Profet uten ære

Det ville være lite rimelig å kalle Kjartan Fløgstad for en gretten forfatter. Snarere tvert imot, et gjennomgående trekk ved hans bøker er at de er preget av «humor, overskot, skriveglede», som han selv skriver som et tilsvar til en dobbeltanmeldelse av Dalen Portland (Samlaget, 1977) i tidsskriftet Syn og Segn (9/1977) av henholdsvis Atle Kittang og Tor Obrestad. Selv i de dystre romanene Kniven på strupen (Gyldendal, 1991) og Fimbul (Gyldendal, 1994) blir man ikke smittet av et tungsinn; forlater man disse bøkene tungsindig, får man skylde seg selv.

Dette trodde jeg var et relativt ukomplisert synspunkt å ha, men ad omveier kom jeg tidligere i vår frem til bind VI av praktverket Norsk idéhistorie, der Trond Berg Eriksen, Andreas Hompland og Eivind Tjønneland tar for seg perioden 1950–2000 under den idyllisk-ironiske tittelen Et lite land i verden (Aschehoug, 2003). Kjartan Fløgstad har, som eneste forfatter, fått en egen tekstboks, som jeg nå har lest flerfoldige ganger, men jeg skjønner fortsatt like lite av for eksempel et avsnitt som dette:

Ut av Fløgstads mange språklige og fortellertekniske sprell kommer det enkle budskapet at alt går til helvete. Det har han sikkert rett i. Men det er en profeti uten ære. For i det øyeblikket den oppfylles, er det for sent å stå frem og erklære: «Hva sa jeg?» Når harselasen blir så dominerende og det utopiske elementet er så fraværende som hos Fløgstad, truer det hele med å ende i svart og aggressiv misantropi. Det gale ved misantropen er ikke at han tar feil i det faktiske – menneskene er verd en syndflod og vel så det – men at han som uttaler en slik oppfatning, hever seg selv over menneskenes verden og fremstiller seg selv som et enslig unntak.

Jeg må innrømme at jeg ikke helt tror mine egne øyne, eller mistenker at det er noe intern humor på gang. Altså: Fløgstad som misantropisk dommedagsprofet, høyt hevet over det trivielle livet? Det får man si. Det får man sannelig si. Når jeg skal dyrke min hang til misantropi, har Fløgstad aldri vært et opplagt valg.

Jeg ble nysgjerrig og gikk til den rotete litteraturlisten bak i boken, men hverken i Øystein Rottems litteraturhistorie, Per Thomas Andersens ditto eller i den tankevekkende artikkelen «Kjartan Fløgstads forfatterskap» av Dag Østerberg (Syn og Segn 4/1995) finnes det dekning for noe slikt. Det måtte i tilfelle være hos Rottem, som i Inn i medietidsalderen (Cappelen, 1997) skriver om Fløgstad midt på 1990-tallet at «den tidligere så framskrittstro Fløgstad [har] mistet håpet om at utviklingen kan føre noe godt med seg». Men også her er det vanskelig å henge med, en naiv tiltro til utviklingen hører vel til andre sammenhenger enn de Kjartan Fløgstad har plassert seg i gjennom et langt liv.

Så kan man lure på hva slags kunnskapssyn som ligger til grunn, når det er galt å forholde seg til det faktiske, fordi man da havner i en uholdbar posisjon. Slår dette tilbake på Norsk idéhistorie? Har forfatterne bak bind VI havnet i en uholdbar posisjon? Eller forholder de seg ikke til det faktiske?

Kjartan Fløgstad skrev året etter pamfletten Brennbart (Gyldendal, 2004), med utgangspunkt i bind V av nevnte bokverk, ført i pennen av Hans Fredrik Dahl (De store ideologienes tid, 2001). Der påvises det entydig at Dahl (mfl.) ikke har dekning for sitt forsøk på klistre målrørsla til nazistisk tankegods: «Dahl brukar ikke kjeldene, han forgiftar dei.»

Det kan jo være at en slurvete og tendensiøs fremstilling var mandatet bak seks bind med Norsk idéhistorie, kanskje som en metakommentar til den idéhistorien som verket både søker å fremstille og nødvendigvis blir en del av. Jeg synes i alle fall det er mye ufrivillig humor i innledningen til bind VI: «At det skrives en omfattende norsk idéhistorie for første gang, er i seg selv en betydelig hendelse i den norske idéhistorien.»¹

*

Grunnen til at jeg rotet meg inn i dette ugjestmilde landskapet trenger jeg ikke å redegjøre for i detalj, men noe av bakgrunnen er det faktum at Kjartan Fløgstad er den eneste forfatter som jeg kan tidfeste nøyaktig når jeg (skum-)leste min første tekst av: Mandag 21. mai 2001, klokken ti over ni om morgenen. Den dagen var det eksamen i norsk hovedmål for de av årgang 1982 som hadde snublet inn på «skulevegen». Et lite tidsbilde er det vel plass til: Jeg kan ikke huske at jeg leste noe på forhånd, det var grunn til å forvente en såkalt plankeoppgave, og den hadde jeg tenkt å besvare. De foregående fire årene hadde jeg sprenglest Jens Bjørneboe, for å holde meg passe gretten, først og fremst, men jeg regnet nok med at jeg kunne bruke noe fra denne lesningen til å sikre i alle fall en ståkarakter, som alltid har vært tilstrekkelig for meg. Ikke minst hadde jeg tatt til meg et råd fra essayet «Slyngelalderen og den høyere skole», der Bjørneboe beskrev sin egen artiumserfaring på denne måten:

… jeg [satt] bevisst og tenkte på hvordan sensor ventet seg at en gymnasiast, som han ville kalle «moden», skulle besvare en hovedstiloppgave om Wergeland. Jeg tenkte på hvilke lektorer jeg hadde kjent, og jeg satte meg rolig og kynisk til å regne ut hva de stort sett mente om Wergeland, og hva de mente at en gymnasiast burde mene.

Det var på forhånd spekulert i om det kunne komme noe om Arne Garborg, 150 år etter hans fødsel, eller kanskje noe om realityserien Big Brother, som gikk som en farsott over landet den våren, men det slo ikke til. I 2001 var det også 25 år siden Bjørneboe forlot livet, jeg var på Veierland dødsdagen 9. mai, husker jeg, og bukket dypt, om enn noe vaklevorent foran hans grav – jeg var ikke russ, men ikke helt fremmed for å drikke øl heller. Men mitt private håp om å få en Bjørneboe-tekst til eksamen slo heller ikke til.

Vi kunne velge mellom fem oppgaver: To forutsatte kunnskaper om henholdsvis Camilla Collett og stiltrekk ved den norrøne sagalitteraturen og kunne raskt avskrives. Vi kunne tolke novellen «Gutten og bekken» av Johan Borgen, det virket som for mye jobb. Dermed sto valget mellom 1) en oppgave med utgangspunkt i et lite avisinnlegg av Kjartan Fløgstad, og 2) å sammenligne tekstutdrag fra AKU-AKU. Påskeøyas hemmelighet (Gyldendal, 1957) av Thor Heyerdahl og L (Cappelen Damm, 1999) av Erlend Loe «med tanke på innhold og språk».

Jeg dro gjennom det vesle språkpolitiske innlegget til Fløgstad. Under tittelen «Ikkje Amerika, men Amerika» anvendte han Oslo Høyres argumenter mot obligatorisk sidemålsundervisning på et annet fagfelt, geografi, for å frem det bunnfrekke ved dem. Greit nok. Men selve oppgaveteksten lød slik: «Gjør greie for hovedsynet i artikkelen. Pek på noen av virkemidlene forfatteren bruker, og vis den funksjon de kan ha. Skriv til slutt din egen kommentar. Begrunn synspunktene dine.» Jeg klarte ikke helt å se for meg hvilke synspunkter sensorene måtte mene at jeg måtte ha, og for øvrig skal en ha mer «humor, overskot, skriveglede» enn jeg var i besittelse av for å gå løs på noe slikt.

Forbausende mange resonnerte annerledes. Det var kanskje de to siste setningene som lokket folk til å velge akkurat denne av fem oppgaver, trygge på sine egne meninger, som de oppfattet som selvfølgelige, og for den del uangripelige – en mening er jo aldri feil? – som de sikkert var.

Da sensuren falt, viste det seg at strykprosenten var tre ganger høyere enn vanlig, og godt over halvparten som strøk på sin besvarelse, hadde tatt for seg Fløgstads tekst. Det virker utrolig, men visstnok var det flere som oppfattet Fløgstad dithen at han argumenterte for å fjerne undervisning om Sør-Amerika i geografifaget, og sluttet seg hjertelig til dette.³

Min sikkert ikke særlig åndfulle komparasjon av Heyerdahl og Loe skulle ikke bare ta utgangspunkt i tekstutdragene, med på veien hadde det såkalte Læringssenteret – en av forløperne for dagens forhatte utdanningsdirektorat – sendt en historiefilosofisk tese: «Reiser og erobringer av nytt land, av ny kunnskap, har til alle tider virket forlokkende på mennesker.» Det er jo en påstand som nærmer seg det meningsløse, en kan like gjerne og med full rett hevde det motsatte.

Men det er på dette sveipende, generelle og tilnærmet meningsløse plan jeg var vant til å oppholde meg, med et svært typisk Bjørneboe-sitat: «Den autoritære åndstype – formyndermennesket – er uten sted og tid.» I artikkelen «Sjel på tynn is» (Samtiden 4/1985) tok Kjartan Fløgstad blant annet for seg Jens Bjørneboe. Mannen, myten og kunsten (Gyldendal, 1984) av Fredrik Wandrup, og oppsummeringsvis skriver han:

Ifølge Fredrik Wandrup levde og virka forfatteren Jens Bjørneboe ikkje i landet Norge i tida etter den andre verdskrigen. Han eksisterer først og fremst i Wandrups arketypiske sjelelandskap, ute ved det store havet mellom kjærleiken og døden, der det verkelege er ein mental struktur, skapt av Carl Gustav Jung.

Dette hadde jeg nok ikke gjenkjent som kritikk, den gangen, og jeg har for så vidt fortsatt ingenting imot å plaske rundt i nevnte hav når det faller seg slik. Det er fristende å hente moralen fra diktet «Ny generasjon» av Georg Johannesen: «Ungdommen er nesten ond / og alltid kunnskapsløs / her behøver jeg ikke å gå i detaljer / det er nok å slå opp i et leksikon».

*

Det er ikke gitt at å få en forfatter presentert på en eksamen er den beste måten å sørge for videre lesning av ham på, men i forsøket på å orientere seg i retning av «landet Norge» har Fløgstad vist seg å være til god hjelp. Egentlig er jeg en litt for utålmodig leser til å få fullt utbytte av bøkene hans, de er gjerne kompakte, rike på opplysninger, referanser og allusjoner, det vrimler av navn og begreper, men likevel er det fullt mulig å lese en roman av Fløgstad i ett strekk, såfremt man ikke har så mye annet fore den dagen. Men hva man sitter igjen med etter et sånt strekk, kan jo variere.

Fordelen med en slik lesemåte er at man har en god unnskyldning til å lese bøkene på nytt, og stadig oppdage nye ting, eller ting som man burde ha husket, men tydeligvis hadde glemt. Da jeg gjenleste den såkalte militærromanen U3 (Samlaget, 1983) for litt siden, kom jeg over fenomenet «skotthyll», i en betraktning over trøndere og Trøndelag:

Området er også den einaste staden på kloden, og i alle høve dersom liberal teologi har rett i at det ikkje finst noko helvete, den einaste staden i heile universet der det blir spela såkalla skotthyll. […] Hadde det endå ikkje vore så tåpeleg! Hadde det berre ikkje vore så åndssvakt! Hadde skotthyll berre ikkje vore slik ein sinnssvak trønderidrett.

Det er ingen grunn til å tro at forfatteren her har benyttet anledningen til å si sin hjertens mening i kamuflert form, synsvinkelen ligger hos hovedpersonen Alf Hellot, og som den konkurransemannen han fremstilles som, er han forbannet over å ha blitt slått av en trønder kalt Kvaksen.

Jeg fikk et lite oppheng på skotthyll – man kaster en jernskive mot tre oppstilte treklosser, de tre såkalte munkene, i et forsøk på å velte dem – og forhørte meg litt rundt. Jeg har aldri hørt om det før – til tross for at jeg har vært mye i Trøndelag – men det er jeg tydeligvis ganske så alene om. Til og med folk som aktivt er uinteressert i sport, visste godt hva det var! Jeg måtte altså via Fløgstad for å få avdekket en flik av den trønderske virkeligheten som ligger rett utenfor døren for mindre distré folk.⁵ (Men litteratur slår over i virkelighet: I sommer skal jeg prøve skotthyll for første gang, kanskje jeg endelig har funnet mitt livskall.)

Kjartan Fløgstad som veiviser til folkeforlystelser og populærkultur kan man med fordel lytte til, eller krangle med, for den del. Men verdien av disse kaskadene av navn og fenomener – for eksempel i essayet «Havets blå bølge» (Etter i saumane, Gyldendal, 2016) som følger såkalt populærmusikalske spor ut fra slageren «Mot ukjent sted» – ligger for min del ikke i umiddelbar identifikasjon. Det er fånyttes å late som om jeg var tolv år gammel guttunge på 1950-tallet og hørte Elvis for første gang.

Verdien – ved siden av at man ved hjelp av lett tilgjengelige bøker kan bunkre opp anselige mengder av unyttig kunnskap – ligger for det første på et historisk plan: Dersom man lurer på hva de foregående generasjonene drev på med, er Fløgstads forfatterskap et sant reservoar. Jeg har ingen problemer med å plassere mine foreldre, og onkler og tanter og besteforeldre på begge sider innenfor den virkeligheten som han skriver frem. For å si det slik: Vi er alle tidsvitner, vitner til den tiden vi lever i, men noen får med seg mer enn andre.

For det andre, og vel viktigere, er det noe med holdningen til folk, en form for folkeskikk som man kan tilegne seg, eller gjenfinne hos Fløgstad, i mye større grad enn for eksempel hos Jens Bjørneboe. (Selvfølgelig er et sentralt poeng hos Fløgstad at man nettopp ikke trenger å gå til bøkene for å lære folkeskikk, men det ser jeg bort fra her.)

Om skoleromanen Jonas (Achehoug, 1955) skriver Fløgstad i «Sjel på tynn is», at Bjørneboe «går […] hissig til verks for å visa korleis eit demokratisk skulevesen øydelegg dei små og veike i samfunnet.» Torolv Solheim anmeldte i sin tid romanen i tidsskriftet Fossegrimen (2-3/1956), og fant

ein vammel tone av tysk småborgarmiljø, med tilsvarande snusfilosofi over seg. Mannspersonane vi møter har tysk syre i seg, både i det brautande og i det sentimentale. Vi blir invitert til eit slag mot salamandervesnet i skule og kulturliv, og sit att med ei kjøvande kjensle av å ha møtt salamanderkrypa på parnasset.

Mot denne elitetenkningen – «tysk» var nok ikke mer positivt for Solheim enn «demokratisk» var det for Bjørneboe på 1950-tallet – er det Fløgstad skriver om en annen Solheim, i noe som godt kan ses på som en selvkarakteristikk (Ved Roma port, Samlaget, 1994):

Heile Svale Solheims forfatterskap handlar om former for folkeleg forsvar og motstand mot øydeleggande krefter i samfunnet, enten desse kreftene var trolldomsmakter i naturen eller representerte makta, pengane, språket og prestisjen til overklassen.

Den enkleste, og helt sikkert sunneste, formen for denne motstand er latteren, hvis man har overskuddet til det. Folk som har lest Dalen Portland, vil kanskje huske yrkesskolens russetog, en passasje der man kan få verdifulle råd om hvordan man bør forholde seg til Aftenposten og alt dets vesen:

På planet satt det ein mann på ein benk på ein trikkeholdeplass og las aviser. Ved sida av han sto det eit par langrennsski og eit par stavar. […] Han satt og nynna på oslotonen og las oslo-aviser utan så mykje som eit smil, utan det minste hikst av latter. […] dei som sto på fortaua langs ruta […] låg langflate av latter, raude i andletet og med tårer i augo, med verkande mellomgolv og skjelvande føter. Da t.d. mannen opna Aftenpostens morgennummer på side 2, med eit vake, alvorleg og samfunnsbevisst uttrykk i augo, var det mange som ikkje klarte meir.

Andre og mer destruktive motstandsformer kan man også finne i rikt monn hos Fløgstad, det er mange figurer som seiler ut på fylla, for noen ender det i selvmordet eller i galskapen eller i terrorisme, total tilpasning er jo også et alternativ.

Men fremfor alt ligger motstandskraften i begrepet solidaritet. Jeg kunne gitt mange eksempler på hva dette vil si, men jeg får nøye meg med tre. For det første gjør Fløgstad en grenseoppgang mellom å være «solidarisk» og «snill» i U3. Alf Hellot, som i mellomtiden har blitt jagerpilot, har giftet seg over sin stand med bergenserinnen Linda Hysøen fra beste borgerskap, og det er hun som mener hun har fått en snill mann:

Så fattigsleg var forklaringa hennar. Snill. I motsetnad til solidarisk var det ein eigenskap Linda hadde begrep om. Ikkje frå slekt og venner, men frå […] tenarskapet. I alle år var solidariteten deira blitt kjøpt og utnytta av herskapet. Til verken dei eller Linda såg forskjell på solidarisk og snill.

En videre avgrensning kan man finne i Fyr og flamme (Samlaget, 1980). Den trauste arbeiderpartimannen Styrkår Bruhøl tenker i en sekvens tilbake på de gode tidene, flokken av arbeidere som forlot ettermiddagsskiftet på sykkel. Det er for øvrig i avslutningen av følgende sitat at Heming G. Gujord i Fløgstad verk (Samlaget, 2018) finner det mest pregnante eksempelet på «ein utopisk sentens» i hele Fløgstads forfatterskap:

Den tette straumen av sykkellykter. Slik var bildet Styrkår Bruhøl hadde av dei gode tidene, før rasjonaliseringa, før bilane, før innskrenkinga, før folk tok til å tenkja berre på seg sjølv, før alle blei småsjefar for dei dårlege tidene. Gullalderen. Sykkelens einskap i motsetning til bilanes monotoni, og innanfor einskapen variasjon heller enn likskap.

Og for det tredje skriver fortelleren Wim Runar Leite i samme roman om den fortvilte posisjonen han kan havne i som adjunkt på ungdomsskolen. Han har gått hele «skulevegen», og lengter – noe patetisk, kanskje – til samholdet i et arbeiderfellesskap, etter et fellesskap i det hele tatt, ikke minst når han uforvarende kommer over smugrøykende elever:

g er nøydd til å lira av meg nokre formaningar om det helsefarlege og kreftframbringande ved inhalering av nikotin, særleg i svært ung alder, og om korleis det går ut over kondisjonen, medan eg ikkje trur eg tar for hardt i når eg påstår at eg kunne gitt kva det så skulle vera for å ha stått på den andre sida av den muren av trass, hat, forakt, samkjensle og einskap som dei byggjer opp framfor dei tomma orda mine.

En kunne jo kanskje tenkt seg at det var mulig å finne et slags fellesskap på lærerværelset, men det er ikke et sted som står høyt i kurs i Fløgstads system (to av tre terrorister i romanen Fimbul har hatt sitt daglige virke på en videregående skole). Motstand nedenfra, samhold horisontalt, ut fra den analysen av verdenssituasjonen som trotskisten Hertingen gir i Fyr og flamme, i en av sine 1. mai-taler: «vi er rike fordi andre er lut fattige, og berre så lenge dei er lut fattige vil vi halda fram med å vera rike.»

Det kan være dette siste, da, som gjør at noen kan finne på å kalle Fløgstad en profet uten ære. Til dette er det å si at æresbegrepet neppe er særlig brukelig i moderniteten. Som Bertolt Brecht skriver: «I det systemet som de har laget / er menneskelighet en unntagelse». Rollen som profet hører også andre tidsaldre til. I stedet for slike tilslørende tåkeord kan man, med Georg Johannesen i diktet «Til og fra», slå fast at «småbarn […] faller og slår seg / på knærne også under kommunismen». Eller jeg kan med Kjartan Fløgstad, alias Wim Runar Leite, «peika på den barnslege forma for underhaldning som går ut på å sjå kor sakte ein kan få til å sykla, utan å falla av sykkelen.»

Teksten ble opprinnelig fremført under Vinduet og Gyldendals minisymposium i Hamsunsalen i Gyldendalhuset 11. juni 2024, i anledning Kjartan Fløgstads 80-årsdag 7. juni.