Døden i grammatikken

Blant studentene på forkurset i fonetikk og lingvistikk vårsemesteret 1997 – det obligatoriske kurset for alle spanskstudenter ved Universitetet i Bergen – ble det snakket om brevet. De som fikk 1.2 eller bedre på eksamen, ville få en invitasjon til å ta hovedfag i lingvistikk.

På den tiden var jeg besatt av syntaktiske trær. Et syntaktisk tre er en analyse av en setning etter hvordan setningsledd, fraser og ord er plassert i relasjon til hverandre. I motsetning til tørre tekster med avansert vokabular om conquistadorene i Latin-Amerika, ga et komplett syntaktisk tre meg en deilig, liten endorfinutløsning. Igjen og igjen og igjen. Selv om ikke målet mitt var hovedfag i lingvistikk, gledet jeg meg til å motta brevet, høytidelig ramme det inn og henge det opp i studentkollektivet.

Et par måneder tidligere hadde jeg kommet hjem til snø og julefeiring etter tre måneder på loffen i Latin-Amerika. Med meg hjem hadde jeg fire ukers spanskkurs og en amøbe i magen. Til avskjed fikk jeg med meg et gisseldrama i Peru. Den 17. desember 1996 tok geriljabevegelsen Movimiento Revolucionario Tùpac Amaru (ja, det er denne Tupac Shakur fikk navnet sitt fra) 500 gisler i den japanske ambassadørboligen, og Perus president Alberto Fujimori erklærte unntakstilstand og portforbud og ba alle utlendinger snarest stikke fra landet. Det var lite å gjøre med det, så vi reiste hjem tidligere enn planlagt.

Utslitt landet jeg på Skagen småflyplass på Stokmarknes i Vesterålen. Føttene verket etter at jeg hadde kjøpt altfor dyre og altfor trange sko under mellomlandingen i Roma, kroppen var skral etter over en måned med diaré og oppkast. Og spansken? De åtte daglige timene med privatundervisning hadde stort sett gått med til grammatikk – lydig og pliktoppfyllende hadde jeg pugget spanske verbbøyninger, men lært fint lite småprat og dagligtale.

Pengene til spanskkurset, oppholdet hos vertsfamilien med den 15-årige hushjelpen og verten som ropte høyere og høyere hvis jeg ikke forsto hva han sa, og den påfølgende backpackingen til Galapagosøyene, i Andesfjellene og på Titicacasjøen, ble finansiert av studielån og stipend. Kravet var bestått spansk grunnfag på normert tid.

Og selv om detaljer fra koloniseringen av Sør-Amerika – alle dens våpen, massakrer, sykdommer, årstall og mannlige heltebragder – var kjedelige, ble jeg oppglødd av latinamerikansk poesi og noveller.

Jeg ble fengslet av den argentinske novelleforfatteren Julio Cortázar (1914–1984), som transformerte en karakter til en annen – helt naturlig – bare ved hjelp av et verbmodus som ikke finnes på norsk, konjunktiv. Verbets modus viser intensjonen til avsender. Mens det i spansk brukes tre modi – indikativ (reelt), imperativ (bydende) og konjunktiv (hypotetisk) – bruker vi i norsk bare indikativ og imperativ, med noen få unntak i faste uttrykk, som i «fanden partere meg» (eksempel hentet fra Store norske leksikon). I dette essayet tar jeg for meg bare den semantiske bruken av konjunktiv, og ikke den omfattende regelstyrte grammatikalske bruken.

Vi leste dyster, vakker og vanskelig poesi av Alfonsina Storni (1892–1938), også hun fra Argentina. Konjunktiv kunne skape en egen stemning, en usikkerhet i leseren – hva skjer? Kan det skje? Er det umulige mulig? Ja! Det umulige blir mulig, bare ved å skifte verbmodus.

Jeg strevde meg gjennom disse novellene og diktene, jo mer motstand, jo hardere jobbet jeg, i alle fall etter å ha tillatt meg min daglige dose med syntaktiske trær. Og om jeg slet med helt å forstå diktene til Alfonsina Storni, så følte jeg dem – jeg forsto dem emosjonelt (og grammatikalsk). Poesien hennes var en lang lengsel mot døden, og døden hun lengtet etter var befriende, lettende, vakker. Døden var en seier, døden var skjønn.

Alfonsina Storni lengtet i livet også. Alfonsina som var ulykkelig forelsket i en gift mann. Alfonsina som ble beskrevet som stygg. Alfonsina som ble gravid med en kollega og fikk barn utenfor ekteskap. Alfonsina som fant en klump i brystet i 1935. Alfonsina som druknet seg ved Playa del Perla (Perlestranden) i badebyen Mar del Plata (Sølvsjøen), 46 år gammel.

Å, som jeg elsket dette, jeg elsket tyngden, skjønnheten. Jeg satt med Blå spansk-norsk norsk-spansk ordbok i den mørke lesesalen på Sydneshaugen og noterte med nyspisset gråblyant, slo opp i Conjugación del verbo – en deilig, liten gråbrun sak som tok for seg alle spanske verb med komplett bøyning av alle uregelmessige verb og henvisning til et nummer der det bare var å følge oppskriften.

Jeg var, og er, oppslukt av den spanske grammatikkens tydelige rett eller galt, og hvordan den samme grammatikken samtidig kan uttrykke tvil, usikkerhet, motsetninger og til og med ironi. Og som i grammatikken, så i poesien: Et dikt går også opp, det går opp i seg selv, opp i en følelse, opp i en tilstand, i en væren. Samtidig speiler poesien nettopp det usikre, det uforståelige, tilværelsens uutholdelige alt-het eller uutholdelige intet-het.

Og dette, dette kan på spansk uttrykkes gjennom en eneste verbbøyning. Ikke som på norsk, der det trengs opptil flere hjelpeverb og likevel ender i en knotete setningskonstruksjon. Ta for eksempel verbet å dø – morir på spansk, en konkret handling. På spansk kan subjektet inkluderes i verbet, det vil si at «jeg» er overflødig hvis jeg vil uttrykke «jeg dør»:

PRESENS

Muero Jeg dør

Muera Jeg dør?

PRETERITUM

Morí Jeg døde

Moría Jeg døde

Muriera Jeg døde?

Muriese Jeg døde?

PRESENS PERFEKTUM

He muerto Jeg har dødd

Haya muerto Jeg har dødd?

PRETERITUM PERFEKTUM

Hube muerto Jeg hadde dødd

Había muerto Jeg hadde dødd

Huberia muerto Jeg hadde dødd?

Hubiese muerto Jeg hadde dødd?

FUTURUM

Moriré Jeg skal dø

Habré muerto Jeg skal dø

Muriere Jeg skal dø?

Hubiere muerto Jeg skal dø?

PRETERITUM FUTURUM

Moriría Jeg ville dø

PRETERITUM PERFEKTUM FUTURUM

Habría muerto Jeg ville ha dødd

Å, som jeg beundrer det spanske språkets evne til å uttrykke det usikre så presist!

*

I 2003, fem år etter spansk grunnfag (hvor jeg hadde gjort det latterlig bra på eksamen takket være kunnskap om nettopp konjunktiv og feministisk argentinsk 1900-tallspoesi), gjorde jeg et nytt forsøk på å lære å snakke spansk ved å reise til Alfonsina Storni og Julio Cortázars hjemland Argentina og storbyen Buenos Aires. Målet var å gjennomføre intervjuer på spansk, siden jeg også hadde en rekke avtaler om frilansartikler på blokka.

Noen uker ut i oppholdet, etter å ha hatt daglige konversasjoner med en lærer som helst ville vært skuespiller og kommunist på heltid, etter å ha leid et rom hos en ung mann som jobbet for høyrekandidaten i presidentvalget og hadde norgeskomplekser fordi han var etterkommer etter en norsk nazist som flyktet til Argentina, og etter å ha fullført noen frilansoppdrag, blant annet å følge en kvinne som forgudet en avdød, middels popsanger som hun ukentlig tilbad på gravplassen – særlig husker jeg ektemannen, som hang i bakgrunnen, uinteressert, mens hun kysset gravsteinen inderlig – ja, etter noen uker, eller kanskje en måned, for jeg hadde også ferdigstilt en artikkel om at landet var konkurs (da også), sto jeg i en tettpakket buss med nesen presset oppi svette armhuler mens jeg hang i stroppen i taket det beste jeg kunne.

Jeg var på vei til en fotballkamp på Estadio Monumental, Argentina og Latin-Amerikas største stadion, med plass til 85 000 mennesker. Jeg jobbet med en reportasje om Iglesia Maradoniana (Maradona-kirka) og hadde et par dager tidligere intervjuet de tre grunnleggerne i nabobyen Rosario. Så vidt jeg oppfattet, var det lite konjunktivbruk i samtalen vår.

I dette kirkesamfunnet, som i dag har hundretusener av medlemmer, er Maradonas selvbiografi bibelen. Tidsregningen starter med Maradonas fødsel, fadervår med: «Kjære Gud, du som er på fotballstadionene, hellig er din venstrefot», trosbekjennelsen med: «Jeg tror på Diego, allmektig fotballspiller, skaper av magi og lidenskap», og det første av de ti bud: «Ballen blir aldri tilsmusset.» En families første guttebarn døpes Diego, alle medlemmer tar Diego til mellomnavn, kirkemedlemmene sverger på ballen, par gifter seg på fotballstadion – og i dette evangeliet var det selvsagt Guds hånd som satte inn 1–0, ikke Maradonas, da Argentina beseiret England i den berømte VM-kampen i 1986.

Og der, altså, midt i busstrengselen, i den hoiende, svette mannemengden, formulerte jeg en grammatikalsk korrekt – vakker og perfekt! – konjunktivsetning til mitt argentinske kampfølge. Jeg ville juble, dra et «tut-tuuut!» i stroppen jeg hang etter i midtgangen, men da jeg lykkelig og triumferende kommenterte min grammatikalske genialitet, virket det ikke som han hørte det jeg sa.

*

Tilbake til 1996 og mitt første møte med Latin-Amerika. Etter fire ukers spanskkurs i Ecuadors hovedstad Quito reiste jeg og studievenninnen min inn i Amazonas. I en liten uke skulle vi vandre til fots i jungelen og sove under åpen himmel. Det var her amøben kom inn i livet mitt – den satans amøben som senere forårsaket ti kilos vekttap og flere pinlige episoder, for eksempel i verdens største salt-ørken, Salar de Uyuni i Bolivia, dit vi satte kursen noen uker senere. Da hadde amøben funnet seg svært godt til rette i kroppen min, for å si det slik, og jeg måtte plutselig avgjøre hvordan jeg best skulle beholde en smule verdighet. Jeg hadde ikke mer enn et fikenblad av en busk å skjule meg bak, og jeg kjente at spruten var i ferd med å stå samtidig både foran og bak. Skulle jeg skrelle av meg klærne i en fart foran fire ukjente mennesker? Eller skulle jeg beholde klærne på og sette meg stinkende inn i bilen og kjøre et uvisst antall kilometer med de samme fremmede menneskene?

Ikke spør hva jeg valgte. Jeg tror jeg har glemt det.

I alle fall – den første dagen på vår ferd inn i jungelen, før amøben hadde meldt sin ankomst, kom vi til en elv. Strømmen var stri, vannet sto langt høyere enn normalt på denne tiden av året. Guiden vår kastet seg ut i elva, ble dratt nedover av den kraftige strømmen, men kom seg over et stykke lenger ned, han var sterk, han var bare muskler, han var fra Amazonas, han kunne dette. Løsningen for resten av reisefølget – to høye gutter og min høye studievenninne, og jeg, gjennomsnittlig høyde – var en trestamme på tvers av elva. En av guttene gikk først. Deretter gikk venninnen min. Hun holdt seg godt i stokken, som de to guttene og guiden holdt fast i på hver sin side av elva. Jeg så strømmen ta tak i henne, men stokken stoppet henne fra å bli dratt med.

Da hun var over på den andre siden, gikk jeg ut i elva. Sekken på ryggen var fylt med vanndunker, og jeg strammet den ekstra fast, drikkevannet var viktig, og det var tungt. Støvlene kjentes også tunge idet jeg gikk ut i elva. Jeg tok noen skritt framover, holdt meg godt i stokken, men vannet kom raskt høyt opp, altfor høyt! helt opp til halsen – og så forsvant beina under meg.

Sekken! Den tunge sekken gjorde det umulig å få overkroppen høyere opp av vannet, og den kraftige strømmen gjorde det umulig å sette føttene ned på elvebunnen. De ropte fra bredden, ropte at jeg ikke måtte slippe, jeg måtte for all del ikke slippe.

I mitt 22-årige liv hadde jeg erfaringer som hadde gitt meg et annet forhold til liv og død enn de fleste andre, uten at jeg reflekterte spesielt over det. I festlig lag kunne jeg gjerne utbasunere at det ikke spilte noen rolle for meg om jeg levde eller døde. Jeg ville jo ikke ha bevissthet om min egen død, så hvorfor skulle det bety noe? Jeg fulgte gjerne opp med en god latter. Dessuten kunne jeg noe nyttig, noe jeg heller ikke var meg bevisst: Jeg kunne koble ut kroppen. Jeg kuttet rett og slett ut følelsen av å ha en kropp fra halsen og ned. Jeg forlot meg selv mentalt.

Der jeg hang etter bare nevene midtveis ute i en stri elv i Amazonas, uten mulighet til verken å løsne sekken eller spenne av meg støvlene, kan jeg ikke huske at jeg kjente noen redsel. Ikke fikk jeg med meg hvor mye elvevann jeg slukte heller. Jeg bare handlet. Jeg lot simpelthen først en hånd, så den neste, gli bortover trestammen, og slik fortsatte jeg til jeg nådde fram til en av de høye europeerne, som strakk de hvite, lange armene sine ut til meg. Jeg minnes siv og busker og kvist og kvast der jeg delvis ble halt, delvis karet meg i land. Jeg husker ikke noen reaksjon etterpå heller. Vi bare fortsatte å gå videre inn i jungelen.

Si hubiera muerto …

Nei, jeg ville ikke dø den gangen i Amazonas. Ikke akkurat der, ikke akkurat da.

*

Alfonsina Storni ville dø.

I 1938 druknet hun seg. Jeg tror ikke på biografien om henne, som forteller at hun tok livet sitt bare fordi hun fikk beskjed om at hun hadde uhelbredelig brystkreft og led av smerter. Hun hadde alt skrevet de vakreste, mest dødslengtende diktene jeg noen gang har lest.

Alfonsina har kommet tilbake til meg de siste tre årene. Jeg vet hvorfor. Jeg vet hvorfor jeg igjen er blitt opptatt av konjunktiv og poesi, hvorfor jeg tenker tilbake på spansk grunnfag og min periode som syntaktisk tree hugger. Det er fordi grammatikken og poesien tilbyr gjenkjennelse, forståelse, gjenklang – til tross for at jeg ikke forstår helt. Poesien gir meg trøst, grammatikken gir meg svar, og sammen går poesien og grammatikken opp i en høyere skjønnhet, en enhetlig sannhet.

Vi hadde to av diktene hennes på pensum, «Epitafio para mi tumba» fra samlingen Ocre (1925) og det siste diktet hun skrev, og som hun sendte til avisen La Nación samme dag som hun tok livet sitt, «Voy a dormir».

«Epitafio para mi tumba» er et underlig dikt. På den ene siden er det tydelig: en kvinne beretter fra graven hvor godt det er å være død, men siste strofe er ironisk: Livet kunne vært verdt å leve om hun ikke hadde vært kvinne – samtidig er det som om deler av diktet unnslipper en fullstendig forståelse. Det er tåkete, uvirkelig, slik mental sykdom oppleves som både uvirkelig og virkelig – slik det var for meg da jeg var innlagt på Kronstad DPS i mars-juni 2022, og for første gang ga meg i kast med en gjendiktning – fordi jeg måtte, fordi jeg var dette diktet.

Inskripsjon på gravstøtta mi (Epitafio para mi tumba)

Her kviler eg, det står «Alfonsina» på gravstøtta mi.

Her kviler eg, og i denne brønnen kjenner eg ingenting. Eg slappar av.

Dei tåkelagde auga mine sender ikkje fleire blikk. Dei bleike leppene mine slepper ikkje ut fleire sukk.

Eg søv ein tung, evig draum. Dei kallar på meg, men eg vil ikkje attende.

Eg ligg under jorda, men den tynger meg ikkje. Vintervinden bles, men eg blir ikkje kald.

Pulsen min aukar ikkje i takt med våren. Sommaren modnar ikkje draumane mine.

Hjartet mitt gjer ikkje fleire byks. Eg er utanfor kampsona no.

Vandrar, kva kvitrar fuglen? Omsett den forstyrra songen for meg:

«Nymånen blir fødd og havet duftar som parfyme. Vakre kroppar badar i bølgeskummet.

«Ein mann går langs havet. I munnen har han ein bie, vill og fri.

«Under det kvite kledet ligg kroppen som vil ha ein annan kropp, ein som dunkar og døyr.

«Sjømennene drøymer i baugen, jentene syng frå akterenden.

«Mennene sett segl. Frå dei klåre grottene reiser dei mot ukjent land.

«Kvinna søv i jorda. I gravskrifta hennar raljerer livet, og leverer ei siste løgn: «Eg er mett av dage.»

Da jeg tok spansk grunnfag i 1997, klang en undertone i meg, en antydning om at det fantes et mørke i meg, et mørke som krøp fram om nettene, gjennom fleip i fylla eller i de detaljrike, voldelige marerittene.

Den gang fungerte Alfonsina Stornis dikt som en uforståelig trøst. Nå er de ikke lenger en uforklarlig trøst, men en tydelig røst: Det er greit å lengte etter døden. Døden kan være vakker. Eller – for ikke å bli beskyldt for å forherlige døden, modererer jeg det slik: Tanken på døden kan få døden til å framstå som vakker; døden som den endelige foreningen av livet med naturen. En endelig ro, en altomfattende fred.

Hvorfor dette tiltalte meg i 1997, skjønte jeg ikke, og jeg dvelte heller ikke ved det. Kanskje hadde jeg en ubevisst forståelse av at å tenke mer på dette ville være en for farlig vei å gå.

*

25 år senere kom Alfonsina og satte seg ved sengekanten min. Jeg lå under dyna med HELSEVESEN trykt med blå bokstaver på det stive, hvite sengetøyet.

Hun flyttet på nattbordlampen så den ikke lyste i øynene mine. Det tykke, hvite håret hennes lå som en ramme rundt det nesten barnlige ansiktet. Alfonsina sa hun visste hva hjertet mitt lengtet etter, at hun forsto meg, og at hun visste at ingen andre gjorde det. Hun sa at hun visste at jeg gråt, selv om jeg lå med ryggen til og gråt uten lyd eller bevegelse, slik jeg er så god til.

Hun sa at hun kunne kjenne smerten min. Hun sa at hun var glad i meg, og jeg følte den varme strømmen fra ordene hennes. Varsomt tok Alfonsina tak i skulderen min og snudde meg mot seg. Hendene hennes luktet så godt. Hun løftet hodet mitt forsiktig over i fanget sitt. Det grånende håret mitt skjøv hun bort, tåre etter tåre strøk hun bort fra de rynkete øynene mine – de samme øynene som da jeg var 16, 17 og 18 og så intenst lengtet etter å få ligge slik i et fang og bli strøket over håret mens en stemme mykt gjentok: «Så, så, så, jenta mi. Så, så.»

Alfonsina forsikret meg at hun ville gi ham beskjed hvis jeg skulle komme til å reise. Men hun ba meg om å bli. «Våren er kommet», sa Alfonsina mens hun kjælte med håret mitt. «Kanskje er du blind for vårens farger nå, men du kommer til å oppdage dem på ny. En dag skal du lykkelig lytte til knoppene som brister, og oppmerksomt følge våren som føder naturen, på ny og på ny.»

«Det gode her du er nå», fortsatte hun, «er at det ikke er kroker på vegger eller i tak, speilet på badet er av plast og vinduet er låst. Døren til takterrassen er stengt. Du slipper å ta ansvaret selv.» Hun så på meg, ventet til vi fikk øyekontakt. «Jeg skjønner at du ønsker å dø. Jeg vet hvordan det er.» Hun strøk meg over kinnet. «Men jeg er glad du ikke kan klare det.»

«Jeg tror du også er det», la hun til. «På et vis er du takknemlig for at du ikke kan klare å gjøre noe med dødsdriften din her.»

«Ja», mumlet jeg ned i fanget hennes.

«Du skal klare deg», sa Alfonsina mens hun pakket dynen godt rundt meg. «Du skal klare deg.»

Eg vil sove (Voy a dormir)

Blomstertenner, hårnett av dogg

Urtehender, kjære amma mi

Rei opp jordlakna

Og mosedyna

Eg vil sove, amma mi, følg meg til sengs

Plasser ei lampe ved hovudgjerdet

Sett den der du vil

Det blir bra uansett, vri den litt bort

La meg vere åleine: Høyr, knoppane brest

Ein himmelsk fot voggar deg i søvn

Og ein fugl kvitrar takta

slik at du gløymer … Takk. Å, ein beskjed:

om han ringer igjen

sei at han ikkje må spørje meir, for eg har reist …

PS. Jeg fikk 2.9 på eksamen i fonetikk og lingvistikk, med andre ord: Det kom aldri noe brev.

PPS. Forsøkene på gjendiktning av «Epitafio para mi tumba» (Ocre, 1925) og «Voy a dormir» (La Nación, 1938), er artikkelforfatterens egne.