Tove Jansson og Tuulikki Pietilä sommeren 1961 ved Bredskär i Finskebukta. Foto: Alf Lidman / TT / NTB
VÆRET SOM VILJE OG FORESTILLING
Det er vanskelig å avgjøre hvem som bestemmer på Klovharun, om det er fiskemåkene som koloniserer berget i nord og øst, det enorme svartbakparet som holder til på den høyeste toppen tvers over vika, flokkene av låvesvaler under takskjegget eller svermene av knott som danner små stormskyer rett utafor døra. Oss er det i alle fall ikke. I løpet av den første dagen forstår vi at vi er overlatt til Klovharuns luner. Øya har personlighet – og, for å si det rett ut, langt ifra den enkleste. Tove Jansson, som bodde her ute hver sommer i nesten 30 år sammen med livspartneren sin, grafiker Tuulikki Pietilä,1 omtaler Klovharun titt og ofte som «det sinte lille skjæret».
Da skyssbåten forsvinner, er vi alene. Vi setter fra oss bagasjen vår, åtti liter ferskvann inkludert, for noen ferskvannskilde finnes ikke, og utforsker hyttas ene lille rom: fire vinduer, ett på hver vegg; to sengebrisker, to arbeidsplasser, en ørliten, rød gasskomfyr, overalt bilder og utklipp (en særlig fin serie på fem består av fire art noveau-damer og én svært blid sel). Hytta er uten strøm, og stearinlys er forbudt, alt vi har av lyskilder er fem batteridrevne stormlykter med vekslende vilje til å lyse.
Så beslutter vi å ta øya i besittelse: Ut! I vårt friske overmot klyver vi rundt på bergene, finner passasjer over det grove steinlandskapet, eksplosivt fargelagt av frodig blomstring, guloransje mose og lav. Beina går begeistra fra rabbe til rabbe, vi sklir og finner fotfeste, forstår faremomentene som kan lure i landskapet, og mens vi, berusa av endelig – endelig! – å være ankommet, studerer hver minste detalj, forsvinner verden for oss. Vi snakker, ser på bakken, og idet vi løfter blikket, ser vi omrisset av hytta, bare tjue meter mot vest, forsvinne. Alt forsvinner, formene forsvinner, de utallige måkene forsvinner, horisonten forsvinner. Et kort øyeblikks uoppmerksomhet, og alt er borte. Vi er innhylla i en ertesuppetjukk tåke som tar fra oss virkeligheten.
Men så, like fort som den kom, letter tåka igjen. Ti minutter, femten minutter: et fullstendig tap av omverden før den igjen skjenkes oss som gave. Slik får vi demonstrert hvem som er sjefen på Klovharun, noe en lang rekke Tove-tekster har gitt oss grunn til å være forberedt på: Det er været. Det har sin egen vilje, og denne viljen er uutgrunnelig.
Slik hilser den sinte lille øya oss velkommen.
VÄLKOMNA Ö
Hele livet drømte Tove Jansson om en øy of her own. Pellinge var hennes barndomssomres skjærgård, hun kjente den inn og ut, men at det var akkurat på Klovharun hun skulle ende, var ikke gitt. Hun lette i årevis etter øya si, sendte søknader, fikk avslag, sendte nye. I 1947 skriver hun i et brev: «I går fick jag bad news om Kummelskär […] Men jag börjar förhandlingar om en ny ö! Jag skal ha min ö, och jag får den.»2 Det ble ikke Äggskär eller Tunnholmen, ikke Bisaball, Musblötan eller Käringskrevan, og ikke Kummelskär til tross for gjentatte forsøk; holmen med fyrtårn, bratte klipper og dype basseng med havvann, en topografi som klinger kjent for alle som har lest Pappan och havet (1965).
Allerede samme år, 1947, signerte Tove og lillebroren Lars en femtiårig leiekontrakt for holmen Brädskär,3 og i mange år var det denne som var Jansson-øya, men med tiden føltes det for trangt der – for mye familie, for mye besøk, for lite arbeidsro i et liv preget av heftig voksende berømmelse. Lasse og familien hans tok over, mens Tove og Tuulikki søkte seg enda lenger ut i skjærgården, mot en av de ytterste holmene. Slik endte de på Klovharun.
«Det finnes mange navn på det som kalles en øy: holme, skjær, haru, kobbe, knast», skriver Tove i boka Notater fra en øy (1996). Klovharun er nettopp en haru som er kløyvd: splittet av en kløft fra vest til øst og skåret gjennom på nordsiden av en liten, naturlig havn som danner innløpet til en lagune. Ved den ligger hytta, men Tove og Tuulikki og katten Psipsina sov like gjerne i telt på berget. Og her levde de, år etter år, fram til det skjedde noe «utilgivelig»: Tove, som elska stormer og uvær, skriver: «jeg ble redd for sjøen».4 Er man redd for sjøen, blir det vanskelig å leve i den.
Notater fra en øy er en kjærlighetserklæring til og et sorgarbeid over Klovharun. Boka består på den ene siden av den aldrende Toves tekster om livet på øya skrevet etter at de forlot den for godt, på den andre siden av dagboksnotater fra byggeprosessen i -64 og -65, både Toves egne og dem til byggleder Brunström (den såkalte piraten fra Kråkö), det hele vakkert illustrert av Tuulikkis værvare øymotiver. Boka forteller om en i beste fall halvlovlig byggeprosess sveivet i gang etter tommel opp fra lokalsamfunnet, men før det offentlige svaret på byggesøknaden forelå: «Loven sier at ingenting kan rives hvis byggherren har fått tømmer opp til mønet. Tro meg, sa Brunström, disse tingene kan jeg. Jeg har bygd hytter i en fei både her og der.»5
Nøyaktig seksti år etter Tove og Tuulikkis første sommer på øya er det vår tur. Ved ankomst til Borgå, den nærmeste byen til skjærgården, skriver vi til faren til en venn av en venn, som raust har tilbudt oss skyss sørover gjennom Pellinge-landskapet: Nå er vi her! Välkomna ö, svarer Jussi – og så kör vi.
Tuulikki Pietilä, Tove Jansson og moren til Jansson Signe Hammarsten-Jansson i 1958. Foto: Wikimedia Commons
TILVÆRELSENS YTTERSTE GRENSER
Å komme til øya innebærer en trinnvis åpenbaring av det karrige og det fruktbare, av dødt og levende, av de harde avgrensningene man lever med ytterst i havgapet, og av alt som til tross for dem, eller på grunn av dem, trives overmåte nettopp her.
Vel ute fra havna sør på Stor-Pellinge setter båtmannen Sam opp farta. Foran oss åpner skjærgården seg, vi ser bare hav, en blek horisontlinje og en hvit dis over alt omkring oss. Vi har fått beskjed om at restene av fyrtårnet Tove brukte som inspirasjon til Mummihuset, finnes på vei ut, men ser ikke snurten av dem, og det er heller ikke så farlig. Langsomt, ut av den blåhvite disen, stiger konturene av en flis, en holme, en forreven liten øy langt der ute – en fullstendig janssonsk silhuett, løfterik og stum. Synet lar ideen om den øde øya leve i minuttene det tar fra vi gjenkjenner den til vi er nære nok til å skjelne detaljer i landskapet. Øya har bare ett eneste tre, en rogn, har vi kunnet lese, og paletten vi forestiller oss, er sober, i regnvasket grått og blått og grønt, uunngåelig farget av stemningen i Pappan och havet, en av Toves kjæreste øy-tekster, underlig og melankolsk.
Så kommer vi nærmere, og et sammensurium av sanseinntrykk slår mot oss: Støyen! Fargene! Livet! Et mylder av insekter, et øredøvende leven av fugl og hav og i tillegg en helt forbløffende blomstring, en eksplosiv skjærgårdsflora som får øya til å flimre av farge og bevegelse. Berget er slett ikke grått, men grårosa, rødrosa, brunoransje, burgunderstenket, sortstripet, lavflekket i strålende branngult og blekt sølvgrått, glattvasket her og bergkrystallsprengt der, med glatte fasetter som speiler sollyset og får øya til å glitre. Overalt små og store brakkvannsbassenger, noen klare og stille med små kryp som lever sine kryptiske liv, noen intenst sjøgressgrønne, andre dypt og hemmelighetsfullt svarte og fluebesvermede eller farget dyprøde av alger. Og overalt en overdådighet av vekster: tette matter av lysende sitrongul bitterbergknapp og vaiende tuer med rødlilla gressløk, strandbalderbrå med sitt barnlige blomsteroppsyn (gul knapp, hvite kronblad), småsyre med spede, rødgrønne rakler og stemorsblomst tett i tett: blålilla ører, lysegult øye. Foran hytta breier et imponerende nyperosekjerr seg, og overalt vaier en langstilket, klissete, lysegrønn plante med hvite blomster knippevis oppetter stilken, en hvis navn jeg ikke oppfatter når utleier Lisbeth fra Pellinge Hembygdförening forteller at den er sjelden, og at den pryder Toves mor Ham7 sitt Klovharun-ex libris. Angivelig hører den hjemme i Japan, så hva i alle dager den gjør på Klovharun, kan ingen forklare.8
Den lovede rogna, derimot, ser vi ingenting til, bare en trist og tørr liten stamme med noen sprikende, nakne greiner, knapt høy eller tjukk nok til noen gang å ha kunnet kvalifisere som et tre.
FRA FEMTE REISEBREV: EN UVENTET VENDING, 9.-10. JULI
Nå skal jeg ikke bruke opp batteriet ditt, sa pappa på telefonen. Jeg blåste pytt sann, la på og klatret over kaffeberget, hvor jeg ble møtt av Es fjes med nyve i panna.
Vi har et problem, sa han. Powerbanken som i går var på 87 prosent, sier nå 2 prosent.
Oi da, sa jeg. Jeg har 18 prosent igjen, hva har du?
Seks.
Vi så på hverandre. Vi hadde én liten backup-bank, men det var det. Ellers? Fra Klovharun 2025 til Klovharun 1965. Sende noen forklarende meldinger, og så: skru av. Være helt uten noen form for skjerm for første gang på hvem vet hvor lenge. Ny dag, nytt vær: grått, blåsete. Hvem vet om det vil vare! Vi får bare ta det været som kommer, følge med på svalene.
Og apropos svaler: Hvem trenger å se på skjerm når man kan se på fugl! Vi fører lister, ser i kikkerten, konsulterer Europas fåglar med Hams ex libris, en bok det var noe mindre forbudt å røre enn Toves egne, signerte. Går tur i blesten, på toppen av øya er vi plutselig ikke velkomne: Hissige plytt-plytt-plytt fra en rødstilk, den letter og lander og viser oss de lange strømpene sine, et tampen-brenner, den må ha egg en plass. Inne leser vi. Kløen etter å løfte mobilen avtar. Vi har tjue bilder igjen på engangskameraet.
1965 er et fint sted.
DE FIRE STORE
Å tenke på en øy som øde er en antroposentrisk misforståelse. «Selvsagt vet jeg at sjøfuglene kom først!» skriver Tove i Notater, og hun har rett. Klovharun er ikke øde, men breddfull av liv. De fire store regjerer, og de har ingenting med Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie å gjøre. Her heter de: fiskemåke, rødnebbterne, låvesvale og storskarv. Dette er dyrene som omkranser oss, som bebor øya og verdenen som flyter rundt den, og hos hvem vi er skarve gjes(s)ter.
De er overalt. Måkene ligger som lyse kiler rundt lagunen rett nedafor hytta og på måkeberget mot vest. Skarven, den mest dinosauraktige av fugler, stiller seg opp med sin urtidssilhuett i vannkanten for å tørke fjærene eller dykker i laguneinnløpet; som regel opptrer de alene, før himmelen en formiddag mørkner under trykket av hundrevis av fugler. Ternene forstår vi aldri hvor holder til, de er konstant i lufta og skriker og hyler og går amok hver gang de fanger fisk, liksom for å si IKKE TA DEN IKKE TA DEN IKKE TA DEN til alle de andre – som nødvendigvis også går amok, av provokasjonen.
Og svalene? De bor i, på og rundt hytta, under takskjegget, på avsatsene og de små, blankpolerte knaggene som Tuulikki har festa langsmed hele bygget nettopp til dette formål. Svalene blir våre venner her, de seiler fram og tilbake lavt over berget, tilsynelatende uten å være særlig brydd over vår tilstedeværelse. «Svalene kom, lagde en stor forestilling, fløy som skjærende kniver gjennom luften, igjen og igjen rundt hytta til beundring og forventning – og plutselig var de borte og hadde ikke lovet noe som helst», skriver Tove,9 og det er forbløffende hvor lite som endrer seg på en øy gjennom 60 år. Fortsatt lager svalene forestilling, fortsatt forsvinner de på et blunk.
De fire store her ute er i særklasse uredde: Det virker som om de slett ikke anser oss som en trussel, og samtidig mangler de fullstendig byfuglers freidige interesse for menneskemat. De lever bare livet sitt, helt tett på. Tove beskriver terroren en rasende ternekoloni kan utsette en hodebunn for – «de kom som Stukaplan målmedvetet och ondskefullt»10 – men hekketiden er over nå, ungene får klare seg selv, og vi får være i fred.
Men her er svalene et unntak: Når vi sitter foran hytta, setter de seg på rekkverket langsmed gangbrua, hvorfra de ser på oss sidelengs og med jevne intervaller kjefter oss huden full i høylytte kaskader av triller, surkling og klikking. Snart oppdager vi redene deres: Kaotiske samlinger av gress og fjær og skitt bebodd av fire–fem pottesure professorfjes som hyler som besatt hver gang mor eller far returnerer for å spytte noe ned i nebbet deres.11 Vi tar hintet, flytter oss, forstår at vi har trådt for nær, og lar dem slippe til på sine foretrukne plasser. De var her først. Alt er tilgitt!
ET MIRAKEL?
Den første natta, midt i et varslet uvær, når vindene uler over hodene våre og regnet hamrer sidelengs inn mot vinduene, våkner vi begge midt i mørket, og har jeg først våkna må jeg også pisse. Utedoen er langt unna, så jeg trekker på meg vindjakke og tar noen forsiktige skritt ut for å runde hjørnet – ingenting er som å pisse i blest! Men på vei tilbake ser jeg, i det svake skinnet fra hodelykta, et blaff av dyporansje mot mørkblå, rett over den lave dørkarmen: På en knagg vagler en enslig låvesvale, den ser på meg med vidåpne øyne, men gjør ingen tegn til å flykte. Jeg tilkaller J, og vi blir stående og beundre den, bare noen centimeter fra knaggen, helt rolig, vel vitende om at dette sannsynligvis aldri vil bli oss forunt igjen.
Men jo, neste kveld er svala tilbake, og kvelden deretter, taust melankolsk over døra, liksom en vaktpost. Så er det over: De siste kveldene er den forsvunnet, og vi sitter igjen med fornemmelsen av at vi kanskje, kanskje, har overvært et knøttlite, profant mirakel.
OM JEGERENS IDÉ
Overalt i Klovharuns myldrende liv finnes døden, en helt banal kjensgjerning forsterket av øyas oversiktlighet, en nærhet til hele økosystemet. På Hams ex libris-blomst sitter enorme mengder døde knott på de klissete stenglene, likeså i rogernettene.12 Og da vi klatret opp berget fra båten den første dagen, var det aller første som møtte oss dette: en avlidd fiskemåkeunge, våt og pistrete og omhyllet av en blomstring så intens at den nesten var svimlende. Respektfull avstand var ikke mulig, plassert som den var få centimeter fra gangbroa over kløfta og dermed uunngåelig hver gang vi skulle på do eller hente vann. Da vi kom, var den død, men fortsatt en fugl, da vi dro var den bare en haug med fjær og bein.
Det var mange av de døde måkeungene. Svartbakparet har sin del av skylda, men vi ble snart nok introdusert for hovedskurken: Dessverre, sa Lisbeth bistert på ankomstdagen, har vi fått en mink. (Inne i regelpermen en formaning hvis mink skulle vise seg: Meddel hyresvärden OMEDELBART!)
Etter første, regntunge natt hadde den gitt oss en gave: En død måkeunge lå på benken, dunete, lysegrå. Det snørte seg litt i halsen, synet av de sarte, grårosa beina, liksom store og myke, de var ikke riktige der de ikke bar en stor og klumsete unge som etter beste evne prøvde å gå i ett med grunnfjellet, med hodet trykket ned og kroppen liksom mandelformet, en stein på stilker. Den skulle sitte nede i sivet og mase, ikke ligge død på benken vår.
Innen vi hadde spist frokost, hadde snuta ryddet vekk gaven sin selv. Vi observerte den gjennom nordvestvinduet i regnværet mens den brukte utebordet som kløpinne; den sjarmerende lømmelen, fremmedelementet i økosystemet. På grunn av den dør måkeungene, hver eneste en i fjor, sa Lisbeth. Og fordi den dreper måkeungene, må den selv dø: I august, så snart det er lov, kommer en jeger til øya.
Det kan være vanskelig å være så tett på liv og død som man kommer på en øy. I den lille, selvbiografiske romanen Rent spill (1989), om to eldre kvinners liv sammen i byen, på reise og på en øy lett gjenkjennelig som Klovharun, skriver Tove om ubalansen som oppstår når menneskene griper inn i naturens brutale, men tross alt naturlige gang. I kapittelet «Om jegerens idé» har kunstneren Jonna hjerte for ærfuglungene i lagunen og nærer et hat for svartbaken (som altså åpenbart har residert der ute på neset i minst seks og tredve år), som sveiper ned og sluker ungene hele, liksom i adspredelse – omsorgen for ungene forstyrrer arbeidet hennes. En dag hun oljer pistolen,13 sender hun et skudd etter øyas herre på tvers av lagunen, og til sin forbløffelse treffer hun. Forfatter og kunstner Mari blir rasende: «Du har drept Kongen, han var nifs, men han hørte til øya, til oss!»14 Uten svartbaken er balansen forrykt, svartbakungen er feig, som det heter om Hellig Olav i sagaen: Den er dømt til å dø. Først når det kommer fremmede folk til øya, folk som ikke viser respekt for øya som et hårfint balansert system, ser Mari at Jonnas jegermentalitet, ideen om at man noen ganger må angripe for å beskytte, har sine bruksområder.15
Øyas balanse forrykkes både hvis man trekker fra og hvis man legger til. Vi sitter ute på benken og leser «Ekornet», en elsket Jansson-novelle satt nettopp til Klovharun, hvor en forfatter får forstyrret begge aspekter ved å være alene som en øy kan tilby – den produktive arbeidsroen og den vonde ensomheten – når et ekorn driver i land på en planke (!).
Og plutselig sitter den der, vårt bud på fremmed pels, bare noen meter fra oss, og studerer oss: et svart, lurt blikk, lang, brunsvart kropp med hvit flekk på bringa. Snute på lånt tid.
Tove Jansson foran hytta på Klovharun sommeren 1969. Foto: Finnish Heritage Agency / Press Photo Arhive JOKA / Borgåbladet
OM Å MISTE EN VENN
Før strømmen går, triste nyheter hjemmefra, en annen snutes dager er talte.
Jeg ser måkeungen, og det snører seg i halsen, jeg ser minken som leker med den hvitflekkede magen i været, og det snører seg i halsen, jeg ser skarven klø seg bak øret, jeg ser knoppsvanen liksom logre med stjerten, jeg ser hunder overalt, jeg kan ikke la være.
KONTRASTLENGSEL
I tillegg til at øya er en flukt vekk fra virkeligheten, er den også en reise inn i virkeligheten: Man er ufravikelig konfrontert med seg selv og sine tanker alene på en øy. Hvor langt ut, eller inn, kan man dra? Og hva finnes der?
I barnebiografien Møte med Tove Jansson (1985) av Tordis Ørjasæter, i en seksjon med tittelen «Tove forteller», forteller Tove:
Når man har vært alene lenge lytter man på en annen måte … gamle størknede tanker skjener ut i nye baner eller krymper og dør. Drømmene blir enkle og man smiler når man våkner. Problemene blir enkle og kan løses: Å dra opp båten for stormen, å tenne lampen mot natten, sanke sammen og hugge ved, det er slutt på vannet, det regner inn.
Etterpå står man i døren, frysende og voldsomt lykkelig og ser det magre landet og svabergene i halvlyset. Den bortglemte muligheten av livet som gave blir plutselig tenkelig.17
Tenk det: «livet som gave». Å være ute i vær og vind, omgitt av hav og skyer og uendelige mengder fugler. Å vende ryggen til virkeligheten for å kunne se den på nytt igjen. I et brev til Eva Konikoff fra 1946 skriver Tove: «När jag drömmer om en liten enkel kåk på ett kargt skär, så är det inte för att jag föraktar utrymme, värme, vackra ting, sällskap, tillvarons glans och bibelots – utan blott en romantisk kontrastlystnad.»18 Hun lengter ikke etter øya for å trekke seg unna endegyldig, men for å kunne komme tilbake med friskt, nybada mot. Det er ikke holdbart å skulle være i kontakt med virkeligheten hele tiden, ei heller å fjerne seg helt fra den – kunsten, livet, meninga med det hele, er avhengig av vekselspillet. Det har ingenting med selvrealisering eller egoisme å gjøre, men med virkelighetsorientering: å lære seg å se livet som gave heller enn (eller i tillegg til) som byrde.
Tilbaketrekning og behovet for å vende seg bort er gjennomgående i Toves forfatterskap, i Mummitrollets væremåte og i det seine forfatterskapets tekster om ensomhet, tosomhet, kjærlighet og arbeid. Kanskje må man forstå hennes spesifikke situasjon, som et tvers igjennom kreativt menneske hvis liv blir invadert av den store verden etter gjennombruddet med Mummi-bøkene, som et menneske som ønsker å være i fred med sitt arbeid, og som attpåtil lever som skeiv i en streit verden, for riktig å forstå hva ønsket om en øy handler om: å tegne opp et begrensa rom i en kaotisk og utflytende virkelighet, og deretter stable livet slik man selv ønsker det, bit for bit.
Kanskje byr dette rommet (det egne rommet!) på akkurat den flukten man drømte om. Eller kanskje avdekker det et indre landskap. Når Mummifamilien bryter opp i Pappan och havet, blir hver og en konfrontert med seg selv: Pappaen fikser ikke tilværelsen som fyrvokter, Mummimamma lengter sånn vekk fra rollen som alltingsfiksende mor at hun maler seg et frirom på veggen og gjemmer seg inni det, mens Mummitrollet selv våger å møte Hufsa, ja, han ser noe av henne i seg selv.19 Klovharun, skjønner vi, er dette: konsentrasjon, oppmerksomhet, konfrontasjon.
EN VELDIG FJERN, VELDIG DYP LUR
For ganske nøyaktig 60 år siden, 4. september 1965, den første høsten, når årets øytid nærmer seg slutten, skriver Tove til Tuulikki: «Ack dessa uppbrott. Men sen när jag är ensam hoppas jag det blir en Stor Storm – det vore fint!»20 Store Stormer brygger overalt i Toves forfatterskap,21 og de fører til begeistring, i litteraturen som i livet, fram til de altså begynner å bli skremmende.22 Allerede i dette brevet fra den første sommeren er Tove engstelig for å ha Ham der ute – senere ble hun og Tuulikki engstelige for seg selv.
Det er den siste kvelden vår, og den er ubønnhørlig harmonisk. Klovharun er stille, Finskebukta er stille, vindene har løyet. Vi sitter nederst på svaberget mot vest på hver vår rumpe (det vil si øyas rumpeformede skumgummisitteunderlag) og tar inn stillheten over vannet, som kun brytes av to lynraske, svarthvite prosjektiler som farer forbi i total synkroni – to alkefugler som sirkler og sirkler rundt øya.
Men helt stille er det likevel ikke, for med lange mellomrom hører vi, langt borte, en lav brumming, som om noen veldig langsomt tipper ut et lass med grus. Så sent? Havet framfor oss er blankt, duppende, blodappelsinrødt. Så kommer lyden igjen, som en langtrukken basstone fra en veldig stor, veldig fjern, veldig dyp lur. Vi sitter med ørene på stilk helt til alkene bryter banen og forsvinner mot nord, så beslutter vi å takke for oss: Oppholdet er over, vemodet slår inn, vi skal forlate Klovharun i morgen. Så snur vi oss.
Og der er den: Hele horisonten mot sørøst en kvernende vegg av storm, en sotfarget kjerne med massive, så vidt lysere skybanker avtegnet i front, ruvende over et par enslige lyspunkter fra noen stakkars båter eller holmer der ute. Og så: flerr av lyn! Ett til, ett til! Voldsomme blaff av invertering, den mørke kjernen tegnet hvitgul, de lyse skybankene brått dyplilla, før fargene vrenger seg tilbake. Stormen gnistrer og spraker, knurrer og gnurer langt der ute, lynene tegner gule krokformer i skybankene og bak øyenlokkene våre. Når de slår ned under skyene, er de så forbløffende blitsaktig hvite at lyset må ha tegnet seg i ansiktene våre, mange kilometer unna.
Bak oss, solnedgangen like harmonisk vakker. Vi løper inn, henter ullgensere og kikkert og setter oss med ryggen til alt det harmoniske. I stedet ser vi på stormen helt til den puster oss i ansiktet.
Slik ønsker Klovharun oss farvel.
FARVÄL Ö
Tove Jansson drømmer hele livet om en øy, også når hun endelig får en. Sammen med Tuulikki lever hun 28 år på Klovharun. Hva for et liv har de levd? Ble det som de håpa? Hva kunne en fullstendig isolert øy, langt unna absolutt alt annet, tilby gjennom et langt samliv? Det er ikke vanskelig å forestille seg: fred, frihet, den overveldende intensiteten i værets og havets luner. Men så kommer frykten for havet, og med frykten kommer slutten.
Men det er derfor avslutninga på Notater er så merkelig, for i det aller siste kapittelet – som muligens utgjør det siste arbeidet fra Tove Janssons hånd før hun døde i 2001 23– forteller hun om en enda fjernere øy. Byggmester Brunström dukker opp igjen, denne gangen for å vise dem «en annen type øy som dere sikkert ikke hadde forestilt dere». Den ligger enda noen kilometer lenger ut i havgapet, er helt øde og bar, og da de ankommer, sier han: «Ikke et strå vokser her, ingenting og ingenting finnes her, og på en eller annen måte synes jeg det er dette stedets skjønnhet.»
Det er vanskelig å lese dette siste møtet med den ytterste nøgne ø som noe annet enn et ønske, at lengselen vekkes i Tove og Tooti en siste gang: Enda lenger ut! Enda lenger! Men for hva? Hvordan? Hva er dette ensomme ødet? Skjæret har ikke engang noe navn, der er bare «ingenting og ingenting», og til slutt drar de hjem. Det går ikke lenger. Men de finnes der som mulighet, disse karrige, navnløse skjærene. Og i det siste avsnittet i boka skriver Tove om den endelige avskjeden med deres egen øy, Klovharun:
Den siste dagen da Tooti ryddet kjelleren, fant hun en av dragene våre fra sekstitallet og tok den med opp i bakken. Bare for moro skyld ga hun den litt fart i halen, og akkurat da kom det en vind farende og tok med seg dragen, og den fløy høyt, rett opp, og videre langt ut over Finskebukta24.
To gamle elskende plukker fram barnet i seg, en siste gang, en siste lek før tiden for lek er over for godt. Når de selv ikke kan reise lenger, flyr dragen for dem, som deres siste gest: med vinden opp og ut i det ukjente, for aldri å vende tilbake. Et dødsbilde, en lengsel, en sorg – og en forsoning.
Takk til Pellinge Hembygdsförening for oppholdet, til janssonist Guro Slåstad for gode råd og til Ylva, Liisa, Jussi og Eino for logistisk barmhjertighet overfor to troll uten førerkort.
Født 1992. Litteraturkritiker, forfatter og stipendiat i litteraturvitenskap. Seneste utgivelse: Endestasjoner (Gyldendal, 2024).
Født 1989. Forlagskonsulent, skribent og tidligere redaksjonssekretær i Vinduet.
Fotnoter
1.
Det er litt klamt med Tove Jansson og navn. Vanligvis ville vi omtalt den vi skriver om med etternavn, men hun signerte alle illustrasjoner og mange malerier med «Tove», og noe ved forfatterskapets inviterende og varme tone gjør det vanskelig å omtale henne som «Jansson». I Notater fra en øy er Pietilä konsekvent omtalt med kjælenavnet «Tooti», og denne intimiteten smitter. Derfor kaller vi dem i denne teksten Tove og Tuulikki, heller enn Jansson og Pietilä – og vi velger å tro at de ville syntes det var helt fint.
2.
Til venninna Eva Konikoff, 15.3.1947, i Brev från Tove Jansson, s. 208.
3.
Sommarboken (1972), tilegnet Toves niese Sophia, er inspirert av denne øya, både steinete og frodig, og forholdet mellom Janssons aldrende mor Ham og Lasses datter Sophia – som i dag drifter Janssons livsverk, Mummi-businessen.
4.
Tove Jansson, Notater fra en øy. Oversatt av Signe Prøis. S. 85.
5.
Notater fra en øy, s. 20
6.
Signe Hammarsten Jansson, Toves mor: enormt anerkjent illustratør og, skal vi tro Toves egne tekster, riktig et unntaksmenneske.
7.
Der var det: Klibbglim, heter den!
8.
Notater fra en øy, s. 62.
9.
Tove Jansson, Resa med lett baggage (1987), s. 174.
10.
En av dagene oppdaget vi et svalerede på baksiden av hytta, mot sør, helt uten professorer. Derimot satt fire perfekt formede svaler, lyse i fargene, og kikket på oss. To dager seinere var de vekk. Da det var vår tur til å forlate øya, hadde professorene bare noe få fjon igjen bak sine ikke synlige ører. Snart var de perfekt formede svaler selv.
11.
Av en eller annen grunn endte vi med å omtale edderkopper som «Roger». Det hadde ingenting å si om det er én, to eller mange: alle var Roger. Det er Roger på do, sa vi, eller: Du har Roger i håret! Mengdene Roger var helt vanvittige, i perioder var det edderkopper overalt, og ikke vet jeg hvorvidt øylivet styrker dem i livskraft og vekst, men de var jevnt over langt større enn byedderkopper, og så du først én, kunne du banne på at det er fire–fem til i nær omkrets, svært ofte noen centimeter fra hodebunnen din, for eksempel når du krøker deg sammen inne på den ubehjelpelige utedassen Tove og Tuulikki har plassert midt i måkeland og stående i øyas eneste lille sumpområde, halvoppløst, død måkeunge inkludert i ursuppa du må trippe over for å trå inn i avtredet og gjennomgå «metabolismens botsgang i uskjønnhet», som poeten sa det. Å gå på do var å møte Roger, og jeg hadde ikke lyst til å møte Roger. Aldri. Roger vekker primalfrykten i meg, jeg aner ikke hvorfor, jeg pleide å elske edderkopper som barn, men bare synet av dem, når de når en viss størrelse, er nok til å vrenge magen. Det endte med at J, full av dødsforakt, improviserte fram en rogerkost, for deretter vennlig å børste alle Roger inne på dass ut i sivet i sumpsuppa utafor – foruten en enslig, feit Roger som krøp inn i hjørnet sitt og slik holdt fortet i påvente av repopulering (eller rerogerering?); taket var breddfullt av egg.
12.
Dette med pistoler er et gjennomgående element i Toves verden: Tydeligvis var både Tove og Tuulikki – for ikke å snakke om Toves mor Ham! – glade i å skyte med pistol. I Notater fra en øy refererer Tove fra byggmester Brunströms notater, idet han, blant annet, forteller, 14. oktober 1964: «Opp kl. 5 for å skyte, det var tåke om morgenen, vi fikk seks fugler kl. 7, vi fortsatte å skyte hele dagen og kl. 17 var det full storm igjen, fra øst. Jansson skjøt ved et uhell en ærfugl i morges og damene kokte den i tre timer, men det ble ingen god middag.» Her er det såpass mye å ta tak i, så mange forestillinger som melder seg, at vi ganske enkelt lar det være, annet enn å føye til at Ham angivelig var mesterskytter i sin ungdom.
13.
Tove Jansson, Rent spill. Oversatt av Gunnel Malmström. S. 23.
14.
Tove ønska å være i fred på Klovharun. Det fikk hun ikke, for å si det mildt.
15.
Tordis Ørjasæter, Møte med Tove Jansson, s. 113
16.
Til Eva Konikoff, 14.8.1946, i: Brev från Tove Jansson, s. 201.
17.
Lille My blir på sin side en kynisk massemorder av maur. En nyansert lesning av akkurat denne lille detaljen har Kaja Schjerven Mollerin gitt i Klassekampens Bokmagasin, i teksten «Pissemaur og rettferdighet» (28.06.2025).
18.
Til Tuulikki Pietelä 04.09.1965, i Brev från Tove Jansson s. 383.
19.
Inkludert den aller første mummiboka, Småtrollene og den store oversvømmelsen (1945), som gjør Mummitrollet til åttiårsjubilant i år.
20.
Sent i Rent spill sitter Jonna og Mari i hytta mens en storm herjer, og de har ikke krefter til å trekke båten Victoria, oppkalt etter begges fedre (i likhet med Tove og Tuulikkis het de Viktor), på land – i stedet blir de sittende og snakke om fedre og båter i storm, om det man ikke kan kontrollere, om det man før eller siden må gi avkall på. «Du later til å få inn en storm i nesten alt du skriver», sier Jonna, ikke uten spydighet (s. 111).
21.
Vi klarer ikke å bli enige her. Den siste boka fra Toves hånd heter Meddelande, kom i 1998, og har undertittel «Noveller i urval 1971–1997». Man skulle tro dette er en oppsamling av tidligere utgitte tekster, men informasjonen varierer: Noen kilder sier den samler tidligere tekster, andre mener den baserer seg på brev og inneholder nytt materiale. Vi får ikke tak i den noe sted, så vi får ikke sjekka, men i alle fall mener vi (jeg, E) at Notater har såpass mye av et postskript ved seg at den like så greit KAN beskrives som Toves siste arbeid. Det passer liksom bedre!
