Om økoromaner og økokritikk

Et sentralt motiv i Carl Frode Tillers roman Begynnelser er sivilisasjonens miljøomkostninger. Hovedpersonen Terje jobber som naturforvalter hos Fylkesmannen i Sør-Trøndelag. Når hytteutbyggere søker om å få bygge ny vei inn på vidda eller næringslivet krever større parkeringsplass rundt det nye handlesenteret som bygges på åker og eng, går jobben hans ut på å utrede mulige konsekvenser og undersøke om byggeprosjektene vil ramme lokale økosystemer, livsrommet til insekter, fugler og dyr. Dette motivet er overordnet i Begynnelser og gjør at man kan og bør lese den som en økoroman. Økolitteratur er betegnelsen på litteratur som på en eller annen måte tematiserer menneskets rolle i vår tids eskalerende globale oppvarming og miljøødeleggelser.

Det fremgår av listen med «kjelder» bakerst i Begynnelser at Carl Frode Tiller har benyttet fagkunnskap skrevet av blant annet biologer, naturforvaltere og naturforskere. I en egen takkeliste, også plassert bakerst, er en biolog ved Fylkesmannen i Sør-Trøndelag blant de som trekkes frem. Lån av naturvitenskapelige kilder er karakteristisk for økolitteraturen – og ikke bare litteraturen; den samme tendensen gjør seg gjeldende i en rekke kunstprosjekter. Kunstnere samarbeider med naturforskere og andre folk som kan bidra med naturfaglige innspill. Her kan nevnes kunstnerne Randi Nygård og Karolin Tampere; Dei viltlevande marine ressursane ligg til fellesskapet er navnet på både en utstilling og en svært anbefalelsesverdig bok fra 2017. Tittelen gjengir § 2 i havressursloven av 2008, og redaktørene Nygård og Tampere spør: «Kva kan lover og forvaltning fortelja oss om forholda vi har til naturen og til omgjevnadene våre?» Boken består av bidrag fra 26 forskere, forfattere, filosofer, jurister og kunstnere. Ved å knytte til seg forskere med ulike kunnskaper legger de til rette for en bred undersøkelse av lovteksten. Hva ligger i lovens økosystembaserte forvaltningstankegang, spør de. Hva betyr lovtekstens formulering «ligg til»? Hvilket «fellesskap» sikter den til? «Kva er ressursar og kva er ikkje ressursar? Er fellesskapet ein del av økosystema, og økosystema ein del av fellesskapet? Kva verdiar har naturen utover å vera ein ressurs?» Spørsmålene er både mange og gode. Redaktørene ønsker å undersøke lovteksten filosofisk, poetisk og faglig.

Også i Tillers Begynnelser spiller loven om biologisk mangfold en rolle. Flere scener viser at utbygging av infrastruktur skjer på bekostning av rødlistede arter. Habitater forsvinner, biosfæren blir tynnet ut. Såkalt «inngrepsfri natur» forsvinner hvert år i Norge. Romanen berører dermed prinsipper som er nedfelt i naturmangfoldloven. En forvaltningsplan det blir referert til i romanen (og som oppgis i kildelisten bakerst), bygger på naturmangfoldloven. I loven heter det:

«Etter § 8 i naturmangfoldloven skal offentlige beslutninger som berører naturmangfoldet så langt det er rimelig, bygge på vitenskapelig kunnskap om arters bestandssituasjon, naturtypers utbredelse og økologiske tilstand, samt effekten av påvirkninger. Videre skal kunnskap som er basert på generasjoners erfaringer gjennom bruk av og samspill med naturen vektlegges.»

En demrende miljøbevissthet

Før jeg går mer konkret inn på Tillers roman, vil jeg si noe om den lesemåten jeg benytter når jeg kaller den en økoroman. Økolitteratur utgjør et felt som er sterkt voksende både internasjonalt og i Norge. Særlig de siste 20 årene har mengden økodikt og økoromaner vært i enorm vekst. Det er etablert tverrfaglige kollektiver som undersøker forholdet mellom skjønnlitteraturen og våre fysiske omgivelser teoretisk: Dette har resultert i fremveksten av en økokritikk, hvor filologer, samfunnsvitere, forskere innen naturvitenskap og «environmentalists» innleder faglige samarbeid. For snart tre tiår siden etablerte amerikanske litteraturforskere innen dette feltet en egen organisasjon, The Association for the Study of Literature and the Environment (ASLE). Samtidig som det skrives mye ny økolitteratur, ser vi også at den eldre litterære kanon leses med en ny, økokritisk bevissthet. Nyorienteringen synes iblant å være utløst av en undring i form av faglig selvkritikk: Hvorfor har litteraturvitenskapen fortrengt disse spørsmålene før? Det har jo ikke manglet litteratur som bygger på erkjennelsen av miljøødeleggelser eller av at biologisk mangfold er truet av menneskets levemåte. For eksempel skriver Sissel Furuseth, litteraturforsker ved UiO, i Filologen at hun nylig gjenleste Amalie Skrams Forraadt (1892) og ble klar over at visse perspektiver i boken «hadde gått meg hus forbi da jeg leste [den] første gang». Nå slår det henne: «Romanen handler jo om miljøforurensning.» Den kan leses økokritisk. Furuseth setter ord på en sentral erkjennelse som leser: Enkelte bøker forandrer seg over tid. Det sier ikke bare noe om litterær kvalitet, men om at våre lesemetoder og vår identitet som lesere endrer seg over tid – de reflekterer at verden er i endring. Furuseth undrer seg over at hun ikke la merke til miljøproblematikken tidligere. Hennes forklaring er at «mitt skifte av oppmerksomhet henger sammen med endringer i teoretisk skolering». Da hun leste Forraadt første gang, var man var mer opptatt av det psykologiske, det uutgrunnelige og komplekse. Dette førte til at «[n]aturen ble fortrengt».

Et annet forfatterskap som nå blir lest økokritisk, er Knut Hamsuns. Høsten 2018 utga Henning Howlid Wærp en bok med økokritiske Hamsun-lesninger. Også Ibsen leses med andre briller enn før. Lest som et økokritisk teaterstykke har En folkefiende (1882) nærmest fått nytt liv i internasjonale fagtidsskrifter og antologier. Litteraten Paul Lindholdt ved Eastern Washington University mener at det finnes mange romaner og dikt som behandler naturen og livsmiljøer, men at det er langt mellom teaterstykker som gjør det. Greg Garrard, en hyppig sitert økokritiker ved The University of British Columbia, skriver at «An Enemy of the People is, to my knowledge, the only work by a major dramatist to incorporate an explicitly environmental dimension. […] It was performed in Tokyo in 1898 ‘as a protest against dangerous effusion from a chemical factory’». Han hevder at Ibsen-kritikere som regel enten har oversett En folkefiende eller nedtonet dets samtidsrelevans. I stedet har man tolket stykket som en studie i tidløse, eksistensielle problemstillinger og betraktet referanser til samtiden som noe litt suspekt. Denne bemerkningen er relevant også i sammenheng med min analyse av bokanmeldelsene av Tillers Begynnelser. Anmelderne leste romanen på en måte som har klare likheter med det Garrard peker på. Ifølge Garrard har den anglisistiske Ibsen-kritikken hovedsakelig betonet det tidløse. Han mener lesemåten skyldes innflytelsen fra F.R. Leavis: «the field seems dominated by neo-Leavisites.» Leavis anses gjerne som nykritiker (se for eksempel Erik Bjerck Hagen i Litteraturkritikk) .

Det er ikke en feillesning å lese Ibsens En folkefiende økokritisk. Det er åpenbart at vår tids ødeleggelser av livsverdenen er i ferd med å gi filologer en bredere forståelsesmåte, og at politiserte lesninger i manges øyne er mer legitime enn på lang tid. Og dét selv om økokritiske lesninger også kritiseres for ikke å legge tilstrekkelig vekt på «litteraritet», komposisjon eller psykologisk tolking av hovedpersonen(e). Gitt det dominerende kulturelle klimaet i dag er denne kritikken selvsagt, og den ble fremsatt for eksempel i en anmeldelse av Henning Howlid Wærps bok Hele livet en vandrer i naturen (2018) i Klassekampen. Anmelder Jon Langdal anså at «[s]jølve sjangeren økokritikk er problemet».

Spørsmålet om hvordan økolitteraturen bør leses, er kronisk betent også når det ikke er like polemisk vinklet, og avgjort, som for Langdal. Er det snakk om en holdning som insisterer på at litteratur og lesning må være en sone fri for FNs klimapanel og bekymringene for verdens utvikling? Klarer ikke kritikken av økokritikken å ta på alvor premissene litteraturen ber om å bli lest på? Dette er kompliserte spørsmål med forgreninger som potensielt strekker seg langt ut over det estetiske feltet. I min drøfting av Carl Frode Tillers Begynnelser skal vi se at litteraturkritikken tenderer mot å vektlegge estetiske aspekter og den litterære tradisjonen, noe som igjen innebærer at romanens økokritiske aspekter vies liten oppmerksomhet.

En odyssé inn i et mørke

I Begynnelser følger vi perspektivet til Terje. Han er i midten av 40-årene idet romanen starter. Han befinner seg på sykehus, i et rom hvor noen snakker, men kan ikke delta selv. Han er nettopp brakt inn etter en bilulykke, et selvmordsforsøk, og svever mellom liv og død. Det er moren og søsteren som småkjekler, begge har røyksug, og de diskuterer hvem som skal gå først. Romanen har en inngang som er både tragisk, komisk og triviell.

Bokens kronologi fremgår av kapitteloverskriftene: Romanens andre kapittel heter «To dagar tidlegare». Det tredje kapitlet «Ein månad før det igjen», det fjerde «Tre dagar før det igjen», og så videre. Kapittel for kapittel beveger historien seg bakover i Terjes liv. Tidssprangene varierer fra et par dager, noen uker, til fire år, åtte år, fjorten år. Etter hvert har romanen beveget seg over i barndommen. Mot slutten går beskrivelsen av Terje som liten gutt med livet fremfor seg og den middelaldrende Terje som ligger for døden i sykehussengen, over i hverandre. Da har romanen beskrevet en personlighet som har gjennomgått store forandringer.

Begynnelser er en odyssé inn i et mørke. Det ville være feil å si at den beveger seg fra mørke – der han ligger kvestet etter bilulykken – mot en lys og konfliktfri barndom. Det er snarere et utbrodert mørke. Kronologien gir en gradvis boring bakover i livshistorien, uten at det fremgår klart om årsaken til selvmordet ligger i barndommen. Moren til Terje har vært psykisk syk helt siden han ble født. Terje og hans søster har begge grader av morens sykdom, men ulike personlige disposisjoner til å takle den. Hva slags sykdom er det? Tiller skriver ikke ut noen diagnose, men nevner «angsten og depresjonen, dette vonde som kom tilbake gong etter gong etter gong». Terjes mor har arvet sykdommen fra sin mor, og bestemoren har arvet den fra sin farfar.
Dette kan høres ut som et opplegg for en traust psykologisk realisme, men i scenene hvor hovedpersonen beskrives som biolog, skriver romanen frem en dialektisk motvekt til den litt forutsigbare patologisk-biologiske determinismen. Terje skriver rapporter om truede eller rødlistede arter i forbindelse med veiutbygging. Dette tillater at romanen går tett inn på det faglige, der økologi, biologi og engasjement for nærmiljøet må veies opp mot samfunnsinteresser. Mens mange av situasjonene i romanen er intime og kvelende slik vi kjenner det fra Tillers tidligere verk, gir de økologiske og biologiske perspektivene forfatteren mulighet til å vise romanpersonenes naturglede. Dette tilfører romanen variasjon og dybde.

Det økokritiske motivet er tvunnet inn i Terjes refleksjoner om arbeidet og om kollegene og hans samarbeid med dem på en konferanse og på en befaring. Når romanens handlingsplan – altså Terjes livsløp – i den siste delen har beveget seg over i barndom, er det økokritiske nivået ivaretatt i guttens innlevende identifikasjon med andre skapninger. Jeg skal vende tilbake til det. Først vil jeg se på hvordan hans betraktninger over naturen virker på to av romanens nivåer: fortellerteknisk og i personfremstillingene med sine underplot. Også disse nivåene bidrar til å gjøre Begynnelser til en økokritisk roman.
Den biologiske kunnskapen farger hovedpersonens psykologi og tilværelse, og former hans forståelse av menneskets plass i naturen. Dette fremgår blant annet i en scene fra en miljøkonferanse som Fylkesmannen i Sør-Trøndelag arrangerer. Terje forteller i sitt foredrag at det finnes områder med regnskog i Trøndelag der det vokser sjeldne typer lav: «Alle desse artane er raudlista […]. Og enkelte av dei, for eksempel trønderflekklav, er så sjeldne og så særmerkte for dei trønderske regnskogområda at om dei forsvinn herifrå, så forsvinn dei frå jorda. Dei blir borte. For alltid.» Han kommer inn på hva som truer de rødlistede artene: «Utbygging av veg, vasskraft og vindturbinar» samt skogdrift. Etter foredraget blir det spørsmål fra salen. En dame rekker opp hånden og innleder med å si at «no høyrest eg sikkert dum ut». Terjes reaksjon beskrives slik:

«Eg kjende eg vart glad med det same. Eg visste naturlegvis ikkje kva ho kom til å spørje om, men eg visste at ho kom til å spørje om noko mange lurte på, men ikkje torde å spørje om. Slik var det alltid når folk opna på den måten.

– Men er det så farleg, eigentleg? sa ho og trekte lett på skuldrene. – Om det døyr ut, meiner eg.

Det vart heilt stille i salen. Fleire av tilhøyrarane såg på kvarandre og himla med auga, andre lét som om dei måtte ta seg saman for ikkje å le. Eg vart irritert, nesten sint med det same. Ikkje på henne, naturlegvis, men på dei som satt der og lét som om dette var eit spørsmål dei aldri hadde stilt seg før, eit spørsmål som hadde eit så innlysande svar at berre barn kunne stille det.

– Det er ikkje dumt i det hele tatt, det er tvert imot eit veldig godt spørsmål, sa eg. – Det at artar døyr ut, er jo ein heilt naturleg prosess, det er noko som har skjedd sidan livet oppstod.»

Å foregripe sine kritikere

Kort oppsummert inntar han i resten av svaret sitt et utviklingsbiologisk perspektiv på artsutryddelse, og deretter blir svaret mer og mer knyttet til menneskets plass i utryddelsen, som en indirekte referanse til Elizabeth Kolberts pulitzervinnende bok Den sjette utryddelsen fra 2014, som for øvrig står oppført blant «Kjelder» i Begynnelser. Kolbert forteller om de fem første masseutryddelsene av arter og biologisk liv, som skjedde i førhistorisk tid. De var et resultat av naturens egne tilfeldigheter. Utryddelsen som skjer nå, er det mennesket som står bak. Terje svarer at «eg trur dei aller, aller fleste tenker slik du tenker […]. Det er slik vi er opplært til å tenke. Vi er sosialiserte inn i ein menneskesentrert kultur der andre artar blir tilkjente verdi etter kor lett vi menneske kan nyttegjere eller identifisere oss med dei».

Innlegget hans blir mer og mer politisk. Han etterlyser et oppgjør med «denne antropomorfismen som kan hindre den økologiske katastrofen», og han adresserer problemet: den globale kapitalismen. Mennesket ser på seg selv som en enevoldig hersker i naturen og velger politikere som lar det fortsette å leve i troen på at forbrukerkulturen kan fortsette i all evighet; masseutryddelsen får pågå ufortrødent.

I seminarsalen er Terje kraftig på overtid. Avdelingslederen kremter, først en gang, og så igjen, «ikkje berre éin, men tre gongar». Selv tenker han at engasjementet har tatt overhånd, «ordflommen min […] likna meir og meir på ein appell». Resultatet blir at Terje brått takker for seg og forlater forsamlingen i skam. Han har gått ut over sitt mandat som faglig embetsmann.
Scenen er tankevekkende fordi den på et vis forhandler med romanens kritikere. Romanen foregriper kritikeres etter hvert velkjente innvendinger mot økolitteratur, som er kalkert over gamle innvendinger mot politisk litteratur: kritikken av propaganda, noiaen for de som farer med paroler, for svart/hvitt- og god/ond-stereotyper. Tiller er klar over alt dette, og med en slik scene foregriper han innvendingene i romanen ved å la hovedpersonen selv uttrykke frykt for at miljøengasjementet skal ta overhånd. Når Terje bekymrer seg for at iveren skal skape avstand, eller at han skal tape ansikt, kan det leses som en innplotting av forfatterens bekymring for at kritikere vil støtes av miljøengasjementet. Han forhandler med tidens rådende estetiske smak. Det er som om romanen, på metanivå, forsøker å besvare spørsmålet om hvor mye engasjement en roman med rimelighet kan uttrykke uten å støte estetiske normer og antatt aversjon mot «for mye» engasjement. Ingen av oss kan vel påberope oss å vite hvor mye som er «passe», eller hvor «for mye»-grensen går. I Begynnelser er det som om de innebygde reservasjonene allierer seg med lesere som sanksjonerer engasjement når det tar overhånd. Det er en paradoksal posisjon for en roman med en engasjert hovedperson.

Igjen og igjen kommer romanen inn på at det finnes uendelig mange planter og levende skapninger vi er uvitende om eksistensen av. Kanskje er det lett å tenke at de er ubetydelige siden vi er uvitende om at de finnes – en menneskelig kortslutning. At de har sin plass i biosfæren, kreves det en annen kunnskap og innsikt for å forklare, som en krass påminnelse om naturens egenverdi. En rent estetisk orientert lesning vil se forbi dette økologiske temaet.

I felten samler Terje data som skal inngå i naturforvaltningens saksfremstilling, uten at dette nødvendigvis vil bli tatt hensyn til av beslutningstakerne. Han må kunne underbygge at vern er i overenskommelse med lovverket, og at den foreslåtte utbyggingen er i strid med det. Han vet at planter og insekter og amfibier er akutt truet, og at det er viktig å beskytte dem i deres leveområder. Historien har vist ham at logos, det saklige miljøperspektivet, ofte må vike for næringsinteresser. Han benytter derfor en viss patos og et element av overtalelseskunstens skuespilleri.

Han frykter hele tiden at engasjementet kan ta over, at det vil skremme og skape avstand. Et eksempel kan være når han på en biltur med datteren forteller om en utrydningstruet bille, elvesandjegeren, som hører til i landskapet de passer. Billens habitat er truet, når lupiner overtar, kan det gro igjen. Datteren er forundret: «Eg synest det er rart å tenke på at det lever eit dyr som er utryddingstrua … her, sa ho. – Det er liksom sånt som skjer berre i Amazonas.»

Han forteller at «det lever over 90 trua insekttypar berre ved denne elva». Hva kan hun egentlig svare? Hva er egentlig en adekvat reaksjon på slik informasjon?

Tiller fanger inn det uhåndterbare i at vi lever i en verden hvor artsmangfoldet uhyggelig raskt blir mindre og arter desimert, samtidig som vi mangler noe som gjør oss i stand til å ta dette inn over oss. Det blir presentert som tall, «90 insekttyper bare her». Men hva er lite? Hva er mye? Hva er verdien av en unik plante i den trivielle naturen med det trivielle handlesenteret like ved, når større parkeringsplass er mer bekvemt? Betyr det egentlig noe om den forsvinner? Mange av oss er uvant med å tenke på naturen på den måten, fordi den er så uendelig stor, og fordi vi bare vagt kjenner til biologiens tanker om økosystemer og nisjers sårbarhet. Begynnelser lar leseren bli oppmerksom på hva som står på spill, og det er en av romanens store fortjenester.
Datteren reagerer med å bli taus. Men faren tenker: «ho såg på meg samtidig som ho prøvde å ta innover seg det eg nettopp hadde sagt, det såg iallfall slik ut. Eg måtte ta meg saman for å skjule kor glad eg vart da eg såg det. Vi har ikkje vore så nær kvarandre på lenge, tenkte eg.»

Om datteren føler det likedan, det vet vi ikke.

Det engasjerte menneskets frykt for å skape avstand

Terjes faglige engasjement får vi vite desto mer om. Perspektivet er hans. Romanen inneholder flere situasjoner hvor han er på befaring i embets medfør. Det er en viss komikk i disse situasjonene. Iblant aner man at han er litt ertelysten. Han beskriver møtet med en ordfører: Kommunen vil gi tillatelse til at det bygges vei, slik at sauebøndene kan komme lenger inn på beiteområdene og et nytt hyttefelt kan bygges. En klassisk sak i dagens Norge. Terje, på sin side, har skrevet en folder om en truet blomst, «sørleg tinderublom», som man bare kjenner til 21 forekomster av i «heile verda, men ingen utanfor Skandinavia». Terje og kollegene har «jobba mykje og lenge for å ta vare på forekomsten av sørleg tinderublom på Dovre, og no satt vi i meklingsmøte med kommunen». Underveis i møtet er ordføreren skarp og aggressiv, og sier ting som at «det må da gå an å bruke hovudet sjølv om ein har gått på universitetet». Ordføreren mener at det slett ikke er blomsten som er truet, men «folk som bur i distrikta!». Han fyrer seg opp ved å insistere på by–land-skismaet. Romanscenen gir en realistisk ramme for hvordan naturforvaltere jobber. Det står ofte mye på spill. Å utkjempe et slag for en blomst det finnes bare 21 kjente forekomster av i hele verden, føles for Terje som å ha gode kort på hånden, men i realdistriktspolitikkens verden veier de økonomiske hensynene tungt.

Scenen gir et tydelig bilde av hvem Terje er. Faglig tyngde og engasjement bobler frem i en del scener. Han fremstår som mer helhetlig og besluttsom i disse situasjonene enn i det private. I møtet med ordføreren kan han være diplomatiet selv og slå fast at «[v]i får vere einige om at vi er ueinige». Kontrasten til besøkene hos den selvmedisinerende moren, eller møtene med søsteren, er slående. Der kommer kjeftamentet fort ut av kontroll. Han mister beherskelsen og bruker det at han er intellektuelt bedre utrustet, på en usympatisk måte. Han hater søsteren fordi hun, etter hans syn, har inntatt en offerrolle. Konfliktene eskalerer. En av romanens vondeste scener er bryllupet til Terje og Turid, hvor søsteren gjør et selvmordsforsøk. Det ender med at Terje får hele selskapet mot seg når han skjeller henne ut for å ville ha oppmerksomhet.

Flere scener fra Terjes ungdom viser ham som utagerende, ruset og aggressiv. En kombinasjon som skaffer ham trøbbel. En gang brekker han med overlegg armen på en mann. Han får samfunnsstraff. Han skjønner at han må ta grep og skifte miljø, han tar utdanning. Senere skal arbeidslivet by på noen utfordringer. Forholdet til kollegene er problemfylt. Han er innesluttet og blir utsatt for en type vennligsinnet erting som iblant går over i slem mobbing.

Dette problemfylte tjener flere hensikter i romanen. Ikke minst tjener det som kontrast til selve gleden over arbeidsgjerningen. Gang på gang understrekes denne gleden. En gang opplever han seg som «fylt av ei glede som fekk meg til å tenke på ordet høgtid, og eg ville at det skulle vare». En annen gang står det:

«Eg sette meg ned og fortsette på infosaka om storsalamanderen. Eg var glad i denne delen av jobben, litt fordi eg var glad i å skrive, og litt fordi det gav meg sjansen til å forklare allmennheita kor viktig det vi heldt på med, faktisk var.»

Til en kvinnelig kollega som har et godt øye til ham, og til begeistringen hans, betror han:

«Dei første åra eg jobba hos fylkesmannen, hendte det at eg prøvde å skjule kor spennande eg syntest det var […]. Eg hadde ei slags forestilling om at folk flest meinte at ein måtte ha eit veldig lite spennande liv om ein syntes det vi dreiv med, var spennande, og eg prøvde ofte å dempe min eigen entusiasme.»

Når den selvpålagte tilbakeholdenheten slipper taket, har han noe overskridende i seg. Samtidig klarer Tiller altså å beskrive det engasjerte menneskets ambivalens og frykt for å skape avstand. Etter at han har skrevet et kapittel i en forvaltningsplan, kan han tenke på seg selv som «byråkratiets Noa». Straks slår det ham at tanken er svulstig. Han har et ambivalent sinnelag, selvkritikken og den drepende ironien er tvangstankeaktig. Motkraften er en overstadig naturglede eller tilfredsstillelsen ved å skrive i embets medfør: «Eg kjende meg djupt tilfreds, og ikkje berre med det same, men i fleire timer etterpå.» Han kjøper til og med blomster til kona. Glede og tid (varighet) er et melankolsk tema.

Jeg har kommentert hovedpersonens psykologiske stemninger fordi dette henger sammen med den økokritiske lesningen av Begynnelser, en lesning som ser Terjes betraktninger rundt biosfæren i sammenheng med hans personlighet. Terjes oppmerksomhet er viet korallene i Trondheimsfjorden, som svekkes av CO2, og det er referanser til forskning av Hjalmar Broch og Kirrily Moore og til det maritime verneområdet ved Tautrarevet, hvor det legges sjøkabler i forbindelse med petroleumsvirksomhet. Vi kan lese om en sommerfugl kalt «tiriltungeblåvenge» , og om at Terje drømmer om at alle norske rødlistede arter blir lest opp slik navnet på alle som døde i tvillingtårnene den 11. september 2001, ble lest opp. Noen av romanens fineste partier beskriver Terje som barn, når han identifiserer seg med dyr og insekter. Brått kommer det over ham: Han er en sommerfugl som flakker uberegnelig hit og dit: «eg løfta vengane, eg hadde skinande blå venger med svarte og oransje flekkar og ein kvit, frynsete kant.» Innlevelsen er så sterk at han tilsynelatende verken kan eller vil bryte fortryllelsen når en kamerat spør hva han driver med. I et annet parti forestiller han seg at han er blitt en gaupe. I andre kapitler «blir» han en flue, en trost. Når han oppfatter lyd på en annen måte enn synsinntrykket tilsier, og det gir en slags synestesierfaring, tenker han: «korleis kunne eg høyre dette, kven sin hørsel var dette». Han antar at det kanskje må være en ugles hørsel. Identifikasjonene blir en parallellvirkelighet, både når han er alene og sammen med andre. En annen gang han har fått ekstremt god hørsel finner han ut at han er blitt en vortebiter, en løvgresshoppe som kan høre lyder på 100 000 hertz. Mennesket kan bare høre lyder på 18 000 hertz.

Slike partier står i kontrast til en oppvekst med en mor som er psykisk syk. Dyre- og insektverdenen representerer både en flukt og noe som har egenverdi, en åpning inn mot noe som nærer fantasien og innlevelsesevnen. Den voksnes engasjement for økosystemene gir mening innenfor en slik ramme. Det gir tilværelsen mening.

Terjes fantasiflukter og identifikasjoner gir hans liv mening og gjør at han til et visst punkt (selvmordet) klarer seg forholdsvis godt sammenliknet med søsteren. Den utagerende søsteren mistrives intenst når moren tar med barna og flytter; hun blir aggressiv og vulgær når hun tiltaler nabodamer, blir stygg i kjeften overfor moren. Terje søker derimot tilflukt i «gammalskogen» utenfor det nye byggefeltet. Hans relasjon til naturen er karakterbyggende. Måten dette integreres på i romanen, er med på å skape plotet, vise sammenheng mellom barndom og voksenliv. Som voksen tenker den samme personen, idet han følger en sommerfugl med øynene og får tårer i øynene: «Vi menneske burde utvide nestekjærleiksbodet, tenkte eg, vi burde leve slik at dei andre artane saknar oss den dagen vår art er borte frå kloden.» Det er en menneskesentrisk tankegang; kanskje bør den forstås i lys av hans suicidale side.

Den oversette parateksten

Vi kan gå et lite steg videre, til «kjelder» bakerst i romanen; kildelisten må betegnes som en såkalt paratekst – en separat tekst «utenfor» selve romanfortellingen – som inneholder 17 referanser, blant annet til en forvaltningsplan, en handlingsplan, utredninger, forskningsartikler og faglitteratur. Boken rommer mye biologisk fagkunnskap om navngitte områder og bestemte arter i vann og på jord, planter og levende vesener. Kildelisten inviterer leseren på faktasjekk, den bidrar til å kaste lys både over forståelsen av Tillers skriveprosess og over selve romanens mange lag av mening. Leser man for eksempel «Forvaltningsplan for Gammelelva Naturreservat i Melhus kommune 2015–2025», som oppgis i kildelisten, vil man oppdage at Tiller siterer forvaltningsplanen mer eller mindre ordrett, og at spesifikk fagkunnskap er limt rett inn i romanteksten:

«Av vegetasjon er mandelpilkratt og gråorheggskog vanleg. I delane med opent vatn finst vidare flyteblad og langskotsjøeng av tjernaksartar, mens elvesnellesump, kvasstar, flaskestarr og sennepsgras dominerer i grunnare parti. I den største vasspegelen på austsida av E6 finst det små koloniar av hesterumpe, vassgro og sverdlilje, og på sørsida er det spreidd vekst av mannasøtgras. I sumpane finst det også andemat og skogsivaks, og dessutan vassplantar som klovasshår, sprikevasshår, småvasshår, mjuksivaks, småtjernaks, hjertetjernaks, stautpiggknopp og storb[l]ærerot, og ved munningen i nord vekst det meterhøge grastypar som skogrørkvein, strandrør, hundekveke og sløke.»

Virkelighetens forvaltningsplan er forfattet av saksbehandler/seniorrådgiver Jan-Erik Andreassen. I Begynnelser leser vi at Terje skriver kapittel fire i forvaltningsplanen, «lett framoverbøygd og med smaken av beisk traktekaffi i munnen».
I anmeldelsen av Begynnelser i Aftenposten trekkes det frem at romanen «er full av planter, insekter og fugler med fantastiske navn […]. Naturmotivet åpner for en hittil ubrukt prosalyrisk skrivestil hos denne forfatteren». Det er sant, men denne påpekningen burde ledet til en undersøkelse av om den prosalyriske skrivestilen har sammenheng med forvaltningsplanene som er oppgitt som referanse. Naturskildringene blir bare fastholdt som prosalyriske, altså estetisk vakre. Vurderingen av artene, det at de har «fantastiske navn», står her i veien for at fagkunnskapen om naturen blir undersøkt som sådan. Anmelderspråket henger fast i de begeistrede adjektivenes tankesystem. At romanen har en liste med referanser til forvaltningsplaner m.m., forbigås i stillhet.

Hvis leseren skal kunne si noe relevant om romanens sentrale motiv, biologisk mangfold, bør den strengt estetiske lesningen tones ned. Isolert sett er det selvsagt uproblematisk at anmeldere mener at naturbeskrivelsen er prosalyrisk. En slik beskrivelse er jeg for så vidt helt enig i. Men bare å betone det vakre og ornamentale ved Tillers språk, er utilstrekkelig, og viser ikke hvordan natur, miljø og økologi er vevet sammen med plotet. For det vesentlige, sett med hovedpersonens øyne, er at plantene er utrydningstruet. Vi må lytte til hva han sier, ikke bare hvordan han sier det.

Ville kritikere tatt like lett på det hvis Tillers paratekst i stedet besto av oppførte skjønnlitterære verk fra den nasjonale kanon? Selvsagt ikke! Anmeldere ville lagt for dagen en helt annen flid i arbeidet med å undersøke sammenhenger og forfatterens konkrete bruk. Man ville lagt sin ære i si noe om forbindelsen mellom Tillers verk og kanon. Men når parateksten har oppført verktitler som «Forvaltningsplan for Gammelelva Naturreservat i Melhus Kommune, 2015–2025» og «Utkast til forvaltningsplan for Rødberget marine verneområde», legger kritikerne derimot minst like stor ære i å ignorere det.

Anmelderen i Aftenposten trekker frem Henrik Ibsens Brand (1866) som forelegg for Begynnelser. Assosiasjonen til Brand-skikkelsen skyldes at Terje er en brennende idealist. Sammenlikningen legger sterke føringer for hva anmelderen anerkjenner som det sentrale i romanen, og legger beslag på en uforholdsvis stor andel av anmeldelsen. En slik lesning lukker romanen i noe som minner kraftig om en autonomiestetikk, selv om anmelderen nok ville ha frabedt seg å leses som representant for denne retningen. Autonomiestetikk betrakter, ifølge standarddefinisjonen, litteratur som et helt «særegent erfaringsområde som ikke kan forstås, kritiseres eller forklares tilfredsstillende ut fra kunstverkets relasjon til historiske, sosiale eller andre utenomlitterære forhold». I mine øyne er det åpenbart at andre kilder enn Brand er mer relevante, og at en autonomiestetisk tendens i lesningen av Begynnelser overser samspillet mellom hovedpersonens psykologi og drivkrefter og de strukturelle og narrative grepene som understøtter den økokritiske kunnskapen.

Anmelderne «glemmer» altså å nevne Begynnelsers paratekst. Dette forhindrer dem i å oppdage – og anerkjenne – romanens fremvisning av forhandlinger mellom naturoppfatninger og samfunnsinteresser. Dermed leses ikke naturbeskrivelsene på rett premiss. Et sentralt moment i romanen forsvinner. I 700-årsflommen (2016) skrev jeg om et åndelig klima hvor nettopp litteraturkritikkens neglisjering av økokritiske tema i litteraturen er den rådende normen. Lite er endret siden da. Jeg mener kritikken er lite lydhør for bekymringene og plagene som romsterer i enkelte verk. Er det ideologi eller middelklassens konformitet som forhindrer endringer på dette feltet? Når litteraturkritikk gir en misvisende bilde av økolitteraturen, er det naturligvis i seg selv en politisk ytring, en ideologi opphevet til estetisk smak. Kritikere vil nok forsvare seg med at de har liten plass til rådighet. Kritikken er suveren og uavhengig, men må veie sin suverenitet mot faren for å fremstå som autoritær og lite lydhør (noe som svekker tilliten til den). Man ser ikke hvordan den økologiske besettelsen former hovedpersonen, hans psykologi og blikk på tilværelsen, eller at Terjes tanker om menneskets plass i naturen former hans imaginasjon og drømmer. Romanplotet integrerer dette i klassiske Tillerske tema, som problemer i sosialt samvær, dysfunksjonelle familier, personlige kriser. I bryllupet beskriver Terje familien som «eit slags økosystem», gjestene begeistres av metaforikken, men plotets ironi er grusom: moren drikker seg full og søsteren går ut i elva for å «gi inntrykk av at ho ville ta livet av seg».

Avslutningsvis vil jeg trekke frem et siste eksempel på hva jeg mener med at romanens økokritiske tema former karakteren: I det fjerde kapitlet beskrives en skoleavslutning hvor det, etter at elevene har opptrådt, serveres kaffe og kaker. Terje overhører to av foreldrene snakke om at de nettopp har vært i Paris, de roser metrosystemet der, noe som får Terje til å tenke på slimsopp, arter som «heksespytt, trollsmør og ulvemjølk», som kan danne lange, tynne tråder som kryper rundt «på leiting etter mat, fortrinnsvis bakteriar eller restar av daudt, organisk materiale». Assosiasjonen går videre til japanske forskere som har utført et eksperiment hvor de «plasserte ein slimsopp midt i ein labyrint, for deretter å legge mat […] like utanfor den einaste utgangen. Det viste seg at trådane som bevegde seg inn i blindvegar, trekte seg tilbake etter berre kort tid, mens trådane som var på rett veg, fortsette heilt til dei fann utgangen». Terje blir sittende og tenke på at slimsoppen kan lage kompliserte nett som minner om tognettet i Japan. Denne faglige besettelsen gjør ham ikke videre sosialt kompetent. Tvert om er han sosialt utilpass. I stedet for å kaste seg med i samtalen, blir han sittende og lure på når han «ble slik».

Begynnelser borer dypt i et individs måte å reagere på at vi er en del av et samfunn hvor levemåtene fører til artsutryddelse og naturødeleggelse. Hovedpersonen Terje lever i manglende harmoni med de sosiale omgivelsene, ikke hele tiden, ikke like intenst alltid, men ofte; skjønt ekteskapet også inneholder lykkelige stunder, naturligvis. Romanen viser det plagede menneskets inkonsistente oppførsel og handlinger i klimaendringenes tid. Hvordan er det å leve i en tid som har brakt menneskeheten mot dens største utfordring noensinne? Litteraturen gir sin skjerv til å besvare spørsmålet.

LITTERATUR:

Sissel Furuseth, «Verden åpnet seg. Et økokritisk gjensyn med Amalie Skrams Forraadt (1892)», i Filologen 3/2018, s. 20–24.

Greg Garrard, «Poodles and Curs: Eugenic Comedy in Ibsen’s An Enemy of the People», i Culture, Creativity and Environment: New Environmentalist Criticism, red. av Fiona Becket og Terry Gifford, Rodopi, 2007, s. 115–134.

Erik Bjerck Hagen, Litteraturkritikk: En introduksjon, Universitetsforlaget, 2004.

Jon Langdal, «Økokritikk til besvær», i Klassekampen 15.12.2018.

Paul Lindholdt, «Greening the Dramatic Canon: Henrik Ibsen’s An Enemy of the People», i Explorations in Ecocriticism: Advocacy, Bioregionalism, and Visual Design, Lexington Books, 2015.

Jakob Lothe, Christian Refsum og Unni Solberg, Litteraturvitenskapelig leksikon. Kunnskapsforlaget, 1997.

Naturmangfoldloven, lovdata.no/dokument/NL/lov/2009-06-19-100

Randi Nygård og Karolin Tampere (red.), Dei viltlevande marine ressursane ligg til fellesskapet, utgitt som del av et større samarbeidsprosjekt, Ensayo #4, 2017.

Sindre Skrede: «Trenger vi den ville naturen?». 02.10.2016. https://www.nrk.no/natur/xl/trenger-vi-den-ville-naturen_-1.13107087.

Carl Frode Tiller, Begynnelser, Aschehoug, 2017.

Ingunn Økland, «Rått og vakkert portrett av destruktiv idealist», i Aftenposten 17.09.2017.