haugianerne som satt lengst på tukthuset – i nesten to og et halvt år levde han bak murene før myndighetene til slutt ga opp forbedringsarbeidet og løslot den unge mannen fra Tune utenfor Fredrikstad.
Jeg kom over dette materialet da jeg skrev på en bok om de tidlige haugianerne og samtida deres for noen år siden. To ting overrasket meg da. Det ene var hvor lite som var sagt om haugianerfangene i Storgata. Det var som om heltedyrkelsen av lederen Hans Nielsen Hauge – som selv så vidt unnslapp tukthusinnesperring våren 1799 – hadde sugd til seg all oppmerksomhet. Eller kanskje heller at det var noe skamfullt med predikantene der inne sammen med de aller nederste og skitneste i samfunnet – tyver, prostituerte og tiggere – noe som gjorde at kirkehistorikerne og biografene holdt seg unna hele denne lugubre historien.
Det andre overraskende var hvor lite som var skrevet om tukthuset generelt. Ikke det at den store tvangsarbeidsinstitusjonen ikke blir nevnt i de forskjellige framstillingene av det norske 1700-tallet eller av byhistorien i Christiania i det siste halve hundreåret før 1814 – det vi pleier å beskrive som patrisiatets lykkelige tidsalder i byen, med de digre hus og digre hager, vekst og velferd, te i porselensservisene, silkestrømper og spisse sko og store formuer bygd på trelast og sjøfart og industri. Tukthusbygningen opptrer likevel helst i forbifarten i framstillingene, alltid som bakgrunn og kontekst for noe viktigere.
Men hvorfor skulle egentlig tukthuset befinne seg i bakgrunnen? Bygget var digert, faktisk det aller største huset i hele Christiania på 1700-tallet – på prospektet til Milter Lund kan vi se hvordan det tårner opp over husene rundt. I tillegg lå den svære bygningen sentralt plassert langs hovedinnfartsåren mot byen, ved enden av det vi i dag kaller Brugata over Grønland. Det vil si at alle som kom reisende til Christiania østfra, eller forlot byen samme vei, måtte passere den store, tause tukthusfasaden.9 Det er til og med bevart en slags svenskevits om da kong Karl Johan første gang kom kjørende på Kongeveien inn over Ekeberg og trodde det var det staselige tukthuset han skulle innlosjeres på. Hæhæ, for en dum fransk svenskekonge, la ham bare legge seg med loppene i tukthuskøya! Det spiller ingen rolle om historien er sann eller ikke, den forteller uansett om byggets plass i bybildet, i folks bevissthet – om tukthusets straffende plass i midten av det lykksalige norske 1700-tallssamfunnet.
I realiteten var fengselet i Storgata Christianias «eneste monumentalbygning» helt fram til slottet ble bygd langt ute på 1800-tallet, påpeker den legendariske byhistorikeren Arno Berg et sted.10 Alle som bodde i Christiania på 1700-tallet, måtte forholde seg til den alvorlige bygningen – alle kjente budskapet den formidlet om troen og lydigheten og staten. Alle fattige og utsatte i byen visste at huset var en skjebne som kunne ramme dem. Likevel har vi nesten helt glemt bygningen i dag. Hvorfor det?
4
En sånn dramatisk eller forbløffende blindsone er jo enda en gave til den historiske romanen. I alle fall slik vi pleier å se på det: Tomrommene i fortida er en åpen invitasjon til å sette i gang med å forestille seg, fylle inn, fargelegge, fiksjonalisere. «Den historiske romanen er en mulighet til å avdekke historiens hvite felter», skrev Thorvald Steen i Bokmagasinet til Klassekampen for litt siden, i en tekst om hans eget langvarige arbeid som historisk romanforfatter. «Den største delen av historien får vi aldri vite noe om, fordi kildene er ødelagt eller glemt», fortsetter Steen. «Når det ikke er mer fakta å forholde seg til, skriver jeg om hva som kan ha skjedd.»
Romanen begynner der kildene slutter. Og den har en egen evne til å belyse sånt som ligger i historiens mørke. Dette høres jo bra ut – det er en ærefull oppgave for en litterær sjanger. Kanskje er det sant også. Hilary Mantel, som har skrevet noen av de beste historiske romanene som finnes, fortalte en gang at det som overrasket henne mest da hun tidlig i forfatterskapet begynte å grave i perioden rundt den franske revolusjonen, var alle «tomrommene, strykningene eller taushetene» som møtte henne i kildene, i stedet for informasjon eller dokumentasjon: «Disse strykningene eller taushetene gjorde meg til romanforfatter.»11
Likevel må jo den historiske romanforfatteren, som Mantel selv understreker, begynne med informasjon og dokumentasjon før romanskrivingen og forestillingskraften settes i gang – begynne med de forskjellige «fakta» som er å «forholde seg til». Hvis ikke vil jo alt være rent oppspinn. I tilfellet tukthuset støter vi da på enda en vanskelighet: Det er rett og slett ganske få kilder tilgjengelig. Det vil si: Det finnes kilder, men de gir oss bare tilgang til utvalgte biter av tukthusvirkeligheten. Det finnes bunkevis med papirer i arkivene fra ledelsen, det finnes brev og referater og rapporter og bekjentgjørelser, det finnes til og med en nesten komplett fortegnelse over alle tukthusfangene i Christiania gjennom hele 1700-tallet – tusenvis av navn pent ført inn i tukthusprotokollens kolumner, skjebne på skjebne inni skjemaene.
Likevel er nesten alle disse skjebnene tause. Vi kan rekonstruere betingelsene for livet i straffeanstalten, de praktiske forutsetningene for fengselet. Men vi vet veldig lite om selve livet inne i tukthuset, om hva som foregikk der i det daglige. Ikke minst om opplevelsen av det – erfaringen av innesperringen og ufriheten og tvangsarbeidet. Så vidt jeg klarte å finne ut mens jeg jobbet med boka mi, finnes det ikke ett eneste vitnesbyrd fra en av alle disse innesperrede om hvordan det faktisk var å være tukthusfange i Christiania på 1700-tallet. Mange tusen mennesker sitter der, gjennom tiår etter tiår, men ingen av alle disse menneskene tar noensinne selv ordet – ingen av dem overleverer oss sine opplevelser, sine minner.
Det betyr i praksis at de historikerne eller forfatterne som har villet skrive noe om dette seinere, forsøke å skildre huset nærmere innenfra, har endt med å gjenbruke noen ganske få kilder. Ja, de har stort sett endt med å skrive av de samme setningene om og om igjen (eller eventuelt skrive av hverandre, det er litt vanskelig å si sikkert hva som har skjedd). De aller fleste av disse setningene kommer i tillegg fra én enkelt kildetekst: Overklassekvinnen Conradine Dunkers berømte memoarbok fra Christiania kalt Gamle dage. Erindringer og tidsbilleder – først håndskrevet av den aldrende Conradine til familie og venner i årene 1852–55, deretter utgitt som trykt bok i 1871, lenge etter forfatterens død.
Det er selvfølgelig lite som i utgangspunktet låter kjedeligere enn en memoarbok fra 1871 med tittelen Gamle dage, kanskje særlig hvis den er skrevet av en gråhåret dame ved navn Conradine. Men Gamle dage er faktisk en vaskeekte klassiker i norsk litteratur. En bok alle bør lese, mener jeg, i alle fall alle som interesserer seg for den norske fortida, eller de som måtte tro virkelighetslitteratur er en ny ting, eller de som måtte gå rundt og tenke at folk var dummere før – eller i hvert fall at gamle damer i gamle dager var dummere enn oss, mindre skarpe og språkføre og smarte enn vi er. (Conradine Dunker ser tvers gjennom alle sånne lesere, men på et så vennlig og elegant vis at vi knapt oppdager det underveis.)
Gamle dage er en sånn bok som rommer verdener. Først Christiania-borgerskapets magiske verden fra tiårene før 1814, nettopp de Gamle dage tittelen viser til. Men også 1850-årenes nye verden i Christiania, den verden Conradine skriver fra og til. (En byverden som utrolig nok på omtrent samme tid rommet både Conradine Dunker og Welhaven og Camilla Collett og den unge Bjørnson og Aasmund Olavsson Vinje og Ivar Aasen og Marcus Thrane og Asbjørnsen og Moe og Landstad og den unge Ibsen, for å nevne bare noen få: Hva slags system, hva slags øyeblikk, hva slags samfunn er det som produserer så mye forskjellig språk, og av så avsindig høy kvalitet?)
I tillegg inneholder Gamle dage tukthuset – omtrent slik Mitter Lunds tegning fra 1745 gjør det. Det er ikke mye som står i Conradine Dunkers tekst om tukthuset, men det er litt: Små bilder overlevert blant scenene og bildene forfatteren forsøker å bevare fra tida som er tapt. I Gamle dage husker Conradine hvordan det så ut inne i tukthuset, hun beskriver lukta inne i gårdsrommet for oss, hun forklarer at besøkende ved inngangsdøra på vei inn passerte en slags stokk som fangene ble lagt over for å piskes når de kom til huset første gang – de tukthusansatte kalte det «Velkomsten», du kan se for deg hvordan de flirte av akkurat det. Hun minnes også hvordan man kunne gjenkjenne tukthusfangene ute i gatene i Christiania, for huden deres hadde en helt spesielt kvalm, gulaktig farge som i byen gikk under navnet «Tugthuuscouleur». Hun forteller til og med om en gang hun besøkte tukthuset selv som ung jente, hun var sammen med en av tjenestepikene som omga henne i oppveksten – i teksten tar hun oss med helt inn og opp i rommet i andre etasje der de kvinnelige fangene oppholdt seg om søndagene, hun lar oss komme ansikt til ansikt med en av de enslige mødrene som levde livet sitt her. Samtalen skal akkurat til å begynne da fortellingen bryter av.
Tenk for et vidunder at sånne kilder finnes – tenk at så mye av den flyktige og forsvunne og forferdelige fortida fortsatt kan overleve på den måten! Tenk at Conradine Dunker bevarte dette i minnet! Hvorfor gjorde hun det, hva betydde disse tukthusminnene for henne, hva var det som gjorde at hun tok dem fram igjen et halvt hundreår seinere når hun skulle fortelle familie og venner om den verden som ikke lenger fantes?
I neste og avsluttende del: Trygve Riiser Gundersen forsvarer fortidas tausheter, oppdager en gammel grønnstripet bukse og tvinges til å innrømme at han selv leser historiske romaner.
(Teksten er basert på et foredrag holdt på Forfatterseminaret på Nansenskolen under Norsk Litteraturfestival på Lillehammer, 24. mai 2023. Teksten er forøvrig endret etter publisering, blant annet ble Milter Lund opprinnelig omtalt som Mitter Lund; enkelte illustrasjoner er også byttet ut. For nærmere redegjørelse, se fotnote 1.)
Født 1970. Forlagsmedarbeider og kritiker. Seneste bok: Haugianerne. Enevelde og undergrunn (Cappelen Damm, 2022).
Fotnoter
1.
Originalen befinner seg på Nasjonalbiblioteket i Oslo og kan observeres digitalt her: https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digifoto_20221125_00022_blds_01731_justert. Milter Lunds tegning er særlig kjent i offentligheten i forbindelse med at den ble reprodusert som utbrett i Ludvig Daaes byhistoriske klassiker Det gamle Christiania, (Christiania: Cappelen 1891). Etter 1891 har flere – deriblant meg selv i den først publiserte utgaven av dette essayet – antatt at denne reproduksjonen hos Daae var en nøyaktig fotografisk kopi av originalen. Men Daaes reproduksjon er i stedet lagd ut fra et såkalt pantografi – en kopi produsert ved hjelp av en pantograf, et særegent redskap som før Xerox-maskinen ble brukte til å kopiere tegninger i en forstørret eller forminsket skala. Pantografier er imidlertid ikke nøyaktige kopier, har jeg nå lært, og den store papiroriginalen ser nokså forskjellig ut fra reproduksjonen hos Daae. Den aller viktigste forskjellen er kanskje at Milter Lunds navn i reproduksjonen er gjengitt som Mitter Lund, på grunn av en strek som har blitt for lang under pantograferingen. Den feilen har forplantet seg til flere referanseverk, før den til slutt havnet i mitt essay. Den hemmelighetsfulle tegneren og auditøren jeg skriver om her heter altså uomtvistelig Milter Lund – jeg er glad hvis jeg nå kan bidra til å gi ham hans rette navn tilbake. Det er bare å beklage feilene i den opprinnelige versjonen av essayet, som nå er rettet opp – i tillegg til at illustrasjonen nå er hentet fra Nasjonalbibliotekets original. En stor takk til den årvåkne og alltid like kunnskapsrike Arthur Tennøe på Nasjonalbiblioteket, som raust ryddet opp i misforståelsene mine.
2.
Informasjonen om Milter Lund er hentet fra Olai Ovenstad: Militærbiografier. Den norske hærs officerer fra 18. januar 1628 til 17. mai 1814, bind 2, Oslo: Norsk slektshistorisk forening 1949, s. 134. Se også oppslaget om ham i Norsk kunstnerleksikon på nett, nkl.snl.no.
3.
Vi kan selvfølgelig gjette, ut fra de spredte opplysningene vi har. På tegningen omtaler Lund seg selv som «reduceret auditeur». Det vil i samtidas terminologi si at han var erklært overtallig i offiserstillingen sin, og ikke for øyeblikket tjenestegjorde. Den som var «reduceret» fikk likevel beholde den militære tittelen sin, kanskje også en viss lønn av staten i påvente av en mulig ny posisjon. De militære rullene viser at Lund ble «redusert» fra auditørposten sin i april 1744, og ikke kom i aktiv militær tjeneste igjen før seinsommeren 1751. Det året Milter Lund tegnet prospektet, var han altså uten full fast inntekt fra staten. Kanskje tegnet han derfor utsikten over Christiania som en slags egenreklame, for å få demonstrert talent eller initiativ eller lokalkunnskap overfor folk som kunne gi ham jobb. I så fall er det naturlig å se for seg at tegningen ble lagd til en av Christiania-samfunnets viktige menn på 1740-tallet, enten i storborgerskapet eller i den militære ledelsen. Det enorme formatet styrker en sånn antagelse. Formatet er sikkert også med på å forklare at prospektet ble tatt vare på, og til slutt havnet i våre arkiver i dag. Takk til Ola Teige for opplysninger om hva det ville si å være «reduceret» i en norsk 1700-tallskontekst.
4.
Selv de små ytterligere bitene vi har bevart av den gåtefulle Milter Lunds liv, hører til inni her, mener jeg. Ifølge den siste av kildene som gir oss litt informasjon om auditør Lunds liv, nemlig oberstløytnant J.C.W. Hirschs håndskrevne Fortegnelse over danske og norske officerer nedtegnet mellom 1888 og 1907, fikk vår helt altså på ny stilling i militæret i 1751. Noe må likevel ikke ha vært helt riktig: Allerede i 1753 søkte Lund seg vekk fra auditørstillingen i det Norge han hadde tegnet så vakkert, fordi han ikke kunne «taale Klimatet». Kildene opplyser ikke om Lund faktisk endte med å overdra stillingen, slik han fikk tillatelse til, men i 1761–63 tjenestegjorde han i alle fall i det midlertidige norske grensevakt-detasjementet i grevskapet Holstein nord i Tyskland. Selv om klimaet muligens var bedre i Holstein enn i Christiania, endte Lund tilbake i Norge, hvor han døde i 1765 på gården Bredtvedt i Aker, som han eide. Sånn: Nå vet du trolig mer om Milter Lunds liv enn noen har gjort på et par hundre års tid. Lenke til den relevante siden i Hirschs fortegnelse: https://www.sa.dk/ao-soegesider/da/billedviser?epid=22712790#471856,84400038. Og en stor takk til Ola Teige for virtuose kildesøk rundt dette. (Gården Bredtvedt ble seinere kjøpt av Hans Nielsen Hauge, så for min del henger alt virkelig sammen med alt på dette punktet.)
5.
Kanselliets erklæring er sitert i sin helhet i Trygve Riiser Gundersen: Haugianerne. Enevelde og undergrunn. Bind 1: 1795–1799, Oslo: Cappelen Damm 2022, s. 563–64. Jeg skriver om tukthuset på side 567–613 i den boka, her finnes også referanser til relevant litteratur om tukthusbygningen og dens historie.
6.
Hovedinngangen til fengselet lå omtrent vis-à-vis der Gunerius ligger i dag – det vil også si omtrent der deler av Plata-miljøet nå har blitt fordrevet, det er en slags hukommelse i det. Tukthusbygget ble altså endelig revet i 1938, og Arbeidersamfunnets plass med Samfunnshuset (Sentrum scene) samt de moderne kvartalene rundt ble anlagt på det gamle tukthusområdet. Deler av tukthusmuren kan fortsatt ses på begge sider av Calmeyers gate. Under gravearbeider på Arbeidersamfunnets plass i forbindelse med at det kom et nytt trafikkmønster der på 1980-tallet, oppdaget man deler av den gamle tukthuskirkegården under plassen. Etter en enkel utgraving ble den gamle kirkegården på ny fylt igjen og asfaltert, i dag spaserer vi oppå den. For de som vil lese mer om utgravingen, samt om de oppgravde skjelettene fra tukthuskirkegården som i dag er en del av samlingene til Universitetet i Oslo, går det an å klikke seg inn på denne artikkelen: Rose Drew / Gwyn Madden: «Loss of identity in nineteenth-century Norway: Oslo's House of Correction», i Journal of the Royal Anthropological Institute, Special Issue: Forensic anthropology, Vol. 29, nr. S2, september 2023, s. 94–115, https://doi.org/10.1111/1467-9655.13994
7.
Se Arno Berg: «Tukthuset» i St. Hallvard 1937, s. 47–87.
8.
Hilary Mantel: A Memoir of My Former Self And Other Writings, London: John Murray 2023, s. 246. Sitatet her er hentet fra den første av en serie foredrag Mantel i 2017 holdt om den historiske romanen, de såkalte Reith Lectures – foredragene anbefales på det varmeste.
Den historiske romanens umulighet (del én) | Vinduet.no
