Om penger

I

For litt siden ble jeg gjort oppmerksom på at navnet mitt figurerte på Bergensavisens listen over hvor mye bergensforfatterne tjente i 2020. Da jeg logget meg inn og leste saken, kjente jeg hvordan det rant kaldt nedover langs brystbeinet. Først trodde jeg det var uroen, den jeg har kjent så ofte de siste årene, over å være en som skriver i en avis som heter Klassekampen, samtidig som jeg kan kjøpe ta-med-kaffe så ofte jeg vil, eller ta for gitt at jeg får ja når jeg ringer banken for å be om mer lån. Men nei. Jeg ble flau fordi jeg tjente så lite. Litt mindre enn Henning Bergsvåg. En del mindre enn Olaug Nilssen. Mye mindre enn Frode Grytten, enn Marit Eikemo, enn Erlend Nødtvedt. Jeg ble flau fordi jeg tenkte at nå kom mannen min til å forstå at det hadde vært veldig dumt av ham å gifte seg med meg og ikke med Olaug eller Marit eller en annen som tjente bra. Og jeg ble flau fordi jeg tenkte at de andre måtte tro at jeg aldri jobbet i det hele tatt, eller at jeg alltid lot meg lure til å ta mindre betalt for oppdrag enn jeg egentlig hadde behøvd. Dumme, dumme, dumme meg, som helt hadde mistolket min egen biotop, svømt tåpelig omkring som en pjuskete, uvitende andunge i svanedammen.

Vanligvis liker jeg å tro at det ikke har noen betydning for meg om de rundt meg tjener mer eller mindre enn meg selv, dersom vi alle har nok. Jeg tror også, og dette vet jeg at jeg tror, at det ikke finnes noe virkemiddel som er mer effektivt mot økonomisk ulikhet enn åpenhet. Og siden 2011, da Stoltenberg-regjeringen gjorde det umulig å søke opp naboens navn i listene uten å måtte gi seg til kjenne gjennom innlogging med bank-ID, har avisenes skattelister blitt enda viktigere enn de var før. Likevel var reaksjonen min på å få store deler av privatøkonomien utlagt i lokalavisen verken likegyldige skuldertrekk eller anerkjennende nikk over pressens demokratiske rolle. Det var rent og skjært ubehag.

II

Når det gjelder økonomi, har jeg det meste av livet levd nettopp på denne måten: Fullstendig i utakt med mine egne ideologiske prinsipper. Så lenge jeg ikke hadde noen penger, gikk jeg rundt med en knallhard overbevisning om at akkurat det ikke hadde noen betydning for hva jeg drev det til verken i livet generelt eller i litteraturen spesielt. Den sanne kunsten, tenkte jeg, ville uansett klare å bli formulert, uavhengig av de materielle forutsetningene den levde under.

Senere, da jeg fikk litt mer penger, begynte jeg smått om senn å innse at økonomien og økonomiske spørsmål hadde lagt tydelige føringer ikke bare på om jeg kunne skrive i det hele tatt, men også for hva jeg skrev om, og på hvilken måte – i det hele tatt, for det estetisk-økonomiske systemet jeg inngikk i. Å gå fra å være alenemor til å bli gift professorkone var rett og slett et slikt økonomisk løft at jeg fortsatt blir litt svimmel av å tenke på det. Plutselig trengte jeg ikke lenger å tenke på konsekvensene av å kjøpe vintersko og dress på samme lønning eller å balansere økonomi mot næring når jeg skulle velge varer i matbutikken. I stedet kunne jeg tenke på – gisp! – det jeg ville.

Paradokset i at man noen ganger best kan forstå sin egen situasjon når man ser den fra utsiden, er ikke så stort som man skulle tro, i hvert fall ikke når det gjelder grunnleggende spørsmål som tid og penger. Uten penger bruker man jo, som vi vet, all sin tid på å tenke på penger. Om man i tillegg, uten penger, skulle bruke tid på å tenke på hva slags kunstneriske konsekvenser det har at man hele tiden går rundt og tenker på penger, ville det ikke bli noe tid igjen til kunsten i det hele tatt. Som for deprimerte mennesker som går rundt og tenker på sin egen depresjon, ville man tvert imot blitt fanget i en innadgående spiral som litt etter litt ville redusert det kunstneriske rommet til et knappenålshull. I slike situasjoner kan fornektelse ha sin valør som strategi, i hvert fall hadde den det for meg. Dersom man er fattig og vil bli kunstner, gjelder det kanskje noen ganger å gjøre seg litt dum. Slik – og det er det aller mest opprørende med ulikheter – at ulykken på mange måter er lykkens privilegium. Ikke en gang den har man råd til å eie selv som fattig.

III

I fjor ble jeg tildelt et toårig arbeidsstipend fra Kulturrådet, og i høst, samtidig som jeg tok meg fri fra de fleste av mine vanlige frilansoppdrag for fullt og helt å konsentrere meg om romanen jeg (fortsatt) forsøker å få ferdig, begynte vi å renovere rekkehuset vi bor i. (Idet jeg skriver dette, kjenner jeg forklaringsbehovet vokse i meg, litt som leirklumpen i Matias Faldbakkens Vi er fem, for hva kan vel være de økonomiske omstendighetene rundt det at noe så overdådig som skrivetid og renovering skulle være mulig å gjennomføre parallelt? Det velter, det tyter ut av meg, setninger om giftermål og leilighetssalg, store unger som flytter ut, og fornuftige disponeringer, ikke minst det, fornuftige disponeringer over tid, ukehandling og lavt forbruk, setninger med bare et eneste formål, som er å omgå og unngå det eneste som antakelig er dekkende for situasjonen, og som nesten ingen privilegerte, heller ikke jeg, liker å bruke om seg selv, som er privilegier.)

I tillegg til stipendet ble halvåret uten oppdrag delvis finansiert av inntekt fra utgivelsen av min første roman, som i motsetning til de to diktsamlingene mine har solgt ganske bra. I seg selv var det å tjene penger på en bok en vekker av en erfaring: Det var første gang jeg fikk en betaling for skrivearbeidet som i noen som helst grad var representativ for timene som var lagt ned i det, likevel kjentes det, da pengene kom inn på konto, som noe helt tilfeldig og ufortjent, en slags lottogevinst jeg lurte på om jeg helst burde donere til veldedige formål. (Jeg tok meg i det.) Jeg hadde altså satt av penger spesielt til denne høsten, likevel forsøkte jeg et par ganger å leve utelukkende på stipendet, som utgjør cirka 17.000 månedlige kroner, og som representerer et forbruk som ikke er meg helt fremmed. Det var en temmelig teoretisk øvelse, all den tid jeg hadde både sparekonto og ektemann å ty til i fall akutt behov for friske midler – noe som forandrer absolutt alt – likevel ble jeg brått oppmerksom på hvor mange rådyre vaner jeg hadde rukket å legge meg til siden den gangen jeg gikk rundt med summen på lønnskontoen som en stadig blinkende klokke ved frontallappene: Personlig trener. Dekkhotell. Farging og forming av øyenbryn.

Jeg droppet PT-en og hudpleiesalongen (men ikke dekkhotellet) og viet meg til kunsten. Samtidig gikk det folk rundt i huset mitt og skiftet avløpsrør og inntakskabler, flyttet sikringsskap, gipset vegger, sparklet, malte, spikket og flikket. De dagene koronarestriksjonene og livets andre krav til tilpasning tillot det, reiste jeg inn til et leid kontor i sentrum. Det var mest for å få arbeide i fred – lyden av boring i betong er ikke spesielt kompatibel med konsentrasjon – men det var også deilig fordi jeg slapp å treffe og forholde meg til håndverkerne her hjemme. Eller mer presist: fordi jeg ved å reise bort om morgenen og først komme hjem etter at de hadde pakket sammen for dagen, følte at jeg etterlot håndverkerne her hjemme et inntrykk av at også jeg hadde en viktig jobb med forpliktelser og krav. Dersom jeg jobbet hjemme, og en av dem gikk forbi stedet jeg satt og arbeidet, passet jeg på å se konsentrert og travel ut – så travel som man kan se ut når man ligger på sofaen og noterer noe på et ark eller leser i en bok.

Nå, etter nyttår, har jeg begynt å ta oppdrag igjen (og passende nok er dette det første). Det er ikke bare fordi jeg er nødt. Jeg har lagt meg til et forbruk som er mer luksuriøst enn kloden egentlig tåler og jeg egentlig liker å innrømme. Men jeg har også et indre behov for å arbeide, i betydningen utføre oppgaver som i en eller annen forstand er gitt meg av andre. Selv om økonomien min, og med den muligheten til å leve et kunstnerliv, har forandret seg, har selvbildet og ikke minst bildet av hva som er skikkelig arbeid, ikke endret seg like mye, i hvert fall ikke foreløpig. Det gir en egen glede å klare å skrive ferdig et dikt eller en tekst jeg har brent inne med lenge. Men det gir ikke den samme roen som å klare å sende av gårde en godt formulert e-post, ligge à jour med innboksen, eller levere nøyaktig antall avtalte tegn en halv time før deadline. Jeg liker å få lønnsslipper på mail og penger inn på konto, jeg liker pinlig godt å se summene vokse. Og sist, men ikke minst, skammer jeg meg mye mindre når jeg sitter her på sofaen og flikker på en tekst som Ola har bestilt, i stedet for å arbeide med en roman jeg selv finner på. Snekkeren og elektrikeren som går forbi, ser selvsagt ingen forskjell på nå og før jul, og innerst inne vet jeg at det ikke er det heller, men det kjennes slik. Det gjør noe med meg.

IV

De fleste norske forfattere tilhører venstresiden. Dette er en påstand jeg har hørt flere ganger, og uten å ha sett noen tall som bekrefter den, antar jeg at den er riktig. Jeg vet om flere kollegaer som engasjerer seg i kampen mot klimaendringer, for asylretten eller kvinnesaken, men få som skriver kronikker til forsvar for fritt skolevalg eller kommersielle tilbydere i helsevesenet. Kanskje henger dette sammen med at det i Norge først og fremst er venstresiden som forsvarer de kollektive ordningene og avtalene som styrer bokbransjen. Dette er for det meste ordninger vi har arvet fra generasjonene før oss. I den delen av forfatterøkonomien som har oppstått i vår egen tid, ikke minst event-kulturen, er det frie markedet enerådende. Flere ganger har jeg blitt overrasket over hvor selvsagt markedsverdi – for å bruke et populært begrep – brukes som det eneste kriteriet for hvilke honorar en forfatter kan regne med å få, også av folk som ellers er svært radikale i økonomiske spørsmål. Selv om det å delta på arrangementer nå utgjør en betydelig del av økonomien til mange forfattere, er det utelukkende publikumstekke og litterær kred (i den rekkefølgen) som bestemmer hva man kan forvente å få i honorar. Det finnes minstesatser man kan forholde seg til, men at enkeltforfattere har mulighet til å skru opp sine honorarer til det dobbelte av hva andre kan forvente, er en praksis jeg ikke har hørt noen i miljøet problematisere siden Jon Michelet gikk bort.

V

Vi vil ha penger, men vi skal ikke elske dem. Vi trenger dem for å leve, men de betyr ingenting.

For et par år siden fikk jeg tilsendt, av en person jeg setter høyt og dessuten føler at jeg står i en slags takknemlighetsgjeld til, essaysamlingen The Little Virtues av Natalia Ginzburg. Jeg blir alltid glad, men også litt nervøs, når noen insisterer på at nettopp jeg må lese eller oppleve et bestemt kunstverk. Først og fremst fordi jeg blir redd for ikke å forstå det som er meg påkrevd, slik at jeg dermed ødelegger en mulighet til å komme en vennligsinnet person nærmere. Men den mest paranoide siden av meg, som tidvis er svært aktiv, begynner straks også å mistenke at det finnes en mangel i min person som alle andre enn jeg selv er klar over, og som det haster å få gjort noe med.

Tittelessayet i Ginzburgs bok handler ikke bare om penger, men det handler mye om det. Det handler, slik tittelen tilsier, om nødvendigheten av å lære barna sine de store dydene, og ikke de små: Man skal lære dem å være sjenerøse med seg selv og andre, å følge sine drømmer og behov og ikke gjøre penger til noe større og viktigere enn det er. Man må selv forstå, skriver Ginzburg, og man må få barna til å forstå, at penger ikke er en verdi i seg selv, og at det bare er det man kan gjøre med dem, som gjør det verdt å ha dem.

Jeg skammet meg dypt da jeg leste teksten. For slik er jo ikke jeg! Jeg lærer barna mine å tenke seg nøye om før de kjøper noe, slik Ginzburg sier man ikke skal gjøre. Jeg lærer dem å spare, som Ginzburg sier at man absolutt ikke må. Selv elsker jeg å se femsifrede tall på brukskontoen min, særlig dersom jeg samtidig vet at jeg også har penger til å holde konfirmasjonsselskap eller betale for skoletur. Jeg elsker rett og slett penger. Jeg elsker å ha dem. Og jeg tenkte derfor at personen som hadde sendt meg boken, kanskje hadde gjort det for å få meg på bedre tanker. Kanskje hen hadde avslørt hvor gjerrig og smålig jeg egentlig er, og nå tilbød hen meg denne boken som en terapeutisk omvendelse, slik at både jeg og barna kunne få det litt bedre.

Penger er flyktige. Jeg er enig med Ginzburg i det. Penger kan aldri gjøre det samme med et menneskeliv som kjærlighet, skjønnhet, innsikt og forståelse. Men penger er også det nærmeste vi kommer en tallfesting av maktfordelingen i verden. Fetisjeringen av penger er umulig å skille fra dette: at i kapitalismen er penger, så lenge man har nok av dem, det eneste middelet man trenger for å ta kontroll over eget liv. Det kan man ta seg en tur langs Europas grenser for å forstå. Eller man kan ta Bybanen til Flesland. Eller man kan komme på arbeidsavklaringspenger og ønske å besøke familien sin i Polen.

Eller man kan ha lyst til ganske enkelt å ta bussen hjem fra butikken, slik som alenemoren i Ingvild H. Rishøis Vinternoveller fra 2014. Jeg elsker nesten alt Rishøi skriver, men akkurat der må jeg si at troverdigheten kollapset. Hvilken sliten alenemor ville gitt etter for datterens ønske om å gi penger til en tigger for dermed å måtte snike på bussen etterpå, eller slepe seg hjem med de tunge posene? Ikke jeg i hvert fall, og jeg vet faktisk litt om både å bære poser og unger hjem fra butikken i slaps og snø.

I nødvendigheten skygger de små dydene for de store. Ginzburg vet det, hun skriver det. Men jeg tenker også at hun må ha vært ganske lykkelig da hun skrev det essayet, som Rishøi må ha vært ganske lykkelig da hun skrev sin historie. Eller, hva vet jeg om det, i grunnen. Kanskje måtte de bare gjøre seg litt dumme.

Vinduets serie om litteraturens materielle strukturer, som denne teksten innleder, er støttet av Stiftelsen Fritt Ord.