Den endelige utlegningen om norsk film

Alle hater ungarsk film. Ikke globalt sett, kanskje, men der ungarsk film spiller en rolle, altså i Ungarn, der hater man ungarsk film med glød og iver. Magyarörzagi filmök idiotök! Hånropene gjaller gjennom bulevardene i Buda og Györ ved hver nye premiere. Ungarerne har europeisk rekord i selvmord. Det er ingen tilfeldighet ha ha – innrøkte filmkritikere i toneangivende ungarske trendpublikasjoner og stamkundene på slitne hapsburgske konditorier er skjønt enige derom. Det hender at en og annen ungarsk film henter hjem en pris fra utlandet, og i hjemlandets trange bakgater fylles badehusene av svette menn som bittert mumler om verdens dårskap, de spytter solsikkekjerner på flisegulvet og smir en ed rettet mot de forbannede liksomkunstnerne. Nomenklatura-arvinger! Pseudointellektuelle! Sigøynersønner og tyrkerkremmere!

En kort gjennomgang av europeisk filmdebatt

Nordmenns sadomasochistiske forakt for sin egen filmkultur er ikke helt unik. Med sin gjennomslagskraft, kjendisfaktor og sitt industriaspekt klarer film å engasjere i mye større grad enn teatersport, keramikk og bibliotekenes innkjøpsordning. I svært store land blir imidlertid filmindustrien for innfløkt til at man kan trekke fram helt konkrete tendenser, til at man kan lage en enkelt brøk og hevde at «slik står det til nå».

I stedet florerer sidesporsvurderinger som «2001: gjennombrudd for bayersk film?» og «I Cinecittás skygge: En gjennomgang av det eksperimentelle filmmiljøet i Trieste på 70-tallet».

Det europeiske landet der filmdebatten ligner mest på den som foregår i Norge er Irland. Til tross for fordeler som engelsk språk og en stri eksport av skuespillerfjes til Hollywood, er irske filmblader fulle av skribenter som på sine bylinebilder ser svært så bekymrede ut, og som beklager seg over at irer ikke ser nok irsk film, at man etteraper engelskmenn og amerikanere på den ene siden, at man satser alt for mye på den vakre naturen og den pinlige folkloren på den andre, og hvorfor er finanseringssystemet så dårlig? Og av og til finner man en optimistisk artikkel om en yngling som står foran et internasjonalt gjennombrudd – «Seamus O’Fliargh fra Sliamargh i County Cork har regissert animasjonssekvensene i den nyeste musikkvideoen til DreamWorks!» En annen gjenganger er glemte genier fra 60-tallet som filmklubben i Sligo skal bringe tilbake til heder og verdighet. På Island, et land det ellers er naturlig å sammenligne seg med, finnes det to typer filmer. De der man selv er statist, og de der ens fetter Braggi er statist. Okke som koster det dobbelt så mye å se en hjemmelaget film som en utenlandsk. Dette er en herlig, herlig tradisjon, men den har demografiske forutsetninger man i Norge dessverre ikke kan oppnå uten å sprenge seg vekk fra kjølen og gjeninnføre byllepesten.

Danmark er for tiden i en helt spesiell situasjon, i og med at man nylig har laget en rekke filmer som ikke bare er populære hjemme, men også selger godt i utlandet. Dette er selvfølgelig svært traumatisk for filmskapere i Norge, som opererer i et land med en tilsvarende befolkningsmasse, og tar utgangspunkt i et like bisart språk. Danmark blir stående som et bevis på at filmsuksess kan vedtas – med tilstrekkelige midler og departemental velvilje kan man sende statsborgere til Cannes og sørge for at de intervjues av mer glamorøse publikasjoner enn «Zeitschrift der Schandinavisches Freundschaftgesellschaft».

Det er slike politiske vedtak som har sørget for Norges posisjon innenfor vintersport, Norge er tross alt det land i verden som bruker mest penger på eliteidrett i forhold til befolkningen etter at DDR avlyste seg selv. Det er også politikk som gjør Amsterdam til verdens hasj- og pornohovedstad numero uno. «La oss gjøre Amsterdam til verdens hasj- og pornohovedstad numero uno! Het ist maar ejn geselliges idee!» sa de i byrådet en dag, og mer skulle det ikke til. Slikt handler bare om å bestemme seg.

Og derfor handler norsk filmdebatt en hel del om penger. Fordelen er at dette engasjerer svært mange mennesker. Ulempen er at debatten blir deretter.

Selvhatets liflige gleder

Det er nok av ting å hate i Norge, hvis det er det man er ute etter. Nyhetsformidlingen, for eksempel. VGs «Her er MORDERENS SOKK – hvem strikket den?» er nå så sin sak, men at det skrives og snakkes mer om fire russiske brannmenn sperret inne i et fjernsynstårn i Moskva enn om krigen mellom Eritrea og Etiopia, som hittil har krevd over 1 200 000 liv – hatpotensialet må da være stort nok? Men i stedet har vi en kultur der all debatt og meningsytring utelukkende mates av indignasjon og småskårenhet. Kirken har gjort seg til en samtaleklubb om homoseksualitet. Samfunnsdebatten handler om mennesker med mørk hud, en befolkningsgruppe på størrelse med innbyggertallet i Hamar. Og kulturdebatten, den som føres utenfor forlagshus og teateradministrasjoner og tilsvarende kannibalincestuøse losjer, den handler om norsk film. Vibeke Løkkebergs hus i Italia ergrer og engasjerer i langt større grad enn Almskogs gylne fallskjerm. Som om næringslivslederes valg og prioriteringer ikke påvirket skattebetaleres utgifter og gavn på samme måte som statssubsidierte kunstnere.

Den norske filmdebattens syklus

Men er alt sammen bare mørke og tristesse? Slettes ikke! Den voldsomme kritikken og skepsisen til til norsk film kunne aldri vært opprettholdt hvis ikke nye håp jevnlig ble tent, for deretter å slukkes brutalt. Ti kniver i hjertet, Budbringeren og Insomnia fikk filmdebattørene til å smile skjelmskt, som rulettspillere som nettopp har vunnet tilbake sin opprinnelige innsats og for et øyeblikk vurderer om de skal satse mer, eller om de skal si seg fornøyd og nøye seg med en drink før de går til sengs. Men vi vet alle at dette er et skinndilemma. Debatt og rulett er sine egne sykdomssymptomer, man satser øyeblikkelig mer. Gjennombrudd for norsk film! Her kommer guttemusikken! Gjett om kjerringa blir glad når jeg kjøper diamantring for halve gevinsten!

For det vil alltid være en godlynt kritiker der et sted. Det vil alltid være en pris for beste manus i Oberhausen eller Karlovy Vary. Det vil alltid være en fotogen og sympatisk regissør eller – i det siste – produsent, som gjør seg fint i blad. Og på P2 vil man intervjue en kanadisk festivalarrangør som på fremmedspråk ytrer superlativer om en norsk film hun skal vise. I et litt større land ville det vært en jevn strøm av disse filmene, men det er blitt slik at selv regissører med relativ suksess så må jobbe fire, fem år i reklamebransjen og/eller subbe mellom ulike bevilgningsinstanser med manus de aldri får tid til å pusse skikkelig på. Og til slutt kommer man med neste film men så har to av de toneangivende kritikerne ikke fått spist frokost den dagen, og i hovedprogrammet på filmfestivalen i Berlin er det allerede to filmer om incest eller en ung kvinne som flytter på landet, og programkomiteen orker rett og slett ikke en til, og publikum henger seg opp i den ene replikken som kom litt uheldig ut og som var så lett å parodiere. Og handler filmen om en frisør, skriver avisene at den er hår-reisende og handler den om en badevakt er det en vann-vittig fiasko og et mageplask etc. Og så, og så … og så kommer neste fase:

Manusdebatten og produsentdebatten

For ikke så lenge siden var det norske skuespilleres teatralitet som var busemannen, den såkalte «Faen Gerda … jeg vil knulle!»-debatten. Fremdeles er det slik at mange synes norsk dialog på film virker ubehagelig, men denne problemstillingen har i det siste måttet vike for «samtalen om produsentrollen» og «jakten på det gode manus».

Produsentens rolle i en filmproduksjon var lenge vag og uklar for de fleste, selv for folk som jobbet profesjonelt med film. I det siste har det vært svært mye snakk om produsentens rolle, og at man bør få «mer aktive produsenter». Resultatet av dette er at produsentens rolle i en filmproduksjon fremdeles er vag og uklar for de fleste, også for folk som jobber profesjonelt med film.

Det kan ikke være en tilfeldighet at interessen for filmprodusenter sammenfaller i tid med finanskjendisenes fødsel, børsens oppgang og den generelle pengevekkelsen. Med en skikkelig masse grunker skal landet bygges, hvori opptatt filmindustrien. Det finnes en dunkel forestilling om at produsentene er pengemenneskene i en næring som ellers består av skjeggenisser med ML-fortid og espresso-speeda, svartkledde kunstgnomer. Altså bør produsentene bli aktive.

Denne forestillingen har ført til en ytterst forvirrende dekning i enkelte kulturredaksjoner om de byråkratiske viderverdighetene ved AV-fondet, Filminstituttet og Norsk Film. Utgangspunktet er hele tiden at det er noe galt med norsk film som sådan, og tidsånden dikterer at skoen nok trykker pengene ligger.

På andreplass over populære diagnoser ligger manuset. Selve kamera- og lydarbeidet er det sannelig ikke så mye å utsette på i norsk film lenger, rent teknisk. Og skuespillerne orker man ikke mase med lenger. Og hva som er regissørens feil og fortjeneste er ikke så godt for legmenn å se. Det er da omkvedet «vi må dyrke fram den gode historien» kommer fram. Nå skal man være forsiktig med å legge ord i munnen på andre mennesker, men mye tyder på at man med «den gode historien» sikter til fortellingen om journalisten/advokaten/rettsmedisineren som kommer på sporet av en konspirasjon og redder verden fra totalhavari i selskap med et deilig menneske som på et punkt i historien får alle klærne revet av seg, eller står i regnet lenge nok til at ekviperingen klistrer seg til kroppen. Det er i hvert fall vanskelig å forestille seg at «Festen» eller «Mennesket» på manusstadiet ville framstått «gode historier» for de som roper høyest etter dem. Å tro at det norsk film trenger er «gode historier» er ganske merkelig. Det man vel trenger er gode filmer. Det blir litt som å rope etter litteratur med bedre tegnsetting.

Lokomotivene

En annen kapitalisme-inspirert løsning på «det norske filmproblemet» er å konsentrere økonomiske og kreative ressurser i et såkalt «lokomotiv» som på et magisk vis skal gjøre norsk film, om ikke salongfähig, så i hvert fall café- og studentkantinefähig. Tanken er at man skal samle sine ressurser på å gjøre noen få ting godt, fremfor å ødsle talent og penger på å gjøre ting halvgodt. Nokia har kuttet ut det der med gummistøvlene og voksenbleiene, og konsa på mobiltelefoner. Norsk film bør ignorere de merkelige, dystre intimsfærefortellingene til nevrotiske autører, og heller satse på noe gildt og storslått – slik lyder argumentet.

Denne teorien bygger på en rørende forestilling om at publikums vurdering av en enkelt norsk film avhenger av i hvilken grad den forrige norske filmen de så hadde spesialeffekter, en aldrende utenlandsk kjendisskuespiller, mange statister, og var basert på et manus av Hamsun.

Til tross for at man ofte kan høre at «folk» ikke vil se norsk filmer, er sannheten egentlig at «folk» ike vil se filmer som ikke er engelskspråklige. En viss antipati mot norske filmer skyldes primært at man er i stand til å gjenkjenne norske filmer som sådanne. Skepsisen mot filmer fra Burkina Faso og Belgia og Nederland er i utgangspunktet like stor, man har bare ikke språk eller detaljkunnskap til å latterliggjøre dem i like stor grad.

Men drømmen om lokomotivet handler ikke bare om å trekke nordmannen til norsk film, men om å «vekke interessen for norsk film i utlandet». Som om norsk film var et enhetlig produkt. Som om utlandet var en homogen masse.

Utlandet er en vindmølle

Bare ti prosent av alle europeiske filmer vises i andre europeiske land enn der de ble laget. Finske Aki Kaurismäkis Leningrad Cowboys go America gikk riktignok fem uker i Paris, men bare tanken på et internasjonalt er allikevel ekstremt optimistisk. En polsk filmatisering av en nasjonal nobelprisvinner vises ikke automatisk på Filmteatret i Oslo; å forestille seg at man kan selge på navnet til Sigrid Undset er så naivt at det nesten er uvirkelig. Inntil portugisisk og gresk film jevnlig fyller opp kinosalene i Norge.

Ja, men Danmark da, kan man innvende. Her må det bryskt poengteres at den «danske bølgen» i praksis består av to regissører, hvorav den ene bare er kjent for en enkelt film (Thomas Vinterberg med Festen), og den andre er Lars von Trier, som er den eneste unge regissøren ved siden av Pedro Almódovar som har klart å markedsføre seg som et pankontinentalt merkenavn. Hvorvidt det er plass til en eneste regissør til i denne klassen er et åpent spørsmål.

Det finnes en eneste løsning for at norsk film skal vises jevnlig i utlandet, og den handler ikke om at norsk film må bli bedre. Den handler om at det må lages politiske vedtak i andre land om at en vesentlig del av filmene som vises ikke kan være amerikanske. Sant nok har ikke Norge noen von Trier, men det hadde da vitterlig ikke Danmark heller for tyve år siden. Og Norge har ingen Bergman, men Sverige har heller ingen filmregissør med hans pondus akkurat nå. At norsk film er som den er, skyldes faktisk ikke at nordmenn er idioter, tross alt. Den statistiske sjansen for å frambringe et filmgeni er liten. Det som er forbausende er at det skjer såpass ofte i Norden, ikke at det skjer så sjelden i Norge.

Hvor dårlig er norsk film?

Det går nok an å vedta seg fram til bedre filmer. Bedre manus, bedre finansiering, flere sjanser for regissører til å prøve og feil: Alle disse forslagene kan godt ha noe for seg. Det er bare så dørgende kjedelig å høre folk snakke om det.

Men ærlig talt. Kjærlighetens kjøtere, Dei mjuke hendene, Ti kniver i hjertet, Insomnia, Aldri mer 13, Eggs, Hodet over vannet, Budbringeren og nå Detektor – er norsk film virkelig dårligere enn norsk vev eller finsk poesi eller slovensk billedkunst? Vel, den gjennomsnittlige norske film er kanskje mindre interessant enn «Idioterne», men hva er det for en sammenligning? Mye tyder på at norsk film, i snitt, nok er langt bedre, uavhengig av hvilke kriterier man legger til grunn, enn amerikansk. Og en rekke filmer som er blitt slaktet av kritikere og/eller ignorert av publikum har allikevel sterke kvaliteter, Stol på ministeren av Paul-Anders Simma, for eksempel, og nesten alt av Unni Straume. Norsk film er i hvert fall bedre enn fransk rock og italienske gameshows. Og de av oss som har vært på kortfilmfestivaler i både inn- og utland er ikke bekymret for talentnivået blant rekruttene.

Det hender at det lages meningsmålinger der man spør hvorvidt fiskeriministeren og bistandsministeren gjør en god jobb. «Karakterbok for regjeringen», kaller avisene det. Det er alltid herlig lesning. Tenk at så mange mennesker følger med i fiskeripolitikken. Men du og jeg vet at fiskeriministeren kan være verdens beste, uten at vi noen gang kom til å få vite om det.

Norsk film, derimot, kunne nok ikke vært verdens beste uten at vi fikk nyss om det. Men så å si hele debatten om hvordan norsk film kunne blitt bedre, eller mindre dårlig, består nesten bare av synsing. Hva enkelte kulturskribenter eller konsulentbyråer mener om bevilgningspolitikken er bare marginalt forskjellig fra hva høyskolelektorer og hotelldirektører synes om fiskeripolitikken.

Riktig, riktig god film handler om helt håpløse elementer som filmskapernes hjerter. Men visst kan flinke folk hjelpes et stykke på vei av at pengene fordeles av kloke mennesker.

Filmmediet er så glamorøst og spennende i seg selv, at debatten om den automatisk preges av ønsketenkning og eventyrfortellinger. Ingen kan anklage norsk film for ikke å være en drømmefabrikk.